BREDBÅND
Ute etter rimelig og kjapt bredbånd?
Sjekk start.no/
bredband
| Emneord: | PERSONALIA |
| Dato: | 25. august 2001 |
| Tittel: | Den røde Mankell |
| Ingress: | PORTRETTET Henning Mankell (53) har ei fortid som klarinettreparatør, |
| Byline: | Kjartan Brügger Bjånesøy |
| Brødtekst: | - DET FINNS EN FÅGEL ... Henning Mankell blir avbrutt av sin egen gjesping. - Fuglen lever i Amazonas, sier forfatteren og faller enda litt lenger tilbake i stolen. Høyrehånda glir sakte nedover fra panna, og gjør et stopp framfor munnen i et forsøk på å kvele trøttheten. Akkurat nå er det vanskelig å tro at den grå middelaldrende i den hvite stolen i det svenske huset med den blå utsikten er en av Nordens mest produktive og leste forfattere. - Om fuglen setter seg ned for å hvile, så dør den. Fra den blir født, må den fly. Jeg identifiserer meg med fuglen. Kreativiteten er min livslinje. Stenges de kranene, fungerer jeg ikke. Derfor tror jeg ikke på ferie. HENNING MANKELL ser ut til å ha hoppet rett i klærne denne varme formiddagen. Alt liksom henger på forfatteren. Buksa, skjorta, de tunge øyenbrynene, haka, den grå luggen i panna, og magen bak to åpne skjorteknapper. Han tar plass like innenfor den store skyvedøra med utsikt over Kattegat, som sender døsige bølger inn mot fjæresteinene. Bare lyden av badende unger og skrikende måker kommer inn fra ute. Veggene her inne er uforstyrret hvite. I stua står en velfylt bokhylle med Mankell-bøker i hver høyde, et stort Bang & Olufsen-anlegg og fire gitarer. Den enkle, men velholdte eneboligen med hage ligger helt ute ved havet i Särö, tre mil utenfor Göteborg. - Det er som å leve i en båt, sier Mankell og ser forbi skipskikkerten og ut mot alt det speilblanke blå. På terrassen utenfor kjøkkenet sitter kona og leser bok. Hun heter Eva Bergman og jobber som teaterregissør i Göteborg. Og ja, hun er dattera til sin berømte far - bare mye blidere. Dette er dagen før ektemannen Henning igjen skal reise tilbake til sitt Afrika. Som vanlig reiser han med et bokmanus som skal gjøres ferdig. Alltid en ny bok. To disketter i håndbagasjen, to i kofferten. Neste måned kommer boka «Danselærerens tilbakekomst» - en thriller som ikke handler om Kurt Wallander. DET ER KURT WALLANDER som har gjort Mankell kjent i Norge. De ni krimbøkene om den slitne politietterforskeren topper boklister i hele Europa, og går igjen som norske kjendisers svar på favorittbøker. Men Mankell har også regissert teater, skrevet teaterstykker, tv-serier, filmmanus, barnebøker og andre bøker. Men det er det nesten bare svenskene som vet. I 1995 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Comédia infantil», som handlet om gatebarn i Afrika. - Plager det deg at du utenfor Sverige stort sett er kjent som krimkonge? - Nei, nei. Jeg merker jo at Kurt Wallander åpner dørene for de andre bøkene mine i flere land. Og jeg står jo for bøkene om Wallander. De er også viktige. - Er det helt sant at det ikke blir flere bøker om Kurt Wallander? - Jeg skal skrive et par bøker om dattera hans, som vil bli politi. Så Wallander kommer nok til å lure litt i bakgrunnen. Det skal bli interessant. Men det skjer ikke før tidligst neste år. HENNING MANKELL, med trykk på a, er født midt i en søskenflokk på tre. Foreldrene hans ble tidlig skilt. Forfatteren skriver ofte om ensomme, utsatte barn. Mora forlot Henning og familien da han var liten gutt. Han vokste opp i Sverige og Borås, med faren, som var herredsdommer. - Det var jo veldig merkelig at jeg vokste opp hos min far. Jeg traff ikke min mamma før jeg var 15 år. Det var en rar situasjon. - Hvorfor ble det sånn? - Hun gjorde vel som menn gjør. Hun bare stakk. Verden er full av forsvunne fedre, mens mødrene blir. Men