FOR FIRE ÅR siden startet Stabæk veien mot sitt første norske seriegull ved å rykke ned fra Tippeligaen. Det nedrykket var nødvendig for at kameratgjengen bak drømmeprosjektet i Bærum skulle skjønne hva som måtte til for å bli en virkelig storklubb:

- Vi var nødt til å finne oss selv. Vi måtte bli elsket på Haslum, som Ingebrigt Steen Jensen, selve gutten med den store blaa drømmen igjen og igjen forteller om denne avgjørende omvendelsen.

Få prater bedre enn Ingebrigt. Han er verdt bunken med tusenlapper som det som regel koster å få ham som foredragsholder. Men siden jeg en gang har fått ham gratis på talerstolen, må jeg få kvittere på seierens dag:

Når han forteller om det med Haslum, har Ingebrigt et riktig godt poeng.

FOLK UTENFOR BÆRUM trenger bare å vite at Haslum er ett av flere villaområder som flyter i hverandre i denne pent bebodde bygda vest for Oslo. Haslum har ikke noe senter; akkurat som hele Bærum kommune har strevd med å finne sitt eget hjerte. Kanskje sitter det ute ved sjøen ved Sandvika, eller langt oppover bakkene ved Bekkestua der Stabæk har levd i sportslig landflyktighet i denne klubbens andre storhetsperiode.

Hvem som er størst i fotball i Bærum, har heller ikke vært noen selvfølge. Rett før Ingebrigt begynte å foredra Norge rundt om store hårete mål, var det definitivt Bærum Sportsklubb. Sterkt falmete Stabæk stod parkert i 5.divisjon, sideback Ingebrigt Steen Jensen var definitivt blitt for treig og ingen ting tydet på at klubben rett over nyttår skulle lande på Fornebu som seriemestere i landets første storslåtte innendørs fotballarena.

MEN UNDERVEIS mot dette målet ble Stabæk-gjengen for pampete. Framgangen fra tidlig på 90-tallet, gikk til hodet på dem. Ingebrigt og den støyete flokken av finans og reklamekompisene hans, ble mest kjent for å sutre mot Drillo-stilen og ellers være seg selv nok. Det kostet mange penger og mye popularitet.

Det er her Haslum kommer inn; som eksempel på identiteten den nye toppklubben manglet.

Vant ikke Stabæk-fotballen hjertene til folket i nærmiljøet, ville klubben i lengden ikke vinne noe som helst. Det var bra tenkt. Ikke som enda en fiks reklameide fra en kreativ gjeng, men som grunnlag for et varig klubbarbeid.

I ÅR HAR Stabæk også vunnet resten av kongeriket. Sjelden har et mesterskap vært mer populært hos konkurrentene. Det er de Blaa som har spilt den artigste fotballen, det er de Blaa som har scoret de lekreste målene og det er de Blaa som har vært de smarteste utenfor banen.

Alt dette var ikke så lett å se på Brann Stadion denne regnkvelden, men et seriegull skapes aldri på en enkelt kamp. Det er de riktige repetisjonene som gir suksess, og hos Stabæk har det gode kommet igjen og igjen.

Sånn ble Tippeligaen på nytt vunnet av et lag som planmessig skaper god angrepsfotball. Det var det samme i fjor. Det Brann-mannskapet som vant seriegullet den gang, var det laget i serien som gjennomgående angrep best.

Fjorårsgullet ble vunnet på en offensiv tenkning, en klar rollefordeling som ga fart i kontringene, Thorstein Helstads spesielle scoringsteft og Martin Andresens overblikk og fot.

Det Brann-laget som ikke har klart å forsvare prestasjonen, har mistet de to siste nøkkelspillerne og den jevne, naturlige angrepsrytmen. Typisk nok hintet Mons Ivar Mjelde med at han til denne hjemmekampen kom med en startoppstilling som var plukket ut gjennom «amerikansk uttakning» fra treningene den siste uka.

SLIK VAR DET selvsagt ikke. Selv i ingenmannsland på tabellen og med en ledig trenerstol, drives ikke Brann så tilfeldig at de elleve beste spillerne fra treningsfeltet får trekke på seg kampdrakta. Men uttalelsen er et nyttig bakteppe for å skjønne hvorfor Stabæk til slutt er blitt stående igjen som den nye seriemesteren. Hos 2008-mestrene skapes ikke akkurat serielaget på treningsfeltet.

Stabæk er klubbfotballes best sammenskrudde lag. Der er det arbeidsoppgavene og balansen som avgjør hvem som fyller de ulike rollene; ikke gløden fra den siste treningsøkta. Sånn må det planlegges om det skal bli utvikling, og sånn har Jan Jönsson og resten av ledergjengen forvaltet ett av Tippeligaens minste budsjetter til den største suksessen.

UNDERVEIS HAR Stabæk sikkert brukt mer penger enn det som synes på budsjettet, og mer skal det spanderes når klubben flytter inn i Forebu Arena. Ingebrigt Steen Jensen og resten av lederskapet er blant de her i landet som har best forutsetninger for å utnytte den løpende omformingen av den tradisjonelle klubbfotballen til nymotens underholdningsindustri.

På den veien skal de få slite med å huske på Haslum og hvor resten av klubbens hjerterøttene sitter, men akkurat i dag er det lov til å feire uten for mange baktanker.

Det er tross alt ikke så ofte at resten av Norge elsker noe som kommer fra Bærum.