SNAKKER UT: Vilde Bratland Hansen (22), tidligere juniorlandslagsspiller i håndball, forteller om perioden hun slet med spiseforstyrrelser og håper at andre ungdommer kan lære av hennes feil. Foto:John T.Pedersen / Dagbladet
SNAKKER UT: Vilde Bratland Hansen (22), tidligere juniorlandslagsspiller i håndball, forteller om perioden hun slet med spiseforstyrrelser og håper at andre ungdommer kan lære av hennes feil. Foto:John T.Pedersen / DagbladetVis mer

Spiseforstyrrelser i idretten

Eks-landslagsspiller Vilde slet med spiseforstyrrelser: - Jeg begynte å spise for å fylle tomrommet

Det bikket over for Vilde Bratland Hansen da hun var med juniorlandslaget i håndball til EM. Nå snakker den reflekterte 22-åringen ut om spiseforstyrrelsene for å øke kunnskapen om det som er et tabulagt emne for mange.

VOLDSLØKKA (Dagbladet): Hun smiler nå. Sola skinner. Skyene er forsvunnet. Det samme er de mørke tankene som plaget henne i rundt fem år.

På en benk på Voldsløkka - i en idyll langt unna fortidens kontraster - setter Vilde Bratland Hansen (22) seg ned sammen med Dagbladet og snakker om de vanskelige årene hvor spiseforstyrrelser ødela så mye.

- For min del var det vanskelig å vite om jeg trente for å bli god eller trente for å bli tynn. Det tok lang tid å kjenne etter om jeg faktisk ville dette eller om jeg følte at jeg måtte, forteller 22-åringen.

- Ensomhetsfølelsen var den tøffeste. Som en del av et lag får du en tilhørighetsfølelse - man blir en del av noe større - men på bakgrunn av de strenge regimene om kosthold, ble det slik at jeg ikke møtte opp på venninnekvelder. Alle de sosiale relasjonene ble borte, fordi alt fokuset gikk til hva jeg skulle spise og trene.

Mistet seg selv

Vilde var et meget stort håndballtalent da hun ble tatt ut på det norske juniorlandslaget og samtidig flyttet opp fra junior- til seniorlaget til Gjøvik Håndballklubb, som var oppe i Eliteserien.

Potensialet var enormt. Det fantes tilsynelatende ingen begrensninger. Vilde så konturene av noe stort. Noe eventyrlig. En karriere på det øverste nivået, på landslaget som nesten alltid vinner gull og en reise mot den store drømmen om å bli verdens beste håndballspiler.

Så kom problemene.

Året var 2010. Vilde startet å overspise for å kompensere tomrommet som vokste da hun - som sitt eneste fra sitt kull - tok steg opp til de store jentene og ikke fant sin rolle som junior i seniorlaget.

- Det var mye som skjedde samtidig, med mer krevende skolearbeid i overgangen til videregående og ikke minst steget opp på A-laget. Jeg var vant til å være toppscoreren, men havnet på benken og fant ikke min rolle i laget, forteller hun.

- Jeg ble godt tatt imot, men følte meg ikke som en dame og var ikke fornøyd. Jeg skjønte ikke hvorfor og skammet meg over at jeg ikke var fornøyd. Jeg lurte på hvorfor jeg følte meg så tom innvending, men jeg klarte ikke å prate om det.

- Jeg begynte å spise for å fylle tomrommet. Da la jeg på meg en del. Så kom det en kveld der jeg ikke klarte å få på meg kjolen jeg skulle ha på meg. Da tenkte jeg at jeg måtte ned i vekt for få det bra igjen. Da startet den prosessen.

KRITISK TIL KROPPSFOKUS: Vilde Bratland Hansen, her på Voldsløkka, synes det er bekymringsverdig at kroppsfokuset øker. Foto:John T.Pedersen / Dagbladet Vis mer

Skrev bok som terapi

Det ble et nytt vendepunkt, men ikke til det positive. Overspising ble til anoreksi våren 2011. Problemet utartet under junior-EM i håndball i mangelen på spilletid. Vilde kompenserte med å trene enda mer og spise enda mindre.

