Én ting er å vinne fotballkamper. Noe ganske annet er å vite hvorfor det skjer. Tilfeldigheter spiller en større rolle i fotball enn i de fleste andre idretter. Det gjør det ekstra viktig å forsøke å finne ut mest mulig om hva som egentlig skjedde. Da holder det ikke å telle mål.

Det greieste er å ha en klar plan før kampen, som en kan sammenligne med i ettertid. Det gir ofte et ganske godt grunnlag for evalueringa. En kan i hvert fall finne ut hva som gikk galt i forhold til planen, eller minst like viktig; hva som fungerte. Bevissthet om hvorfor ting gikk bra kan ofte være enda viktigere enn det motsatte. Det krever bare én ting: At en faktisk har en plan.

I fotball går det an å komme ganske langt uten det. Elleve gode spillere plassert i fornuftige utgangsposisjoner kan være godt nok til å vinne mange kamper, ja som det nå er blitt; hele den norske serien. Jeg har en mistanke om at det har skjedd mer enn én gang de siste sesongene.

Hvis Jan Gunnar Solli visste nøyaktig hva han skulle gjøre fra sin høyrekant i hele fjor, hvis han hadde de samme to-tre arbeidsoppgavene i hvert eneste angrep, så trenger han ikke tvile på hvor han skal begynne på nå som det butter heller. La oss si det sånn; det virker som om han ikke er helt sikker.

Hvis Brann var veldig bevisste på å angripe bakrommet fra spissplassen i fjor, så kan de bare fortsette med det, helt til lykken snur. Hvis det som skjedde i fjor ikke var helt gjennomtenkt, er det ikke så lett å trekke noen lærdom ut av det. Det forklarer derimot hvorfor laget nå har til dels to spisser som møter spillet.

I verste fall spilte både Solli og lagkameratene på instinkt i fjor. Det ble bra likevel. Men det var ikke mye å lære av det. Hvis for eksempel den unge vingen Huseklepp fikk millionlønn for å forhindre at Stabæk skulle få ham, ikke for at han skulle spille i en bestemt rolle med bestemte arbeidsoppgaver, er det ganske meningsløst.

De to lagene som lærer mest av sin sesong i eliteserien i år, er Stabæk og Bodø/Glimt, fordi det antagelig er de to som allerede før kampen spilles vet mest om hvordan de vil at den skal se ut. Stabæks Jan Jønsson har fått mye og vel fortjent skryt. Jeg ser at han også har gjort et nummer av at han har latt seg inspirere av det tradisjonelle norske fremoverspillet. Han har tydelig sett detaljene i det også. Ingen er så gode som Stabæk til å skape to mot en-situasjoner. Det er naturligvis fordi de vet hvordan det skal foregå, og er systematisk på jakt etter de mulighetene.

Bodø/Glimts kontringer er som en hilsen fra det beste i 90-tallets norske landslag og Rosenborg. Ingen scorer så planlagte mål som Stabæk og Bodø/Glimt. Det er det planmessige i de to lagenes angrepsspill som gjør at de begge gjør det bedre enn de strengt tatt burde om en legger de fleste andre variabler til grunn.

I forsvar var Brann solide i hele fjor. Han som hadde et slags hovedansvar for det ble sagt opp for noen uker siden.