Kalles «Europas Sahara», og du flyr hit på under to timer

Begynt å lengte etter sandstrand igjen?

• Flere reisesaker på db.no/reise.

LITAUEN (Dagbladet Inne og ute): På bortebane.

Det er som om naturen har gjort et kast og alt har ramlet ned hulter til bulter.  Ingenting stemmer.

Ørkenen ligger som en sandstripe med hav på begge kanter. Rundt den vokser blomster og en jungel av furutrær.

Over ørkenlandskapet flyr sjeldne fugler, nedenfor sanddynene tøffer fiskebåtene, rundt lusker elg og villsvin.

Den kuriske landtunge Velkommen til Den kuriske landtunge i Litauen, også kjent som Kursiju Nerija eller Curonian Spit, ei halvøy så spesiell at deler

Klokka er bare 12 på formiddagen, men vi har allerede rukket å fly fra Gardermoen til Palanga, tatt taxi til Klaipeda, ferge over den kuriske lagunen og drosje til den største landsbyen, Nida.

«EUROPAS SAHARA»: Den Kuriske Landtunge i Litauen har Europas høyeste sanddyner og har derfor fått navnet «Europas Sahara». Foto:Nina Hansen / Dagbladet
PARADIS: Bukta kalles Paradisbukta, ørkenlandskapet går under navnet Paradisdynene. Briten Robert Galbraith (hvit hatt) er blant de tusener som har tatt veien til byen Nida for å beundre sanddynene. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
HELLIG: Korset med Kristus står vanligvis oppreist. Nå ligger det i sanda. Rundt har folk laget egne kors av pinner. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
PLASS NOK: Stranda er ti mil lang. Halvparten tilhører Litauen, halvparten Russland. Norge ligger halvannen times flytur unna. Flytbilletten til Palanga koster ofte bare noen hundrelapper. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
SJELFYLT: Den italienske utsikten kalles den, et yndet motiv for kunstnere på besøk i Nida. Både forfattere og malere fyller byen om sommeren. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
IDYLL: Mange dropper hotell. Vertshus eller et rom hos noen er bedre. Her nyter turistene frokosten i en hage med utsikt til sjøen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
BARNEVENNLIG: Området har sykkelvei mil etter mil. Her kommer Dovile Ridzeviciene (36), Laimis Rimselis (44) og Kristjonas (6). Foto: Nina Hansen / Dagbladet
UNDERLIGE: I «hekseskogen» utenfor Judokrante står skulpturene tett. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FRODIG: Nattliv finner du ikke, derimot blomsterprakt, hus med sjel og vakre landskap. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
LESKENDE: Det typiske russiske brygget kvas slukker tørsten, alkoholfritt. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
KORTREIST: Fisken kommer fra lagunen, grønnsakene og urtene er gjerne dyrket i bakhagen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
KUNSTNERE: Mange kommer for lyset. Kamile Norkute (11) går på grafikkurs. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FANT ROEN HER: Forfatteren Thomas Manns sommerhus i Nida. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Foran oss ligger «Paradisdynene», et bølgende ørkenlandskap 60 meter over havet. Høyere sanddyner finner du ikke i Europa, derav kallenavnet «Europas Sahara». At området brukes som filmkulisser er lett å forstå.

På bryllupsreise - Jeg bare måtte vise ham det, sier Jurgita Tamutyte, landskapsarkitekt fra Litauen bosatt i USA.

Sammen med sin britiske ektemann, Robert Galbraith, er hun på forsinket bryllupsreise til området hun ferierte i som barn. Hånd i hånd står de på utkikksplassformen og bare ser.

Akkurat her, på midten av halvøya, dannes en matematisk perfekt halvsirkel. Herfra kan du følge sola fra den står opp til den går ned.

Ikke gå på sanddynene Det er fristende å begi seg ut i sanddynene. Mange gjør det, selv om skilt viser at det ikke er lov. Jurgita mener forbudet er riktig.

- Her, hvor sanda er i bevegelse, må det være slik. Ellers klarer vi ikke å bevare landskapet. Jeg har sett utviklingen over mange år. Sanddynene ødelegges om vi ikke setter restriksjoner, sier hun.

Trøsten er at det finnes andre muligheter. I Nagliai-reservatet noen kilometer unna, har landskapet satt seg. Her finnes stier det er lov til å gå på.

Lei en sykkel I Nida kan du også leie kano og padle mot reservatet, så du kan se sanddynene fra vannet. Vil du kombinere ørken, skog og strand med kano og sykkel finnes det turoperatører som tilbyr kombinasjonsturer.

«EUROPAS SAHARA»: Den Kuriske Landtunge i Litauen har Europas høyeste sanddyner og har derfor fått navnet «Europas Sahara». Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Å leie sykkel på egen hånd og utforske området er også lett. Egne sykkelveier mellom stedene gjør området til et populært utfartssted for småbarnsfamilier.

Med sykkel kommer du kjapt mellom reservatene og landsbyene som ligger med noen kilometers mellomrom. Skulle trøttheten sige på underveis, er det mulig å levere sykkelen i neste by, og ta bussen tilbake.

Mest kjente småbyen Nida er den mest kjente av småbyene. Det er hit de fleste drar, selv om det var i nabobyen Juodkrante midt på halvøya at turismen startet.

