BAUTAER: Roberto Huth (t.v.) og Wes Morgan topper ligaen med Leicester. Stopperduoen bruker ikke særlig finesse, men spiller i stedet på det trygge og det enkle. Foto: AFP PHOTO / ADRIAN DENNIS / NTB Scanpix
BAUTAER: Roberto Huth (t.v.) og Wes Morgan topper ligaen med Leicester. Stopperduoen bruker ikke særlig finesse, men spiller i stedet på det trygge og det enkle. Foto: AFP PHOTO / ADRIAN DENNIS / NTB ScanpixVis mer

Denne sesongen er det gammeldagse tilbake på moten i Premier League

Panserstoppere er i vinden som aldri før.

(FourFourTwo): Alex Hess skriver at Premier League har gått tilbake til røttene denne sesongen. Når det kommer til midtstoppere er styrke i vinden, mens fin stil er på vei ut.

Begrepet «gammeldags midtstopper» stammer kanskje fra en svunnen tid, men den type spiller det refereres til kunne ikke vært mer relevant i dag. Over alt i den engelske toppdivisjonen blomstrer fortidas menn for øyeblikket.

Og beviset på det er overalt. På toppen av tabellen har du Robert Huth og Wes Morgan, som på alle måter er de to beste eksemplene. Like under er Toby Alderweireld, en mer elegant fotballspiller, men samtidig er denne sesongens beste midtstopper støpt i liknende form. Litt lenger ned har du West Hams backlinje som har blitt styrt praktfullt av Winston Reid, og Southampton har blitt det samme av Virgil van Dijk.

To av de mest gjerrige forsvarene inkluderer Craig Cathcart, Gareth McAuley og Craig Dawson, en trio som med sin gammeldagse spillestil viser at de har gått gradene i lavere divisjoner. Og en av forrige sesongs mest oppsiktsvekkende historier var John Terrys supersesong da Chelsea tok gullet, som han oppnådde ved siden av sin ukompliserte stopperkollega Gary Cahill.

Tilbake til røttene Dette er alle forskjellige spillere, men det er tydelig at de deler stil og størrelse. Alle er enten veldig høye eller dominerer luftrommet med god spenst. Alle er godt innforstått med sine styrker og svakheter: og det grunnleggende blir prikkfritt utført uten å komplisere ting.

Alle passer «den gammeldagse» stereotypen, men er framgangsrike i en moderne tid. Er det slik at historien gjentar seg?

Kanskje. Dagens myte står i kontrast til hvordan ting var i forrige tiår da Rio Ferdinand, Daniel Agger, Thomas Vermaelen, Ledley King og David Luiz alle var viktige faktorer i Englands største klubber, alle elegante atleter som instinktivt forsøkte å holde på ballen.

I dag har selv Stoke, som går gjennom en estetisk forandring, beholdt kjempen Ryan Shawcross som ryggraden i laget. Evertons presise pasningsoppbygging er basert på Phil Jagielka. Bournemouth og Swansea, som spiller mini tiki-taka, stoler på tilsvarende stoppertyper i Ashley Williams og Steve Cook.

En faktor er den økende murringen om John Stones' insistering på å slå ballen til en medspiller når bakerste rad stirrer ham i ansiktet (midtstopperen får kritikk for å ta for store sjanser), og hvordan Daley Blind har blitt avslørt som en sprekk i Manchester Uniteds skall, og trenden ser bare ut til å gå en vei.

Mønsteret er tydelig: i England iallfall, har «null-tull»-stopperen fra fortida gjort sitt inntog igjen, mens han slår seg fornøyd på brystet. Men hvorfor nå?

Et tegn i tiden Til en viss grad handler det om tilfeldigheter. Det er ikke slik at den ballspillende midtstopperen har dødd ut, han er bare ikke så god for tiden: Blind er en midtbanespiller som spiller ute av posisjon, mens Stones fortsatt lærer.

Andre steder har Ciaran Clark vært forferdelig; Jan Kirchhoff og Marc Muniesa har blitt ført andre steder. Det er også viktig å ikke behandle de to modellene som binære, når mange forsvarere - de mest tydelige er Toby Alderweireld, Vincent Kompany, Laurent Koscielny, Mamadou Sakho og Chris Smalling - kombinerer elementer fra begge modellene.

