Innhold A-Å
Om Dagbladet.no
Sentralbord: 24 00 10 00

Redaksjonen nett: 22 30 09 59
Redaksjonen papir: 24 00 10 00

Korreksjoner: les mer
Tips oss
Telefon: 24 00 00 00
SMS/MMS: 2400
E-post: 2400@dagbladet.no

Annonseinfo nett/papir

Berner Gruppen:
Årsrapport 2007
 
Sist oppdatert: Onsdag 22.10.2014, 03:30  Du er her: Dagbladet.no » Nyheter »
Emneord:PERSONALIA
Dato:25. august 2001
Tittel:Den røde Mankell
Ingress:PORTRETTET

Henning Mankell (53) har ei fortid som klarinettreparatør,
stallgutt og nordmann. Nå har svensken solgt ti millioner
bøker, giftet seg for fjerde gang og blitt afrikaner på halv
tid.

Byline:Kjartan Brügger Bjånesøy
Brødtekst:- DET FINNS EN FÅGEL ...
Henning Mankell blir avbrutt av sin egen gjesping.
- Fuglen lever i Amazonas, sier forfatteren og faller enda
litt lenger tilbake i stolen. Høyrehånda glir sakte nedover
fra panna, og gjør et stopp framfor munnen i et forsøk på å
kvele trøttheten. Akkurat nå er det vanskelig å tro at den grå
middelaldrende i den hvite stolen i det svenske huset med den
blå utsikten er en av Nordens mest produktive og leste
forfattere.
- Om fuglen setter seg ned for å hvile, så dør den. Fra den
blir født, må den fly. Jeg identifiserer meg med fuglen.
Kreativiteten er min livslinje. Stenges de kranene, fungerer
jeg ikke. Derfor tror jeg ikke på ferie.
HENNING MANKELL ser ut til å ha hoppet rett i klærne denne
varme formiddagen. Alt liksom henger på forfatteren. Buksa,
skjorta, de tunge øyenbrynene, haka, den grå luggen i panna,
og magen bak to åpne skjorteknapper. Han tar plass like
innenfor den store skyvedøra med utsikt over Kattegat, som
sender døsige bølger inn mot fjæresteinene. Bare lyden av
badende unger og skrikende måker kommer inn fra ute. Veggene
her inne er uforstyrret hvite. I stua står en velfylt bokhylle
med Mankell-bøker i hver høyde, et stort Bang & Olufsen-anlegg
og fire gitarer. Den enkle, men velholdte eneboligen med hage
ligger helt ute ved havet i Särö, tre mil utenfor Göteborg.
- Det er som å leve i en båt, sier Mankell og ser forbi
skipskikkerten og ut mot alt det speilblanke blå. På terrassen
utenfor kjøkkenet sitter kona og leser bok. Hun heter Eva
Bergman og jobber som teaterregissør i Göteborg. Og ja, hun er
dattera til sin berømte far - bare mye blidere. Dette er dagen
før ektemannen Henning igjen skal reise tilbake til sitt
Afrika. Som vanlig reiser han med et bokmanus som skal gjøres
ferdig. Alltid en ny bok. To disketter i håndbagasjen, to i
kofferten. Neste måned kommer boka «Danselærerens
tilbakekomst» - en thriller som ikke handler om Kurt
Wallander.
DET ER KURT WALLANDER som har gjort Mankell kjent i Norge. De
ni krimbøkene om den slitne politietterforskeren topper
boklister i hele Europa, og går igjen som norske kjendisers
svar på favorittbøker. Men Mankell har også regissert teater,
skrevet teaterstykker, tv-serier, filmmanus, barnebøker og
andre bøker. Men det er det nesten bare svenskene som vet. I
1995 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for
romanen «Comédia infantil», som handlet om gatebarn i Afrika.
- Plager det deg at du utenfor Sverige stort sett er kjent som
krimkonge?
- Nei, nei. Jeg merker jo at Kurt Wallander åpner dørene for
de andre bøkene mine i flere land. Og jeg står jo for bøkene
om Wallander. De er også viktige.
- Er det helt sant at det ikke blir flere bøker om Kurt
Wallander?
- Jeg skal skrive et par bøker om dattera hans, som vil bli
politi. Så Wallander kommer nok til å lure litt i bakgrunnen.
Det skal bli interessant. Men det skjer ikke før tidligst
neste år.
HENNING MANKELL, med trykk på a, er født midt i en søskenflokk
på tre. Foreldrene hans ble tidlig skilt. Forfatteren skriver
