LEGENDE: Dennis Bergkamp avsluttet karrieren i Arsenal og var en stor del av klubbens storhetstid. Her blir han løftet av lagkamerater før en vennskapskamp i Juli 2006. Foto: REUTERS / Toby Melville 
LEGENDE: Dennis Bergkamp avsluttet karrieren i Arsenal og var en stor del av klubbens storhetstid. Her blir han løftet av lagkamerater før en vennskapskamp i Juli 2006. Foto: REUTERS / Toby Melville Vis mer

Slik var det å trene daglig med Bergkamp: - Vi andre sto igjen målløse

Hverdagen i Arsenal endret seg da spissgeniet Dennis Bergkamp kom til klubben. Tidligere Arsenal-spiller Adrian Clarke forteller hvordan legenden påvirket hverdagen i klubben.

Latter, skrik og dunk fra støvler som treffer ballen er alle kjente lyder rundt Arsenals treningsanlegg i London Colney. Etter at Dennis Bergkamp signerte ble det vanligere med spontan applaus.

Det kunne være et skudd som elegant spant opp i hjørnet på mål, en enestående berøring som fikk forsvareren til å se dum ut, eller en overraskende pasning ingen forventet. Applausen stilnet ikke for den nederlandske mesteren.

KAPTEIN: Her etter Arsenal hadde slått Manchester United 3-1 og vunnet FA Community Shield. Foto: AP Photo / Alastair Grant Vis mer

- Herregud så imponerende.

- Wow det var briljant Dennis.

- For bra Den.

Jeg overdriver ikke. A-lagstreninger var ofte daglige møter for vår private Bergkamp-fanklubb.

Det var ikke fordi han var utenlandsk. Anders Limpar, Siggi Jonsson, Stefan Schwarz og John Jensen hadde alle kommet med sine variasjoner av utenlandske talenter tidligere.

Gunners-Legende

Det var tittelvinnere og internasjonale spillere rundt hele garderoben. Standarden på spillerne var allerede høy da Dennis ankom.

Det som var annerledes med han var at dette var den første gangen en ekte toppspiller, på høyden av sin karriere, var en del av laget. Han var på et annet nivå, vi andre stod igjen målløse.

Jeg hadde aldri sett en fotballspiller så teknisk dominerende. Stille studerte jeg hans holdning, farten på beina, hans finpussede førsteberøring, hvordan han krevde kraftige pasninger, hvordan han sparket volley og teknikken i avslutningene.

Jeg tenkte ofte «Jeg vil aldri bli så god som ham». Likevel var ikke det så demotiverende som det høres ut. Jeg var bare begeistret av tanken på å spille med ham på en lørdag.

Treig ligastart

Til tross for en treig start i Premier League visste vi som jobbet med ham på London Colney at det ville endre seg. Han var noe spesielt.

Bergkamps signering - verdt 7.5 millioner pund (en overlegen klubbrekord på den tiden) - signaliserte at klubben hadde intensjoner om å være med i toppen.

Helt siden George Graham hadde fått sparken tidligere det året hadde førstelaget hatt fritt spillerom under midlertidig trener Stewart Houston. Selv om vi hadde nådd finalen i UEFA Cupvinnercupen mot Real Zaragoza (som vi tapte etter Nayims mål fra midtbanen i Paris) hadde moralen i laget sunket.

FOKUSERT: Dennis var alltid seriøst og intens angående fotball. Her med Ashley Cole (t.h) og Laurent (t.v) Foto: AP Photo / Alastair Grant Vis mer

Ansettelsen av Bruce Rioch skjerpet fokuset til spillerne, men ankomsten til Bergkamp og David Platt var et enda sterkere signal. Styret i klubben sendte en beskjed om at standarden ble hevet. Hvis vi ville være med på reisen måtte vi stå på.

Personlig ble jeg motivert av utfordringen. Å trene sammen med to VM-stjerner jeg hadde sett på tv i årevis var en berusende opplevelse. På en måte ville jeg imponere Bergkamp og Platt like mye som treneren. Om jeg var den eneste med den tankegangen er uvisst.

