SLO VEST-TYSKLAND I VM: Landslaget til DDR (Øst-Tyskland). Foto: FourFourTwo
SLO VEST-TYSKLAND I VM: Landslaget til DDR (Øst-Tyskland). Foto: FourFourTwoVis mer

Den uærlige og hemmelige historien om østtysk fotball

RB Leipzigs reise til toppen av Bundesliga har ført østtyske klubber tilbake på fotballkartet. Men hvorfor tok det så lang tid før regionen nådde slike høyder?

(FourFourTwo): - Dette er bare tull. Den som sier noe annet vet ikke hva han snakker om.

- Sannheten er at vi var bedre enn ryktet vårt.

Ordene tilhører Hans-Jürgen Kreische, som var en av de beste spillerne i Øst-Tyskland i løpet av 70-årene. Han var en playmaker som ofte tegnet seg på scoringslista. Etter Berlinmurens fall, trente han hjemklubben Dynamo Dresden, før han opparbeidet seg et rykte som en mann med et svært godt øye for talent. Helt fram til for noen sesonger siden ledet han RB Leipzigs sagnomsuste speideravdeling.

Men, FourFourTwo har ikke oppsøkt ham for å snakke mer om den nyopprykkede klubbens blendende reise til Bundesliga-toppen. I stedet har vi bedt Kreische om å gjenfortelle en av de mest bisarre historiene som omhandler østtysk fotball: Hvordan et medlem at den vesttyske regjeringen veddet fem flasker whisky med en østtysk spiller på at Vest-Tyskland ikke ville komme til VM.

I GLANSDAGENE: Hans-Jürgen Kreische som ung mann. Foto: FourFourTwo Vis mer

Konspirasjonsteori

Før vi snakker om selve veddemålet, beveger samtaleemnet seg inn på en konspirasjonsteori som ikke vil dø. Det er noen folk som hevder at Vest-Tyskland med vilje tapte kampen mot DDR (Den tyske demokratiske republikk, også omtalt som Øst-Tyskland) i 1974-VM, for å få enklere motstand i det neste gruppespillet (DDR fikk på sin side hardere motstand med seier). Det er en teori som gjør Kreische forbanna, fordi det reduserer de østtyske fotballspillerne til statister i et manus skrevet av Vest-tyskland.

- Det er sant at alle forventet at vi skulle tape, og ikke bare Vest-Tyskland, sier Kreische når vi diskuterer DDRs legendariske 1-0-seier over Vest-Tyskland, med Franz Beckenbauer, Sepp Maier og Gerd Müller på laget.

HISTORISK KAMP: Kaptein Franz Beckenbauer (t.v.) hilser på Bernd Bransch, kapteinen til DDR, før VM-kampen i 1974. Foto: FourFourTwo Vis mer

- Selv dommerne som reiste med oss trodde vi ville bli knust. Men det er en av grunnene til at vi fyrte oss opp. Fotballen i Vest-Tyskland hadde blitt hauset opp i store deler av Øst-Tyskland. Der jeg bodde, i Dresden, fikk du ikke se Vest-Tyskland på tv, men folk i Berlin eller Magdeburg eller Jena så alltid på Bundesliga. De visste ikke at vi også kunne spille fotball, selv om vi hadde bevist det flere ganger i Europa på klubbnivå.

Det stemmer på en prikk. Den inneværende sesongen før 1974-VM i Vest-Tyskland, slo Kreisches klubb Dynamo Dresden ut Juventus i Europa-cupen og var også nære ved å slå ut Bayern München - som seinere vant turneringen. I UEFA-cupen slo Lokomotiv Leipzig italienske Torino, Fortuna Düsseldorf og Ipswich, før de tapte for Tottenham i semifinalen. Og fem uker før VM gikk av stabelen i Frankfurt, slo Magdeburg AC Milan i Cupvinnercup-finalen.

TIL TOPPS: Magdeburg feier seieren over AC Milan i Cupvinnercupen. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Siden dette trofeet er det eneste sølvtøyet en DDR-klubb har vunnet av betydning, oppfattet folk det som at landets spillere underpresterte. Dette er en feiltolkning. Landslaget til DDR kom fra et land der fotballen nærmest hadde blitt marginalisert, og laget tenkte også deretter.

- Det største problemet var at fotball ikke ble like høyt verdsatt i Øst som i Vest, forklarer Kreische.

