EN AV DE STØRSTE: Her løper Jesse Owens inn til 200 meter-gull.
Foto: IOC

LENGDEGULL: Jesse Owens flyr høyt på Olympiastadion i Berlin.
Foto: IOC

AMERIKANSK SUKSESS: Helen Stephens og Jesse Owens vant sprintdistansene i Berlin.
Foto: IOC

FAKKELBÆRER: I 1964 løp Jesse Owens med OL-ilden under fakkelstafetten i forkant av Tokyo-lekene.
Foto: IOC

OL-serie

• OL-historien er full av idrettsprestasjoner som er så spesielle eller store at de aldri vil bli glemt. I løpet av Beijing-lekene vil Dagbladet.no presentere noen av høydepunktene verden aldri glemmer.
I dag: Jesse Owens
Mandag 18. august: Birgit Fischer
Lørdag 16. august: Steffi Graf
Torsdag 14. august: Nadia Comaneci
Tirsdag 12. august: Vanderlei de Lima
Søndag 10. august: Fanny Blankers-Koen
Fredag 8. august: Mark Spitz

James Cleveland Owens
Født: 12.09.1913
Død: 31.03.1980
Fødested: Lawrence County, Alabama, USA.
Idrettsgren: Friidrett.
OL: Fire gull, i Berlin 1936.

Emneord

OL i Beijing

Beijing, Kina

BEIJING (Dagbladet.no): Mange store personligheter blir først skikkelig verdsatt etter deres død. På mange måter var det også slik for en av tidenes største friidrettsutøvere, Jesse Owens.

Mannen som vant fire OL-gull i Berlin i 1936, reiste etter lekene hjem til nær sagt ingenting i USA.

Han kom hjem til rasisme, fattigdom og bare delvis anerkjennelse.

Skuffet gullvinner
I løpet av tre dager i Berlin vant Owens tre individuelle OL-gull, på 100 meter, i lengde og på 200 meter. Noen dager seinere var han også på det amerikanske stafettlaget som vant 4 x 100 meter på Olympiastadion.

Tyskland ble tildelt lekene noen år i forveien, og Adolf Hitler håpet at konkurransene skulle vise at den ariske rasen var sterkere og raskere. Det var den ikke.

Den første OL-dagen tok Hitler bare de tyske vinnerne i hånda. Noen hevdet at han ikke ville ta fargede medaljevinnere i hånda, men en nazitalsmann benektet dette og skyldte på et stramt tidsskjema. OL-lederne sa likevel at Hitler var nødt til å hilse på alle medaljevinnerne - eller la være å hilse på noen.

Det endte med at han droppet alle medaljeseremoniene.

Jesse Owens følte seg ikke ignorert av Hitler, han følte seg derimot mer ignorert i hjemlandet.

- Hitler ignorerte meg ikke, men det gjorde FDR. Presidenten sendte meg ikke engang et telegram, sa sprinteren.

Kald skulder i USA
Jesse Owens ble aldri invitert til Det hvite hus eller hedret av presidentene Franklin D. Roosevelt eller Harry S. Truman. I 1955 ble Dwight D. Eisenhower den første presidenten som offentlig satte pris på Owens' prestasjoner da han utnevnte ham til sportsambassadør.

Ironisk nok opplevde Owens større frihet og respekt i Nazi-Tyskland enn i USA. Under OL ble han hyllet av 110 000 tilskuere i Berlin og han fikk også lov til å bo på samme hotell som de andre deltakerne.

Slik var det ikke alltid i USA.

Da han i åra før OL reiste rundt for å konkurrere, måtte han enten spise take away-mat eller spise på restauranter for fargede. Samtidig måtte han overnatte på egne hotell som også bare var for dem med litt mer pigment i huden enn landets toppolitikere. Det hendte han fikk lov til å sove sammen med hvite utøvere, men da måtte han gå inn bakdøra og gå i trappene i stedet for å ta heisen.

Han revansjerte seg på friidrettsbanen.

I løpet av 45 minutter slettet han tre verdensrekorder under et stevne i Michigan, og han tangerte en fjerde.

Og alt dette skjedde til tross for at han egentlig var skadd etter å ha falt i trappene. Han satt en halvtime i et varmt bad, varmet ikke opp på banen - før han suste inn til verdensrekordene.

Løp mot hester
Suksessen fortsatte i OL, men tok brått slutt etter Berlin-lekene. I stedet for å reise til Sverige med resten av friidrettstroppen, dro han hjem til USA. Lukrative reklamejobber ventet, og han øynet for første gang i livet å tjene gode penger.

I hele oppveksten levde han under trange kår, og han hadde flere jobber ved siden av skolegangen. I flere år trente han om morgenen, gikk på skole om dagen og jobbet ettermiddag og kveld.

De amerikanske friidrettstoppene ble imidlertid rasende da Owens hoppet på tilbudene som ventet, og fjernet amatørstatusen hans - noe som også førte til at karrieren tok brått slutt.

I åra som fulgte livnærte Owens seg som foredragsholder, taler, renserieier, bensinstasjonmedarbeider og underholder. En periode viste han fram farta si i forbindelse med andre idrettsarrangementer.

Han kappløp mot hester, hunder, motorsykler og biler.

- Etter at jeg kom hjem fra OL med mine fire medaljer, ville alle klappe meg på ryggen og ta meg i hånda. Men ingen var villige til å gi meg en skikkelig jobb, har Owens sagt.

Hedret med skole i Berlin
Det at Hitler nektet å hedre blant annet Owens, har vært mye omtalt. Hovedpersonen selv har ikke tenkt så mye på det.

- Det gjorde ikke meg noe. Jeg reiste ikke til Berlin for å ta ham i hånda, uansett. Det eneste jeg vet er at jeg er her nå, det er ikke han, sier Owens.

For ham var det mer sårende å reise tilbake til en virkelighet som var mer diskriminerende enn det han personlig opplevde i Tyskland.

- Jeg kom hjem til hjemlandet mitt og kunne ikke sitte foran i bussen, jeg måtte gå inn bakdører, jeg kunne ikke bo der jeg ville.

Mot slutten av sine leveår - Owens døde i 1980 - ble han imidlertid hedret på skikkelig vis av amerikanske toppolitikere. Og også i Tyskland vil navnet hans for alltid leve.

Berlin har oppkalt ei gate etter ham, Jesse Owens Allee, og en skole heter Jesse Owens Realschule/Oberschule.

Rett etter hans død sa president Carter i en uttalelse:

- Kanskje har ingen andre idrettsutøvere bedre symbolisert den menneskelige kampen mot tyranni, fattigdom og rasehat.

Kilder: Jesse Owens hjemmeside, The New York Times og Wikipedia.