STORHETSTIDEN: Milans Ruud Gullit, Marco Van Basten og Frank Rijkaard. Foto: FourFourTwo/Haymarket
STORHETSTIDEN: Milans Ruud Gullit, Marco Van Basten og Frank Rijkaard. Foto: FourFourTwo/HaymarketVis mer

Milans 88-generasjon forteller den unike suksesshistorien

Takket være en taktiker, en vanntett backrekke og tre nederlandske superstjerner ble AC Milan europamestere to ganger.

(FourFourTwo): Det var en pressekonferanse for å annonsere at Marco Van Basten skulle legge fotballskoa på hylla. Det var 17. august i 1995 og en varm sommer dag på Milans kontorer midt i byen. En journalist vridde seg i stolen og spurte klubbens visepresident Adriano Galliani:

- Dersom Baggio er Raffaello – hvem var Marco Van Basten?

Gallani smilte: - Leonardo da Vinci. Han var alt. Ingeniør og artist.

HELT: Marco van Basten i AC Milan. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Den nederlandske spissens rene stil og ballettaktige bevegelser foran mål gjorde ham til en trussel for enhver keeper. Og var det noen som fortjente beskrivelsen til Gallani så var det Van Basten. Nederlenderen hadde blitt satt ut av spill grunnet en ankelskade og hans siste kamp i Milan-trøya hadde vært Champions League-finalen mot Marseille to år tidligere. En kamp italienerne tapte. Så – i en alder av 31- var hans spillerkarriere over: Den første i den fabelaktige «olandesi»-trioen som ankom klubben, og den siste som dro.

Sammen med Ruud Gullit og Frank Rijkaard hadde svanen fra Utrecht vunnet alt – inkludert Europacupen to år på rad: En prestasjon som ikke har vært gjort siden. Det var på bakgrunn av slike prestasjoner at klubben gikk i sorg da Van Basten la opp. Ingen klubb hadde noen gang kombinert italiensk teknikk med nederlandske talenter og oppnådd et såpass vakkert resultat.

Under ledelse av den autoritære og eksentriske manageren Arrigo Sacchi fornyet Rossoneri det moderne fotballpresset. De tvang motstanderne til å gi etter med et høyt forsvar, skiftende angrep og fokus på atletiske prestasjoner. De tvang motstanderne til å åpne rom som de kunne utnytte. Det var en taktikk som seiret mot de mest suksessrike lagene de siste 25 årene: Inkludert Sir Alex Fergusons Manchester United og Pep Guardiolas Barcelona.

De var «Galacticos» før uttrykket ble oppfunnet. De var en forløper til de globaliserte merkevarene som dagens storklubber har skapt seg. Og det var tre stjerner i laget som var like viktige som den stjernen på brystet. De var trendsettere på alle måter, og de tre nederlenderne var hjertet av revolusjonen: De tre sammen – Gullit, Van Basten og Rijkaard – hadde både fart, styrke og bravur. 20 år senere så vi Xavi og Iniesta gjøre det samme for tiki-taka Barca.

Da Sacchi ble bedt om å sammenligne de to fantastiske lagene nølte han:

- De var to fantastiske lag som spilte en viktig rolle i sportens evolusjon, men jeg trenet det beste laget i historien.

- Sacchi? Jeg vet ingenting om ham

Det hele startet da Silvio Berlusconi tok over et skrantende Milan på sommeren i 1986. Han reddet klubben fra å gå konkurs og i prosessen snudde han den italienske fotballen på hodet.

Under ledelse av den svenske manageren Nils Liedholm, som også hadde vært kaptein for Milan tilbake på femtitallet, hadde Rossoneri slitt med å markere seg i ligaen. Klubben hadde rykket ned to ganger i løpet av det siste tiåret (en av gangene var som straff for deres del i Totonero-skandalen som handlet om ulovlig gambling). Berlusconi var desperat etter å introdusere en ny dynamikk i laget, han ville hente inn noe nytt blod.

