| Brødtekst: | - Jeg tror ikke jeg kan bli lurt av litteratur, sier forfatter Trude Marstein. Du vet «Elg i solnedgang»? Sigøynerpiken? Den skjeggete sjømannen med sydvest og værbitt blikk? Bildet som henger på stueveggen bak forfatter Trude Marstein er det stikk motsatte. Det er abstrakt, med firkanter i limegrønt, kveldsblått og brunt som bryter mot hverandre. Dette er stua til noen som ikke omfavner lettvinte løsninger. Marstein snakker om mursteinsromanen til Jonathan Frantzen, «Korrigeringer». - Det er veldig sterkt, men blir aldri sentimentalt. For meg er sentimentalitet når de prøver å lure deg, når de tyr til de enkleste knepene. Jeg kan la meg lure av film. Da blir jeg berørt og irritert samtidig. For Marstein er Frantzens roman om ekteparet Lambert og deres tre kavende voksne barn et sjeldent eksempel på noe som både er bra og godt likt. - Det er sjelden at en bestselger holder høy litterær kvalitet, sier hun. - Jeg leser mye korrektur for norske forlag, på krimromaner og damebøker. Det er helt fascinerende lav kvalitet på dem. Språket er latterlig dårlig. Det er i alle fall ikke slik at jo mer ei bok selger, jo bedre er den. Hun ser nesten litt ulykkelig ut. - Iblant føler jeg meg så åndssnobbete. Det er så lite jeg virkelig synes er godt. Men jeg har ingenting mot bøker jeg ikke liker. Jeg synes bare ikke de er interessante. Trude Marstein sitter på spisestuebordet med føttene på en stol. Hun har knall grønn kjole og en Tuborg i hånda og er nettopp kommet hjem fra skrivekurs for blussende forfatterspirer hos Gyldendal. Hun snakker fort og lavt. Hun tar på seg for mye. Sier ja til alt. Skulle gjerne hatt tid til mer lystlesning. Slanget seg i den lave sofaen med en av de mange bøkene hun har lyst til å lese om igjen. For ei tid siden ble hun spurt om å holde foredrag om novellene til Johan Borgen. Marstein sa naturligvis ja. Leste novellene og skjønte at hun måtte slakte dem eller trekke seg. - Novellene er fulle av klisjeer. De er ekstremt romantiske, om kjærlighet og barndom, og overlater lite til leseren. Ordet «klisjeer» får det til å rykke i den Nordisk Råd-nominerte forfatteren. - Da jeg var elleve eller tolv, hadde jeg begynt å lese den dårlige voksenlitteraturen, «Tornefuglene» og «Tatt av vinden». Og så leste jeg de skrekkelige ungpikebøkene til Evi Bøgenæs. Jeg synes det var veldig fint. Men det var nyttig, fordi jeg lærte meg klisjéapparatet. Tenårings-Trude hadde i femtenårsalderen blitt bevisst nok til å bite seg merke i det den dagen på ungdomsskolen klassen ble bedt om å beskrive redsel. - Jeg husker jeg fikk god tilbakemelding, men jeg hadde bare listet opp klisjeene. Det var bare å skrive at knokene hvitnet, at hjertet slo hardt og at pusten gikk fortere. Bokhyllene går fra gulv til tak, og Bokettersynet må stå på armlenet til den store ørelappstolen i skinn for å nå opp til øverste hylle. Dagen før sto moren til Trude Marstein og balanserte på samme sted og tørket støv. Hun var innom for å sitte barnevakt, og ble rent fælen da hun hørte det skulle komme journalister dagen etter. Der oppe i hyllehierarkiet finnes blant andre bøkene til den misantropiske østerrikeren Thomas Bernhard. - Det er sånn jeg må passe meg for å lese når jeg skriver selv. Det er så lett å bli smittet av rytmen hans. I klassikeren «Trær som faller» sitter Bernhards jeg-person i en ørelappstol og ser ut på et middagsselskap mens han i tankene skjeller ut alt og alle i det kultiverte Wien-borgerskapet. - Han er full av menneskeforakt, men så klarer han seg ikke alene. Det er en blanding av forakt og kjærlighet som jeg tror er veldig menneskelig. Ian McEwans «På Chesil Beach» brakte Marstein til tårene. - Det er sånne tårer som man gråter når man ser en middelmådig amerikansk film. «På Chesil Beach» handler om en famlende bryllupsnatt som ender i katastrofe. - Den har denne klassiske romantikken, men så brytes den av virkeligheten som gjør det så sterkt. En stor katt beveger seg mellom stolbena og synes tilsynelatende det er på tide å få sin travle eier tilbake fra journalistene. Og sannelig er vi ikke kommet til bokstaven V i den alfabetiserte bokhylla. V for Vesaas. - Tarjei Vesaas har jeg lest grundig og massivt på nytt. Jeg har egentlig en motstand mot symboler og allegorier og stritter egentlig imot bøker som baserer seg på det. Men Vesaas kan fint leses uten alle bildene. Og han har denne patosen som han strekker så langt, helt til bristepunktet. Marstein tror ikke noen kunne skrevet som Vesaas i dag. - I «Kimen» er det en morder som har drept ei ung jente, og hele øya jager ham. Og de tar ham til slutt, forteller Marstein med følelse. - Det er broren til den drepte som tar livet av ham. Han har en far som egentlig er veldig god og menneskelig. Men han er også kald og streng. Han tåler ikke at de har drept morderen. Det er en slik styrke og uhygge over ham når han ikke tilgir sin egen sønn. For hele sivilisasjonen er jo bygget på at man ikke tar saken i egne hender. Marstein stopper opp. Virker litt forundret, forlegen. - Nei, nå blir jeg helt ukebladengasjert her. - magasinet@dagbladet.noFavoritter «Mitt år i Ingenmannsbukten» Peter Handke - Handke er stor for meg. Han har dette absurde og enkle. Han kan være omstendelig og filosofisk, men dette naivistiske gjør at han aldri blir pompøs eller sentimental. «Korrigeringer» Jonathan Frantzen - Franzten bruker mange ord, mye språk, men nesten alt oppleves nødvendig for framstillingen av nøyaktig det han vil framstille. Jo mer innviklet og omstendelig han blir, jo mer presist sirkler han til slutt inn dét bestemte inntrykket. «Sannheten» Anne Oterholm - Oterholm er for meg en av de store norske. Hun våger å la personene være smarte og samtidig dumme, og helgarderer seg aldri. Boka jeg vil brenne «Charlotte Isabel Hansen» Tore Renberg - Boka er full av klisjeer. Det som plager meg mest, er at det er tydelig gjennom hans tidligere bøker at han kan så mye bedre. Denne romanen har en altoverskuende, pedagogisk forteller som på det verste nesten håner leseren, og et uhyre usannsynlig plott. Men folk kjøper det og leser det, så noe har han vel fått til. Leser akkurat nå «Hva vi snakker om når vi snakker om kjærlighet og andre noveller» Raymond Carver - Jeg ble satt til å lese denne av min kollega Kyrre Andreassen, og vi har brukt den når vi holder skrivekurs sammen. Det er nydelige dialoger om nesten ingenting. Det er idyllisk og uhyggelig samtidig. |