| Emneord: | PERSONALIA |
| Dato: | 28. september 2002 |
| Tittel: | Tre søstre |
| Ingress: | FOLK De er hekser, fylliker og elskerinner. På scenen. I virkeligheten kan handlingen om de tre søstrene Armand legges til fisketurer, nattlige utflukter på gravlunden og maur på lake. |
| Byline: | Rannveig Korneliussen |
| Brødtekst: | TRE SØSTRE, et skuespill i to akter. Hovedroller: Frøydis Armand (53), Merete Armand (47), Gisken Armand (39) Regi: Magasinet Manus: Søstrene Armand FØRSTE AKT: Tre søstre sitter rundt spisebordet hjemme hos lillesøster Gisken i en sveitservilla på Frogner i Oslo. Det er sein onsdagskveld. På bordet er det ost, kjeks, vann og rødvin. Gisken: Gud, så sulten jeg er. Frøydis: Det er fordi du har spilt, jeg blir også jævlig sulten etter en forestilling. Gisken: Vi er vokst opp med at fellesmåltidet var kveldsmaten, etter at pappa hadde spilt på teateret. Og da var det ikke bare ei lita brødskive. Da var det pateer og gode oster. Merete: Pateer? Det må i så fall ha vært etter at vi ble voksne. Frøydis: Pappa tjente veldig dårlig, og fortsatt tjener skuespillere veldig mye dårligere enn andre. Da jeg var barn, fikk vi bare hjemmesydde klær. Merete: Jeg måtte arve den rutete kåpa, jeg òg. Gisken: Vi hadde pateer da jeg var liten. Jeg har vokst opp med en annen mamma. Hun var blitt arbeidskvinne. Hes latter fra alle tre. Det spises. Merete: Det var Frøydis som skulle bli skuespiller. Jeg kom meg gjennom gymnaset, jeg, og skulle studere. Men det har ikke vært noen tradisjon i vår familie, så da jeg kom på universitetet, var jeg veldig usikker. Det endte med at jeg oppsøkte det tryggeste, et teatergruppemøte. Det var de som seinere dannet Tramteatret, masse hyggelige folk, og så var jeg sammen med dem i ett år i stedet for å prøve meg på forelesninger. Gisken: Du spilte da teater på skolen. I Møllergata. Merete: Da gikk jeg i sjette klasse. Det var storartet for meg. Du var jo voksen. Merete: Jeg bestemte meg for å søke Teaterhøgskolen, men våget ikke fortelle det til dem hjemme. Tenkte de ville bli skuffet, de skulle jo endelig få en akademiker i familien. En psykolog, for eksempel, det var et interessant yrke. Gisken: Når fortalte du det, da? Merete: Da jeg kom inn andre året jeg søkte. Frøydis leter etter lighter og tenner en røyk. Alle søstrene tenner jevnlig en røyk gjennom hele første akt. Frøydis: Første gang jeg søkte, var jeg seksten. Og kom ikke inn. Jeg var dødsfortvila. Det var bare teater som betydde noe. Jeg kom ikke inn andre gang heller. Tredje gang var jeg mer realistisk og hadde bestemt meg for at hvis det ikke gikk, ville jeg bli veterinær. Det var en fordel. Gisken: En fordel at du ikke ble veterinær? «Nei, vi kan ikke operere hunden din, jeg klarer ikke stikke hull på den i dag, jeg.» Mer og høyere latter. Mørke stemmer. Hendene brukes flittig når noe skal forklares. Gisken: Tre søstre, de går sikkert og shopper sammen, tenker folk. Frøydis: Det har vi aldri gjort. Gisken: Og mye litteratur. Frøydis: For tjue år siden var det bare dikt. Vi var så intellektuelle, skjønner du. Gisken: Det har ikke noe med intellektuelle å gjøre. Frøydis: Det kan oppfattes sånn. Gisken: Å ja, da er det jo jævlig skummelt. Masse latter. Gisken: Jeg leste for Frøydis første gang jeg søkte på Teaterhøgskolen. Hun gråt og syntes det var helt fantastisk. Det var kjempedårlig. Frøydis: Kom ikke du inn første gang heller? Gisken: Jeg fikk følelsen av at jeg kunne slå meg ned som eventyrforteller. «Hvorfor kom jeg ikke inn?» «Jo, du gjør det, hvis du vil.» «Ja, men jeg vil jo!» «Ja, da søker du igjen neste år. Og det eventyret ditt, det var fantastisk.» Merete: Til meg sa opptakskomiteen: «Det virker som om du syns det hadde vært morsomst å spille teater hvis du fikk et lite kott å gå inn i.» En litt sjenert skuespiller. Merete tegner en firkant med hendene. Alle snakker i munnen på hverandre og hevder at de er