I GULLTELLING er Kina ikke til å stoppe, men hva hjelper det når vertsnasjonen i paradegrenen «omdømme» allerede har tatt telling til ti? I det globale nyhetsbildet er det historien om TV-jukset fra åpningssermonien med den fortryllende lille kinesiske barnestjernen som kommer til å bli stående igjen uansett hvor mye kineserne til slutt vinner.

I hvert fall i det som vi vestlige nyhetskonsumenter tenker som en internasjonal virkelighetsforståelse. Sannsynligvis ser verden ganske annerledes ut fra andre synsvinkler, mens kineserne i disse lekene tar mest hensyn til seg selv.

Annerledes går det ikke an å skjønne den hensynsløse historien om 7-åringen Yang Peiyi.

FOR DET var Yang som sang «Ode til Moderlandet» så vakkert under åpningen sist fredag. Det var hun som hadde stemmen i dette lille innslaget som ga nærhet og menneskelighet til et åpningsshow som i sin presist innstuderte regi overgikk det meste som har vært av storslagne parader gjennom verdenshistorien.

Men så var altså glimtet av menneskelighet en fake.

Yang hadde bare stemmen. Showmakerne mente 7-åringen var for lubben og hadde for ujevne tenner til å vises fram for TV-publikummet, og overlot akkurat den jobben til to år eldre Lin Miaoke. Det var hun som stod i rød kjole og mimet til Yangs stemme.

OM DU er i stand til å kutte ut det dypt umenneskelige ved å skille to unger så brutalt etter utseende, er resten av plottet like utenkelig:

• • For hvordan var det mulig å ta en slik PR-sjanse med verdens mest sette TV-program?

I OL-forberedelsene har kineserne hentet inn utenlandsk kompetanse på en rekke områder. En hvilken som helst vestlig medierådgiver ville ha stoppet en så fatal tabbe som denne, men her synes kineserne ikke til å stoppe selv etter at rollebyttet og mimingen ble avslørt:

- Vi ønsket at prosjektet skulle gi det riktige bildet og vi tenkte på hva som var best for nasjonen, forklarte Chen Qigang, sermoniens musikalske ansvarlige, til nettstedet sina.com:

- Barnet på sermonien bør ha et feilfritt utseende og uttrykk, og Lin er perfekt med tanke på det.

SPØRSMÅLET ER: Perfekt for hvem?

Mer og mer framstår disse lekene som et spill for kineserne selv. De internasjonale reaksjonene er ikke så viktige. Det er ikke de utenlandske turistene som flokker seg rundt konkurransene. Det er kineserne selv. Den strenge visumpraksisen, jordskjelvet i våres, diskusjonen om boikott og all den ulne terrorfrykten har til sammen sørget for å stoppe utlendingenes interesse for å være med på idrettsfesten.

Beijing-OL er blitt et tilnærmet privat party, men med 1,3 milliarder innbyggere er det fortsatt nok av festdeltakere å ta av.

Og nok å vise seg selv for.

DER VI nordmenn speilet oss i vår egen vinterkultur og bygget nasjonal selvtillit på Lillehammer i 1994, holder kineserne på å vise seg selv at de duger.

I sport har ikke det vært noen selvfølge. Kina mangler tradisjon for bred konkurranseidrett. Først de siste årene har det kommet en overklasse med økonomisk rom til å trene, og toppidretten baserer seg fortsatt på ren utplukking av talenter fra barneskolene.

Derfra blir de beste 6, 7-åringene overført til en av de over 3000 nasjonale sportsskolene og underkastet fysiologiske og psykologiske tester som skal vise hvilke idretter de egner seg for. Som Yang egnet seg til å synge og Lin var best i å vise seg fram.

Etter utsilingen er treningen røff og målsettingen kollektiv. Staten betaler skoleregningen for deg og du betaler tilbake med medaljer, eller i mer poetiske vendinger: Kina er din mor; ikke skuff moren din!

NÅ ER mor fornøyd. Mens lekenes sjette dag ebber ut, leder Kina medaljeoversikten med 16 gull, 3 sølv og 5 bronse. Det er seks gull flere enn amerikanerne har samlet, og det siste kom til og med i jentenes lagkonkurranse i turn; en øvelse som får stor internasjonal oppmerksomhet.

Da får det heller være at de amerikanske turnlederne fortsatt klager over at kineserne stiller med utøvere så unge «at de ikke har mistet melketennene sine» og at OL-minnet for resten av oss forblir det falske åpningsbildet med den lille, mimende jenta i rød kjole.

Denne gangen er det kineserne som teller.