ANDRE TIDER: Sesongen 1937/38 var noe for historiebøkene. Det var bare 16 poeng som skilte fra første til 21. plass. Foto: FourFourTwo
ANDRE TIDER: Sesongen 1937/38 var noe for historiebøkene. Det var bare 16 poeng som skilte fra første til 21. plass. Foto: FourFourTwoVis mer

Tidenes mest absurde «Premier League»-sesong: Regjerende mester rykket ned, og manager overbeviste spillere om å ta «hemmelig middel»

Den øverste divisjonen i England som ble spilt i 1937/38 var virkelig galskapens sesong. Sesongen var så jevnspilt at laget som rykket ned hadde positiv målforskjell - de var også regjerende ligamestere. 

(FourFourTwo): Sesongen etter det som blir sett på som tidenes bragd i engelsk fotball, er regjerende ligamester Leicester ett fattig poeng over nedrykkstreken. Revene kan dermed havne i historiebøkene som et av få mesterlag som har rykket ned påfølgende sesong.

Men dersom du syns det som er i ferd med å skje i inneværende Premier League-sesong er merkelig, bør du fortsette å lese om det som skjedde i 1937/38-sesongen.

For det var ren galskap.

«Hvis det var mulig å iscenesette en hel fotballsesong og bygge opp spenningen til et fantastisk klimaks, ville det som skjedde på lørdag være det perfekte eksempelet», skrev Lancasire Evening Post mai 1938.

Vi skrur tilbake tiden noen måneder. I august 1937 fortalte Dixie Dean følgende til Daily Mail:

- Dette kan bli den mest åpne sesongen noensinne. Seks klubber kjemper om ligaseieren, og bare ett av ti lag vil rykke ned (plassene 20 og 21).

Dean hadde helt rett. Det ble rekordjevnt i begge ender av tabellen, vi fikk den verste regjerende mesteren noensinne, det var dopingpåstander, starten på en TV-revolusjon og ligamesterne var i fritt fall - 1937/38-sesongen inneholdt det meste.

SPÅDDE RIKTIG: Dixie Dean (t.h.). Foto: NTB Scanpix Vis mer

Apestreker i Wolves

Forhåndsfavorittene var Major Frank Buckleys Wolverhampton Wanderers (han var manager i klubben fra 1927 til 1944), som var ute etter å vinne ligaen for aller første gang. Etter å ha blitt utestengt fra en oppkjøringsturnering på grunn av deres «overernergiske-spill» sesongen før, var Buckleys menn proppfulle av selvtillit før sesongstart.

Kanskje grunnen var det «hemmelige middelet» Buckley hadde gitt spillerne sine. I juni hadde Buckley blitt kontaktet av kjemiker Menzies Sharp, som hadde studert eksperimentene til den franske kvakksalveren Serge Voronoff. Den eksentriske legen hadde skaffet seg et navn ved å transplantere testiklene til unge lam på eldre sauer, og hevdet at de eldre dyrene hadde fått tilbake styrken og energien som følge av dette.

Frank Buckley trodde at spillerne hans kunne dra nytte av dette eksperimentet, og bestemte seg for å ta et firemåneders kurs som innebar 12 injeksjoner fra kjertlene til apekatter. Han følte seg «enormt oppkvikket» etter prosessen, og bestemte seg for å pumpe spillerne sine fulle av stoffet. Tvilere mente det var placeboeffekten, men det så ut til å fungere. Det var bare to spillere, Dicky Dorsett og Don Bilton, som nektet å ta behandlingen - og Wolves, med sine «apekrefter», så ut til å gå mot en etterlengtet ligatittel.

Men først måtte Wolves vente på at den overraskende utfordrerklubben Brentford, som lenge kjempet om ligagullet, skulle bli akterutseilt. The Times hevdet blant annet at: «London-klubber som Brentford og Charlton, som ikke mistet tilskuere til tross for den økonomiske krisen i 1930-årene, nå kunne erstatte de nordlige gigantene Huddersfield og Newcastle, som hadde tapt seg det siste tiåret».