så finnes det altså en eller annen mor som forsvinner. - Lurte du på hvor hun var? - Ja, det gjorde jeg sikkert. Jeg husker så lite fra det. Men jeg hadde en far som var veldig bral. - Hvordan var det å møte mora di da du var 15 år? - Det var jo litt merkelig. Men det var helt ok, tror jeg. - Tror du? - Ja, det tror jeg. Det er så lenge siden. Jeg stoler ikke helt på minnet mitt. Men vi ble sikkert gode venner. Hun har vært død så lenge nå, sier forfatteren. Det han husker best fra barndommen er bildet av seg sjøl som liten gutt. - Om jeg måtte ha et idolportrett på soverommet mitt, måtte det bli et bilde av meg sjøl som 12-åring. Jeg kan fortsatt huske hva jeg tenkte da; den utrolig sterke følelsen av at fantasier er et fantastisk instrument til å overleve på. Vi mennesker er veldig rasjonelt konstruert. Om vi for vår arts skyld ikke hadde behøvd fantasien, så hadde vi ikke hatt den. Det er det viktig å tenke på. DA HENNING VAR 15 år, sluttet han på skolen. Da Henning var 16 år, reiste han alene til Paris. - Var du en særing som ung? - Jeg har forsøkt å være så normal som mulig, men har alltid gått mine egne veier. Ikke i form av klesstil og sånn. Mitt dramatiske liv har vært her inne, sier Mankell og retter pekefingeren sakte mot hodet: - Jeg hadde ikke så mye å si som ung, men var veldig nysgjerrig og en god lytter. Først da jeg nærmet meg 20 år, begynte jeg å prate. I min generasjon var det nødvendig å gjøre en pilegrimsferd til Paris. Jeg husker fortsatt ettermiddagen jeg ankom Paris. Det var i januar. Alt jeg hadde var 200 franc, en jævlig tannpine og adressen til en svensk jazzmusiker. Så ble jeg kvitt tannpinen, og ble ett år. - Det høres ut som en roman. - Ja. I en periode hadde jeg mange rare jobber. All tid gikk med til å jobbe for å overleve. - Du jobbet som stallgutt og klarinettreparatør? - Ja, det stemmer. Jeg tror jeg fortsatt kunne demontere og sette sammen en klarinett. Men hvordan faen vet du alt dette? Henning Mankell ser ut til å være en blanding av imponert og irritert. Han liker å ha privatlivets detaljer for seg sjøl. Bare spør svenske journalister. ETTER ÅRET I PARIS mønstret han på en malmbåt i Värtahamnen og reiste til sjøs noen år. På begynnelsen av 70-tallet førte kjærligheten den svenske rastløse over grensa til norske Kari. I ti år bodde han på forskjellige adresser i Oslo. Det var her Mankell skrev debutboka «Bergsprängeren» fra 1973. I forordet i en ny utgave fra 1997 skriver forfatteren: «Första delen av boken skrev jag i en lägenhet på Løkkeveien i Oslo. Genom fönstret i det dragiga arbetsrummet kunde jag se amerikanska ambassaden. Där utanför pågick ständiga demonstrationer ... Amerikanarna höll på att förlora sitt desperata angreppskrig i Vietnam. Jag minns den där hösten tydligt ... Men framförallt minns jag vad jag tänkte. Det var en tid av stor glädje, av stor energi. Allting var fortfarande möjligt ...» - Det var noen viktige år jeg hadde i Oslo. Det var sterke opplevelser av menneskene og landet. Jeg ble kjent med mange norske forfattere som jeg fortsatt regner som mine venner. - Hvem da? - Det er mange. Klaus Hagerup og Jon Michelet. Da Henning Mankell bodde i Norge, var han god politisk venn med AKP-(ml). For å livnære seg turnerte han rundt og jobbet som en av landets yngste teaterregissører. Best husker han periodene på Teatret Vårt i Molde, turene til Ona fyr, og at han jobbet med Nils Vogt. - Å jobbe som regissør var en glimrende måte å tjene penger på. Etter å ha satt opp et stykke hadde jeg penger nok til å skrive tre - fire måneder. NÅR HAN IKKE SKREV BØKER og regisserte, gikk han i ulike demonstrasjonstog. Akkurat som han gjorde under EU-toppmøtet i Göteborg på forsommeren i år. Radikaleren kaller