Han snakker ikke om den vanlige mannen i gata, selvfølgelig, men om mektige personer. Ingen var mer mektig enn Manfred Ewald, DDRs sportsminister og den beryktede hjernen bak landets dopingsystem.

SPORTSMINISTER: Manfred Ewald. Foto: NTB Scanpix Vis mer

- Ewald og hans latterlige jakt på medaljer dyttet fotballen til side, sier Kreische, med bitterhet i stemmen etter alle disse årene.

- Det var for mange idrettslag som lovet medaljer i OL og VM. Ewald så på fotballen og sa: «Hvorfor er ikke disse spillerne verdensklasse, slik som spillerne i volleyball eller håndball?» Så fortalte han oss at vi måtte trene som volleyball-spillerne. Det var forferdelig, sier han.

Mistet talenter

Fotballen manglet ikke bare ressurser, sporten mistet også talentfulle spillere til andre idretter. For allerede i barnehagen ble barn undersøkt for å finne ut hvilken sport de hadde størst forutsetninger for å bli gode i. Det er en kjent sak at den tyske legenden Michael Ballack ble bedt om å starte med skøyter som liten, men at han elsket fotball så høyt at foreldrene lot ham få det som han selv ville.

Slik innblanding var like gammeldags som landet selv. Etter andre verdenskrig ble alle idrettslag i Øst og Vest oppløst, fordi de allierte anså dem som en mulig grobunn for anti-demokratiske tendenser. Mens idrettslagene fra Vest etter kort tid fikk muligheten til reform, ble de østtyske lagene erstattet av «Betriebssportgemeinschaften»: En sportsorganisasjon som hadde tette bånd til yrker og produksjonslinjer som Lokomotive (jernbanearbeidere) og Dynamo (politimenn).

Det er få som kjenner til dette systemet bedre enn Hans-Jürgen Kreische. Faren hans, Hans Kreische, spilte for SC Dresden før og etter krigen, sammen med Helmut Schön, som seinere trente Vest-Tyskland mellom 1964 og 1978.

Ny klubb

Like etter krigens slutt i 1945, forandret tidligere medlemmer og spillere denne stolte klubben og ga den det nye navnet SG Dresden-Friedrichstadt. De var veldig populære, og tiltrakk seg et tilskuerantall som var tre ganger høyere enn gjennomsnittet for ligaen. Og de var gode - så gode at de ledet ligaen før siste runde i DDR-ligaen i 1949/50-sesongen.

Men siden Friedrichstadt fortsatte med sine gamle tradisjoner, en borgerlig klubb i DDRs øyne, ble den oppfattet som mistenkelig av folkene som hadde makt. Denne urolige situasjonen førte til at en rekke østtyske ligakamper hadde mer enn en eim av skandaler rundt seg.

I den siste ligakampen møttes Friedrichstadt og Zwickau, og nesten 60 000 Dresden-fans kom for å feire det de trodde ville være ligatittelen. De fikk seg et sjokk. Zwickau vant 5-1. Etter at dommeren blåste av kampen, startet store deler av publikum opprør på tribunene - fordi de mente at Friedrichstadt hadde blitt bortdømt. Det har ikke komme noen bevis i ettertid på at kampen var fikset, men alle som var tilstede den dagen sverger på at dommeren ikke hadde rent mel i posen.

- Kampen var fikset. Det var da Helmut Schön og min far innså at det ikke var noen fremtid i Øst. Sammen med de fleste spillerne dro de videre til Vest-Tyskland, sier Kreische.

Schön ble værende og ledet Vest-Tyskland til VM-finale i både 1966 og 1974. Familien Kreischers savnet hjembyen, så de dro tilbake til Dresden i 1954, sju år før Berlinmuren ble reist og effektivt låste Øst-Tyskland ute.

Hans-Jürgen Kreische blomstret til å bli en enda bedre spiller enn sin far. I 1965 krysset han den godt bevoktede grensa inn til Vest-Tyskland for å delta i den prestisjetunge juniorturneringen til UEFA med DDRs U18-lag. Turneringen viste at Øst-Tyskland, som ikke var et spesielt stort land med sine 16 millioner innbyggere, hadde mange talentfulle spillere. DDR vant cupen, etter å ha slått England 3-2 i finalen. Kreische ble matchvinner.