Personlige problemer

Jeg var i den rette alderen (20 år), jeg spilte godt og jobbet for en plass på førstelaget – etter hvert kom min sjanse – tenker jeg tilbake nå så var 1995/96 sesongen ekstremt spesiell for meg. Det var den beste tiden av min fotballkarriere.

Dennis må ha blitt sjokkert over det som møtte han.

Tony Adams og Paul Merson gikk i gjennom en tøff periode og prøve overvinne sine egne personlige problemer. Generelt var det en opprørsk undertone i garderoben.

Flere spillere var åpne om deres usikkerhet rund Riochs metoder. Det kunne bli ampert på trening – spesielt når manageren ble med på femmerfotball. Jeg vet ikke om trenere som Cruyff, Van Gaal, Michels og Advocaat pleide å barke sammen med spillerne hver morgen, men det skjedde så fall i Arsenal. Vår nye spiss må ha klødd seg i hodet av forundring.

Noen av rutinene våre må også ha virket utrolig gammeldagse.

Tøffe tider

Rioch fikk oss til å løpe milevis hver dag. Det var ingen diett, så vi spiste bønner på ristet brød før kampene. I tillegg var det ingen som brydde seg om en spiller kom til trening stinkende av alkohol. Så lenge du holdt følge og presterte på banen kunne man gjøre som man ville.

Dette endret seg selvsagt året etter – da Arsene Wenger kom til klubben – men i begynnelsen observerte (antageligvis i sjokk) Dennis det som skjedde og dømte ikke. Som en normal fyr mistenker jeg at det var en del av ham som nøt den avslappede holdningen så lenge det varte.

Han likte å spøke. Da gutta tullet hadde Dennis intelligensen og timingen til å komme med en god kommentar. Han var intens og seriøs på banen, men utenfor var han avslappet med et djevelsk glimt i øyet. Humoren var småfrekk og tørr.

Personlig synes jeg han var veldig omgjengelig. Hvis han hadde valget mellom å snakke med en av de unge, eller en av de eldre guttene gjorde han aldri forskjell. Alle fotballspillere har et ego, men hans kom aldri fram i samtaler.

Dennis leverer

VINNER: På Bergkamps 10 sesonger i Arsenal vant han 11 titler. Her etter FA-cupseieren mot Manchester United i 2005. Foto: REUTERS / Darren Staples Vis mer

Våren 1996 husker jeg Dennis kom på trening med en flere kort adressert til spillere. Det var da jeg var blant reservene, jeg følte meg glemt. Likevel hadde ikke Dennis utelatt meg.

Han ga meg kortet. Jeg åpnet konvolutten og det var en invitasjon til datteren, Estelles dåp senere den sommeren i Nederland.

Jeg hadde kun spilt ni kamper for førstelaget – han hadde mistet noen av de kampene på grunn av skader - men her var en superstjerne som fortsatt så meg som en i vennegjengen. Jeg forholdt meg rolig der og da, men på innsiden var jeg kjempegira.

Som ving må jeg innrømme at Dennis var en drøm å spille med. Hvis jeg ville ha ballen var det han jeg fikk den fra. Det var aldri en høflighetspasning. Hans spill var alltid nøyaktig og gjennomtenkt. Dennis fikk alle rundt seg til å se ut som bedre spillere.

En egen klasse

Uheldigvis fikk jeg aldri en fremragende karriere som proffspiller, men jeg er stolt av at jeg har fått spille noen av de verdens beste som unggutt.

David Beckham, Gary Neville, Robbie Fowler, Sol Campbell, David Seaman, Tony Adams, Alan Smith, David Rocastle, Paul Merson og Ian Wright - alle har delt garderobe med meg på et eller annet tidspunkt. Det føles som et annet liv, men det skjedde virkelig.

Likevel – hver gang jeg blir spurt om den beste spilleren jeg noen gang har spilt med – tviler jeg aldri.

Det er Dennis Bergkamp. Han var i en klasse for seg selv.

* Adrian Clarke spilte for Arsenal i fire år fra 1994-97. Han fikk kun en håndfull kamper for førstelaget og var mest på reservelaget. Etter han la opp som fotballspiller ble han journalist.

* Artikkelen ble først publisert 19 Juni 2015.