EU en festning mot den fattige verden. - Hvor sterkt står gamle forbilder i dag? - Ja, altså ... jeg mener ... gamle forbilder ... ja, for meg har alltid ... altså, livet ... Han tar det fra begynnelsen igjen: - Ja, altså: Jeg forestiller meg at vi i livet har to alternativer. Tenk at du sitter i en leilighet og ser på tv, og så hører du noen skrike om hjelp i trappa. Da har du to muligheter: Du kan skru opp tv-en, eller gå ut og hjelpe. For meg handler det om solidaritet. - Men har du de samme politiske forbilder i dag som på 70-tallet? - Vi i vår del av verden kan ikke få en bedre framtid for våre barn, om vi ikke samtidig bedrer menneskers liv rundt i verden. Det er en kamp mot en forferdelig verden. Der tenker jeg nøyaktig det samme som jeg gjorde for ti, tjue og tretti år siden. Det viser at jeg er trofast mot gamle idealer. - Mange tidligere ml-ere har nå både slips og makt og vil ikke snakke om fortida si? - Jeg forstår ikke hvordan visse mennesker kan se seg sjøl i speilet. De står ikke for noe som helst. - Det er vel heller det at politiske forbilder feilet. - Jo, jo, men jeg har aldri skrevet hyllingsdikt til Mao Zedong. Ingenting varer evig. Men kampen må fortsette. Den fattige verden har det verre i dag enn for 30 år siden. For meg er ikke solidaritet en følelse. Det er fornuft. Nå skal jeg stikke haken fram, sier Mankell og aker seg fram på stolen. På bordet framfor mangemillionæren ligger boka «Den globale kapitalismens kris» av George Soros, og «Acting Shakespeare». - Det pågår en klassekamp i dag. Og til dem som sier at jeg bruker ord som hører til på 60- og 70-tallet, så sier jeg at de ikke forstår noe som helst. I mitt liv har jeg aldri opplevd så sterke klassemotsetninger som det er i Sverige i dag. Hvorfor skal jeg ikke da bruke ordet klassekamp? Det er bare idioter som tror at vi egentlig ikke trenger å bry oss om den fattige verden. De er i-d-i-o-t-e-r. Mer kaffe? - DET BEGYNTE Å GÅ galt da folk sluttet å stoppe sokkene sine, sier Kurt Wallander i «Den femte kvinnen»: «Da jeg vokste opp, var Sverige fremdeles et land der folk stoppet strømpene sine. Jeg lærte til og med på skolen hvordan det skulle gjøres. Så plutselig en dag var det slutt. Hullete strømper kastet en. Ingen reparerte sine hullete raggsokker lenger. Hele samfunnet ble forandret. Bruk og kast ble den eneste regelen som virkelig omfattet alle. Det fantes nok dem som fortsatte med å stoppe sokkene sine. Men de verken syntes eller hørtes. Så lenge det bare gjaldt strømpene, gjorde denne forandringen kanskje ikke så mye. Men det spredte seg. Til slutt ble det som en slags usynlig, men stadig nærværende moral.» - Jeg tilhører den generasjonen som måtte reparere ting, forklarer Henning Mankell: - I dag går det ikke an. Man må kaste. Og begynner man å kaste saker og ting, kaster man også mennesker. MANKELL HENTER MER kaffe. Bergman har ordnet et fat med smørbrød på kjøkkenet. Paret ble gift i august for tre år siden. Svenske aviser skrev at det var både den andre og tredje gangen han giftet seg. - Er du gift for andre eller tredje gang? - Fjerde, mumler Mankell. Han giftet seg samme året han fylte 50. Men å snakke om hvordan det var å gifte seg for fjerde gang i voksen alder, vil han ikke. Absolutt ikke. Heller ikke så mye om svigerfar, men ja da, de har et godt forhold. Da vil han heller prate litt om døden. I fjor sto forfatteren og dramatikeren fram i et svensk tv-program og fortalte om en dødsangst som har plaget ham fra han var 12 år. Det ble bedre da han flyttet til Afrika. - I Sverige kan man leve et helt liv uten å se et dødt menneske. Vi prater ikke om døden. Folk sier «om jeg dør». Hva er det for noe, da? Det heter «når jeg dør». Hvordan skal man få respekt