MANAGERE: Fabio Capello tok over som midlertidig manager etter Nils Liedholm. Foto: FourFourTwo/Haymarket Vis mer

I 1964 hadde det blitt forbudt å hente utenlandske spillere til Serie A på grunn av Azzurris dårlige prestasjoner i EM i 1964 og VM i 1962. I 1980 startet det italienske fotballforbundet å fjerne forbudet – det ble lov å signere en utenlandsk spiller. I 1982 ble det økt til to spillere og i 1988 fikk Serie A-klubbene lov til å signere tre utenlandske spillere.

Van Basten og Ruud Gullit hadde blitt utpekt som erstattere for den engelske duoen Ray Wilkins og Mark Hateley. Gullit hadde faktisk vært i Milano for en medisinsk test i januar 1987. PSV, klubben han spilte for på den tiden, var forbanna for at italienerne prøvde å stjele stjernespilleren deres da han hadde tre år igjen av kontrakten. Juventus var også interessert i nederlendere og for å sikre seg underskriften hans tilbød Milan ham en tre årskontrakt og en tredoblet lønn fra det han tjente i PSV.

Den nederlandske klubben ga seg likevel ikke uten en kamp – med moderfirmaet Phillips og deres juridiske team, kjempet de om angrepsspilleren og forhandlingene tok flere måneder. Etter det hele var PSV bitre, og overgangen hadde skapt et mønster som kom til å være en del av mange overgangssagaer i fremtiden. Det å betale for mye for en spiller ble kjent som «Berlusconismo».

1999: Læremester Johan Cruyff med sin tidligere elev Marco Van Basten. Foto: AP Photo/Srdjan Petrovi Vis mer

Samtidig som Milans advokater var i forhandlinger med PSV, hadde italienerne sikret en avtale med Ajax for Van Basten. Det var et kupp. Spilleren hadde nettopp vunnet den europeiske gullstøvelen og han ble hyllet som arvtakeren til sin legendariske mentor Johan Cruyff.

Ankomsten hans var ikke så storslagen som man skulle tro. 23. april i 1987 samlet en stor klynge med supportere seg utenfor hovedkontorene til klubben og ventet på en hærskare med limousiner. Så kom den 23 år gamle spissen gående rundt hjørnet sammen med Galliani og klubbdirektøren Paolo Taveggia. Han var i strålende humør da han signerte autografer og snakket med journalistene på (overraskende bra) italiensk. I det Van Basten var på vei inn dørene på kontoret var det noen som spurte om han hadde noen formening om hvem som skulle ta over for Liedholm. Ryktene svirret og navn ble nevnt, men Van Basten trakk på skuldrene og sa:

- Sacchi? Jeg vet ingenting om ham. Gjør du?

Arrigo Sacchi var ikke akkurat en ukjent mann selv om den skeptiske pressen kalte ham Signor Nessuno («Mr. Nobody»). I 1986 var Sacchi 40 år gammel og hans Parma hadde rykket opp fra tredje divisjon. Han hadde aldri vært spiller selv. En gang prøvde han seg som venstreback for et lokalt amatørlag kalt Fusignano, nær Ravenna i Emilia-Romagna-regionen. Han byttet fort fokus og satset på en manager-karriere etter å ha tatt et kurs på Coverciano (hovedkvarteret til det italienske fotballforbundet i nærheten av Firenze).

Etter korte opphold med ungdomslaget i Cesena, førstelaget i Rimini og perioden med Fiorentina ankom Sacchi Parma full av ideer. Han tok sin taktiske inspirasjon fra to helt forskjellige teorier: Rinus Michels’ totale fotball fra hans Ajax på starten av 1970-tallet og fra Nereo Roccos catenaccio fra hans Milan på starten av 1960-tallet.