Kaos

På klubbnivå, derimot, fortsatte fotballen å snuble seg fram. En av grunnene til dette var dårlige forsøk på å få opp standarden på spillet, som i stedet endte i kaos. Det var ikke bare spillerne som ble bedt om å forlate sine respektive klubber og heller dra til en mer lovende klubb - noen ganger ble hele tropper flyttet fra et sted til et annet.

I 1953 ble Vorwarts Leipzig - som hadde oppstått som en militærklubb to år tidligere - flyttet til hovedstaden, og skiftet samtidig navn til Vorwarts Berlin. Det varte bare fram til 1971, da alle ble sendt til Frankfurt for å spille under navnet Vorwarts Frankfurt.

Denne tankeløsheten slo tilbake på dem med stil i 1963/64-sesongen. To Leipzig-klubber ble beordret til å slå seg sammen og bli til SC Leipzig. Deretter ble alle de beste spillerne fra en annen klubb i byen, Chemie, fortalt at de også skulle bli en del av SC Leipzig.

Det som så skjedde er som tatt ut fra et Hollywood-manus. SC Leipzig, den nye superklubben som alle forventet skulle vinne ligaen, ble bare nummer tre. I stedet ble ligatittelen vunnet av spillerne uten framtidshåp som hadde blitt vraket , spillerne som fortsatt spilte under Chemie-logoen.

Det var ikke det siste Chemie gjorde på trass. Mer enn ti år seinere ble Leipzig-skulptøren Günter Schumann bedt om å produsere noen gigantiske trestatuer av fotballspillere som skulle bli malt i gult og blått, fargene til byens storklubb Lokomotive. Men, en notorisk sta Schumann sørget i stedet for at statuene fikk Chemies klubbfarger som var grønne og hvite.

En versjon av de originale trestatuene, laget av betong etter Berlinmurens fall, står nå ved siden av hovedtribunen på Chemies stadion Alfred-Kunze-Sportpark, som har fått navnet etter treneren til 1964-laget. Klubbens fanskare insisterer på at disse statuene representerer ligavinnerne, og de er så stolte over det at de ser ut til å overse at alle spillerne har 70-talls frisyrer..

BETENT HISTORIE: Politifolk følger kampen mellom Chemie Leipzig og Lok Leipzig på Alfred-Kunze-Sportpark 13 November 2016. Foto: Jan Woitas/dpa/NTB Scanpix Vis mer

Splittet

Et år etter at Chemie hadde gjort alle spådommer til skamme, ble det gjort et nytt forsøk på å skape klubber som kunne utfordre kapitalistene. Det ble bestemt at noen av de bedre fotballagene skulle splittes fra sportsklubbene sine og gjøres om til organisasjoner som kun drev med fotball.

I Rostock var fotball en del av Empor Rostock, en stor sportsklubb som også tilbød svømming og friidrett. Rostock ble bedt om å lage et uavhengig fotballag. En komité spurte folket i Rostock om å komme med forslag til et navn på klubben. Det var nøyaktig 126 navneforslag som kom inn, og de fleste mente at den nye klubben skulle hete Hansa.

Liknende historier fant sted i Karl-Marx-Stadt (som nå heter Chemnitz), Magdeburg, Halle, Cottbus og Erfurt, noe som forklarer hvorfor så mange klubber i tidligere DDR feiret 50-årsjubileum i fjor.

Dette kunne også vært begynnelsen på slutten for Kreisches Dynamo Dresden. For det var planer om å skape «Dresden FC». I november 1965 hadde den nye klubbens fremtidige styreformann, nestledere og sekretærer blitt valgt ut. Men så måtte den mektige politikeren Erich Mielke, som var sjef for det hemmelige politiet, gi operasjonen grønt lys.

Det gjorde han ikke.

Han brukte sin røde pen og skrev ordet 'ugyldig' tvers over dokumentet, og la til at Dresden-laget fortsatt skulle hete Dynamo. Dynamo Dresden var et nyttig lag for ham. Mielkes prioritet var den andre store Dynamo-klubben i Berlin, og Dresden kunne brukes som et farmerlag.

MEKTIG: Erich Mielke. Foto: FourFourTwo Vis mer

Det er unødvendig å si at spillerne hatet tanken på å bli fortalt hvilken klubb de skulle spille for. Den fantastiske keeperen Jürgen Croy, som ble årets spiller tre ganger, ble jevnlig bedt om å forlate hjemklubben Zwickau. Men han ble værende etter å ha overbevist fotballforbundet om at det var bra for en keepers utvikling å spille for et lag som normalt måtte forsvare seg.

