| Brødtekst: | «Er tommelen en finger?». Mannen min var, for aller første gang, i ferd med å slå meg i Trivial Pursuit. Det eneste som gjensto var at han skulle svare på det aller siste spørsmålet, i kategorien for natur og vitenskap - hans klart svakeste kategori. Og kanskje var det mangelen på selvtillit, i kombinasjon med utsikten til en etterlengtet triumf, kanskje var det pulsen som begynte å slå litt raskere og utsikten til seieren, som forstyrret hodet. I hvert fall gjorde han den tabben man aldri skal gjøre når målet er åpent: Han begynte å tenke. «Det er et lurespørsmål», tenkte han. «Det kan ikke være så enkelt. Det finnes helt sikkert et eget ord for tommelen, som bare fagfolk vet om». Så han svarte nei. Og tapte. Litt sånn har jeg det nå for tiden, i de daglige samtalene og utspillene om muslimske kvinners kleskoder. «Er det greit å gå med hijab». Ja, selvfølgelig. «Er det greit å bli tvunget til å gå med hijab». Nei, selvsagt ikke. Det er så åpenbart at jeg trodde de fleste av oss var enige om det. Men nå har vi snakket om hijab så lenge, på så mange rare måter, med de underligste argumenter og stadig mer eksentriske debatter, at jeg begynner å lure på om det åpenbare egentlig er fryktelig vanskelig. For det er klart, hadde en hijab vært en hijab - og ingenting annet enn det - hadde vi ikke snakket om dette så rasende, så lenge og med skillelinjer som går på kryss og tvers av det man ellers er vant til. Da debatten om hijab i politiet raste som verst, svarte 91 prosent av nesten 400.000 mennesker på dagbladet.no at de var i mot. Et lite øyeblikk ble jeg nedstemt ved tanken på å være en av usle 9 prosent som syns det ville være en god ting om politiet ble mer sammensatt, inntil jeg kom på at det bare var 1.7 prosent som stemte på det samme politiske partiet som meg ved forrige kommunevalg - så sånn sett går det jo framover. Jeg har ikke sett noen målinger på hva folk flest syns om å brenne hijaber på 8. mars, men innleggene på nettet tyder i hvert fall på at de fleste syns det var veldig modig. For min del må folk gjerne brenne hva de vil, så lenge det ikke er levende eller skadelig for miljøet, men jeg innbiller meg jo at det kreves større mot for å brenne en hijab i Teheran enn i Oslo. Det er selvsagt vill gjetning fra min side - for alt jeg vet er Teheran mye mer sivilisert enn jeg tror - men inntil videre holder jeg fast på at Oslo tross alt er et annet sted. Og derfor er det helt absurd at debatten om hvordan vi skal leve sammen, forkledd som debatten om hijab, blir ført ut fra en forestilling om at omstendighetene ikke spiller noen rolle. Det er ikke lett å vite om Karita Bekkemellom posisjonerer seg politisk eller om hun rett og slett er dum når hun, ifølge Dagbladet, er «lei av dialog og toleranse». Å være motstander av dialog og toleranse vil nødvendigvis bety at man er tilhenger av monolog og intoleranse, også kalt maktmisbruk. «Den såkalt intellektuelle venstresiden må ikke bli naiv», sier hun og påpeker at mens andre bare snakker og snakker, blir «norske kvinner kjønnslemlestet, voldtatt i egne ekteskap, giftet bort med søskenbarn. Da må vi være tøffe og si rett ut at det er uakseptabelt». Det kan godt hende Karita syns hun er beinhard når hun sier det opplagte. Men ærlig talt: Finnes det en eneste norsk intellektuell, enten man befinner seg på venstre- eller høyresiden, som er tilhenger av omskjæring, tvangsekteskap eller voldtekt? Selvsagt gjør det ikke det. Tvert i mot er det en solid samling rundt det som er helt grunnleggende menneskerettigheter. På samme måte som kampen for likestilling og kvinners rettigheter selvsagt omfatter muslimske, jødiske og hinduistiske kvinner også. Det finnes knapt et riktig vel bevart menneske som mener at man, i religionens, kulturens eller tradisjonens navn, har rett til å utøve vold mot andre. Og det er nesten ikke til å tro at vi fører en politisk debatt i Norge hvor sentrale aktører, på ramme alvor, forsøker å etablere en forestilling om at de selv er «de eneste modige som forsøker å gjøre noe med disse viktige sakene». I dette spørsmålet er den viktigste forskjellen på Siv Jensen og venstresiden at Siv Jensen er mot kvinnekamp, men for muslimsk kvinnekamp. Mens venstresiden anser muslimske kvinner for å være like mye kvinner som alle andre. Vi later som vi snakker om hijab, men strengt tatt snakker vi om hvordan det norske samfunnet skal se ut i fremtiden. På den ene siden finner man en blanding av mennesker som ønsker seg et sekulært offentlig rom, folk som ønsker seg en ren og uplettet norsk kultur og kvinner som slåss mot religiøs undertrykkelse. På den andre siden finner man de som mener at det finnes for lite religiøs toleranse i Norge og ikke for mye, det er muslimske jenter som tar på seg hijaben i protest mot å bli definert av den norske majoriteten, og så er det folk som syns det er helt uproblematisk at verden forandrer seg og at fremtidens nordmenn kommer i mange varianter. Personlig tenker jeg at hvis Human Right Service mot formodning har rett i at mer enn halvparten av oss er muslimer om tjue år, så vil jeg jo håpe at de aller fleste muslimene syns at Norge er et fint land å bo i, hvor velferdsstaten fortsatt står sterkt og kvinners deltagelse i det offentlige rom øker. Og for muslimske kvinner, som for oss andre, går veien dit gjennom utdanning, arbeidsliv og økonomisk uavhengighet. For noen av dem vil det helt sikkert ha vært viktig å ha brent hijaben sin, slik andre brant bh-en på 70-tallet. Men vi skal ikke se bort fra at noen av dem finner den fram igjen - når de virkelige kampene er vunnet. Å være motstander av dialog og toleranse vil nødvendigvis bety at man er tilhenger av monolog og intoleranse. |