I et intervju med FourFourTwo innrømmer Sacchi at han ofte ser tilbake på den tiden med et smil:

- Jeg var en ung trener. Og, som du vet, kan ikke «Mr. Nobody» ha en fortid, han kan bare ha en fremtid. De spurte meg hvordan jeg kunne forvente å trene fotballspillere siden jeg aldri spilte på et profesjonelt nivå. Jeg pleide å si til dem «jeg visste ikke at om man ville bli en jockey så måtte du ha vært en hest i et tidligere liv.»

De forundrede Parma-spillerne ga ham kallenavnet «press» ettersom det var det han snakket mest om (de kalte ham også «valium» fordi han aldri fikk sove kvelden før en kamp). Da de startet å spille i Serie B begynte klubben å bli lagt merke til på grunn av sitt solide forsvar. På en sesong slapp de bare inn sju mål – men de ble også hyllet for sin energiske holdning, det høye tempoet når de presset motstanderne og at de utnyttet hele banen.

MR. NOBODY: Arrigo Sacchi. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Berlusconi fikk oppleve hvor gode Parma var da de slo Milan to ganger på San Siro under Coppa Italia i 1986/87-sesongen: En gang i gruppespillet og igjen da de slo dem i kvartfinalen. Rossoneri-presidenten var nysgjerrig motstandernes manager – på hans fokus og drivkraft.

Et par dager senere florerte det med artikler om at Milan var i samtaler med Parma om en potensiell avtale. Liedholm fikk sparken tidlig i april etter tap mot Sampdoria (foran et fullsatt San Siro med illsinte supportere) og Avellino som minsket klubbens håp om å kvalifisere seg til Europaspill. En ung Fabio Capello ble forfremmet fra trenerteamet til midlertidig manager.

Berlusconi jobbet hardt for å hente Sacchi til klubben. Han hadde skrytt av ankomsten til Van Basten og Gullit:

- Han var veldig lidenskapelig, han ville at fotball skulle bli spilt på riktig måte, mimrer Sacchi.

- Jeg likte ham, jeg likte energien hans, entusiasmen hans. Det store for ham var alltid at han ikke bare ville vinne: Han ville vise alle at man kan vinne ved å spille bra, at man kunne være god til å vinne.

De to delte et mål, de hadde samme ambisjoner, de ville endre den italienske fotballen, men media var ikke overbevist om at denne snodige duoen med sine ambisiøse ideer kunne lykkes i Serie A. På sin første pressekonferanse trollbandt Sacchi alle som tvilte på ham. Journalistene fulgte ivrig med mens Sacchi fortalte om hans nye manager-filosofi:

- Fremtidens fotball vil være mer intellektuell enn muskulær, hodet teller mer enn atletiske forberedelser.. Motstanderen jeg frykter mest? Tiden.

- Hva om Milan ikke kvalifiserer seg til Europa? Om, om…

Gullits ankomst i Milan var stikk motsatt av Van Bastens avslappede ankomst. Gullit hadde politieskorte med sirener. Han ble omringet av politimenn, journalister og fotografer, hylende fans og han elsket oppmerksomheten. Han visste også frem sin småfrekke side:

- De fortalte med i Nederland at det er tre daglige sportsaviser her og at de stort sett er fulle av dritt. Er det sant?

Galliani hadde heldigvis advart de som hadde møtt opp om at Gullit var vant til å si nøyaktig det han tenkte. Og det stemte:

POPULÆR: Ruud Gullit hilser på Milan-supporterne. Foto: FourFourTwo /Haymarket Vis mer

- Hva vil skje om Milan ikke kvalifiserer seg til Europaspill? Det er et absurd spørsmål, vi ser hva som skjer på slutten av sesongen. Om, om, om…. Hei om moren min hadde en p**k hadde hun vært faren min.

Senere fortalte spissen med dreadlokkene:

- Jeg vokste opp fri, jeg vokste opp i Amsterdam. Å vokse opp fri er fantastisk om du er sterk. Kanskje jeg fikk hjelp av stjernetegnet mitt, jomfruen. Når jeg visste hvilken vei jeg skulle ta kunne ingen stoppe meg. Er jeg sta? Kanskje, men også sterk og selvsikker.

