JA-MANN: Dagbladet.no festet en mikrofon på Jan Jönsson på trening foran vårmøtet med Brann.
Video: Arnt E. Folvik

LEGENDE: Vår kommentator Otto Ulseth mener Jönssons Stabæk er det beste som har skjedd norsk fotball siden Nils Arne Eggens Rosenborg var på topp.
Foto: Gorm Kallestad, Scanpix

Ottos 11-er

 • Otto Ulseth vil denne sesongen kommentere fotball på Dagbladet.no. Hver mandag klokka 11 publiserer vi «Ottos 11-er».

• Han har vært fotballtrener i totalt 16 år og har blant annet ledet Tromsø og vært assistenttrener for det irakiske landslaget.

• Ulseth har 27 år bak seg som journalist og kommentator i Adresseavisen, Dagbladet og NRK. Han har vært forfatter og medforfatter av seks bøker og jobber nå i Total Consult.

INGEBRIGT STEEN JENSEN er en raus fyr. Derfor tipper jeg han på en dag som denne vil kunne innrømme at han ikke helt visste hva Stabæk fikk da de hentet Jan Jönsson: En gjennombruddshissig fyr, fostret opp på svenskenes variant av Drillo-fotball. Det var ikke akkurat hva Stabæk hadde sagt at de ønsket seg.

Det er mange som skal ha æren for eventyret i Bærum, ikke minst Ingebrigt og hans elleville kompisgjeng. Men i den aller siste perioden, etter at klubben måtte starte på nytt på nivå to, tipper jeg det er lett å bli enige om hvem som har vært viktigst: Svensken på trenerbenken.

Det er aldri bare én årsak til suksess i fotball, men det er nesten alltid noe som er viktigere enn det andre. For alle skandinaviske lag som har gjort det godt i moderne tid, har den tydelige, framoverorienterte spillestilen vært den aller viktigste faktoren. Det er mange som ikke liker at det er slik. Dem om det.

JÖNSSON ER UTDANNET ved den typiske svenske skolen, som kom til nabolandet fra England. Han har hatt Roy Hodgson, Bob Houghton og Stuart Baxter som læremestre. Da han begynte som trener, dro han sammen med den sistnevnte av dem til Japan, og det første japanske ordet han lærte seg var «maimitte»  som betyr å spille ballen fremover.

Tilbake i Sverige ble han trener i Ljungskille, som er Sveriges «Wimbledon»; laget som var mest kjent for å spille ballen fremover, uansett. Dette er Jan Jönssons bakgrunn. Jeg har selv hatt gleden av å høre ham fortelle historien sin. Lik den eller ikke.

Jeg vet ikke om han var klar over hva Stabæk-lederne hadde sagt om sin spillestil da han kom dit, men jeg vet hva han gjorde: Han begynte å komponere et lag med typer tilpasset stilen. Han måtte ha folk som visste hvilken retning de skulle spille.

HAN MÅTTE først og fremst han en spiss som konsekvent løp i riktig retning, og hele tida ville ha ballen i bakrom. Han hadde en islending som var ekstremt dyktig til å frigjøre seg i det såkalte mellomrommet, hvilket er det beste stedet å spille pasninger inn i bakrommet fra.

Han hadde en dribler som verken Nils Arne eller Drillo noen gang hadde sett maken til i sine lag, og som særlig Drillo ved enkelte anledninger uttalte han kunne ønske seg. Det er lett å forstå. Det handlet om å vende ham i riktig retning, hvilket gikk fort; maken til gjennombruddshissighet! Dernest tok det litt lenger tid å få ham til å slippe ballen i riktig tid.

FORAN ÅRETS SESONG hentet Jönsson inn den typen som både Eggen og Drillo alltid hadde i sine lag, og som ga Stabæk den siste dimensjonen: Den gjennomløpende midtbanespilleren. Resultatet er det mest gjennombruddshissige og best komponerte norske laget siden Rosenborg var på sitt beste. Jeg tror årets Stabæk-lag mangler bare én ting i forhold til RBK-laget fra siste halvdel av 90-tallet: Den internasjonale rutinen.

For øvrig er det til forveksling prikk likt.

Stabæks seriemesterskap er det beste som har skjedd norsk fotball siden Nils Arne Eggens Rosenborg. Det foreslår jeg at både Ingebrigt og hans gjeng, treneren, spillerne, den øvrige klubbledelsen og alle de ivrige medhjelperne tar til seg.