| Brødtekst: | Jules Verne! Bare navnet vekker minner om eventyr og fantasi, om vanvittige ekspedisjoner og uutholdelig spenning. Opprinnelig en jusstudent fra Nantes; men med en drøm som ikke lot seg kue. Han skulle bli en forfatter som gjorde grenseløse vitenskaplige framskritt til sitt tema. Verne hadde beina plantet i en epoke der dampmaskinen la grunnlaget for den industrielle revolusjon og økte farten både til lands og til vanns. Men dette var ikke nok; for sitt indre øye så Verne for deg oppfinnelser verden ennå ikke hadde våget å drømme om. Men han diktet ikke bare om hvordan menneskene kunne konstruere utrolige maskiner og framkomstmidler; han så også hvordan de samtidig kunne ta skade på sin sjel. Løpsk skaperkraft Verne debuterte med romanen «Fem uker i ballong» i 1863, inspirert av en av sine venner, den virkelige eventyreren Nadar - en kjent mann i datidas Frankrike. Dette ble den første boka i en serie romaner Verne omtalte med fellestittelen Les Voyages Extraordinaires, uvanlige, eventyrlige, enestående reiser. Allerede året etter kom «Reisen til jordas indre», og deretter hovedverk som «Fra jorda til månen» (1865), «Kaptein Grants barn» (1867-68), «En verdensomseiling under havet» (1870), «Tsarens Kurer» (1871) og «Jorda rundt på 80 dager» (1872) og «Den hemmelighetsfulle øya» (1875). En halsbrekkende produksjon på kort tid. Det sydet og kokte under topplokket på den fremadstormende dikteren. I løpet av et drøyt tiår skapte han en håndfull verker som for alltid har påvirket menneskenes tenkemåte og tankesprang. Ikke minst har han hatt en varig innflytelse på populærkulturen, fra de billigste science fiction-forfattere til budsjettunge TV-serier som den populære «Lost». Magisk reise Selv ble jeg først introdusert for Verne gjennom tegneserien Illustrerte Klassikere. Jeg husker ennå hvordan jeg som åtteåring med skjelvende hender bladde meg gjennom seriens nr. 36, «Jorda rundt på åtti dager», som jeg fikk som reiselektyre på en togtur fra Oslo til Geilo. Roa? Flå? Nesbyen? De norske stasjonene ble forvandlet til eksotiske steder på Phileas Foggs utrolige reise rundt kloden. Jeg var nesten forbauset da toget ikke stanset på Hønefoss og reisen måtte fortsette på ryggen av en elefant. Eller at toget ikke ble stanset av ville indianere i full krigsmaling mellom Ål og Hol. Jules Vernes magi steg ut av tegningene og tekstene. Her var det handling og atter handling. På mange måter er Verne den moderne action-thrillerens far. Han hadde en nifs sans for cliffhangere og løsninger. En rekke av Vernes fortellinger ble presentert i den legendariske tegneserien, som i øyeblikket er under ny, kommentert utgivelse til glede for nye lesere. Kutter svingene Illustrerte Klassikere-heftene ble avsluttet med en oppfordring til å lese de originale utgavene. Dette var lettere sagt enn gjort. Selvsagt fins oversettelser, i bøtter og spann. Verne ble tidlig utgitt på norsk, og gjennom åra er bøkene hans kommet i en rekke utgaver - ofte tilpasset barn. Men hvis du skaffer deg samme roman i forskjellige utgaver, oppdager du fort at ingen av dem er like. De er forkortet, bearbeidet, omredigert og direkte omskrevet på det mest respektløse. Det er nesten som om man har tenkt at selve fortellingen er viktigst når det gjelder Verne, ikke språket og stilen. Bare i ytterst få tilfeller kommer man over tilnærmet komplette utgaver. Men sikker kan man aldri være. Riktignok er mange av Vernes bøker lange og ordrike. En utgave for barn for eksempel av den vidunderlige «Den hemmelighetsfulle øya» har nødvendigvis måtte forkortes dersom man skal ha det fjerneste håp om at en unge skal kunne komme igjennom fortellingen. Men Verne hadde utvilsomt fortjent at hans verker samtidig forelå i komplette versjoner. Merkelige filmer Dette har enkelte forlag tatt konsekvensen av. Rett rundt hjørnet er Bokvennens komplette utgave av romanen «Mathias Sandorf» (1888), Vernes variant av Alexander Dumas-klassikeren «Greven av Monte Christo», oversatt av Bente Christensen. Denne høyst lesverdige historien har såvidt vites ikke vært utgitt på norsk tidligere. Og i 2004 sørget Kagge forlag for en komplett utgave av «Jorden rundt på åtti dager», oversatt av Kjell og Kari Risvik. Det eneste som skjemmer den utgaven, er at coveret er et bilde hentet fra den aller nyeste filmversjonen av boka; en nærmest idiotisk utgave med Jackie Chan og Arnold Schwarzenegger. Dette er bare en av et utall filmer som går løs på Jules Verne med kjøttøks og machetekniv. Det er som om de opprinnelige historiene ikke er nok; noe de selvsagt er i massevis. Filmskaperne har ikke nektet seg noe gjennom åra når de har forsynt fortellingene med ville skapninger og latterlig romantikk. Det er å håpe at flere Verne-verk vil komme ut med originalteksten i behold, slik at man også kan se hvilken dynamisk forteller Verne er. Selv om eventyrene i blant aksellerer til det nesten uutholdelige, bør han leses av folk med god tid. Paris anno 1960 Var han en fremtidsforfatter? Science fiction-sjangerens far? Derom strides de lærde. På mange måter diktet han om sin egen samtid og hvilke muligheter den bød på. Men han kastet også sporlys inn i menneskenes videre skjebne - og han likte ikke alltid det han mente å se. Det går fram av ungdomsverket «Paris i det tyvende århundret», som ble refusert da han presenterte det i 1863. Det ble funnet i en safe av Vernes etterkommere og utgitt i 1994. Handlingene foregår i Paris i 1960-åra, og franske lesere gispet over det de leste. Verne skildrer et iskaldt, teknologisk samfunn der noen få kapitalsterke karteller hersker over jorda. Verne hadde til og med sett for seg nyvinninger som biler, computere, undergrunnsbaner, elektroniske musikkinstrumenter, heiser og faksmaskiner. Til og med Eiffeltårnet var på plass - bygd i Vernes hjerne 30 år før herr Eiffel satte tårnet på plass. Eneste anakronisme er at folk ikke bruker skrivemaskiner, men fjærpenn. Selv i den svarteste visjon fins det håp for poesien.-Fredrik Wandrup, litteraturansvarlig i Dagbladet, presenterer Jules Verne i festivalserien Opplysningstid fredag 30. mai, klokka 14.00. |