ofte om ensomme, utsatte barn. Mora forlot Henning og familien
da han var liten gutt. Han vokste opp i Sverige og Borås, med
faren, som var herredsdommer.
- Det var jo veldig merkelig at jeg vokste opp hos min far.
Jeg traff ikke min mamma før jeg var 15 år. Det var en rar
situasjon.
- Hvorfor ble det sånn?
- Hun gjorde vel som menn gjør. Hun bare stakk. Verden er full
av forsvunne fedre, mens mødrene blir. Men så finnes det altså
en eller annen mor som forsvinner.
- Lurte du på hvor hun var?
- Ja, det gjorde jeg sikkert. Jeg husker så lite fra det. Men
jeg hadde en far som var veldig bral.
- Hvordan var det å møte mora di da du var 15 år?
- Det var jo litt merkelig. Men det var helt ok, tror jeg.
- Tror du?
- Ja, det tror jeg. Det er så lenge siden. Jeg stoler ikke
helt på minnet mitt. Men vi ble sikkert gode venner. Hun har
vært død så lenge nå, sier forfatteren.
Det han husker best fra barndommen er bildet av seg sjøl som
liten gutt.
- Om jeg måtte ha et idolportrett på soverommet mitt, måtte
det bli et bilde av meg sjøl som 12-åring. Jeg kan fortsatt
huske hva jeg tenkte da; den utrolig sterke følelsen av at
fantasier er et fantastisk instrument til å overleve på. Vi
mennesker er veldig rasjonelt konstruert. Om vi for vår arts
skyld ikke hadde behøvd fantasien, så hadde vi ikke hatt den.
Det er det viktig å tenke på.
DA HENNING VAR 15 år, sluttet han på skolen. Da Henning var 16
år, reiste han alene til Paris.
- Var du en særing som ung?
- Jeg har forsøkt å være så normal som mulig, men har alltid
gått mine egne veier. Ikke i form av klesstil og sånn. Mitt
dramatiske liv har vært her inne, sier Mankell og retter
pekefingeren sakte mot hodet:
- Jeg hadde ikke så mye å si som ung, men var veldig
nysgjerrig og en god lytter. Først da jeg nærmet meg 20 år,
begynte jeg å prate. I min generasjon var det nødvendig å
gjøre en pilegrimsferd til Paris. Jeg husker fortsatt
ettermiddagen jeg ankom Paris. Det var i januar. Alt jeg hadde
var 200 franc, en jævlig tannpine og adressen til en svensk
jazzmusiker. Så ble jeg kvitt tannpinen, og ble ett år.
- Det høres ut som en roman.
- Ja. I en periode hadde jeg mange rare jobber. All tid gikk
med til å jobbe for å overleve.
- Du jobbet som stallgutt og klarinettreparatør?
- Ja, det stemmer. Jeg tror jeg fortsatt kunne demontere og
sette sammen en klarinett. Men hvordan faen vet du alt dette?
Henning Mankell ser ut til å være en blanding av imponert og
irritert. Han liker å ha privatlivets detaljer for seg sjøl.
Bare spør svenske journalister.
ETTER ÅRET I PARIS mønstret han på en malmbåt i Värtahamnen og
reiste til sjøs noen år. På begynnelsen av 70-tallet førte
kjærligheten den svenske rastløse over grensa til norske Kari.
I ti år bodde han på forskjellige adresser i Oslo. Det var her
Mankell skrev debutboka «Bergsprängeren» fra 1973. I forordet
i en ny utgave fra 1997 skriver forfatteren:
«Första delen av boken skrev jag i en lägenhet på Løkkeveien i
Oslo. Genom fönstret i det dragiga arbetsrummet kunde jag se
amerikanska ambassaden. Där utanför pågick ständiga
demonstrationer ... Amerikanarna höll på att förlora sitt
desperata angreppskrig i Vietnam. Jag minns den där hösten
tydligt ... Men framförallt minns jag vad jag tänkte. Det var
en tid av stor glädje, av stor energi. Allting var fortfarande
möjligt ...»
- Det var noen viktige år jeg hadde i Oslo. Det var sterke
opplevelser av menneskene og landet. Jeg ble kjent med mange
norske forfattere som jeg fortsatt regner som mine venner.
- Hvem da?
- Det er mange. Klaus Hagerup og Jon Michelet.
Da Henning Mankell bodde i Norge, var han god politisk venn
med AKP-(ml). For å livnære seg turnerte han rundt og jobbet
