JEAN RONNY JOHNSEN
Født: 10. juni 1969 
Fødested: Sandefjord, oppvokst i Stokke
Posisjon: Stopper, men startet som spiss
Klubber: Stokke, Eik Tønsberg, Lyn, Lillestrøm, Besiktas, Manchester United, Aston Villa, Newcastle og Vålerenga.
Landskamper/-mål: 62/3
Meritter: Et Champions League-gull, fire Premier League-gull, en FA-cuptriumf, norsk cupmester og norsk ligamester. Kniksens ærespris.

RONNY JOHNSENS HØYDEPUNKTER
• Det første jeg vil trekke fram, er den første landskampen min, i 1991. Vi spilte mot Sverige, og vi tapte riktignok, men det var likevel stort å spille med flagget på brystet - særlig fordi jeg spilte for Eik og var ukjent på dette tidspunktet. Jeg hadde heller ikke spilt noen aldersbestemte kamper før dette.

• Øyeblikket da jeg ble presentert som Besiktas-spiller i 1995, husker jeg veldig godt. Jeg hadde vært i Norge lenge, men hadde hatt et mål om å komme meg ut. Velkomsten til Bestiktas var en svært spesiell seremoni, stadion var fullt av elleville supportere. En morsom erfaring å ta med seg.

• Det første møtet med Alex Ferguson var en opplevelse. Jeg hadde riktignok snakket med ham på telefon før jeg møtte ham ansikt til ansikt, men da kom han og hentet meg på flyplassen. Han var en legende allerede da, og jeg hadde støttet Manchester United lenge. Så jeg var ganske spent før dette møtet, ja.

• Allerede første sesong i Manchester opplevde jeg å bli seriemester, og det i en sesong hvor jeg var mer eller mindre fast fra start. På toppen av det hele ble Ole Gunnar Solskjær toppscorer, så det var en fantastisk sesong med massiv interesse rundt laget. Jeg hadde vel aldri vunnet noe av betydning før det.

• Fra VM i 1998 husker jeg selvfølgelig Norge - Brasil, men også hele turneringen som helhet. Alle sto sammen, og vi hadde et veldig bra lag egentlig. Mot Brasil måtte vi vinne, og vi visste vil kunne greie det, for vi hadde slått dem året før. Etter at seieren var et faktum, fikk vi en god halvtime sammen med fansen. Deretter bar det rett til hotellet.

• I 1999 vant vi serien i siste kamp mot Tottenham, og det etter at vi lå under til og med. Det var utrolig da Andy Cole lobbet inn vinnermålet. Deretter fulgte triumfer i FA-cupen og Champions League. Vi hadde en utrolig «go» i laget, og vi avgjorde en rekke kamper mot slutten. Også paraden i byen var utrolig. Det tok en stund før jeg landet etter dette.

• Seriegullet i 2001 med Manchester United er også blant høydepunktene, sjøl om jeg på dette tidspunktet hadde vunnet gull før. Men seriegull i England - en av verdens hardeste ligaer - er uansett veldig, veldig spesielt.

• Seriegullet med Vålerenga i 2005 skiller seg ut fordi jeg nettopp hadde kommet tilbake til Norge. Det å presterere i Tippeligaen da, var kanskje den største utfordringen jeg kunne ha fått. Hvorfor? Det har med den psykiske biten å gjøre, det å motivere seg. Derfor var det en slags lettelse da jeg lyktes, samtidig som det var et fantastisk år for Enga. For min egen del hadde jeg vel egentlig aldri vunnet noe i Norge før dette. Samtidig gikk en del tanker til Dagfinn Enerly på denne tida.

• Norge - Argentina i 2007 ble min siste landskamp, og den første etter en periode da jeg hadde sagt nei. Dette var jo bare en treningskamp, men det var tross alt et av verdens beste landslag vi spilte mot og slo. Så det ble et flott punktum på landslagskarrieren.

• Til slutt vil jeg nevne søndagens cupgull med Enga. Det gjorde ikke noe at jeg ikke fikk starte, det er en del av det å være fotballspiller. Dette var uansett stort for klubben. Og for meg var det stort at det siste jeg gjorde som fotballspiller, var å vinne mitt første norske cupgull og å hilse på kongen.