for livet om vi ikke innser at døden eksisterer? Kanskje vi skulle begynt en bevegelse for å få tilbake likskuet? Ja, jeg mener det. Det ville vært en fantastisk kamp. SIDEN DEBUTEN i 1973 har Henning Mankell skrevet 30-40 som har solgt10 millioner i 30 land. Tror han. Forfatteren er ikke sikker på verken antall eller salgstall. Hans tidligere forlegger mener det er 33 bøker som er solgt nærmere åtte millioner i 26 land. Ikke sikker hun heller. Uansett er det blitt mange penger, uten at det synes på hus eller mann. - Jeg synes sparsommelighet er en dyd, men gjerrighet en dødssynd. Jeg gir bort mye penger. Til teater. Til unge dramatikere. Til mennesker som holder på med viktige filmer. Teateret han støtter, holder til i Mosambik. De siste femten åra har forfatteren delt året mellom leiligheten i hovedstaden Maputo, huset her i Särö, leiligheten i Stockholm og gården utenfor Wallander-land i Ystad. - Det er blitt en slags rutine i disse reisene. Av og til kjennes det nesten som å ta bussen, sier Mankell dagen før avreise. - Hvorfor Afrika? - Da jeg var barn, drømte jeg mye om å reise til Afrika. Jeg tenkte det måtte være verdens ende. Da jeg var 20 år, hadde jeg spart nok penger til å reise. Da oppdaget jeg at verdens ende ikke eksisterte, men at Afrika fantes. I det øyeblikket tok barnets reise slutt, og den voksne mannens reise begynte. Etter det begynte jeg stadig å reise tilbake til Afrika. Det tok ikke lang tid å skjønne at jeg hadde nytte av å se verden fra et annet hold. HØYREFOTEN GÅR NÅ. Henning Mankell snakker om telefonene han må ta, og kofferten som skal pakkes. Travle dager venter i Maputo. Når han ikke skriver, tar siesta eller pleier sine afrikanske vennskap, tilbringer han all tid i jobben som kunstnerisk leder på hjertebarnet Teatro Avenida. Mankell regisserer og skriver teaterstykker på portugisisk. - Det finnes ikke noe som helst romantisk med mitt forhold til Afrika. Ofte er det veldig vanskelig, og i perioder farlig. Det er forbannet lite glamorøst. Men for meg er det viktig. Jeg får et nytt perspektiv på tilværelsen. Jeg har ett bein i Europa og ett i Afrika, noe som gjør at jeg får et dobbelt perspektiv på det som skjer i verden. Bildet blir tydeligere. Ofte tenker jeg at Afrika gjør meg til en bedre europeer. Det er en viktig del av mitt liv - både som kunstner og menneske, sier Henning Mankell og ser langt, langt utover. - Vi vet alt om hvordan afrikanere dør, men ingenting om hvordan de lever. HENNING MANKELL besvarer en telefon på engelsk, bestiller taxi, henter en siste skvett kaffe, rister rastløst på høyrefoten før han lurer på hvordan det går med en gammel venn: - Jon Michelet er vel fortsatt redaktør i Klassekampen? - Ja, men i høst skal han ha permisjon for å jobbe i NRK Tromsø. Henning Mankell parkerer brått høyrefoten i gulvet. - I NRK? - Ja, Michelet skal være programleder i et spørreprogram. Han puster tungt. - Programleder ...? Han drar hånda på nytt over et bekymret ansikt. - I et spørreprogram ...? Han rister på hodet. - Jon Michelet ...? Han rister både på hodet og høyrefoten. - Fy faen ... kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no Henning Mankell Født: 3. februar, 1948 i Stockholm. Oppvokst i Sveg og Borås. |
| Bildetekst: | Tegning: Finn Graff Radikaler: - For meg er ikke solidaritet en følelse. Det er Afrikafarer: - Afrika har gjort meg til en bedre europeer. Nå Filmforfatter: Henning Mankell skrev manus til den norske Samtidskrim: Bøkene om Kurt Wallander har gjort Mankell kjent |
| Emneord: | PERSONALIA |
| PDF: |
Blink
Weblogg
Diktkammeret
Opprop.no
Tegneserier
123 spill
Pluss
Reisesøk
Butikk
Værvarsel
TV-program
Film online
Trynefaktor
Test deg selv
Nettmøter
Bildeserier
iLomma mobil
