FA-CUP: Jack Wilshere feirer i Arsenals parade i gjennom Londons gater i 2015. Foto: NTB Scanpix
FA-CUP: Jack Wilshere feirer i Arsenals parade i gjennom Londons gater i 2015. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hvor gikk det galt for Jack Wilshere?

24-åringens lån til Bournemouth kom overraskende på de fleste, men det har kanskje ligget i kortene lenge.

For en gangs skyld hadde den populære begivenheten et poeng. Deadline Day ble preget av store overganger, rykter og uforutsigbare avtaler. Ingenting var mer uforventet enn at Jack Wilshere, Arsenals store håp gjennom flere år, gikk på lån til Bournemouth.

Det har vært noen vanskelige år for midtbanespilleren. Låneoppholdet betyr ikke at det er karriere som nærmer seg slutten, men Arsene Wengers beskjed er klar: Arsenal klarer seg uten 24-åringen. Det er ikke noe nytt for Wilshere.

«Alle trenger litt avvisning», sa Kevin Keegan en gang om en spillers vei til suksess. Denne avtalen kan være nøyaktig det Wilshere trenger. Selv om låneopphold har potensial til å gjenopplive karrieren hans er det grunn til å stille et spørsmål: Hvordan har det seg at gutten, som over et tiår har blitt spådd til å bli Paul Gascoignes arvtaker i England, har sett statusen synke så lavt?

Lang-tid

Statusen hans har falt drastisk, men har det kommet brått eller skjedd over tid? For det rareste med Wilsheres lidelser er hvordan alt ser ut til å stupt gradvis, og samtidig, veldig, veldig brått.

På de ene siden har han bare startet ti ligakamper på de siste to årene. I 2011/12-sesongen, altså året etter hans gjennombruddsesong, fikk han ikke et eneste sekund på banen. Wilsheres problemer er definisjonen på «lang-tid».

KNUST: Det var tøft for England i årets EM. Foto: Pic Phil Oldham/Sportimage via PA Images Vis mer

På den andre siden er det bare få dager siden at han ble byttet inn i Arsenals seier over Watford. Han fikk dyrebar spilletid og beroliget alle om at en lang periode på sidelinja ikke er aktuelt.

Tidligere i sommer kom han med til EM til tross av at han satt på sidelinja hele forrige sesong. Statusen hans som «en spesiell spiller» betydde mer i Roy Hodgsons øyne. Midtbanespilleren spilte i tre av Englands fire kamper i turneringen. En prestasjon som ikke gjorde mye for hans rykte som fotballspiller. Likevel avskaffet det endel av tvilen: Han klarte å komme med på laget.

Før EM påstod Wilshere at hans skadeplager tilhører fortiden:

- Jeg føler meg i god form og klar. Arsene kommer til å følge med så det er opp til meg å vise ham hva jeg kan.

Deretter snakket han om Arsenal som potensielle ligavinnere. Etter ett år med elendighet så det ut til at det var lys i enden av tunnelen.

Nå bare tre runder inn i sesongen befinner han seg plutselig i samme forstyrrende posisjon som i januar 2010. Da, 18 år gammel, ble han lånt ut til Bolton. Tanken var at han skulle lånes ut til en klubb i en lavere liga for å forberede ham på førstelagsspill. Det byttet forfrisket Wilsheres karriere nøyaktig slik de hadde planlagt, kanskje skjer det samme nå. Selv om Bournemouth bare har ett mål denne sesongen – å unngå nedrykk

Overgangen er bare midlertidig, men det er foruroligende at Wenger stort sett vet når han skal gi slipp på en spiller.

Vidunderbarnets forbannelse

Etter en vennskapskamp før sesongstart i 2010 kom The Guardian med en glitrende rapport på 18 år gamle Wilshere. I artikkelen skrev de at han «viste kontroll og fatning på et høyt nivå til tross sin unge alder ... Det er ingen tvil om denne spillerens potensial». Det virker som en evighet siden nå.