Roberto Donadoni husker fortsatt nederlenderens utrolige styrke, hans tilstedeværelse og allsidighet:

- Han hadde såpass fysisk styrke at han kunne spilt hvor som helst. Den første gangen jeg så ham var i en turnering i Barcelona, han spilte som sweeper (sentral forsvarspiller)! Så var han ute på høyrekanten, på midtbanen, andrespiss og hva som helst annet.

Når han snakker nå avviser Sacchi at det var noen problemer til å få med sine nye spillere til å tilpasse seg den nye taktikken:

- Det var ikke direkte motstand, det var mer skepsis. Spillerne var ikke helt sikre på hvor det ville lede.

STARTEN: Paolo Maldini fikk virkelig start på Milan-karrieren under Sacchi. Foto: EPA/DANIEL DAL ZENNARO Vis mer

Paolo Maldini var 19 år da Sacchi kom til klubben, og han husker hvordan ting endret seg:

- Det var intenst. Jeg pleide å komme hjem utslitt hver kveld. Det var en katastrofe. Alt var veldig vanskelig.

Spesielt Van Basten og Gullit måtte overbevises om at Sacchis metoder fungerte: De var nederlandske og vant til å ha kreativ frihet når de spilte, og de var ikke vant til å bli diktert av en tidligere skoselger som aldri hadde spilt en profesjonell kamp.

Det ble satt opp en øvelse som skulle gjøres på hver trening for å bevise hvor viktig det var å fokusere på kollektivet. Fem organiserte spillere – keeperen Galli og forsvarsrekka bestående av Tassotti, Baresi, Costacurta og Maldini – skulle forberede seg sammen med Sacchi og spille mot 10 angrepsspillere, deriblant Van Basten og Gullit. Angriperne hadde 15 minutter på å score. Den eneste regelen var at dersom Sacchis fem spillere vant ballen, måtte angriperne starte på nytt ti meter inne på egen banehalvdel.

Angrepsspillerne scoret aldri. Ikke en eneste gang. På den måten lærte spillerne at det var viktig å jobbe sammen fremfor å briljere på egenhånd.

Det startet ganske greit. De to nederlenderne scoret i sin Serie A-debut med en 3-1 seier i Pisa. Tapet mot Roberto Baggios Fiorentina fikk folk til å heve øyebrynene, men alle hadde en følelse av at noe var på gang i klubben. De gangene alt stemte var Milan som et friskt pust. Sacchi introduserte et helt nytt sone-forsvar (å forsvare seg på en del av banen i stedet for å markere en spiller), på den måten ble ballen alltid sendt fremover og det var flyt i spillet. Forsvarsrekka beveget seg også fremover, og minsket dermed flaten man spilte på. Ballen var konstant i bevegelse.

Mauro Tassotti og Maldini var på hver sin side av rekka og hadde friheten til å kjøre på fremover. Om de gjorde det skulle Carlo Ancelotti dekke fra midtbanen. Franco Baresi passet på bak og ble bare med fremover en gang i blant, mens makkeren Filippo Galli alltid ble igjen som sentral forsvarspiller. På den måten var aldri keeper Giovanni Galli (ingen relasjon mellom de to) alene bak. Den hardt arbeidende midtbanen måtte være helt synkronisert med hverandre – disiplinerte og fokuserte.

NØKKELSPILLER: Carlo Ancelotti. Foto: FourFourTwo/Haymarket Vis mer

Ancelotti signerte fra Roma i løpet av sommeren og var Sacchis representant på banen. Han var en spiller som fikk ballen mer enn noen andre. Alberigo «BuBu» Evani (kallenavnet fikk han fordi han liknet på Yogi-Bjørns kamerat Boo-Boo) var som regel å finne på venstre siden av Ancelotti, mens Angelo Colombo var på høyre. Kantspillerne samarbeidet med forsvarspillerne bak seg, slik at de kunne løpe inn i offensive posisjoner.