som en av landets yngste teaterregissører. Best husker han
periodene på Teatret Vårt i Molde, turene til Ona fyr, og at
han jobbet med Nils Vogt.
- Å jobbe som regissør var en glimrende måte å tjene penger
på. Etter å ha satt opp et stykke hadde jeg penger nok til å
skrive tre - fire måneder.
NÅR HAN IKKE SKREV BØKER og regisserte, gikk han i ulike
demonstrasjonstog. Akkurat som han gjorde under EU-toppmøtet i
Göteborg på forsommeren i år. Radikaleren kaller EU en
festning mot den fattige verden.
- Hvor sterkt står gamle forbilder i dag?
- Ja, altså ... jeg mener ... gamle forbilder ... ja, for meg
har alltid ... altså, livet ...
Han tar det fra begynnelsen igjen:
- Ja, altså: Jeg forestiller meg at vi i livet har to
alternativer. Tenk at du sitter i en leilighet og ser på tv,
og så hører du noen skrike om hjelp i trappa. Da har du to
muligheter: Du kan skru opp tv-en, eller gå ut og hjelpe. For
meg handler det om solidaritet.
- Men har du de samme politiske forbilder i dag som på
70-tallet?
- Vi i vår del av verden kan ikke få en bedre framtid for våre
barn, om vi ikke samtidig bedrer menneskers liv rundt i
verden. Det er en kamp mot en forferdelig verden. Der tenker
jeg nøyaktig det samme som jeg gjorde for ti, tjue og tretti
år siden. Det viser at jeg er trofast mot gamle idealer.
- Mange tidligere ml-ere har nå både slips og makt og vil ikke
snakke om fortida si?
- Jeg forstår ikke hvordan visse mennesker kan se seg sjøl i
speilet. De står ikke for noe som helst.
- Det er vel heller det at politiske forbilder feilet.
- Jo, jo, men jeg har aldri skrevet hyllingsdikt til Mao
Zedong. Ingenting varer evig. Men kampen må fortsette. Den
fattige verden har det verre i dag enn for 30 år siden. For
meg er ikke solidaritet en følelse. Det er fornuft. Nå skal
jeg stikke haken fram, sier Mankell og aker seg fram på
stolen. På bordet framfor mangemillionæren ligger boka «Den
globale kapitalismens kris» av George Soros, og «Acting
Shakespeare».
- Det pågår en klassekamp i dag. Og til dem som sier at jeg
bruker ord som hører til på 60- og 70-tallet, så sier jeg at
de ikke forstår noe som helst. I mitt liv har jeg aldri
opplevd så sterke klassemotsetninger som det er i Sverige i
dag. Hvorfor skal jeg ikke da bruke ordet klassekamp? Det er
bare idioter som tror at vi egentlig ikke trenger å bry oss om
den fattige verden. De er i-d-i-o-t-e-r. Mer kaffe?
- DET BEGYNTE Å GÅ galt da folk sluttet å stoppe sokkene sine,
sier Kurt Wallander i «Den femte kvinnen»:
«Da jeg vokste opp, var Sverige fremdeles et land der folk
stoppet strømpene sine. Jeg lærte til og med på skolen hvordan
det skulle gjøres. Så plutselig en dag var det slutt. Hullete
strømper kastet en. Ingen reparerte sine hullete raggsokker
lenger. Hele samfunnet ble forandret. Bruk og kast ble den
eneste regelen som virkelig omfattet alle. Det fantes nok dem
som fortsatte med å stoppe sokkene sine. Men de verken syntes
eller hørtes. Så lenge det bare gjaldt strømpene, gjorde denne
forandringen kanskje ikke så mye. Men det spredte seg. Til
slutt ble det som en slags usynlig, men stadig nærværende
moral.»
- Jeg tilhører den generasjonen som måtte reparere ting,
forklarer Henning Mankell:
- I dag går det ikke an. Man må kaste. Og begynner man å kaste
saker og ting, kaster man også mennesker.
MANKELL HENTER MER kaffe. Bergman har ordnet et fat med
smørbrød på kjøkkenet. Paret ble gift i august for tre år
siden. Svenske aviser skrev at det var både den andre og
tredje gangen han giftet seg.
- Er du gift for andre eller tredje gang?
- Fjerde, mumler Mankell.
Han giftet seg samme året han fylte 50. Men å snakke om
hvordan det var å gifte seg for fjerde gang i voksen alder,
