CARRINGTON: Manchester Uniteds treningsanlegg. Foto: FourFurTwo
CARRINGTON: Manchester Uniteds treningsanlegg. Foto: FourFurTwoVis mer

PREMIER LEAGUE

Profflivet for 25 år siden: Måtte unngå hundebæsj og dele bane med studenter

Det har skjedd mye i engelsk fotball på 25 år, også på treningsfeltet. 

(FourFourTwo): Se for deg at Manchester City-stjerna Sergio Agüero tar en pause fra treningen og stikker på den nærmeste sportsjappa for å kjøpe seg noe nytt utstyr, til å bruke på Manchester Citys praktfulle treningsanlegg.

Eller at Tottenham-manager Mauricio Pochettinos planer om en dobbel treningsøkt på Hotspur Way blir avbrutt av en gruppe studenter, som har førsteretten til å spille på banene.

Se også for deg at Chelseas Eden Hazard tilbringer morgenen med å forsøke å unngå en dampende haug med hundebæsj, samtidig som han trener på sine dagligdagse rutiner.

Det er vanskelig å se for seg slike scener, fordi du vet at slike ting ikke skjer i dagens moderne fotball. Men det er ikke så lenge siden det faktisk skjedde. For bare tjue år siden måtte de beste spillerne i engelsk fotball finne seg i å spille på rustne anlegg som ikke klubbene eide selv. I løpet av en forholdsvis kort periode, har treningsanleggene i Premier League gått fra å være i steinalderen til å være i romalderen.

STOKES TRENINGSANLEGG: Clayton Wood Training Ground. Foto: FourFourTwo Vis mer

Brukte stadion

Det som kanskje er enda mer overraskende, er at selve tanken om et treningsanlegg er forholdsvis ny. I løpet av den første halvdelen av 1900-tallet, var det vanlig at en klubb trente på stadion i løpet av uka. Spillerne brukte ikke bare gressmatta, men utnyttet også omgivelsene til å trene både kondisjon og styrke.

Det var blant annet vanlig at spillerne løp opp og ned trappene på tribunene, noe som i dag virker veldig gammeldags med tanke på moderne treningsregimer og stadionanlegg fulle av sitteplasser.

Men etter krigen begynte klubber å skjønne at de burde ha separate baner å trene på, ikke minst fordi gresset på banen fikk gjennomgå på hver trening. Treningsanleggene som ble bygget inneholdt stort sett bare det grunnleggende, uten skikkelige garderober. Til og med under de første årene med Premier League-fotball var det klubber som trente på landeområder som de fleste non-league-klubbene i dag ville styrt unna.

ANDRE TIDER: Chelsea-spillere bruker Stamford Bridge til å trene alternativt i 1953. Foto: FourFourTwo Vis mer

Lånte baner

Et perfekt eksempel er Blackburn Rovers, som vant ligatittelen i 1994/95-sesongen, mye takket være den endeløse jobben på trening. Manager Kenny Dalglish overlot treningsansvaret til sin høyre hånd Ray Harford, som jobbet mye med «spillermønster». Metodiske øvelser gjorde at spillerne ble gode på å komme til innleggsposisjoner, og Harford ble av Blackburn-spillerne sett på som progressiv og framtidsrettet, noe som var fullstendig urimelig med tanke på fasilitetene han hadde til rådighet.

Milliardæren Jack Walker hadde spyttet store pengesummer inn i laget, og knuste den engelske overgangsrekorden to ganger da han signerte Alan Shearer og Chris Sutton. Han hadde også ambisiøse planer om en helt nytt treningskompleks. Men siden det tok en stund før slike planer kunne bli realisert, og det ikke var noen private området til rådighet, ble Dalglish tvunget til å ta en personlig telefon til et lokalt kommunestyre for å låne offentlige baner som klubben kunne trene på.

Mens Harfords mest essensielle verktøy var fløyta han brukte da han lærte spillerne taktikk, var Dalglish mer ydmyk. Noen av banene hadde ikke mål, så Blackburn var tvunget til å ta med seg egne mål å trene på. Dalglish, som hadde vunnet Europa-cupen med Liverpool tre ganger, måtte personlig sette målene sammen før spillerne ankom feltet.

Til slutt besluttet Blackburn å holde seg til et bestemt område, mens det skinnende nye anlegget var under konstruksjon. Navnet Pleasington passet nok ikke, for dette var et lite spektakulært landeområde som ble gjort om til et treningsanlegg med to gressbaner på hver side av en smal grusvei.

Denne grusveien ledet til en kirkegård, og treningene ble ofte avbrutt av at spillerne bøyde hodene sine av respekt for de avdøde, mens gravfølget kjørte forbi. Etter at flere avslutningsforsøk på treningsfeltet kom farlig nære en passerende likbil, flyttet Dalglish målstengene for å forhindre et slapstick-uhell.

Banen var også dekket av hundebæsj, noe som gjorde det mer trøblete siden Pleasington ikke hadde noen garderobe hvor spillerne kunne skifte og dusje. De kjørte derfor til Ewood Park på morgenen for å skifte og kjørte deretter noen kilometer til trening, før de returnerte til Ewood Park for å spise lunsj i klubbens café.

Det var ingen vaskemuligheter der, så spillerne måtte vaske sine egne drakter, mens pressekonferansene fant sted i et lite hus på treningsområdet. Alt var som myntet på et lag i Sunday League, men dette var ligavinnerne i Premier League.

