NORGE FALLER PÅ RANKINGEN:Tromsøs triumf i Kroatia er sportslig sett en liten bragd, men langt fra nok til å snu opp ned på regnskapet over den økonomiske overflodstida i norsk klubbfotball. For mye er sølt bort, skriver Esten O. Sæther. Foto: Aleksandar Djorovic / SCANPIX
NORGE FALLER PÅ RANKINGEN:Tromsøs triumf i Kroatia er sportslig sett en liten bragd, men langt fra nok til å snu opp ned på regnskapet over den økonomiske overflodstida i norsk klubbfotball. For mye er sølt bort, skriver Esten O. Sæther. Foto: Aleksandar Djorovic / SCANPIXVis mer

Alle heiet underveis

For mye er sølt bort, skriver Esten O. Sæther.

DET MÅTTE en trener til av den gamle norske fotballskolen for å få fram det første avgjørende positive resultatet i høstens E-cup. Per Mathias-Høgmo og Tromsøs triumf i Kroatia er sportslig sett en liten bragd, men langt fra nok til å snu opp ned på regnskapet over den økonomiske overflodstida i norsk klubbfotball. Tre norske internasjonale borteseire på en eneste kveld hjelper lite:

For mye er sølt bort.

Resultatet synes i den oversikten Dagbladet i dag bringer over vår egen Europa-cup innsats. Der er vi på vei ned mot nivået fra 1992/93, og de to gjenværende cuplagene Stabæk og Tromsø må spille mange bragdkamper for å rette opp den dårlige utviklingen de siste åra.

NÅR FOTBALL-FOLKET sammen skal få noen mening ut av elendigheten annet enn å angre alle millionene som er forsvunnet i oppblåste lønninger til en utenlandsk dominert Tippeliga, er det ok å starte nettopp med disse årstallene.

1992/93 markerte starten på den profesjonelle fotballen i Norge. Det var da det ble lov å lønne spillere. Pengene kom på bordet, og det ble lettere å se sammenhengen mellom fornuftig sportslig klubbledelse og resultatene på banen.

SÅNN er det selvsagt heller ikke tilfeldig at den første av disse sesongene innledet Rosenborg sin dominans i det norske fotballmarkedet; en dominans som ble så langvarig og føltes så kvelende at mange av de andre klubbmiljøene etter hvert mistet forståelsen av hva som hadde gjort trønderne gode:

Rundt Lerkendal var det en tydelig sportslige plan og intern kunnskap til å følge den.

I iveren etter å velte RBK fra toppen har det skortet både på plan og kunnskap, men alt for sjeldent på gambling med egne og andres penger. Typisk nok har den norske E-cup innsatsen aldri vært svakere enn på 2007-rankingen etter at vi året før stilte uten nettopp trønderne i de internasjonale turneringene.

DA TV-MILLIONENE og høykonjunkturen flommet inn over den norske toppfotballen for fem år siden, ble forsøket på å kjøpe seg forbi RBK sportslig ødeleggende. En etter en rotet de fremste utfordrerne vekk mulighetene sine. VIF tok seriegull uten evne til å skape stabilitet, Brann fikk en historisk sjanse men slet med at den dels var skapt på lånte penger og Stabæk manglet midler til å beholde de beste spillerne sine.

Pluss på med nesten-konkursen i Lyn, kollapsen på stolte Åråsen, det vanlige pengesluket i Bodø/Glimt, gigantunderskuddet i Start og turbulensen rundt driften av FFK og lagbildet av de norske klubbene i sportslig ubalanse blir nesten komplett. Bare Viking av de vanlige medaljeaspirantene har forvaltet de økonomiske midlene sine på anstendig vis. Men der har det skortet på faglig tydelighet til å få sportslige resultater av nøysomheten.

DET VIKTIGSTE nå som pengene er borte og suksessen har uteblitt, er imidlertid å huske hvem som heiet underveis. Det var stort sett alle.

Oppgangstidene i norsk toppfotball har falt sammen med utviklingen av supportermakt. Det gjør det ekstra interessant å sjekke nettforumene til de ulike klubbene. De har en ting felles:

Det stadige folkekravet om å kjøpe suksess.

Mens pengene har rent gjennom klubbkassene, er det knapt den fotballtilhengeren som har stukket fingeren i hullet og bedt om tålmodighet og konsentrert jobbing for å skape verdier som ikke avhengig av kontantstrømmen.

PRISEN FOR DEN felles dumheten er blitt betalt i perioden da norsk fotball har vært rikere enn noen gang. De internasjonale resultatene viser sammenheng mellom økonomisk overflod og sportslig forfall.

I høst er det mindre penger, men kanskje lettere å tenke nytt. Hva med å dra ned på treningsfeltet for å utvikle de ferdighetene som virkelig betyr noe for fotballnivået i et lite land som likevel aldri vil ha ressurser til å kjøpe seg stabil suksess?