Sistuasjonen forverret seg.

Først i 2013 begynte pila å peke i riktig retning igjen. I en gradvis prosess fram til 2015 ble Vilde seg selv igjen. Nå er spiseforstyrrelsen helt vekke. Det er fortid, men samtidig ikke noe hun vil glemme.

Vilde vil bruke den tunge fortiden til å hjelpe andre. Hun har selv - i en alder av 22 år - skrevet en roman om tematikken. Boka heter 13-21 og baserer seg på håndballjentas egen historie.

Skrivingen ble som terapi for Vilde.

- Jeg savnet en bok da jeg var syk selv om hvordan det er å være tilnærmet normalvektig. De bøkene som fantes, handlet om de som var sykelig anorektiske og innlagt. For min del handlet det om å fungere i hverdagen og være toppidrettsutøver samtidig.

- Jeg begynte å skrive som egenterapi først. Så ble det ganske mange tekster etter hvert, og da tenkte jeg at dette kan være nyttig for flere andre også. Som toppidrettsutøver tror jeg de fleste er innom perioder hvor dette er et tema. Det er så mye fokus på kropp overalt.

- Jeg har fått tilbakemeldinger på at det er veldig mange som kjenner seg igjen. I håndball og lagspill er det mye følelser tilknyttet det å ikke få spille. Jeg gikk fra å være leder på mitt lag til å sitte på benken på A-laget. Jeg ville veldig spille, og da blir det sånn at man håper andre gjør feil og opplever mye skam rundt det.

- Jeg skulle ønske at jeg var mer bevisst på at det bare var tanker. Det er naturlig å ønske seg opp og fram når man er ung. Det er en del av budskapet mitt: Man er ikke det man tenker. Jeg skulle ønske jeg var enda mer bevisst på det i den alderen.

Vildes håndballkarriere ble lagt på is da hun våren 2015 fikk en prolaps i ryggen, som hun tror skyldes spiseforstyrrelsene. Nå er hun bare glad for at hun er kvitt lidelsen og har funnet andre ting som er mye viktigere i livet.

SKREV BOK: Vilde Bratland Hansen brukte skriving som terapi og har gitt ut boka 13-21 om tiden hun slet med spiseforstyrrelser. Foto:John T.Pedersen / Dagbladet Vis mer

- Vendepunktet kom gjennom skrivinga, slik jeg fikk ut tankene. Jeg er et veldig tenkende menneske. I tillegg fikk jeg kjæreste. Det hjalp. Det handler om å finne andre gleder i livet enn bare idretten og vekta. Man må finne noe som er viktigere enn spiseforstyrrelsen.

- Treneren min var helt avgjørende for at det ble oppdaget at jeg hadde det vanskelig. Det var han som tok tak i det, etter at søstra mi og ei venninne fortalte at jeg hadde det tøft.

Sammenlignet seg med skijentene

Vilde forsøkte å bli noe hun ikke var. Det angrer hun på.

- Jeg var en robust og sterk bakspiller som skjøt veldig hardt. Det var min styrke, men jeg ville være en annen spillertype, den som fintet, lobbet og gjorde tekniske finurligheter. Jeg fikk det for meg at det var bedre og mer krevende å få til. Da jeg ville ned i vekt, sa pappa at du er best i den vekta du er på, men da sa jeg at hun toppspilleren her veier så og så lite, forteller Vilde.

Sammeligningene med andre skapte store utfordringer.

- Da jeg var håndballspiller sammenlignet jeg mye med langrennsløperne. I en håndballkamp forbrenner jeg mindre enn en skiløper og da tenkte jeg at jeg ikke trengte å spise like mye som dem. Jeg så på skijentene og håndballjentene, og jeg skammet meg. De er tynne, flotte og veldig godt trente.

- Det er viktig å få fram at man er ulike typer og har ulike styrker. Derfor får man ulike kropper, og man må slutte å sammenligne seg med andre. Ikke alle kan være Therese Johaug, og ikke alle kan være Marit Bjørgen, men begge er svært gode på hver sin måte og med ulike kropper.