vil han ikke. Absolutt ikke. Heller ikke så mye om svigerfar,
men ja da, de har et godt forhold. Da vil han heller prate
litt om døden. I fjor sto forfatteren og dramatikeren fram i
et svensk tv-program og fortalte om en dødsangst som har
plaget ham fra han var 12 år. Det ble bedre da han flyttet til
Afrika.
- I Sverige kan man leve et helt liv uten å se et dødt
menneske. Vi prater ikke om døden. Folk sier «om jeg dør». Hva
er det for noe, da? Det heter «når jeg dør». Hvordan skal man
få respekt for livet om vi ikke innser at døden eksisterer?
Kanskje vi skulle begynt en bevegelse for å få tilbake
likskuet? Ja, jeg mener det. Det ville vært en fantastisk
kamp.
SIDEN DEBUTEN i 1973 har Henning Mankell skrevet 30-40 som har
solgt10 millioner i 30 land. Tror han. Forfatteren er ikke
sikker på verken antall eller salgstall. Hans tidligere
forlegger mener det er 33 bøker som er solgt nærmere åtte
millioner i 26 land. Ikke sikker hun heller. Uansett er det
blitt mange penger, uten at det synes på hus eller mann.
- Jeg synes sparsommelighet er en dyd, men gjerrighet en
dødssynd. Jeg gir bort mye penger. Til teater. Til unge
dramatikere. Til mennesker som holder på med viktige filmer.
Teateret han støtter, holder til i Mosambik. De siste femten
åra har forfatteren delt året mellom leiligheten i hovedstaden
Maputo, huset her i Särö, leiligheten i Stockholm og gården
utenfor Wallander-land i Ystad.
- Det er blitt en slags rutine i disse reisene. Av og til
kjennes det nesten som å ta bussen, sier Mankell dagen før
avreise.
- Hvorfor Afrika?
- Da jeg var barn, drømte jeg mye om å reise til Afrika. Jeg
tenkte det måtte være verdens ende. Da jeg var 20 år, hadde
jeg spart nok penger til å reise. Da oppdaget jeg at verdens
ende ikke eksisterte, men at Afrika fantes. I det øyeblikket
tok barnets reise slutt, og den voksne mannens reise begynte.
Etter det begynte jeg stadig å reise tilbake til Afrika. Det
tok ikke lang tid å skjønne at jeg hadde nytte av å se verden
fra et annet hold.
HØYREFOTEN GÅR NÅ. Henning Mankell snakker om telefonene han
må ta, og kofferten som skal pakkes. Travle dager venter i
Maputo. Når han ikke skriver, tar siesta eller pleier sine
afrikanske vennskap, tilbringer han all tid i jobben som
kunstnerisk leder på hjertebarnet Teatro Avenida. Mankell
regisserer og skriver teaterstykker på portugisisk.
- Det finnes ikke noe som helst romantisk med mitt forhold til
Afrika. Ofte er det veldig vanskelig, og i perioder farlig.
Det er forbannet lite glamorøst. Men for meg er det viktig.
Jeg får et nytt perspektiv på tilværelsen. Jeg har ett bein i
Europa og ett i Afrika, noe som gjør at jeg får et dobbelt
perspektiv på det som skjer i verden. Bildet blir tydeligere.
Ofte tenker jeg at Afrika gjør meg til en bedre europeer. Det
er en viktig del av mitt liv - både som kunstner og menneske,
sier Henning Mankell og ser langt, langt utover.
- Vi vet alt om hvordan afrikanere dør, men ingenting om
hvordan de lever.
HENNING MANKELL besvarer en telefon på engelsk, bestiller
taxi, henter en siste skvett kaffe, rister rastløst på
høyrefoten før han lurer på hvordan det går med en gammel
venn:
- Jon Michelet er vel fortsatt redaktør i Klassekampen?
- Ja, men i høst skal han ha permisjon for å jobbe i NRK
Tromsø.
Henning Mankell parkerer brått høyrefoten i gulvet.
- I NRK?
- Ja, Michelet skal være programleder i et spørreprogram.
Han puster tungt.
- Programleder ...?
Han drar hånda på nytt over et bekymret ansikt.
- I et spørreprogram ...?
Han rister på hodet.
- Jon Michelet ...?
Han rister både på hodet og høyrefoten.
- Fy faen ...
kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no