Rett foran midtbane-trioen spilte Roberto Donadoni som mezza punta (angripende midtbanespiller), og var nøkkelleddet mellom de to spissene. Gullit startet bak Van Basten, eller Pietro Paolo Virdis.

Virdis var en viktig spiller den første sesongen ettersom Van Basten ble skadet i oktober i 1987. Milan var bekymret for at nederlenderen ikke var lykkelig. Han gikk sjeldent ut og spiste med sine nye lagkamerater, i stedet foretrakk han å være hjemme med kona Lisbeth, «snakke nederlandsk» og høre på George Michael-album. Etter trening pleide Van Basten å spille backgammon med ungdomsspillerne fremfor å dra til byen å handle designer klær, eller drikke kaffe macchiato på en trendy bar. Han var alltid ekstremt høflig, men ikke så sosial av seg. Italienere stoler aldri helt på mennesker som ikke viser følelsene sine. Pressen ga ham kallenavnet «ismannen», både på grunn av hans kalde personlighet og hvor kald han var på banen.

OVERBEVISTE: Til tross for at de hadde sine problemer mot slutten klarte Sacchi å overbevise Van Basten om at systemet hans fungerte. Foto: FourFourTwo/Haymarket  Vis mer

Innen spissen var spilleklar igjen pustet Milan de regjerende mesterne Napoli i nakken. I april kom han inn som innbytter et par ganger, og det bygde seg opp til et i spennende oppgjør i Napoli den 1. mai. Det viste seg å være en viktig dag i Milans historie.

Napoli og Diego Maradona hadde ett poeng mer enn Milan. Gjestene hadde vunnet den forrige kampen mot Inter, og var fulle av selvtillit. Maradona hadde fyrt opp supporterne og ville at de skulle gjøre Stadio San Paolo «til en kirkegård» for gjestene. I 36. spilleminutt scoret Virdis for Milan og de tok ledelsen, men Maradona utlignet like før pause med et vakkert frispark.

Hjemmelaget trengte bare ett poeng for å sikre seg tittelen og deres supportere var i ekstase. I andre omgang kom Van Basten på banen for Donadoni. Sammen med Virdis gjorde han det vanskelig for Napoli-forsvaret. Virdis scoret sitt andre før Van Basten selv satt ballen i mål. Careca scoret et trøstemål, men det holdt ikke. I de to siste rundene av serien tapte Napoli begge kampene, mens Milan spilte uavgjort. I sin første sesong i klubben hadde Sacchi vunnet scudetto. Manageren og klubbpresidenten hadde motbevist alle som tvilte på dem.

Rijkaard sovnet ofte under orientering og taktiske samtaler

Den sommeren imponerte nederlenderne i EM i Vest-Tyskland. Van Basten scoret på en vakker volley i finalen mot Sovjetunionen. Etter turneringen var Johan Cruyff desperat etter å hente spissen til Barcelona og tilbød Gary Lineker i en byttehandel. Milan takket nei.

Da Van Basten returnerte til klubben senere den sommeren hadde han en helt ny holdning. Han hadde også fått sin tidligere lagkamerat fra Ajax, Frank Rijkaard, ved sin side. Sacchi hadde vært ivrig etter å signere spilleren, men det hadde vært usikkerhet rundt spilleren. Rijkaard hadde nylig avsluttet et låneopphold i Real Zaragoza. Han hadde blitt uvenn med Cruyff i Amsterdam og solgt til Sporting Lisboa, før han ble sendt på lån.

