STARTEN: 22 september 1996 ble det offentliggjort at Arsène Wenger var den nye manageren til Arsenal. Foto: NTB Scanpix
STARTEN: 22 september 1996 ble det offentliggjort at Arsène Wenger var den nye manageren til Arsenal. Foto: NTB ScanpixVis mer

Da Arsène kom til Arsenal

Spillerne forundret da Wenger kom til Arsenal: «Hva f**n skjer her?»

Arsenalkarrieren til Adrian Clarke tok ikke av slik han håpet på, men ettersom han opplevde både George Graham og Bruce Rioch som managere før Arsène Wenger tok over klubben.

(FourFourTwo): For 20 år siden introduserte Arsène Wenger meg for hofteleddsbøyere - jeg kan se det for meg den dag i dag. De fleste av Arsenals proffspillere, enten du var på førstelaget eller ei, måtte delta på den nye managerens første trening og signalet var at det var en ny start for alle.

Ettersom førsteinntrykk er så viktig var det selvsagt spente nerver, det var også en dempet uro i høstlufta. Vi hjalp George Armstrong og Pat Rice med å frakte 25-30 yogamatter og medisinballer, og noe som føltes som tusen stenger, inn i et område bak garderobene på London Colney.

Vi vekslet blikk med forundrede uttrykk. «Hva f**n skjer her?» tenkte vi stille for oss selv alle sammen.

Ny tankegang

Jeg hadde vært i klubben i seks år som fulltidsspiller og vi startet alltid med å jogge rundt treningsanlegget med noen avbrekk hvor vi tøyet lett (eller tisset i buskene) før vi gjorde oss klare til «ordentlig» trening.

Ikke nå lenger.

På denne dagen, som var Wengers første dag på kontoret, tok franskmannen full kontroll over oppvarmingen og det ble åpenlyst at de 15 minuttene med slakk jogging tilhørte fortiden. Rutinene før trening skulle bli tatt mer seriøst fremover.

Jeg husker at vi tøyde muskler som jeg ikke visste jeg hadde i 30-40 minutter, på måter jeg aldri hadde lært før. Det var en blanding mellom Pilates og spenst.

Spesielt minnes jeg «hofteleddsbøyer»-øvelsene. Sjefens lange bein, bøyd i kneet, gikk fra side til side og var nær matta på hver side i lette bevegelser, mens resten av oss (som tidligere ikke hadde hørt om denne kroppsdelen) peste og bar oss mens stivheten gradvis forsvant. Han smilte av grimasene våre og lovet at vi snart ville være mer fleksible.

Der og da var det klart at det Arsenal vi kjente ikke kom til å bli det samme igjen. En bølge med moderne ideer kom til å ta over.

NYE RUTINER: Wenger revolusjonerte Arsenal da han kom til klubben. Foto: FourFourTwo/Haymarket Vis mer

Stil fremfor skrik

Frustrerende nok så endte jeg opp med å være på utlån eller på trening med reservene i 1996/97-sesongen, men i de første ukene, før Wenger kuttet ned i spillergruppa, opplevde jeg en helt ny måte å trene fotball.

Hver øvelse i løpet av økten var tidsbestemt: øvelser med dukker som skulle bli rundet ble brukt mye. Hovedfokuset var på teknikk og bevegelse.

Til å begynne med var jeg usikker – jeg savnet konkurransen i for eksempel en enkel, men energisk åtte mot åtte – men innen en uke eller to, kjøpte alle de nye metodene. Vi følte oss herlige og skarpe.

Etter å ha jobbet med George Graham og Bruce Rioch, som var tøffe, dominante menn, kom denne nykommeren (som vi aldri hadde hørt om) med en dose forretningsmessig ro. I tillegg var det tydelig at han likte å se pen fotball. Wengers ønske om å oppmuntre til pene pasninger før disiplinerte løp var populært.

Før jeg satt meg ned for å ha en ordentlig samtale med ham kunne jeg se at han var en hyggelig person. Da han ble med å sparke litt ball før oppvarming – så han litt klønete ut med ballen, og jeg må si – det var en snillhet og sårbarhet ved ham.

SUKSESS: Arsène Wenger har vunnet femten troféer med Arsenal (Premier League: 3, FA-cupen: 6 og Community Shield: 6) Foto. NTB Scanpix       Vis mer

Gjennom årene har mine tidligere lagkamerater mimret over hvordan hans klossethet og det at han var en ulykkesfugl fikk spillerne til å like ham. Han lo gjerne av seg selv.