Overvåket

Det tok mange år før spillerne lærte at det var en annen måte politikerne kontrollerte livene deres på. Alle innbyggerne i DDR visste at det hemmelige politiet Stasi hadde spioner overalt. Men det var først da Berlinmuren falt at folk fikk mulighetene til å se hva slags informasjon Stasi hadde på dem, og hvor stor rekkevidden av overvåkingen var. Identiteten til mange av varslerne ble også offentliggjort.

- Dynamo var en politiklubb, så vi var infiltrert av Stasi-informanter, forklarer Kreische.

- Det var skremmende å lese alle dokumentene.

De informerte ham om at mange av lagkameratene hans - folk som han anså som venner - hadde innrapportert alt han hadde sagt og gjort til Stasi.

Veddemål

Og det tar oss tilbake til historien om whisky. To dager etter VM-kampen mellom Øst og Vest i 1974, reiste DDR-laget med fly til den andre leiren i nærheten av Düsseldorf. Kreische satt ved siden av en 42 år gammel fotballsupporter fra Hamburg som fortalte ham at de vesttyske spillerne hadde spilt forferdelig, og at de aldri ville vinne VM.

- Jeg ante ikke hvem han var - han fortalte ikke hva han het, sier Kreische.

- Vi snakket bare litt om fotball, og jeg fortalte ham at hjemmefordelen til slutt ville utgjøre forskjellen og at Vest-Tyskland ville vinne VM-trofeet.

Den fremmede mannen fortalte da at han ville sende Kreische fem flasker med Black & White whisky dersom spådommen hans gikk i oppfyllelse. To uker seinere, gjorde det det.

Det var da problemene begynte for Kreische, fordi mannen på flyet var ingen ringere enn Hans Apel, finansministeren i Vest-Tyskland - og han viste seg å holde ord.

- Vi forberedte oss på en ny sesong med Dynamo da jeg plutselig ble innkalt på styreformannens kontor. Det var en boks på bordet ved siden av et brev. De spurte meg «hva er dette?» Men jeg kunne jo ikke fortelle dem det, fordi jeg ikke visste. Så ga de meg brevet slik at jeg kunne lese det. Jeg var sjokkert, sier Kreische.

Det var et fint brev, men det faktum at det kom fra et viktig medlem av fiendens kabinett, var dårlige nyheter for Kreische. Apel gjorde ting enda verre ved å avslutte brevet med setningen: «Jeg håper vi møtes igjen en dag».

Tragisk historie

To år seinere feiret det østtyske fotballandslaget sin største triumf i klubbens 38 årige historie, da laget slo Polen 3-1 i OL-finalen i Montreal i 1976. Men det var en spiller som overraskende manglet: Hans Jürgen Kreische, som nylig hadde vunnet DDRs Golden Boot for fjerde gang i karrièren.

- Jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ikke var tatt ut på laget. Seks av mine lagkamerater i Dresden dro til Canada. Jeg fikk aldri en forklaring. Det var bare slik det var og jeg måtte akseptere det. Nå vet jeg at Apel-episoden spilte en stor rolle, sier Kreische.

Kanskje de var redde for at Kreische ville bruke en turneringen i Vesten til å hoppe av. I midten av 70-tallet var det ikke mange fotballspillere som hadde gjort det, men det var en økende trend. November 1976 brukte to talentfulle unggutter (Norbert Nachtweih og Jürgen Pahl) en U21-turnering i Istanbul til å flykte fra Øst-Tyskland. I mars 1979 rømte Dynamo Berlins 22 år gamle midtbanespiller Lutz Eigendorf etter en vennskapskamp mot Kaiserslautern, noe som var starten på en av de mest mystiske og tragiske historiene fra Øst-Tyskland.

RØMTE LANDET: Lutz Eigendorf. Foto: FourFourTwo Vis mer

En rasende Mielke mente at Dynamo-spilleren Eigendrof hadde sviktet landet sitt. Han ville ha hevn. Først sendte han ut spesialagenter for å sørge for at Eigendorfs kone ikke ville følge etter ham. De ble deretter bedt om å forføre Gabrielle Eigendrof og fremmedgjøre ektefellen hennes. Alle agentene fikk kodenavnet Romeo, og en av dem var så suksessfull at Gabrielle til slutt søkte om skilsmisse fra Eigendorf og giftet seg med den hemmelige agenten. Så beordret Mielke 50 menn til å spionere på Eigendorf i Vest-Tyskland. I mange år fulgte de med på alt han gjorde, og rapporterte det så tilbake til Øst-Berlin.