Hans ankomst i Milano kom i skyggen ettersom Inter signerte Lothar Matthaus på den samme dagen. Ikke at Rijkaard brydde seg. Han snakket ikke mye, men hadde en tørr humor og han kom fort inn i spillergruppa. På banen var lagkameratene imponert over hans evne til å drive spillet som en slags dyptliggende playmaker. Korketrekker-krøllene danset på pannen hans da han løp fra sin defensive posisjon på midtbanen og opp til angriperne.

Ikke at vi så mye av det til å begynne med. Rijkaard ble først brukt som forsvarspiller, noe han gjerne gjorde, men han slet med å finne sin plass ettersom han prøvde å tilpasse seg sone-forsvaret og presset. Han var helt tydelig forundret over Sacchi: Det er historier om at nederlenderen ofte sovnet under orienteringene og de taktiske diskusjonene, og han pleide å fnyse de gangene han fikk beskjed om å fokusere på kamper som var flere uker unna.

UVANT: Frank Rijkaard slet med å tilpasse seg spillestilen i starten. Foto: FourFourTwo/Haymarket Vis mer

Det var en av de tingene som gjorde Van Basten at ble så irritert. Spissen slet med å forholde seg til det at Sacchi ikke behandlet ham som et individuell, som en spiller med spesielle behov. Det hjalp heller ikke at han fortsatt hadde jevnlig kontakt med Cruyff.

De regjerende mesterne startet sesongen på samme måte som de hadde avsluttet den forrige. I november sa det likevel stopp: De tapte mot Verona, Atalanta og Napoli. De tre tyskerne i Inter stjal all oppmerksomheten fra Milans nederlendere. Van Bastens problemer ble gjort offentlige (og spilleren visste at han fikk støtte fra Berlusconi), mens Gullits utemmelige karakter begynte å irritere.

I desember 1988 vant Van Basten den første av tre Ballon d’Or-priser som årets spiller i Europa, Gullit kom på andreplass og Rijkaard på tredje. Det var den første gangen at tre lagkamerater havnet på topp tre, noe som ville gjenta seg sesongen etter da var det Baresi i stedet for Gullit.

- Marco, Ballon d’Or? Det er både briljant og normalt på samme tid, fordi han er den beste i sin posisjon akkurat nå, sa Johan Cruyff etter at det ble annonsert.

- Mentalt er han veldig sterk. En vegg! Når folk sammenligner oss to sier jeg at han er min spirituelle sønn.

Det tok 22 år før Messi, Iniesta og Xavi alle tok de topp tre plassene for Barcelona.

- Å se dette Milan-laget kan fotball aldri bli det samme igjen

På det tidspunktet fokuserte Sacchi bare på Europacupen. På 80-tallet var det flere lag som hadde vist at de kunne vinne Serie A, men å etablere seg i Europa var en helt annen sak.

Det gikk ikke helt etter planen: I andre runde spilte de uavgjort hjemme mot Rød Stjerne Beograd. Det så mørkt ut da jugoslaverne tok en tidlig ledelse i returoppgjøret i Beograd. Milan slet og kampen ble etter hvert avlyst på grunn av tåke. Da kampen skulle spilles om igjen endte det nok en gang 1-1. Milan gikk videre på straffer. Etter å ha slått Werder Bremen, ventet Real Madrid i semifinalen. Van Basten utlignet Hugó Sánchezs mål og den første kampen endte 1-1.

Pressen og supporterne klaget over resultatet og over at Milan spilte uavgjort mot Lecce i Serie A. Italienerne hadde mye å bevise da de dro til Madrid. Før kampen advarte Baresi alle:

- De vi ikke kan gjøre er å spille en målløs kamp.

SACCHIS MILAN: De var et av de beste lagene gjennom historien. Foto: FourFourTwo Vis mer

Det var ingen fare for det. Ancelotti scoret det første på 28 meter avstand, Rijkaard headet inn det andre, Gullit scoret det tredje på et innlegg fra Donadoni, Van Basten satt det fjerde før Donadonis innlegg ble det femte. Real Madrid tapte 0-5, og verden sperret opp øynene.