Men Wolves-manager Buckley var sarkastisk overfor The Bees' og klubbens vinnersjanser fra begynnelsen av, og sa:

- De har gjort det bra fram nå, men det vil ikke vare. Jeg tror ikke de har kvaliteten eller karakterstyrken.

Etter at Brentofrd slo Wolves 2-1 på Griffin Park i september, uttalte Brentford-manager Harry Curtis at Buckley burde «holde de frekke kommentarene for seg selv. Jeg trodde de lærte å gjøre det i hæren». Hvem trenger vel Arsène Wenger og José Mourinho?

EKSPERIMENTERTE: Wolves-manager Major Frank Buckley. Foto: Wikipedia Vis mer

Mens angriperen Bryn Jones trakk i trådene og spissen Dennis Westcott dunket ballen i nettmaskene, sørget et Wolves-lag i form for at Leicester ble knust 10-1 i april. Etter å ha fått høre om rivalens «apekatt-kur», klaget Leicester til Abraham Lyons, som krevde at staten etterforsket Wolves. Da helseminister Walter Elliot ikke etterkom kravet, foreslo Arbeiderpartiets Manny Shinwell at ministrene til det konservative partiet skulle bli satt på den omstridte kuren.

Spillerne hadde fått injeksjoner i seks uker før sesongstart, men effekten så ut til å avta på verst tenkelige tidspunkt. Etter å ha vunnet den nest siste serierunden, ville et fattig poeng borte mot Sunderland være nok til å sikre ligagullet foran Arsenal. Men på Roker Park ble det et 0-1-tap mot Black Cats - som også spilte med ti mann.

- Den innsatsen Sunderland la ned for dagen var ganske utrolig. Alle ville trodd at de hadde tatt energipiller, sa Jones.

Samtidig vant Arsenal sin kamp på Highbury, noe som fikk flere Wolves-spillere til å bryte ut i gråt. De fikk ikke noe trøst av sin manager, men ble i stedet møtt av Buckleys skarpe reprimande.

- Han fortalte oss at det bare er militærnektere og menn med dårlig karakter som gråter. Han ba oss sitte i stillhet en stund og ta oss sammen, sa spissen Dorsett seinere.

Den verste ligavinneren i historien?

- Jeg gjorde et intervju på starten av sesongen, erindrer The Gunners-forsvarer George Male.

- Hvor jeg mente at vi var et stykke unna å kunne vinne ligaen. Manager George Allison var ikke fornøyd. Han tok meg til siden på kontoret og sa at jeg ikke skulle være så pessimistisk. Men jeg klarte ikke å se hvordan laget skulle klare det, for å være ærlig.

Legendene David Jack og Alex James fra 30.-tallet var borte, og Coventrys Leslie Jones var den eneste markante signeringen Arsenal hadde gjort.

- Jeg trodde ikke vi ville ha en sjanse, ikke uten Alex James på midtbanen, forklarte spissen Ted Drake.

- Etter mitt syn var ikke kvaliteten på spillerne god nok.

Arsenal startet likevel sesongen bra, og knuste Wolves 5-0 i september og scoret 12 mål på de første tre kampene. Men så ble det bare to seire på de neste 12, noe som gjorde at den tidligere Arsenal-spilleren Charlie Buchan skrev følgende i Daily Mail:

OPTIMIST: Daværende Arsenal-manager George Allison, da han var en del av Heimevernet i 1940. Foto: NTB Scanpix  Vis mer

«Forfallet er en av de mest overraskende i en utrolig sesong, og en som er høyest uvelkommen. Fotballen i England har ikke råd til å ha et svakt Arsenal-lag, fordi det ikke er noen andre lag som er kapable til å erstatte dem».

Og nesten som et bevis på Arsenals forfall, ble skadehistorikken til Ted Drake forlenget. Han ble sendt på sykehus i april etter å ha blitt slått ut i en duell mot Brentford.

- Drake har vært så ofte på sykehuset Royal Northern, at han trenger en fast seng der til å bruke hver gang det blir nødvendig, sa manager Allison etterpå.