Den første uka i mars 1983, mistet Eigendorf (som spilte for Eintracht Braunschweig) livet i en bilulykke. De første rapportene gikk på at han var beruset og mistet kontrollen over sin Alfa Romeo i en vanskelig sving. Men det var alltid mistenkeligheter knyttet til dødsfallet, for Eigendorf hadde ikke for vane å drikke alkohol.

TOTALVRAK: Bilen til Lutz Eigendorf. Foto: FourFourTwo Vis mer

I nyere tid har det kommet fram flere rapporter og bevismateriale som viser at det nærmest uten tvil var det øsstyske politiet som sto bak dødsfallet til Eigendorf, selv om ingen per dags dato har blitt tiltalt for mordet.

- Jeg kan ikke se for meg at noen ville tro at jeg ville hoppe av, sier Kreische.

- Ja, det var noen større hendelser, som Lutz Eigendrof, men alle som hadde en familie - som jeg hadde - brukte ikke noe energi på det. Du ville også automatisk bli utestengt i ett år dersom du rømte fra landet, og det er lenge for en fotballspiller. Vi levde ikke et dårlig liv, sier han.

DØDE: Begravelsen til Lutz Eigendorf. Foto: FourFourTwo Vis mer

Hatet personlig prosjekt

Dette livet fortsatte å handle om fotball. Etter at han la fotballstøvlene på hylla i 1978, ble Kreische trener og en del av Dynamo Dresdens ungdomslag, sannsynligvis med et håp om å lede A-laget en vakker dag.

Men 80-tallet var ikke en gulltid for østtysk fotball. Ewald og de fleste andre sterke politiske kreftene hadde mistet den lille interessen de hadde for folkesporten, og overlot sportens framtid til Mielke. Fram til seint på 70-tallet, hadde Dresden og Magdeburg dominert ligaen, men nå hadde Mielkes personlige prosjekt Dynamo Berlin blitt en supermakt, med ti ligatitler på rad.

Flesteparten av fansen, også mange spillere, var overbevist om at det var noe merkelig som skjedde. Ordet på gata var at du ikke kunne slå Berlin, fordi dommerne var på klubbens side.

Som den tidligere Leipzig-spilleren Uwe Bredow en gang uttalte:

- Hver gang du spiller mot dem, forventer du at dommeren vil gi dem et billig straffespark.

Mielkes lag ble det mest forhatte laget i landet, og ofte var det voldelige sammenstøt på kampene deres. Det la bakgrunnen for en annen kjent kamp.

I mars 1986 reiste Dynamo Berlin til Lok Leipzig for å spille kamp. Gjestene tok en tidlig ledelse gjennom Olaf Marschall (som seinere spilte nesten 200 Bundesliga-kamper for Dresden og Kaiserslautern). I sluttminuttene fikk en Leipzig-spiller et høyst tvilsomt rødt kort, og deretter la dommeren til fem minutter tillegg hvor han utdelte et straffespark minuttet før slutt.

Straffesparket til Berlin så ut til å være så feil at til og med tv-kommentatoren, som normalt forsøkte å unngå å helle bensin på bålet når det gjaldt teorien om Dynamo og dommere, kalte avgjørelsen «veldig kontroversiell». På tribunene holdt tilskuerne på å gjøre opprør.

Men denne historien har en twist. Mer enn 14 år seinere, like etter at Dynamo Berlin hadde rykket ned til fjerdedivisjon, ble det funnet en gammel videokassett som viste kampen, med bilder tatt fra en annen vinkel. Bildene viste at Loks forsvarsspiller ga Dynamo-spissen en dytt i ryggen, som var vanskelig å se. Dommerens avgjørelse, som ble sett på av østtyske fans som «det skandaløse Leipzig-straffesparket», hadde vært riktig.

OMDISKUTERT: Kampen mellom Lok Leipzic og Dynamo Berlin. Foto: FourFourTwo Vis mer

Dårlig ledelse

At klubben som en gang hadde vært mektige Dynamo Berlin sleit under gjenoppbyggingen kom ikke som noen stor overraskelse. Den tidligere Stasi-klubben var så utskjelt at klubben bestemte seg for å skrifte navn til Berlin FC, et navn de bar i flere år i et forsøk på å glemme fortiden.