Etter kampen fikk Real-president Ramon Mendoza en klem av en forlegen Berlusconi mens han hvisket «unnskyld». Real-trener Leo Beenhakker så sjokkert ut da han snakket med journalistene og sa at Milan hadde spilt enestående. Han forlot den spanske storklubben etter den kampen. Den spanske avisa El Mundo Deportivo skrev:

- Det var en Milan-aften, med nederlandsk aksent: Rijkaard, Gullit og Van Basten scoret alle sammen. Madrid liknet en dukke i hendene til italienerne, som spilte med dem slik de ville, scoret mål når enn de følte for det.

Finalen var på et fullsatt Camp Nou mot Steaua Bucharesti, og det var muligens det største som skjedde i Sacci-revolusjonen. Trapattonis Inter hadde mer eller mindre sikret ligatittelen, men Milan-supporterne brydde seg ikke. I sine hvite bortedrakter ga Milan alt fra starten av kampen. Finalen var spektakulær. Italienerne vant kampen 4-0, men det kunne fort blitt flere mål. Gullit og Van Basten scoret to mål hver, men begge hadde muligheten til å score hattrick.

- Da vi gikk ut for å varme opp så vi det store antall supportere på tribunene, mimrer Baresi.

- Og vi forstod at vi ikke kunne dra hjem uten troféet.

Silviu Lung, den uheldige Steaua-keeperen innrømte at det hadde vært en hard kamp:

- Jeg var utslitt på slutten. I hele mitt liv har jeg aldri hatt så mange skudd å stoppe.

SEIER: Arrigo Sacchi og Van Basten feirer seieren over Steaua. Foto: AP Photo/Luca Bruno Vis mer

- For oss var det vår første seier. Vi gikk alle ut på banen med entusiasme, overbeviste, vi følte oss fulle av kraft, sa Maldini.

Dagen etter finalen skrev franske L’Equipe:

- Å se dette Milan-laget kan fotball aldri bli det samme igjen.

Sacchi oppnådde noe ingen manager har klart siden

Verdens øyne var på Milan, men selv om alt så bra ut på utsiden var det små krangling innad i klubben. Van Basten, som hadde scoret 19 mål i Serie A, slet fortsatt med Sacchi. Da manageren begynte å hvile spissen i enkelte kamper ble Berlusconi forbannet. Spissen hadde alltid vært Silvios favoritt, og Rijkaard var nummer to. Gullit ødela for seg selv da han sa til en nederlandsk avis at Berlusconi var «innbilsk både som mann og som president.»

Det var nye forventinger i klubben nå og presidenten var ikke fornøyd med at treneren fikk all applausen. Sacchi ble satt i midten, han måtte holde spillerne fornøyd og passe seg for ledelsen. Da ble han mer utholdende og bestemt på å se sitt tekniske prosjekt utvikle seg.

Det sier mye om styrken i den italienske ligaen at dette storslåtte røde og svarte maskineriet kunne slite i Serie A sesongen etter Europa-triumfen. De slo Juventus og Inter, men tap mot Cremonese og Ascoli var ikke en del av planen. Maradona drev Napoli fremover og sikret klubbens andre ligatittel, til tross for at Milan og Inter var hakk i hel etter en sterk avslutning på sesongen.

Igjen var det en god sesong i Europa som gjorde alt bedre. Real Madrid ble sendt ut i andre runde i en 2-1 seier, før belgiske KV Mechelen ble sendt ut på ekstra omganger med mål fra Van Basten og Marco Simone. I semifinalen sendte de ut Bayern München, og i den italienske pressen var det snakk om sjansene for å beholde troféet enda et år.

Det ville være vanskelig å gjenta det enestående resultatet finalen mot Real Madrid, men Milan hadde klart å ta seg til finalen hvor de møtte Sven-Göran Erikssons Benfica. I kampen på Wiens Praterstadion scoret Rijkaard det eneste målet, og selv om målet var vakkert, var det Baresi som fikk mye ære etter kampen. Det var muligens italienerens beste kamp i Milan-trøya. Sacchi hadde klart det ingen annen manager har klart siden – å vinne i Europa to år på rad.