Etter å ha blitt pepet ut etter et hjemmetap for Brentford, havnet Allison (som hadde hyllet Brentford for å være en overraskende utfordrer til ligagullet) i psykologisk krigføring, da han forhørte seg om muligheten for å hente Brentford-angriperne Jack Holliday og Billy Scott. Brentford-manager Curtis var ikke blid, og hevdet at Allison hadde «forsøkt å skape uro i klubben i sesongens viktigste periode».

The Gunners kjente på presset. Angriper Cliff Bastin, som var i ferd med å miste hørselen, ønsket blant annet en pause.

- Jeg måtte tenke på noe annet enn fotball. Det sliter ut hjernen. Jeg tenker ikke like raskt som jeg gjorde for 12 måneder siden. Det handler ikke om å miste interessen for spillet, sa Bastin.

George Swindin husker at Allison ga ham tre dagers hvile for å «gå å fiske midt i ingenmannsland. Fordi å leve med seierspresset kan være enormt».

Heldige Arsenal

Til tross for alt dette, kjempet Arsenal seg tilbake i tittelkampen. En av de viktigste kampene var på Deepdale mot et Preston North End-lag som var i form. The Yorkshire Evening Post mente at Arsenal ikke hadde en sjanse mot formlaget.

«Arsenal har lagt bak seg en elendig påske, og spissene ser ut til å være helt ute av form. Det ser ut som Preston vil vinne og okkupere ligatoppen», skrev avisa.

Men Arsenal vant 3-1 i gjørma. De 40 000 tilskuerne som så Arsenal avgjørende ligakamp mot Bolton, fikk se laget vinne 5-0. Kampens spiller var den lille spissen Eddie Carr. Han spilte bare 12 kamper for The Gunners, og en kneskade den påfølgende sesongen endte Arsenal-karrièren hans. Men de sju målene han scoret mot slutten av 1937/38-sesongen viste seg å være veldig viktig for at klubben til slutt vant ligaen.

Da spillerne fikk høre at Wolves hadde tapt sin kamp i den siste runden - en kamp som ble spilt et kvarter før Arsenal-kampen - satte spillerne seg på knærne og ble båret av banen. Det hadde vært en veldig slitsom opplevelse. Arsenals 52 poeng fra 42 kamper var rekordlavt for en ligavinner. Dersom vi justerer det til en normal sesong med 38 kamper og tre poeng for seier, ville klubben fått 66 poeng - noe som er 15 poeng mindre enn Leicester fikk forrige sesong.

Det var derfor ikke mye ros å spore. Avisene mente at Arsenals ligaseier handlet mer om Wolves' skuffende sesong, enn at Arsenal var gode. Klubben ble også døpt «lucky Arsenal» av The Lancasire Evening Post.

Daily Mail var litt mildere.

«De har ikke alltid spilt som et mesterlag. Suksessen skyldes i hovedsak den store defensive styrken», skrev avisa.

«Lucky Arsenal» var mest heldige da de møtte finalist Preston dagen før klubben skulle spille FA-cupfinalen. Prestons George Mutch innrømmet seinere at: «Vi var spente og klare for Arsenal-kampen. Det er ingen unnskyldning, men FA-cupfinalen var i tankene våre».

Spilte fin fotball

Prestons estetisk vakre ballspillende fotball ble applaudert av mange, til og med Bill Shankly, Prestons selvsikre spiller på høyresiden.

- Ja, vi er det laget som er finest å se på, det er ikke noen tvil, insisterte Shankly.

- Men det er ikke noen vits i å spille attraktiv fotball dersom du ikke vinner noe.

Shankly, som hadde scoret sitt første Preston-mål i 2-2-kampen på Anfield i februar, raste mot sine lagkamerater etter Arsenal-tapet. Han mente at de måtte sørge for å slå Huddersfield i cupfinalen for å gjøre det godt igjen. Sesongen før tapte de cupfinalen mot Sunderland, og Shankly mente at klubbens langarmede drakter hadde tappet dem for energi gjennom kampen.