UNG OG LOVENDE: En ung Wilshere på trening. Foto: REUTERS/ Eddie Keogh  Vis mer

Et urealisert potensial er et fascinerende fenomen i alle sportsgrener. I fotball et vidunderbarns sløste potensial kan som oftest knyttet til et par grunner. Det er de, som Michael Owen eller Harry Kewell, som blir offer for skadeplager. Det er de som har vaner utenfor banen som kolliderer med deres potensielt glitrende karrierer – tenk Michael Johnson, Lee Sharpe eller Gascoigne. Så til slutt er det de som blir «diagnostisert med adferdsproblemer», blant dem finner vi Ravel Morrison, Mario Balotelli eller Hatem Ben Arfa.

Noen ganger er prosessen med årsak og effekt like ukomplisert som den virker, slik som med spillerne nevnt ovenfor. Det er likevel utallige tilfeller hvor det ikke er opplagt, hvorfor et vidunderbarn, med en lysende karriere, aldri klarte å oppfylle sitt potensial. For hver Alan Shearer eller Raheem Sterling er det et dusin med karrierer som aldri når toppen, for eksempel som Freddy Adu, Josh McEachran eller John Bostock.

Wilshere, som har spilt i to store mesterskap og vunnet to store trofeer før han har fylt 25, er langt fra de tre merkelappene når det kommer til uoppfylt potensial. Men det er lite håp for at han klarer å realisere det håpet mange hadde for ham da han brøt gjennom. Hva som er den direkte årsaken til dette er vanskelig å forklare ettersom han havner i mellom de to av de tre merkelappene.

Utskeielsene

Hovedhinderet har selvfølgelig vært skadene. Det er grunnen til at han har måttet sitte på sidelinja i to sesonger. Skremmende nok viser statistikken at han har spilt 157 kamper i sin proffkarriere, og vært skadet i hele 154 kamper. En såpass nedslående statistikk har hatt ødelagt rytmen i spillet hans og påvirket ham selv når han har vært skadefri.

FA-CUPEN: Jack Wilshere på paraden etter seieren i FA-cupen i 2015. Foto: AFP PHOTO / LEON NEAL Vis mer

Skader er ødeleggende der og da, men det kan også ha store effekter i ettertid. Spesielt for en spiller som har bygd mye av spillet sitt rundt temposkifter og hurtige løp forbi motstanderne midt på banen. Noe han ikke får forbedret eller opprettholdt med alle skadeplagene.

Det er dessverre ikke den eneste faktoren. Mange av de omstridte hendelsene utenfor banen kan avskrives som overdrivelser fra medias side, men det er kanskje en rød tråd med sannhet i det også.

For å si det på en annen måte: Det er ikke noe skam i å nye en sjelden sigarett, eller å komme i en konflikt en sen kveld ute på byen når man er en full guttunge, men at slike hendelser gjentar seg gang på gang etter å ha fått tyn for det ved de tidligere anledningene viser umodenhet. I stedet burde fokuset hans være på å bryte barrierene som står mellom ham og en skinnende karriere.

Virkeligheten møter uforutsigbarheten

Selv sammen er ikke merkelappene «skader» og «holdning» nok til å redegjøre for Wilsheres mislykkede forsøk på å bygge på det talentet alle kunne se da han var ung. Talentet er der enda, men det er vanskelig å huske en tid da han dominerte i hjertet av midtbanen over flere kamper. Ikke engang i de tre relativt skadefrie sesongene han har hatt har han dominert slik han gjorde.

2011: Jack Wilshere  mot Andres Iniesta tilbake i 2011. Foto: REUTERS/Eddie Keogh Vis mer

Det er vanskelig å glemme da han startet kampen mot det allmektige Barcelona tilbake i 2011, men siden den gang er det vanskelig å minnes en enormt imponerende oppvisning. Det er få øyeblikk å velge mellom.

I fjor henviste Xavi til Wilshere som «fremtiden i engelsk fotball». Det er virkelig ros fra en som vet hva han snakker om. Problemet er at Xavi snakket om fremtiden – det har lenge vært Wilsheres forbannelse.

Nå er han en påminnelse om det egne og uforutsigbare som er i all sport: Et stort potensial blir ikke alltid transformert til prestasjoner på toppnivå. Veien til suksess er ikke rett og det er alltid hindringer.

Om ikke annet har Wilsheres karriere demonstrert at det er nytteløst å forutse hva en spiller kan gjøre, og forventninger kan være ødeleggende. Det viktig å huske at Jack Wilshere bare er 24 år gammel og det er for tidlig å avskrive hans karriere.