BARCELONA: Milan feirer etter å ha slått Steaua Bucharesti. Foto: AP Photo/Luca Bruno Vis mer

- Taktisk var de perfekte

Manageren ble i klubben en sesong til, men innen starten av 1991 hadde det gradvis oppstått en kald atmosfære i klubben. Ifølge Sacchi var begjæret etter å vinne forsvunnet:

- Hvis noen er sultne og de har noe å spise, se hva som skjer. Og så se hva som skjer hvis det er den første gangen de har spist noe på flere år.

Van Basten klaget mer høylytt på at han ble satt på benken. Gullit slet med skader, og i pressen ble det skrevet at hans tid i klubben var over. Rijkaard virket fornøyd da, og hadde funnet seg til rette i en mer krevende rolle i laget. Det som var mer synlig var at Berlusconi blandet seg inn mye mer enn tidligere, på et tidspunkt ga han Sacchi et ultimatum: Vinn tittelen og Europacupen eller si arrivederci. Milan ble slått ut av Marseille i kvartfinalene og de kom på andre plass i ligaen.

Capello ble gjort klar til å erstatte Sacchi, til tross offentlige protester fra både Donadona og Baresi. Capello startet en ny runde med suksess for Milan. Van Basten spilte en av sine beste sesonger. Gullit og Rijkaard fortsatte å blomstre i rødt og svart. På mange måter var Capello den første manageren som tok i bruk Sacchis taktiske tankemønster. Han finjusterte taktikken før Van Bastens skader ble for store, og de to andre nederlenderne forlot klubben til fordel for andre utfordinger.

GULLTRIO: Gullit, Van Basten og Rijkaard. Foto: FourFourTwo/Haymarket Vis mer

- Han endret italiensk fotball. Han fjernet catenaccio ved å foreslå spill med høyt press, med Maldini som pushet fremover på kanten. Den italienske mentaliteten var å angripe med forbehold. Så var det brått ikke noe catenaccio mer, men heller et fire mannsforsvar, med et lag som angrep fremfor å vente på kontringer. Det var en fantastisk endring, sa Sir Alex Ferguson da han hyllet Sacchis historie.

Baresi kunne ikke tro hvordan ting hadde utviklet seg så fort på et par år:

- Vi pleide å se rundt og noen ganger undre, fortalte han FFT i 2009.

- Ankomsten til Berlusconi endret virkelig ting i klubben. Da han fortalte oss vi skulle bli den beste klubben i verden var alle skeptiske, men innen et par år hadde vi vunnet alt med en fantastisk spillestil.

Gianluca Vialli, som med sitt Sampdoria slo Milan om Serie A-tittelen i 1991 er enig:

- De var revolusjonære fordi de spilte så bra som et lag – taktisk var de perfekte. Måten de presset høyt oppe på banen fremfor å legge seg dypt. Det var ganske revolusjonært og de har blitt etterlignet siden den gang.

Å presse høyt på banen – det virker så opplagt nå. Når han ser tilbake og får spørsmål om nederlenderne får for mye skryt i forhold til resten av spillerne, skryter han av alle som var med. Likevel er det en ting som skiller seg ut for ham:

- Det var ikke bare nederlenderne, eller laget, selv om de var praktfulle. Det var spillesystemet. Det systemet var lederen ute på banen: Det ble aldri skadet eller utslitt. Det var ikke spillerne som vant alle de store kampene. Det var måten vi spilte på.

Et system kan likevel ikke representere et lag på samme måte som spillere kan. For dette Milan-laget er det de tre Tulipani: Gullit, Van Basten og Rijkaard som fortjener æren.

* Denne artikkelen ble først publisert i oktober 2013.