BLIDEST I KLASSEN: Det amerikanske kvinnelangrennslandslaget, fra venstre Liz Stephen, Rosie Brennan, Sadie Bjornsen, Jessica Diggins, Sophie Caldwell og Ida Sargent bor sammen i fire måneder mens langrennssesongen pågår. Foto: Tormod Brenna / Dagbladet
BLIDEST I KLASSEN: Det amerikanske kvinnelangrennslandslaget, fra venstre Liz Stephen, Rosie Brennan, Sadie Bjornsen, Jessica Diggins, Sophie Caldwell og Ida Sargent bor sammen i fire måneder mens langrennssesongen pågår. Foto: Tormod Brenna / DagbladetVis mer

I fire måneder bor de på andre siden av kloden for å gå på ski. Og de elsker Marit Bjørgen

Amerikanerne er langrennssirkusets blideste.

TOBLACH (Dagbladet): Om du har sett en amerikansk langrennsjente som ikke smiler, har du trolig sett noe svært få andre har sett. I verdenscupsirkuset er det få, om noen, som møter hver dag og hvert renn med større glede og smil enn amerikanerne. 

For de legger virkelig hele sjela i å få gå langrenn.
 

I en idrett som i beste fall må kunne karakteriseres som liten i hjemlandet, flytter hele det amerikanske verdenscuplaget til Europa hvert eneste år for å bo og konkurrere her. Samtidig betyr det fire måneder uten å se noe særlig til venner og familie. 

- Det ville vært tøffere om vi ikke jobbet så hardt med å lage et godt miljø på laget. Vi er heldige på den måten at alle her setter laget først, sier Jessica Diggins da Dagbladet møter hele gjengen på Hotel Dolomiti i italienske Toblach. 

En seier for historiebøkene
Stemningen rundt bordet er høy, men det ville den vært selv uten at Sophie Caldwell hadde vunnet sprinten i Oberstdorf tirsdag. Caldwell ble med det den tredje amerikanske jenta til å vinne et verdenscuprenn.

- Det var enormt. Jeg tror nesten alle jeg har møtt på et eller annet tidspunkt i løpet av livet tok kontakt med meg etter det, smiler hun.

Vanligvis er det bare under OL folk hjemme i USA får med seg at de er ute og konkurrerer på ski. Såpass lite tv-tid har de, at det amerikanske skiforbundet har kjøpt rettighetene til det nord-amerikanske markedet og viser alt live på nettet. 

Men i Europa er de i ferd med å skape seg et solid rykte. Med ledestjernen Kikkan Randall gravid hjemme, har de andre på laget stått fram for fullt i verdenscupen i år. Og ikke bare med flere finaler og til slutt Caldwells seier i sprinten, men også ved en imponerende tredjeplass på stafetten på Lillehammer i begynnelsen av desember. 

Bjørgens omfavnelse
For da Diggins og Caitlin Gregg vant sølv og bronse i Falun i fjor var det mange som avskrev prestasjonen med at de hadde flaks. Diggins følte litt på det, helt til Marit Bjørgen omfavnet henne etter løpet. 

- Det var så stort for meg, for hun kunne ha sagt at jeg var heldig siden de smurte seg bort. Men hun tok seg tid til å få meg til å føle meg bra, og det er utrolig stort av henne, sier Diggins. 

For selv om de amerikanske jentene nå er oppe og lukter på de gjeveste plasseringene i verdenscupen, er det fortsatt sånn at de norske jentene er forbilder for amerikanerne. 

Og alle har de historier om hvordan de er tatt inn i varmen av dem. 

- For fire, fem år siden slo Marit meg med omtrent tolv minutter i Holmenkollen. Jeg gikk sammen med henne tilbake til hotellet, og alle bare bukket for henne langs veien, jeg tenkte bare at dette var sprøtt. Så spurte jeg henne hvorfor hun måtte gå så fort, hun vant hele løpet med halvannet minutt, du får alle oss andre til å se så dårlige ut. Men så beroliget hun meg med at, «slapp av, du trener med Kikkan i Alaska, jeg tror at du kommer til å få det til en dag». Jeg trodde ikke det jeg hørte. Hvordan vet du hvem jeg er? Hvordan vet du at jeg trener med Kikkan? Jeg kunne ikke tro at hun tok seg tid til å oppmuntre meg. Da gikk hun fra å være en robot som ødela oss andre til å bli et menneske som bryr seg om oss og sporten, forteller Sadie Bjornsen. 

PÅ TOPP: Bortsett fra Kikkan Randalls 14 verdenscupseire, er det ingen andre av dagens amerikanske løpere som hadde en verdenscupseier før Sophie Caldwell vant sprinten i Oberstdorf. Her er hun på pallen med Heidi Weng og Ingvild Flugstad Østberg.Foto: EPA/KARL-JOSEF HILDENBRAND/NTB Scanpix Vis mer

- Det er så godt å se at forbildene dine har tanker, følelser og egenskaper som du liker, i tillegg til å være forbilder, sier Liz Stephen. 

Og en dag, om ikke så altfor lenge kanskje, kan det også være at den sammensveisede gjengen på Hotel Dolomiti klarer å hive skiskoene foran de norske over målstreken igjen.

- Jeg tror det er viktig å huske at de ikke driver med noe hemmelig, at det er mulig å slå dem. Det vil inspirere flere til å begynne med langrenn hjemme, sier Sophie Caldwell.

P.S. Etter at denne artikkelen ble skrevet, ble det i dag amerikansk seier for andre gang under årets Tour de Ski, da Jessica Diggins noe overraskende knuste alle på dagens fem-kilometer i Toblach.