Det som var mer overraskende, særlig for folk utenfra, var den raske og tilsynelatende evige forfallet til de øvrige DDR-klubbene. Noen måneder etter at Øst og Vest hadde blitt slått sammen sommeren 1991, fikk to klubber som pleide å spille i den øverste divisjonen i Øst-Tyskland lov til å bli en del av Bundesliga, mens seks øvrige lag ble med i tysk andredivisjon.

25 år etter Berlinmurens fall, som ble feiret med brask og bram over hele landet i november 2014, var det ikke et eneste tidligere DDR-lag i Bundesliga. Og det eneste laget i andredivisjon var Union Berlin.

De østtyske klubbenes problemer startet allerede før landene ble slått sammen. Da DDR spilte en internasjonal kamp bare seks dager etter at muren ble revet, var det 100 speidere fra europeiske klubber på tribunene.

En Bayer Leverkusen-representant, som bar en fotograf-vest for å skjule hvem han var, satt nærmest på den østtyske innbytterbenken, og diskuterte følgelig kontrakter med spillerne mens kampen pågikk. Det gir deg et lite innblikk i hvor raskt klubbene fra Øst ble ribbet for spillere, særlig fordi de ikke kjente til de kapitalistiske reglene.

Dårlig ledelse spilte også en rolle. Eduard Geyer, som på den tiden trente Dynamo Dresden og landslaget, har seinere uttalt følgende om årene på den tiden:

- Vi kunne bare skylde på oss selv. Vi signerte dårlige trenere og forretningsførere som vi trodde skulle redde oss. I stedet var de kløner som fikk oss ut på dypt vann.

Men det var også ting som var utenfor klubbenes kontroll. Økonomi, for eksempel. 30 store tyske selskaper er børsnotert i Frankfurt - men ingen av dem kommer fra Øst. Blant 13 000 store selskaper i Tyskland, er det bare 1400 som kommer fra tidligere DDR.

Det forklarer også hvorfor den økonomiske kraften i Øst er 30 prosent lavere enn i Vest. Det betyr at det ikke er nok sponsorer, noe som ikke bare er skadelidende for fotballen, men også for mange andre idretter.

Flytter til Øst-Tyskland

Så var det dette med demografi. Mellom 1989 og 2012, var det rundt 1,85 millioner mennesker fra Øst-Tyskland som forlot hjemmene sine, de fleste av dem var unge mennesker som ønsket jobb og en fremtid. De slo seg ned i de store, populære byene i Vest og forsøkte å passe inn ved å droppe aksenten som avslørte at de var østtyske.

Men ting forandrer seg - og det er merkbart på fotballbaner rundt omkring. Og med dette mener vi ikke bare suksessen til RB Leipzig. Klubben sponses av det østerrikske næringsmiddelprodusenten Red Bull, som det fortsatt er delte meninger om. Mens noen ser på dem som et frisk pust, er det andre som mener det er et «plastikk-produkt» uten røtter i Øst. Da RB møtte Dynamo Dresden i cupen, ble et oksehode kastet fra tribunen.

Et bedre eksempel på at det er nye tider kan være Dresden selv. I mars annonserte klubben at den var gjeldfri for første gang på 25 år. To måneder seinere rykket klubben opp til andredivisjon sammen med sine tidligere østtyske rivaler Aue. Situasjonen i tredjedivisjon er enda mer imponerende, hvor klubber som Magdeburg og Halle har en sunn økonomi og er på vei oppover sportslig sett.

En av grunnene til dette kan være at klubbene fra Øst har fått tilbake den regionale stoltheten. En ny studie har vist at utvandringen stoppet en gang i 2012, og at flere folk nå flytter til i stedet for fra regionen.

Hans-Jürgen Kreische har selv reist hjem. For to år siden begynte han å jobbe som speider for sin tidligere klubb Dynamo Dresden, og som så mange andre i Øst, er han forsiktig optimist.

- Så fort vi har etablert oss i andredivisjon i to-tre år, kan vi sette oss høyere mål. For det store målet er toppen.

SJOKKSEIER: Øst-Tyskland (DDR) slår Vest-Tyskland i VM-kampen i 1974. Foto: NTB Scanpix Vis mer