sjenerte. Frøydis: Pappa var en meget sjenert mann og snakket ikke så mye til daglig, men når han fikk litt vin, ble det annerledes. Av og til orket ikke mamma høre på ham, og gikk og la seg. Jeg kunne høre ham snakke med hunden vår, og ba ham være litt stille. «Jeg kan gå og snakke med noen andre, jeg,» svarte han. Merete: Vi hadde to gravlunder rett ved der vi bodde i Telthusbakken i Oslo. Det hadde falt ned steiner fra den ene i hagen vår. Vi fant et lårbein, gjorde vi ikke? Gisken: Dere vet at det var begravd en liten gutt under trappa vår? Frøydis: Nei! Men i hvert fall, pappa kom hjem, og mamma lurte på hvor han hadde vært. «Jeg har vært og snakket med de døde, når du ikke vil prate med meg,» sa han. Og nå har Merete innført en nydelig juletradisjon. Vi forbinder pappa med sigar og appelsiner. Gisken: Appelsiner? Frøydis: Vi fikk ikke appelsiner hver dag da jeg var ung, men vi fikk det til jul. Merete: Appelsiner dropper jeg, men jeg tar med meg en liten drink, en sigar og et dikt. Så tenner jeg sigaren og legger den på steinen hans. Jeg tar en slurk av drinken og heller resten over graven, og så leser jeg diktet. Viser det med fakter. Gisken: Jeg kan godt sitte på gravlunden og lese dikt, Claes Gill, for eksempel. Gjør ikke dere det? Frøydis: Jo, jeg snakker med mange som ikke er her, jeg. Rødvin i glassene. Kandelabere på bordet. Tre søstre som ikke ser hverandre så ofte, men som har nok av samtaleemner og felles fortid. Stor aldersforskjell til tross. Frøydis: En dag kom pappa hjem med en boks stekte veps. Gisken: Og maur på lake. Og snegler. Merete: Jeg fant hjerteoppskrifter i kokeboka hans. Husker vi hadde kjøtt mest på søndager. En gang fortalte pappa at vi hadde spist hest. Frøydis: Jeg gikk ut og spydde. Hvor har du servietter, Gisken? Mye grimaser fra alle tre. Gisken: Det dumme er at vi ikke har servietter. Det dumme er at vi ikke har tørkerull heller. Og skal du hente dopapir, kan du være så snill å gjøre det litt diskré? ... Pappa ønsket seg sju døtre med langt hår. Frøydis: Vet du hva Merete skulle hete? For pappa var navn veldig viktig. Yngvil ble oppkalt etter et dikt. Frøydis kom av norrøne Frøy som var kjærlighetsgudinnen. Så kom Merete, og pappa ville fryktelig gjerne at hun skulle hete Emerenze Christence - også etter et dikt av Olaf Bull. Det nektet mamma. Hun reiser seg for å lete etter dopapir. Merete: Jeg syntes navnet mitt var så kjedelig, men da Gisken kom, var jeg for så vidt glad til. PÅ VERANDAEN ER stearinlysene tent, og det ligger pledd i alle stoler. Kvelden er blitt natt, men det er fortsatt historier som kunne blitt fortalt. Frøydis: Og nå skal vi snakke om UFO-er. Merete: Vi skal ikke snakke om UFO-er. Gisken: Nei, da får vi heller snakke om Jesus som gikk på vannet. TEPPEFALL OG PAUSE ANDRE AKT Inn fra venstre: Tre søstre ramler ut av en taxi med bager og badehåndklær. Det er en tidlig torsdag morgen. Magasinet har invitert på tur for å prøve ut fiskegarn og båtferdigheter. Gisken: Da vi kjøpte hytta i Risør, måtte vi fiske hele tida. Vi måtte spise abbor til frokost. Frøydis: Ja, men det er jo fantastisk. Gisken: Ja da, og så satte vi sjøgarn for å få fisk til middag. Det ble veldig mye fisk, jeg spiste lite, jeg altså. Frøydis: Vi hadde sjokoladepålegg. Hele sommeren. Merete: I min tid var det Sunda. Gisken: Og nå spiser ungene Nugatti, hva er det lissom? Rynker på nesa. Det blir kaos når alle tre søstrene skal opp i båten. Røyk tennes. Merete: Hytta i Risør er det stedet hvor vi alle har tilbrakt mye tid sammen. Og der vi lærte å sette garn. Fortsatt er det stedet for sommerferie. Gisken: Det var mamma som kjøpte stedet. Hun satt på Theatercaféen med Torolv Solheim, en kulturpersonlighet. Merete: Han var deprimert, men mamma fikk ham i et strålende humør, og da hun gikk, sa han at vi måtte få oss et sted på Sørlandet. Mamma og pappa var egentlig enige om at de ikke skulle ha noen