FA-CUPFINALEN: Kong George VI og Dronning Elizabeth hilser på spillerne før FA-cupfinalen mellom Sunderland og Preston North End på Wembley Stadium 1. mai 1937. Foto: Odhams Press Ltd./NTB Scanpix Vis mer

Shankly insisterte på at laget skulle bære kortermede drakter i 1938. Det var også den første TV-sendte FA-cupfinalen i historien. De 93 000 tilskuerne på Wembley var ti ganger flere enn britene som så kampen på tv, men det stoppet ikke Daily Herald fra å komme med følgende overskrift:

«Det er ikke lenge til du kan se favorittlaget ditt spille fra peisplassen».

På gressmatta skjedde det derimot ikke stort. Langt inn i ekstraomgangene, på stillingen 0-0, kom kommentator Thomas Woodrooffe med den kjente frasen:

- Dersom noen scorer nå, skal jeg spise hatten min.

Samtidig felte Huddersfields Alf Young Prestons George Mutch i straffefeltet, og Mutch hamrer ballen i mål fra krittmerket (etter at Shankly hadde avslått tilbudet om å ta straffesparket selv). Shankly hvedet etter kampen at Preston vant fordi det var sju skotter på laget.

Spissen Bud Maxwell forklarte:

- Den finalen var en form for oppreisning for oss. Året før hadde hjertene våre blitt knust. Nå følte jeg meg fullkommen.

Men Maxwell var ikke like overbevist om at fotball på TV hadde kommet for å bli.

- Det vil ikke ta av, tro meg. Fotball handler om å se det på stadion i frisk luft. Hvem ønsker å sitte i en stol hjemme og se på fotball på en skjerm?

SPILTE FIN FOTBALL: Bill Shankly (1913-1981), som spilte for Preston, mente klubben spilte fin fotball. Han er mest kjent for å ha vært manager for Liverpool. Foto: NTB Scanpix  Vis mer

Den regjerende mesteren rykket ned

Manchester City, som hadde vunnet tittelen i 1936/37, så ut til å ha store ting på gang i starten av den nye sesongen. Rivalene i Manchester United hadde rykket ned til andredivisjon, og City forsterket laget med keeper Frank Swift, vingen Ernie Toseland og storscorertrioen Eric Brook, Alec Herd og Peter Doherty. Manager Wilf Wild insisterte på at: «Vi kan gjenvinne tittelen. Det vil bli vanskelig, selvfølgelig, men jeg har troen på at vi kan gjøre det».

Men ting gikk forferdelig galt. Angriperne bøttet inn 80 mål på 42 kamper, mest i divisjonen, men forsvaret slapp til gjengjeld inn 77 baklengsmål.

Mennene fra Maine Road knuste flere motstandere på hjemmebane. Et bra Charlton-lag ble slått 5-3, mens West Bromwich ble knust 7-1. Problemet var at City bare vant to bortekamper. En seier kom mot Derby som ble slått 7-1 borte (City vant også 6-1 hjemme). Etter 17 kamper lå City på tiendeplass, men etter nyttår tapte laget blant annet sju ganger og spilte uavgjort to ganger på ni kamper. De klarte aldri å reise seg, og rykket ned som et av to lag (det andre laget var West Bromwich).

Det var ni lag som kjempet i den jevneste nedrykkstriden i historien. Favoritt til å rykke ned var Grimsby, hvor styreformann George Pearce tok spillerne med til en lokal synsk person. Den synske overbeviste spillerne om at de ville unngå nedrykk (selv om Pearce seinere innrømmet at han hadde betalt henne dobbelt for å komme med gode nyheter til gutta).

Portsmouth begynte på sin side med svømming som en del av den daglige treningen.

- Det er et stort sjokk for kroppen, men vi føler at noe må riste oss ut av slappheten, mente en anonym Portsmouth-spiller på den tiden.

Det fungerte, for både Grimsby og Portsmouth unngikk nedrykk. Men til tross for at de slo Leeds 6-2 og klatret til 16. plass i nest siste serierunde, rykket Manchester City ned sammen med WBA - takket være et 0-1-tap for Huddersfield på sesongens siste dag. City ble den eneste regjerende mesteren som rykket ned påfølgende sesong med positiv målforskjell (80-77).

- Å bruke ordet «forbløffende» kan være rettferdig på mange måter, var dommen fra The Observer.

