| Brødtekst: | Alle har nå hørt om «sivilisasjonenes sammenstøt». Samuel Huntingtons begrep er blitt universelt. I 1950-åra hadde den franske økonomen Alfred Sauvy liknende suksess med begrepet «den tredje verden». En grunn til at disse uttrykkene får så bred aksept er deres mangel på klar definisjon. «Sivilisasjonenes sammenstøt», i bunn og grunn Vesten mot resten, er ment å beskrive verden slik den er. I virkeligheten er begrepet Vesten vagt nok til å omfatte en hel rekke områder uten å angi egenskapene som forener dem. Så hva nøyaktig er Vesten? Hva betyr vestliggjøring? Hvorfor regnes Japan som vestlig, men ikke Kina? Hva er da Shanghai? Er Russland en del av Vesten? Ut fra disse spørsmålene kan vi konkludere at Vesten ikke er en geografisk enhet. Vesten etablerte seg trolig først som et tankesystem da grekerne for 2500 år siden oppfattet seg selv som vestlige i forhold til de orientalske perserne. Ettersom Vesten har mistet ethvert klart territorielt grunnlag siden den gang, er uttrykket «Vesten» blitt en universell, ikke en lokal betegnelse. Å være vestlig eller vestliggjort er framfor alt en tenkemåte som ikke sammenfaller med noe kontinent eller med noen spesifikk nasjon eller religion. Huntingtons mistak, synes det som, var å begrense Vesten til nasjonale grenser: Det finnes ikke noe kart over Vesten. Ingen kart kan fungere så lenge noen asiatiske land er vestlige (Japan, Taiwan), når ikke-vestlige grupper (muslimer i Europa) lever i formodentlig vestlige land, når noen østlige land er delvis vestliggjorte og noen vestlige land (Russland) ikke er fullt og helt vestliggjort. Når alt kommer til alt virker det enklere å definere Vestens mentale grenser enn de territoriale grensene. Jeg tror Vesten er et tankesystem definert av tre grunnleggende trekk man ikke så lett finner i de såkalte østlige sivilisasjonene: en forkjærlighet for innovasjon, en evne til selvkritikk og likestilling mellom kjønnene. Et ikke-vestlig menneske ville heller satt tradisjon foran innovasjon. Innovasjon som en grunnleggende verdi forklarer Vestens vitenskapelige gjennombrudd versus Østen. Det forklarer uunngåelige konflikter med konservative ikke-vestlige samfunn og det forklarer også det vi bør kalle «vestliggjøringen av Vesten». Vesten ødelegger sine egne tradisjoner, deriblant egne religioner. Økonomen Joseph Schumpeter definerte denne prosessen som en «kreativ ødeleggelse». Begrepet kan overføres til alle aspekter av livet i Vesten. Vestlige konservative tenkere er ikke mindre tilbøyelige til kreativ ødeleggelse enn vestlige liberalere: Konservative tenkere er nettopp kjent for å finne på tradisjoner. Ta 1800-tallets britiske statsminister Benjamin Disraeli, som fant på de fleste av de angivelig svært lange tradisjonene rundt det britiske monarkiet. Innovasjon i Vesten synes å være en uendelig, selvforvandlende prosess. Selvkritikk er til og med i større grad enn innovasjon en egenskap som definerer Vesten. I de fleste, om ikke alle, ikke-vestlige sivilisasjoner utelukker stolthet og egenkjærlighet selvkritikk eller i det minste kritikk av ens sivilisasjon som sådan. En sann muslimsk eller kinesisk lærd kan ikke bli definert som en sann kineser eller sann muslim ved å være kritisk til sin egen verden. Slik er det ikke i Vesten. En vestlig lærd er like legitim når han knuser vestlige verdier: Det finnes ingen kinesisk eller muslimsk Nietzsche som hevder at hans egen gud er død. Finnes det en kinesisk eller muslimsk Montaigne som vil skrive at de «ville indianerne» kanskje er klokere enn oss, slik Montaigne gjorde i Frankrike på 1500-tallet? Selvfølgelig må det finnes kinesiske eller muslimske ekvivalenter til Montaigne eller Nietzsche, men de ville ikke blitt regnet som ledestjerner i sine sivilisasjoner. Selvkritikk, ikke egenkjærlighet, og kulturell relativisme er essensielt for det vestlige tankesystemet. Det samme gjelder likestilling mellom kjønnene. Det har det ikke alltid vært. I antikk gresk, jødisk og kristen religion ble kvinner regnet som underlegne menn. Men denne forestillingen har vært omstridt i Vesten i flere hundre år. I dag er likestilling normen. Slik er det ikke i de fleste ikke-vestlige sivilisasjoner. Enkelte vil hevde at likestilling er en konsekvens av moderniseringsprosessen, ikke av vestliggjøringen. Dette kan være tilfelle, men kvinners status er helt klart et spørsmål som setter ikke-vestlige muslimer i motsetning til Vesten. Hvis vi godtar ovenstående definisjon av Vesten som et tankesystem, blir tre spørsmål stående ubesvart: Kan Østen bli modernisert uten å bli vestliggjort? Hvor setter vi grensen mellom Vesten og Østen? Vil Vesten forbli vestlig? Så langt har vi ikke sett noen eksempler i historien på ikke-vestlig modernisering. Diskursen om asiatiske verdier, som opprinnelig startet i Singapore, er i bunn og grunn en politisk diskurs. Det er etter å ha omstilt tankesystemet til innovasjon og selvkritikk, asiatiske land er blitt moderne. Det gjør dem ikke mindre asiatiske. Dagens koreanere eller japanere er fortsatt like koreanske eller japanske, men står nærmere vestlige mennesker enn de ville gjort forfedrene sine. På samme måte har en moderne egypter eller saudiaraber mer til felles med en franskmann eller en amerikaner enn han eller hun ville hatt med tidligere tiders arabere. Gjør denne vestliggjøringen egypteren eller saudiaraberen til mindre autentiske arabere? En debatt av denne typen utspiller seg i alle østlige samfunn, noe som leder oss til det virkelige sammenstøtet mellom sivilisasjonene: Alle samfunn i dag er delt mellom vestlig og ikke-vestlig. Dette sammenstøtet i sivilisasjonene om hva modernisering betyr, er mer markant enn Huntingtons påståtte konflikt mellom geografiske størrelser. Striden om hva som er den grunnleggende meningen med moderniseringen, også kjent som en identitetskrise, påvirker også vestlige land. Store grupper som lever i Vesten, vestlige og ikke-vestlige fundamentalister, kjemper mot den uendelige vestliggjøringsprosessen i tradisjonens navn. Mange skulle gjerne stanset motoren med argumenter som miljøvern eller identitet, men et vestlig samfunn som ikke er preget av innovasjon, selvkritikk og likestilling ville ikke være vestlig lenger. © Project Syndicate/Institute for Human Sciences, 2008 Oversatt av Lene K. Hoff -Guy Sorman er fransk filosof og økonom, og forfatter av boka «Empire of Lies». Selvkritikk, ikke egenkjærlighet, og kulturell relativisme er essensielt for det vestlige tankesystemet. |