Henning Mankell

Født: 3. februar, 1948 i Stockholm. Oppvokst i Sveg og Borås.
Familie: Gift med Eva Bergman. Har en sønn på 20 år fra et
tidligere ekteskap.
Yrke: Forfatter og dramatiker.
Utdannelse: Nei.
Karriere: Ga ut sin første bok i 1973. Har skrevet
teaterstykker, tv- og filmmanus, bøker og dikt og vunnet en
rekke priser i flere land. Har solgt nesten ti millioner
bøker, og er oversatt til 26 språk. Mest kjent for bøkene om
politietterforskeren Kurt Wallander. Tre av bøkene er blitt
film, og Billie August skal filme «Villspor». Ble i 1995
nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Comédia
Infantil».
Aktuell: Kommer med ny roman i høst om illegale innvandrere i
Sverige. Forfatteren kommer også til Oslo og Bok i sentrum i
oktober.
leser:
Mye. «Röda rummet» av August Strindberg er ei bok jeg leser
nesten hvert år. De beste krimbøkene jeg har lest er Joseph
Conrads «Mørkets hjerte» og Shakespeares «Macbeth». Når jeg er
i Afrika leser jeg lite svenske aviser, og slipper det jævla
regnet av unyttig informasjon. Jeg hører på utenlandssendingen
og får med meg det viktigste.
hører på:
Mye klassisk, jazz og blues. Keith Jarret i samspill med Gary
Burton er en höjdare.
ser på:
Havet. Mye film og teater. Jeg hater Shakespeare som er nesten
bra. Shakespeare må være bra. For å sende en liten hilsen til
Norge, så var en av mine riktig store teateropplevelser på
teaterhøgskolen da Kjersti Holmen spilte Puck i en
skoleforestilling. Der og da så jeg fødselen av en stor
skuespiller. Det er vanskelig å velge ut en favorittfilm, men
«Gudfaren I» er veldig bra, nummer to går an, mens nummer tre
er helt forferdelig.
ellers:
Det er herlig å ha gode, lange middager med venner. God mat og
drikke, og ingen klokker som tikker. Sist jeg hadde en sånn
middag var med Jan Guillou - uten klokke.

Bildetekst:Tegning: Finn Graff

Radikaler: - For meg er ikke solidaritet en følelse. Det er
fornuft, sier Mankell. Her fra hans Oslo-periode i 1976.

Afrikafarer: - Afrika har gjort meg til en bedre europeer. Nå
kan jeg ta et skritt bakover og se Sverige klarere. Som en
maler når han betrakter sitt maleri, sier Henning Mankell. Han
liker ikke alt han ser. Foto: Scanpix

Filmforfatter: Henning Mankell skrev manus til den norske
filmen «Etterfølgeren», som hadde premiere i august 1997 med
Terje Strømdahl i hovedrollen. Her med regissør Tor M. Tørstad
under innspillingen i Mosambik. Foto: Scanpix

Samtidskrim: Bøkene om Kurt Wallander har gjort Mankell kjent
i Norge. Foto: Scanpix

Emneord:PERSONALIA
PDF:

 Diverse søk








 MEST LEST

 
 

 VIDEO

 MENINGER

 NYHETER PÅ TV mandag


07:45: NRK nyheter
08:00: NRK nyheter


04:35: 60 Minutes (27)
06:30: Nyhetene


01:55: Stina om Stellan Skarsgård (4)
06:00: Rapport


00:55: Nyheter
00:56: 24 Vision
01:00: Rapport
01:05: 24 Vision
01:30: Rapport
01:35: 24 Vision
02:00: Rapport
02:05: 24 Vision
02:30: Rapport
02:35: 24 Vision
03:00: Rapport
03:05: 24 Vision
03:30: Rapport
03:35: 24 Vision
04:00: Rapport
04:05: 24 Vision
04:30: Rapport
04:35: 24 Vision
05:00: Nyheter
05:01: Rapport
05:05: 24 Vision
05:30: Rapport

Komplett TV-program