PASS DEG FOR GROPA: Steffen Iversen og de andre Tottenham-spillerne trener på klubbens gamle treningsfelt i 1998/99-sesongen. Foto: FourFourTwo Vis mer

Kjøpte eget utstyr

Tingene var ikke så mye bedre andre steder i Premier League. Chelsea lånte anlegg fra Imperial College London og trente på Harlington, som var presset sammen mellom motorveien M4 og flyplassen Heathrow. Spillermøtene ble til tider avbrutt av lyden av fly som kom inn for landing. Da Glenn Hoddle var manager, hadde han ikke et eget kontor eller telefon til rådighet. Han pleide å diskutere spilleroverganger fra en betalingstelefon i korridoren, med lomma full av mynter.

Det å dele anlegg med et universitet var ganske vanlig på denne tiden, og Gianfranco Zola skrev om en episode i boka si. Han ble overrasket over å finne tøyet sitt liggende utenfor garderoben etter en lengre treningsøkt. Det hadde blitt dumpet der av studenter som hadde booket banen den ettermiddagen.

Italieneren var heller ikke imponert over mangel på utstyr, og da han ikke fikk lov til å kjøpe en mur han kunne bruke til å trene på frispark - på klubbens regning - gikk den tidligere Parma-spillere på butikken og kjøpte det selv på skikkelig Dalglish-vis. Det betalte seg, for Zolas første Chelsea-mål var et frispark i 2-2-kampen mot Everton i 1996.

Chelseas treningsanlegg hadde knapt blitt fornyet da Roman Abramovitsj kjøpte klubben i 2003, og noe av det første russeren gjorde var å finne et område hvor han kunne bygge nye treningsfasiliteter. Klubben bestemte seg for Cobham i Surrey, men milliardæreieren var så misfornøyd med Harlington at han gjorde store forandringer der selv om Chelsea snart skulle bytte treningsanlegg.

The Blues' treningsanlegg inkluderte fire små garderober med plass til seks spillere hver. Det var et engelsk rom, et fransk rom, et italiensk rom og et rom for «resten av verden». Spillerne var enige om at inndelingen var forferdelig for lagånden, og atmosfæren ble bedre da Abramovitsj beordret at et par vegger skulle fjernes. Frank Lampard ga store nett bak målene på trening delvis skylden for et forbedret scoringssnitt, for med nett bak målene slapp han å bruke tid på å hente ballen.

NYE TIDER: Manchester Uniteds treningsanlegg Carrington. Foto:  Matt West/BPI/REX/Shutterstock/NTB Scanpix Vis mer

Delte baner med universitet

Både Newcastle og Arsenal måtte dele baner med et universitet. The Toon brukte Durhams idrettsanlegg og Arsenal delte anlegg med University College London. Det største problemet var at treningene ble offentlige, noe som gjorde at tusenvis av supportere kom for å se Newcastle da klubben kjempet om ligagullet i 1995/96-sesongen.

Men speidere fra andre klubber som håpet å lære noe av taktikken til sin kommende motstander, fant fort ut at treningsrutinene til Newcastle stort sett omhandlet nikketrening, five-a-side og terping på avslutninger.

Da Arséne Wenger kom til Nord-London for første gang, var han gira på å introdusere en dobbel treningsøkt. Han innså at han måtte bruke mest mulig tid på treningsfeltet for å få sine nye disipler til å bli vant til en mer teknisk spillestil. Franskmannen kan ha forutsett et tilbakeslag fra spillerne, som var vant til å dra hjem ved lunsjtider, men oppdaget i stedet et annet problem. For Arsenal hadde ikke tilgang til anlegget på ettermiddagen, da store mengder studenter brukte banene. Wenger ba umiddelbart om et nytt anlegg, og saken ble forsterket av at universitets ble skadet av en stor brann like etterpå.

Arsenals nye treningsanlegg ble åpnet i 1999, og kostet 10 millioner pund. Salget av Nicolas Anelka til Real Madrid betalte for anlegget, og også for kjøpet av Thierry Henry. På samme måte som Wengers Arsenal-revolusjon fikk klubber til forbedre spillernes diett og lagenes spillerfilosofi, virket det som det nye treningsanlegget inspirerte andre klubber til å slå følge.

Manchester United dro til Carrington i 2002, Chelsea til Cobham i 2005, Tottenham til Enfield i 2012 og Manchester City til Etihad Campus i 2014. Og i mars i år annonserte Liverpool en plan for et nytt 500 millioners anlegg i nærheten av Kirkby, et anlegg som skal huse både A-laget og akademiet med 17 fotballbaner til rådighet.

Premier League-kamper i 2017 har ikke mye likheter med kampene som ble spilt i 1992. Selv om det er mange faktorer som spiller inn - avansert taktikk, utenlandske spillere, bedre baner og bedre fysikk - så skal du ikke undervurdere utviklingen av treningsanlegg.

Mens mange mener at moderne fotballspillere er for bortskjemte i dag, er den mest merkbare forskjellen de siste 25 årene langt mer enkel: spillere må ikke lenger unngå hundedritt, kjøpe eget utstyr, dele fasiliteter med studenter eller stoppe opp under trening for å hilse på gravfølger.

Det ser også ut til å ha hjulpet.

HOTSPUR WAY: Tottenham-spillerne på treningsfeltet. Foto: Sandra Mailer/REX/Shutterstock/NTB Scanpix Vis mer