LIGAMESTERE: Leicester City med Premier League-troféet. Foto: Scanpix
LIGAMESTERE: Leicester City med Premier League-troféet. Foto: ScanpixVis mer

Vantro over PL-klubbene som sviktet: Det er bare uvirkelig

Spørsmålet er om Leicester-eventyret kan gjenta seg.

(FourFourTwo): Da «Revene» løftet Premier League-troféet sist lørdag markerte det muligens starten på en ny æra i Englands toppdivisjon. Alex Hess ser nærmere på om den nye konkurransen innad i ligaen er kommet for å bli. 

Du vil nå ha hatt tid til å bli vant med tanken på at Leicester City har vunnet serien. Og det er ikke hvilken som helst serie, det er Premier League - den kommersielt mest lukrative ligaen i verden med den mest rigide maktstrukturen på kloden. Det er en divisjon dominert fullstendig av «superklubber» med rike eiere, hvor rangstigen er forutbestemt av antall pundtegn.

Eller. Nei, det er jo ikke det. Som Leicesters skinnende gullmedaljer beviser, så er det visst ikke umulig å beseire eliten likevel. Faktisk så var alt som skulle til kloke signeringer, en god trener og en sunn dose selvtillit.

Hva skjer nå? Det er en fornærmende forenkling, selvfølgelig, men en del av det vakre med Leicesters triumf er hvor fantastisk ukomplisert den har vært. I en tidsæra med tiki-taka, trequartistas og taktisk tenking, har Claudio Raniers menn gjort det umulige mulig uten noen av tingene.

Det som vant dem ligaen var forfriskende gammeldags. Et solid forsvar, raske angripere og en fast ellever. Fire-fire-pokkers-to! Ved første øyekast skulle man nesten tro alle kunne klart det.

Spørsmålet er heller ikke hvor stor Leicesters prestasjon er (svaret: Den største noen gang), men hvilken type prestasjon det er. Vil den bli sett tilbake på som det utrolige engangstilfellet eller som øyeblikket hvor Premier Leagues klassesystem ble felt en gang for alle? Med andre ord: Kan Leicesters fantastisk enkle triumf bane vei for andre, lignende klubber?

Deling av rikdommen Med eller uten Leicesters bragd, så er det ingen tvil om at det ikke lenger er status quo i Premier League. Tottenham ser ut til å ta andreplassen, begge Manchester-klubbene er langt ifra der de har vært og Liverpool og Chelsea kjemper midt på tabellen, noe som vil markere en brå endring fra dagene hvor Champions League-penger betydde at det eneste usikkerhetsmomentet i topp fire fra august til mai var hvilken rekkefølge klubbene ville ende i.

Som det var den gang så skyldes også den nåværende situasjonen i stor grad økonomi. Samtidig som store summer ble pøst inn klubbene i Premier Leagues midtsjikte, handlet mye av forrige sommer om at mange av Europas toppspillere gikk til engelske klubber som var utenfor den tradisjonelle eliten. Kombinert med at flere av de tradisjonelle toppklubbene slet med å holde på sine beste spillere ble fordelingen av kvalitet jevnere enn noen gang i Premier Leagues 25 år lange historie.

Endringen trengte også liten tid for å gi effekt. Allerede før august var omme hadde André Ayew scoret avgjørende mål mot både Chelsea og Manchester United, mens Robin Hood-tendensene fortsatte med Crystal Palace og Stoke gjennom spillere som Yohan Cabaye og Xherdan Shaqiri. Samtidig var Dimitri Payet sentral i West Hams seks poeng i matchene mot Arsenal og Liverpool.

Leicester er selvfølgelig et unntak i denne sammenheng, i og med at de ikke hadde slike stjerner. Likevel har de dratt nytte av en sesong hvor toppklubbene har slitt og poengene har vært mer tilgjengelig for alle å vinne enn tidligere.

Elitens problemer Om Premier Leagues ville vesten-situasjon vil opprettholdes er et annet spørsmål, men det som er sikkert er at tv-pengene ikke vil stoppe å komme med det første.

Det betyr at typer som Shaqiri og Cabaye vil fortsette å gå til klubber i midtsjiktet. Det mange glemmer er dog at følelsen av at denne sesongens samlede tilbakegang blant toppklubbene er en uvirkelig hendelse. Manchester United, landets kommersielle gullgruve, roter fremdeles rundt i Ferguson-tåka. Chelsea, regjerende mester, har blitt ofre for bivirkningene ved José Mourinho. Manchester City, til tross for deres utrolige velstand, har ventet på Pep Guardiola i seks måneder allerede. Liverpool er en institusjon som fremdeles jobber for å overkomme traumet som oppsto da Steven Gerrard sklidde. Og Arsenal? Vel, Arsenal er Arsenal.

Mens toppklubbenes kollektive stagnasjon har blitt tydeliggjort av fremgangen til middelklasselagene, er det i hovedsak et enkeltstående fenomen. At det har skjedd med fem forskjellige maktstrukturer på likt, er bare uvirkelig.

Den spanske tiltrekningskraften Penger er litt av en drivkraft. Real Madrid og Barcelona, som topper Forbes liste over planetens rikeste klubber, har herjet med Premier Leagues créme de la créme i snart et tiår. De to La Liga-lagenes liste over spillerkjøp fra England viser at navn som Henry, Fabregas, Alonso, Mascherano, Ronaldo, Modric, Suárez og Bale er avgjørende. Samtidig har alle de 21 plassene på Gullballen-utdelingen de siste sju årene vært besatt av spillere fra Barcelona, Real Madrid og Bayern München (i tiåret før hadde England ni av disse plassene).

Guardiola-faktoren kan bidra til en slutt på migrasjonen fra England, men foreløpig har landet nådd taket og kommer ikke videre. Alt kan jo ikke forklares med økonomi, og Manchester Uniteds superklubbstatus (de er over Bayern på rikinglista) har ikke gjort dem immune mot å slite de siste tre årene. Penger har heller ikke vært en faktor i Chelseas problemer denne sesongen.

Et poeng er også at Atlético Madrid, som bare har en tredjedel av inntektene til sine ergeste, spanske konkurrenter, er det beste laget i Europa akkurat nå. Hvis Premier League ble avgjort på bakgrunn av lønnsslipper, indeksen som gjerne samsvarer best med lagenes suksess, så ville Leicester havnet på 17. plass.

Atlético og Leicester har vist at profilenes størrelse nødvendigvis ikke er alt, at en stor del av avstanden til de andre kan hentes inn på andre måter. For å si det enkelt: Ikke forvent at de de store gutta klatrer tilbake til toppen helt uten videre.

Et engangstilfelle? På en annen side kan man ikke benekte at Leicesters titteltriumf ser ut til å ha kommet på et perfekt tidspunkt. Om alle sukessfaktorene vil sammenfalle på samme måte noen gang igjen er imidlertid like usannsynlig som ... vel, like usannsynlig som tanken på at Wes Morgan skulle løfte troféet tilbake i juli.

Med andre ord: All logikk tilsier at det er nesten umulig, men aldri, under noen omstendigheter, utelukk det.

Lik Dagbladet Fourfourtwo på Facebook