Lagene i bunnen av tabellen var latterlig jevngode. Det var bare fem poeng som skilte City fra Chelsea på tiendeplass, og avstanden mellom City og ligavinner Arsenal var på 16 poeng, noe som gjør at tabellen fortsatt er den jevneste i historien til den engelske toppdivisjonen.

Fotballens første diva

Den beste spissen i 1937/38-sesongen var Evertons Tommy Lawton, som scoret 28 ganger. Likevel tilbrakte Lawton store deler av sesongen med å irritere seg over den irske klubbsekretæren Theo Kelly.

- Jeg tålte ikke mannen. Jeg pleide ofte å banke på døra hans og be om å bli solgt, bare for å irritere ham, uttalte Lawton.

Lawton hevdet at han og Kelly ikke snakket sammen fra februar 1938 og utover, og i en liten periode feiret han ikke målene han scoret.

- Etter mitt syn forstod han seg ikke på fotball, raste Lawton.

- Hver gang jeg kom for å snakke med ham, sendte han meg ut av kontoret fordi jeg ikke banket på døra, og beskjeden var den samme. Han sa: «Det du skal gjøre, Lawton, er å trene i dag, i morgen, dagen etter det, og dagen etter det igjen. Du skal ingen stedet, Lawton». Og det var slik spillerne ble behandlet på den tiden. Vi var slaver, mente han.

STORSCORER: Tommy Lawton da han spilte for Arsenal mot gamleklubben Everton. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Han var en kjent stemme i media, og Lawton informerte ofte lokale journalister om uenigheten med Kelly. Det skapte blant annet overskrifter i Liverpool Echo.

Til tross for dette betente forholdet, klarte Lawton å holde hodet kaldt. Han scoret målene som sørget for at Everton vant ligatittelen i 1938/39, mens Theo Kelly fortsatt var i klubben.

Samtidig sendte biskopen i Manchester, William Temple, et åpent brev til The Times der han kritiserte fotballspillere for deres språk og oppførsel. Det skjedde i kjølvannet av at hele backlinja i Manchester City hadde blitt bøtelagt av manager Wild, for å «bruke et upassende språk mot hverandre» etter et 1-4-tap mot Everton. Biskopen mente at de satte et forferdelig eksempel for alle som var på kampen.

Og slutten på sesongen endte også i galskap, da Aston Villa tok del i en Nazi-turnering i Tyskland. Den første kampen endte med 6-3-seier til en engelsk lag som inkluderte Villa-spiss Frank Broome. Motstander var Tyskland på Olympiastadion. Det var kontroversielt da Three Lions fikk ordre om å utføre en nazi-hilsen før kampen.

1Arsenal4221101177441.75052
2Wolverhampton Wanderers4220111172491.46951
3Preston North End421617964441.45549
4Charlton Athletic4216141265511.27546
5Middlesbrough421981572651.10846
6Brentford421891569591.16945
7Bolton Wanderers4215151264601.06745
8Sunderland4214161255570.96544
9Leeds United4214151364690.92843
10Chelsea4214131565651.00041
11Liverpool4215111665710.91541
12Blackpool421681861660.92440
13Derby County4215101766870.75940
14Everton421671979751.05339
15Huddersfield Town421752055680.80939
16Leicester City4214111754750.72039
17Stoke City4213121758590.98338
18Birmingham4210181458620.93538
19Portsmouth4213121762680.91238
20Grimsby Town4213121751680.75038
21Manchester City421482080771.03936
22West Bromwich Albion421482074910.81336

Dagen etterpå spilte Aston Villa på samme bane mot et annet lag satt sammen av tyskere, og på grunn av den betente politiske situasjonen mellom landene, ble også de bedt om å utføre samme hilsen. Denne gangen nektet spillerne, og ble slaktet av den lokale pressen etter 3-2-seieren.

I den tredje kampen, som ble spilt i Stuttgart, kom Villa-spillerne med en ny hilsen - et omvendt v-tegn, som gjerne blir brukt for å vise forakt for autoriteter.

- Vi plasserte oss på midten av banen og visste dem to fingre. De jublet som gale. De visste ikke hva de to fingrene betydde.

Det hadde vært en slik sesong.