Vilde sammenlignet seg også med Kjersti Grinis treningsmengder.

- Da jeg gikk på videregående, sammelignet jeg meg med Kjersti Grini og hvor mye hun trente. Men hun var ikke 16 år som meg. Likevel ble jeg stresset over at hun trente så mye mer. Jeg sammelignet meg med det, men det var helt feil. Det er forskjell på ungdom som vokser opp, går på skole og har mange flere ting å tenke på og etablerte toppidrettsutøvere. Da må man ha et annet inntak enn de som har alt lagt til rette og har et annet energinivå.

LIVET SMILER IGJEN: Vilde Bratland Hansen er kvitt spiseforstyrrelsene og nyter livet i Oslo, hvor hun studerer statsvitenskap og vurderer å begynne med håndball igjen. Foto:John T.Pedersen / Dagbladet Vis mer

Mange gutter sliter også

Nå er alt bedre for Vilde. Hun snakker åpenhjertig, tydelig og reflektert. Budskapet er klart. Hun fremstår som et godt forbilde når hun er åpen om egne problemer i et inderlig ønske om å hjelpe andre.

- Jeg tror det er mange som tenker sånn som jeg gjorde. Det har jeg også fått tilbakemeldinger på. Det er mange tanker som rører seg når kroppene forandrer seg i den alderen. Jeg ble fortalt at jeg skulle være tålmodig, men jeg tror ikke jeg helt skjønte innholdet i det.

- Jeg tror at hvis man tar tak i det tidlig med forebyggende arbeid, kan man luke det vekk. Jeg har vært veldig åpen om det, men blir overrasket når jeg hører hvor mange som faktisk sliter med. Jeg har også erfart at det er flere gutter som sliter med spiseforstyrrelser enn jeg har trodd.

- For gutter det litt annerledes. Der handler det om å få store muskler og lav fettprosent. For jenter handler det om å være så tynne som mulig. Nå snakkes man om at forholdet er 1/3 og ikke 1/10 som man gjorde før mellom gutter og jenter. Men det er færre gutter som er åpne om det.

- Jeg synes enda mer syn på guttene, som skal spise pizza, drikke øl og likevel ha six pack. For jentene er det mer akseptert å spise sunt, mens guttene ikke skal snakke om det.

Skijentene tar ansvar

Som Dagbladet skrev tidligere i måneden, gjennomfører Norges Skiforbund en tvungen helseregistrering av alle de aktuelle landslagsløperne over 16 år og oppfordrer utøverne til å tenke seg godt om før de publiserer bilder med mye hud i sosiale medier.

Der en del av gutta slenger ut et veltrent bilde av seg selv etter en økt i bar overkropp iblant, er skijentene mer forsiktige med å vise mye hud og øke kroppsfokuset. De tar rollen som forbilder svært alvorlig i en tid hvor spiseforstyrrelser er en utfordring i utholdenhetsidrettene.

- Slik vi ser ut, er ikke det optimale, kanskje. Det kan gi feil inntrykk til yngre å sammenligne seg med oss, sa Ingvild Flugstad Østberg til Dagbladet.

- Det er en større utfordring nå. Vi hadde ikke Instagram og slikt da jeg var junior. Da så vi bare eliteløperne på TV en gang i blant. Nå får de unge «input» fra alle mulige måter. Da kan det være vanskelig å guide all «inputen». Jeg har blitt skjermet for ganske mye, supplerte Astrid Uhrenholdt Jacobsen.

FORBILDER: Vilde Bratlan Hansen er glad for at forbilder som Marit Bjørgen og skijentene er bevisste på hva de legger ut i sosiale medier. Foto:John T.Pedersen / Dagbladet Vis mer

Marit Bjørgens budskap er det samme.