Utover dette, er trenden på linje med denne sesongens overordnede taktiske tendens: framveksten av kontringsspill. Leicester og deres tvillingtårn gjør dette bedre enn noen, med Morgan/Huth-kombinasjonen som det perfekte grunnlaget for å ligge dypt, absorbere press, og deretter storme framover med en energisk midtbane (Ngolo Kanté), en smart playmaker (Riyad Mahrez) og en elektrisk angriper (Jamie Vardy).

En vidstrakt trend Leicester har mestret dette oppsettet, men de er ikke de eneste som benytter det: liknende oppsett er på plass i West Ham, Crystal Palace (hvor grunnfjellet har vært den bredskuldrede duoen Scott Dann og Damien Delaney) og Southampton.

Spurs og Liverpool har begge vært på sitt beste når de har kontret med høyt tempo. Og sett i ettertid, Chelseas nøkkel til ligasuksess forrige sesong ble orkestrert på samme måte, med Terry, Hazard og Costa i nesten identiske roller som Huth, Mahrez og Vardy har 12 måneder seinere.

Dette taktiske skiftet forklarer ikke helt fornyelsen av den gamle stoppermodellen - Spurs, for eksempel, er ligaens beste kontringslag og har samtidig den reneste ballspilleren i Jan Vertonghen - men det har gjort mye for å skape et miljø hvor midtstoppere må okkupere sinnet med litt mer enn det enkle søndagsfotball-prinsippet om å holde seg på linje, holde tett sammen og måke ballen unna.

Kommet for å bli? Om trenden er midlertidig, eller om den er kommet for å bli, er en annen sak. Fotball-taktikk har en tendens til å bevege seg i en syklus uansett, men dagens situasjon er kanskje resultatet av en mildt sagt uvanlig sesong så mye som noe annet.

Det er ingen tilfeldighet at navnene som er oppført øverst i denne artikkelen nesten utelukkende tilhører mindre klubber som bokser langt over sin vektklasse (de samme lagene som kontrer mest effektivt), noe det har vært en ekstraordinær overflod av denne sesongen.

Og mens denne sesongens gale oppriving av Premier Leagues etablerte maktstruktur har vært gledelig forfriskende, ville det være naivt å forvente at Chelsea, Arsenal, Liverpool og begge Manchester-klubbene vil underprestere like mye neste sesong.

Gitt at alle disse lagene vil være ute etter å bygge seg opp fra bunnen av - i ulik grad selvfølgelig, men i større grad enn dagens Leicester og Crystal Palace - er det usannsynlig at ligaens framtredende midtstoppere vil fortsette å likne den strålende og råe blåkopien fra denne sesongen.

Teknisk tendens Når man ser lenger fram, på kontinentets elitelag - Real Madrid, Barcelona, Bayern München - er de fortsatt ute etter å dominere ballbesittelsen (i Barcelonas tilfelle, ikke like dogmatisk som en gang i tiden), en prosess som ble igangsatt av urbane forsvarere som Gerard Pique, Sergio Ramos og Javi Martínez.

Dersom vi går ut fra at toppklubbene i England vil fortsette å strebe etter gamle høyder, virker det uunngåelig at luksusspillere blir kastet inn i miksen. Pep Guardiolas Manchester City-prosjekt, for eksempel, kommer ikke langt uten en slik type, mens Jürgen Klopps første Liverpool-kjøp var Joel Matip, en midtstopper med bakgrunn som midtbanespiller.

Lenger nedover i ligaen er det ingen grunn til at middelklassen vil forandre enn vinnerformel. Det er heller ikke sannsynlig at de vil bli tvunget til det, gitt at de tekniske begrensningene til spillere som Huth og Reid gjør spillerne langt mindre attraktive for storklubbene, i motsetning til Stones. Til sjuende og sist vil tiden vise.

Men i mellomtida kan moderniseringen vente. Denne sesongen er det gammeldagse tilbake på moten. Akkurat nå, om ikke nødvendigvis i framtida, er det fortidas spillere som regjerer.

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram
Lik Dagbladet Fourfourtwo på Facebook