hytte. Pappa var en skjønn mann, men praktisk var han ikke. Frøydis: Han kjøpte bøker, og mamma snekret hyller. Latter. Merete: Et halvt år seinere ringte Torolv og sa han hadde skaffet oss tomt. Jeg var seks år, og vi dro ned for å se. Det var så vakkert. Pappa fikk lovnad om at han ikke måtte gjøre noe praktisk. Det løftet holdt han hele livet. Han satt på trammen og leste, og så het det: «Vi må skaffe en mann.» Det skaffet mamma alltid. Båten er rød, med påhengsmotor. Gisken tar oppgaven å kjøre den. Frøydis: Vi er alle litt bergensere, og selvsikkerheten kan vi jo ha et snev av. Gisken og Ole, mannen hennes, var på Sørlandet og skulle på båttur. I en båt med påhengsmotor. «Skal jeg?» spør Ole. Han ville bare hjelpe til fordi den ikke gikk. «Nei!» var svaret. Og Gisken ga seg faen ikke. «Du skjønner, Ole, jeg er vokst opp i båt, jeg». Gisken: Var det sånn? Frøydis: Du måtte gi deg til slutt, og Ole tok over. Vi får se hvordan det går i dag. Gisken: Ole fikk sjokk første gang han kom på hytta. Jeg var kjempeforelska og skulle vise fram drømmestedet. Hva ser han? Ei bitte lita hytte. Med en bitte liten platting. Og på den plattingen ser han tre søstre. Som da er mine. Helt nakne. Gnagende på et svært fenalår. De er innsmurt med olivenolje og snur seg med sånne trevler i munnen og sier: «Heeei.» Ole står der i skjorta si. Han går bort til en svoger og spør veldig fort: «En drink, kunne det være noe?» Frøydis: Og så skulle vi ta familiebilde. Ikke alle av mammas barn har hatt livslange forhold. Først tok vi bilde der alle var med, og så sier mamma: «Så må vi ta et bilde uten Ole, for det er ikke sikkert at det varer.» Hvor lenge har dere vært gift nå? Gisken: I 20 år. Frøydis: Svogerklubben har sikkert hatt 49 medlemmer. Er det rart mamma ba Ole gå ut? Hun ville vel gjerne nyte et bilde uten at en av oss helst ville rive bort en mann. Det er vel 19 år siden jeg var sammen med Kai Remlov, han er medlem ennå. Gisken: Det er blitt bestevennklubb nå. Frøydis: Det er nydelig når forhold varer lenge, men det er forskjellige årsaker til at de ikke gjør det. Jeg har tre barn med tre forskjellige menn. Det var ikke tilfeldig at jeg fikk dem, og de er alle kjærlighetsbarn. Hvorfor forhold går i stykker, har ingen noe med. Fiskegarnet er nytt. Søstrene gir det opp. Badetemperaturene er fortsatt til å leve med. Tre søstre hopper i vannet. Og blir der lenge. Frøydis: Som skuespiller blir man lett satt i bås. Pappa var en liten, tynn mann og fikk aldri elskerroller i radio fordi han ikke så sånn ut. Og det var i radio! Jeg har dritlyst til å spille komedie, men blir oppfattet som hun som leser dikt og leverer alvorlige roller. Og hekseroller, det får vi alle tre. Merete: Og fylliker og elskerinner. Gisken: Og mordere. Sies med om mulig enda mørkere stemme. Merete: Når vi blir kjempegamle, da skal vi spille «Tre søstre» sammen. En gang var det snakk om å gjøre det med den sveitsiske regissøren François Rochaix. Men på den tida var Gisken nettopp ferdig med Teaterhøgskolen og klassen hennes dannet en frigruppe, og hun hadde ikke tid til å spille med oss. Vi får vente til Gisken blir 58, jeg blir 65 og Frøydis 71 år. TEPPEFALL rannveig.korneliussen@dagbladet.no Søstrene Armand Frøydis Armand (53): Skuespiller ved Nationaltheatret og har Merete Armand (47): Skuespiller ved Den Nationale Scene i Gisken Armand (39): Skuespiller ved Nationaltheatret og Yngvil (57): Barnehagebestyrer og forfatter. Eilif Armand (1921 - 1993): Var skue-spiller ved bl.a. |
| Bildetekst: | Hes latter: Frøydis (t.v.) Gisken og Merete, tre skuespillersøstre som ikke ser hverandre så altfor ofte, men som ikke har problemer med stillhet når de møtes. Sminketid: - Det er utrolig hvor lite jålete søstre jeg har, Søsterlikhet: - Vi har en likhet, vi ser alle dritsure ut når Fisketur: Da familien Armand kjøpte hytte på Sørlandet, var |
| Emneord: | PERSONALIA |
| PDF: |