- Jeg har en helt annen kropp nå enn da jeg var yngre. Jeg har trent i mange år, så vi må tenke over hva vi formidler utad. Jeg føler jeg er et godt eksempel på at ulike kropper og fasonger kan fungere i langrenn. Man kan prestere med mange ulike typer kropper, sier Bjørgen til Dagbladet.

Kritisk blikk

Vilde Bratland Hansen mener de yngre utøverne også må ta ansvar selv, ikke bare etablerte utøvere, forbilder, foreldre og idrettsledere.

- Måten vi tilnærmer oss bilder i sosiale medier på er det aller viktigste. En kritisk tilnærming er viktig. Det er bedre å sammeligne seg med hver fjerde på gata enn glansbildene i sosiale medier. Samtidig er det viktig at disse forbildene vet hvilken påvirkningskraft de har.

- Mye kan gjøres med forebyggende arbeid, for eksempel at man møter bilder i sosiale medier med et mer kritisk blikk enn jeg gjorde i hvert fall. Toppidrettsutøvere ser sånn de ser ut på bakgrunn av mange år med hardt trening. Du ser ikke ut som Cristiano Ronaldo som 16-åring. Det kommer som et resultat av toppidrett. Det er viktig å få fram det og at det ikke er motsatt.

22-åringen oppfordrer også mange trenere til å være mer bevisst på hvilke signaler de gir.

- Jeg synes det er for mye fokus på kosthold. Da jeg kom på juniorlandslaget hørte jeg at laget over oss ikke fikk drikke to glass appelsinjuice om morgenen, fordi det var for mye sukker i appelsinjuice. Som toppidrettsutøver er det en helt absurd tankegang. Man trener to-tre ganger om dagen og trenger næring.

- Jeg vet ikke hvor bra det er å ha fokus på hva som ikke er lov å spise. Det er bedre å ha fokus på hva man skal få til som utøver enn hva man ikke skal spise.

- Mange tenker at spiseforstyrrelser handler om å nekte å spise, men ifølge statistikken er det 90-95 prosent som har bulimi eller overspisingslidelse. Det er en oppfatning at de som er overvektig må ta tak selv, mens de som har anoreksi i større grad for hjelp. Bulimi er mer tabu, så vi trenger folk som står fram, slik det blir lettere å stå fram.

Etterlyser større bevissgjøring

Vilde oppfordrer til at det blir arrangert seminarer for unge utøvere i overgangen til seniornivå.

- Jeg var helt alene da jeg ble flyttet opp. Jeg var den eneste junioreren på seniorlaget. Det hadde nok vært enklere om jeg hadde flere på min alder eller om jeg var bedre forberedt. Da hadde jeg nok unngått å skamme meg over alt det som kom.

- Jeg sa til ei venninne som slet med spiseforstyrrelser at jeg aldri kunne ha klart å slutte å spise, men tre år senere var jeg der selv. Jeg tenkte at jeg ikke hadde selvdisiplin til det. Det er en form for kontroll som ligger i bånn.

- Du har noen vanskeligere følelser, som du håndterer med å sulte, kaste opp eller overspise, akkurat som en rusmisbruker bruker doping for å slippe å kjenne på vonde følelser.

Dette er Vildes råd til ungdom som er i samme situasjon som hun var i:
1. Finn noe som er viktigere enn spiseforstyrrelsen, noe å engasjere deg i.
2. Tenk ti år fram i tid: Hvordan blir livet hvis jeg fortsetter med dette?
3. Bry deg om andre enn deg selv, fordi man blir veldig egoistisk og selvopptatt i en slik situasjon.
4. Tenk kritisk til bilder man ser og sammenligner seg med og finn ut hva som fungerer for deg.

Disse forebyggende tiltakene oppfordrer hun samfunnet til å gjøre:
1. Unngå å snakke veldig mye om hva som er usunt. Mat skal være noe som er positivt og samlende.
2. Bli flinkere til å gi ros på bakgrunn av egenskaper og verdier og ikke kropp.
3. Alle trenere bør være obs på å fortelle unge utøvere at de er der for dem om de har behov for å prate, altså at man rent eksplisitt sier det når man har ansvar for unge utøvere.