Arsènes magiske øye

Hans øye for talent fikk oss også til å stoppe opp den første sesongen..

Selv om forsvarspilleren Remi Garde var god, men ikke enestående, var det signeringene til Patrick Vieira (20) og Nicolas Anelka (17) som signaliserte at standarden ble hevet. Jeg spilte i den første kampen de to hadde i Arsenaldrakta (for reservene) og ble øyeblikkelig imponert over deres talenter.

Patrick var høy, grasiøs og fantastisk med og uten ball, mens Anelkas temposkifte var hurtigere enn jeg noen gang hadde sett tidligere.

1997: Nicolas Anelka og Wenger 23 februar 1997, da 17-åringen hadde signert for klubben. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Jeg hadde spilt med briljante spillere tidligere – Dennis Bergkamp, Ian Wright, Tony Adams, Paul Merson – men de to guttene: Begge yngre enn meg, og likevel på et fysisk nivå som var utenfor min rekkevidde. Jeg må innrømme at det var litt demotiverende.

Folk ser tilbake nå og kaller det «Wenger revolusjonen» og det er slik det var. Så mye endret seg i en liten tidsperiode.

Gutter jeg hadde spilt med i mange år som Paul Dickov, David Hillier, Steve Morrow, Edde McGoldrick og John Jensen byttet alle klubb. Flere andre forlot klubben samtidig som meg, eller rett etterpå.

Førstelagsspillere fikk utdelt kosttilskudd som kreatin og vitaminer av fysioterapeuten Gary Lewin, og jeg husker at jeg så på i misunnelse da det så ut til å hjelpe dem fort. Jeg var ikke blant de utvalgte til å få det, men vi fikk energi-tilskudd med fruktsmak i pipetter før reservelagskamper.

Ettersom garderobene på treningsanlegget ble forandret etter en brann begynte førstelagsspillere å møtes i nærheten av Sopwell House Hotel for å ta en minibuss. Resten av oss måtte skifte i brakker på parkeringsplassen. Så for meg ble det mindre kontakt med gutta på trening.

Massører ble hentet inn og i stedet for at alle fortet seg hjem klokka ett oppstod det køer for å treffe dem. Måltidene før kamper ble arrangert tidligere enn før og menyen endret seg dramatisk. Engelsk frokost, omeletter og bønner på ristet brød var ikke lengre et alternativ, i stedet fikk vi kokt kylling, fisk og grønnsaker.

Avskjeden

På banen var styrke og fart Arsenals nye mantra.

De kvalitetene kombinert med den nye filosofien om å flytte på seg etter å ha sendt en pasning gjorde at Arsenal raskt ble bedre. Lagene han bygde mellom 1997 og 2005 var pioneerer som hadde alt.

Noe av det jeg angrer mest på i livet er at jeg ikke imponerte Arsène nok til å være ordentlig involvert i hans spirende lag. Jeg manglet litt styrke, men som spiller passet jeg spillestilen. Dessverre ble det ikke slik.

UNG: Adrian Clarke var i Arsenal fra 1991 til 1997 og fikk ni kamper for førstelaget. Foto: FourFourTwo/Haymarket Vis mer

Det var hjerteknusende da han informerte meg på tomannshånd at klubben ikke kom til å fornye kontrakten min i mai 1997, men på det tidspunktet var det rett avgjørelse for klubben og for meg. Som 22-åring var det fortsatt tid til å utvikle seg et annet sted. Under et annet regime – Arsenal gikk mot et nivå som var utenfor min rekkevidde.

Når jeg tenker på hva som skjedde etter jeg forlot klubben er det fantastisk. Jeg har fått to barn, giftet meg, bodd i ni forskjellige hus, spilt for seks andre klubber under ti forskjellige managere, lagt opp, startet en ny karriere, vært ansatt og selvstendig næringsdrivende, og til og med returnert til Arsenal på freelance-basis for å jobbe med deres TV-kanal for å analysere laget til min tidligere manager.

Det virker som om minnene fra min tid som ung proff i Arsenal skjedde i et annet liv – men sjefen er fortsatt der. Han gjør den samme jobben med like mye lidenskap og dedikasjon som han hadde den morgenen han introduserte meg for hofteleddsbøyere.

Uavhengig av om du er en Wenger-fan, om du synes han er den rette til å styre Arsenal eller ei: Hans mange år i klubben fortjener enorm respekt.

Det er godt jobbet å overleve en sesong i en Premier League-klubb. Å klare 20 er en utrolig prestasjon.