TIDENES BESTE: Et av flere ikoniske bilder av Muhammad Ali. Her etter å ha slått Sonny Liston i kanvasen i 1965. Foto: Scanpix
TIDENES BESTE: Et av flere ikoniske bilder av Muhammad Ali. Her etter å ha slått Sonny Liston i kanvasen i 1965. Foto: ScanpixVis mer

Da boksingen trengte show, fikk de Cassius Clay. Da USA trengte en borgerrettsforkjemper til, fikk de Muhammad Ali

Lurer du noen gang på den virkelige betydningen av ordet legende, slå opp Muhammad Ali. Det er ingen påstand, det er et faktum.

DET ER MANGE ord og superlativer å bruke om Muhammed Ali. De fleste, egentlig, på alle klodens språk. Mannen var i alle sammenhenger unik. Men skal jeg velge ett er tilstedeværelse det beste jeg kommer på.

Selv innelåst i sin egen sykdom eide Ali enhver tilstelning og setting.

Han var og vil alltid være The Greatest.

MUHAMMAD ALI GJORDE et uslettelig inntrykk på alle som krysset hans spor. Jeg har vært så heldig. Det var riktignok ikke så lenge, det kan vel knapt kalles et møte, men det var et "how are you, Champ" da øynene våre møttes i forkant av en VM-kamp i Las Vegas. Og selv om jeg alltid har ønsket det skulle vært mer og at jeg hadde hatt anledning til å sette meg ned og virkelig oppleve denne paven av sport - og en gang tidlig på 90-tallet ble det forsøkt gjennom gode kanaler i den profesjonelle bokseverdenen - så var det i hvert fall et "how are you, Champ".

Betydningsløst, ja.

Men likevel fire ord jeg ikke ville vært foruten.

MITT FØRSTE MINNE av Muhammad Ali var som Cassius Clay. Han het fortsatt det da han bokset Sonny Liston for første gang i Miami. Florida, og vi her i Norge fikk høre litt kommentatorlyd og publikumsstøy fra kampen og det vanvittige dramaet som fulgte da tittelforsvarer Liston aldri reiste seg fra stolen til den sjuende runden. Og selv om jeg ikke husker det som det var i går, vi skrev 1964 den februardagen for 52 år siden, så husker jeg gleden, den dårlige lyden, sprakingen i radiokabinettet fra tyske Blaupunkt, de hese stemmene, skrikingen og den vanvittige stemningen.

Noen år senere, da ungdomsskolens særoppgave var det siste semesterets store prøve, var valget av tema en no brainer.

SPORTSVERDENEN OG SOSIALE medier renner i dag over av superlativer, takk og beundring. Muhammad Ali fortjener alt sammen. For like mye som han var en enorm idrettsmann, showmann og entertainer var Muhammad Ali et uavhengig, rettferdig og politisk tenkende menneske.

Ja, han slo ut Liston, Foreman og Frazier og vant VM-tittelen i tungvekt tre ganger.

Men det var da han nektet å reise til amerikanernes meningsløse krig i Vietnam at han vant alle verdens hjerter.

MUHAMMAD ALI VAR verdens største bokser da han som veldig mange andre unge amerikanske menn ble innkalt til militæret i 1967. På førstegangstjeneste i US Army, da han tre ganger nektet å anerkjenne navnoppropet ved å ta et steg fram, ble han verdens største militærnekter også. Men selv om han ble arrestert på stedet, truet med fem års fengsel og 10 000 dollar i bot, for allerede dagen etter å  bli fratatt VM-titlene og bokselisensen, vek han ikke en tomme.

Han begrunnet det heller på følgende måte:

"Hvorfor spør de meg om å ikle meg uniform og reise tusenvis av kilometer hjemmefra for å bombe og skyte fargede mennesker i Vietnam når de såkalte Negerne i Louisville blir behandlet som bikkjer og nektet sine rettigheter som mennesker? Nei, jeg drar ikke tusenvis av kilometer hjemmefra for å hjelpe til med å drepe og brenne en fattig nasjon slik at de hvite kan opprettholde sitt kvelertak på mørkere mennesker verden rundt. Dette er dagen da jeg sier denne ondskapen må ta slutt. Jeg har blitt advart at mitt standpunkt kan koste meg milloner av dollar, men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - mitt folks virkelige fiende er her. Jeg vil ikke gjøre skam på min religion, folket mitt eller meg selv gjennom å bli et verktøy for å opprettholde slaveriet mot de som kjemper for sine rettigheter, frihet og likhet."

JEG HAR LEST og hørt hvite amerikanske journalister forteller hvordan Alis Vietnam-standpunkt fikk dem til å forandre syn på krigen og de svartes kamp for sivile rettigheter i USA. Fryktløs og uten tanker for seg selv og sitt eget liv løftet han grensa for idrettsfolks storhet til en høyde det knapt er mulig å tangere. Og selv Mr. borgerrettighetsforkjemer himself, Martin Luther King, som følte han måtte velge sine slag og derfor var varsom med å tirre den sittende Johnson-administrasjonen i alt for mange spørsmål, lot seg inspirere av Alis standpunkt og våget for første gang å kritisere presidenten og USAs krig i Vietnam.

Først Muhammad Ali.

Så Martin Luther King.

INGEN IDRETTSPRESTASJON I verden slår et slikt standpunkt. Og igjen, det er derfor Muhammad Ali er og blir The Greatest. Han visste han kunne inspirere og utgjøre en forskjell. Og han gjorde det uten å mukke. Og for en norsk ungdomsskoleelev på slutten av 60-tallet, hvis oppvekst og oppdragelse også handlet mye om frihet, liket og brorskap, var dette sterk kost selv om de politiske og menneskerettslige dimensjonene først slo inn i senere tid.

Jeg tror ikke på gud og jeg pleier ikke å følge med når Mike Tyson uttaler seg eller twitrer om noe som helst, men i dag gjør jeg et unntak:

"God came for his champion. So long great one."

BLE 74 ÅR GAMMEL: Ali var rammet av Parkinsons over lang tid. Foto: Scanpix Vis mer
Lik Dagbladet Sport på Facebook