Fra Nida er det kort vei til Kaliningrad, det lille stykket Russland mellom Polen og Litauen.

Russland og Litauen disponerer hver sin halvpart av landtunga, i alt ti mil gyllen sandstrand og ørkenlandskap, nesten uten spor av mennesker.

Vil du over grensa, kan du gjerne passere på sykkel, men visum bør du ha skaffet i Norge. Trafikken den andre veien, fra Kaliningrad, er stor.

Kortreist og økologisk Å gå på restaurant i Nida eller Juodkrante er definitivt et «vestlig løft» i hverdagen for mange. Her er fisken fersk eller nylig røkt, grønnsakene og urtene ofte dyrket i restaurantens hage, og kakene bakt av mor i huset.

Ingen bruker ordet «kortreist» eller «økologisk». Det bare er slik.

- Jättefint, sier Bengt Søderberg fra Jönköping, den eneste skandinaven vi møter.

Før var han «förtjust» i Amerika. Nå synes han Øst-Europa er mer spennende. Her blir han oftere positivt overrasket. Hittil har han reist i Polen og Ukraina. Nå er det Baltikum. Etter Litauen følger Latvia.

- Her finner du ennå det genuine. Menneskene er hyggelige, naturen fantastisk. Og så det billig, sier han.

7000 år gammel Den kuriske landtunga ble skapt av is og naturkrefter for nærmere 7000 år siden. På det smaleste er den bananformede landtunga bare 400 meter. Det forhindrer ikke at folk har slåss om den i århundrer.

Polakkene har regjert her, tyskerne har kommet og gått. Nabobyen Klaipeda var engang en mektig hansaby under navnet Memel.

Fra 1850-tallet kom det tyske borgerskapet hit med dampskip for å feriere. Luksushoteller ble bygd, private feriehus oppført.

Håv i vannkanten Velstanden økte da man oppdaget rav i bukta utenfor Juodkrante. Nå er industriproduksjonen lagt ned, men ennå kan du se folk med håv i vannkanten etter en storm.

Da er sjansen størst for å finne noe. Å lete er tillatt for alle. Selv uten håv kan du komme over små, gylne biter. Klarer du ikke lage smykker sjøl, finner du dem i butikkene.

Når du kommer i land fra ferga etter den korte ferjeturen fra Klaipeda, kan landeveien oppleves som en nedtur. Hvor er ørkenen? Her er det jo bare trær!

Begravet i sand Det hjelper å høre at trærne er nødvendige. Uten trærne tar sanda alt. Landsbyen Nida har flyttet på seg tre ganger gjennom historien, og enkelte steder ligger hele lands-byer begravet i sand.

- Det finnes folk her som er begravet to ganger. Først av menneskene, deretter av sanda, sier drosjesjåføren Sergej.

Ennå finner du hoteller med umiskjennelig «sovjetskij stil», men de blir færre. Mange tilreisende dropper hotell og tar inn hos lokalbefolkningen.

Ta inn hos lokale Nesten alle leier ut et rom eller en leilighet, ofte i hus omgitt av frodige hager.

Noen lager restaurant i tillegg, som det innbydende vertshuset Nidos Seklycia, nesten i vannkanten i Nida, eller kombinasjonen av tradisjon og fornyelse, som på vertshuset Juodasis Kalnas i Juodkrante.

Vandrer du i de stille gatene, ser du stadig skilt med «nuoma» - til leie.

Når høsten kommer, kan du for en billig penge få utsikt over lagunen fra ei seng oppunder et torvtak i et rødmalt trehus, ikke ulikt dem du finner i Danmark.

Mye vind Bli ikke overrasket om verten kommer med en skummende halvliter «Memelbrau» eller noe sterkere, som innledning til en prat. Det gjelder å få nok impulser før vinteren kommer og turistene blir færre.

På stranda skinner sola, men det blåser. Løsningen er vindjakke, eller å rigge seg til ovenfor stranda. Mellom buskene er stemningen upåklagelig når vi kommer syklende.

Sola varmer, folk spiller kort, ungene leker og sensommerpikniker dekkes utover pledd, helt i le.

Like fint hele året Giedre Stapulionyte(22) og Dovydas Sarulis (22) har allerede gått noen kilometer på stranda. De kommer arm i arm. Elsker følelsen av stranda som ligger der bred og gyllen, uberørt og nesten uendelig. De er her minst en uke hvert år.

- Jeg er egentlig «Nida-gutt», men i år valgte vi Juodkrante. En fin avveksling, sier Dovydas.

Han elsker området, uansett årstid.

- Det er like fint her om høsten og våren. Det eneste du ikke får er varmt badevann, sier han.

Unnslipp masseturismen Sabina Gasperowic (16) og kusinen Katazina Bitout(19) fra Vilnius svarer som de fleste vi treffer: - Vi er her hvert år.

De elsker roen, de koselige husene, den røkte fisken, menneskene, turene på myke stier gjennom skogen ned til stranda. Og betaler gjerne litt mer for overnattingen enn i Palanga. Da slipper de masseturismen.

- I Palanga ligger man tett i tett. Som fisk, sier Sabina, og rynker på nesa. Mens resten av familien er på sykkeltur, leker de i bølgene.

BARNEVENNLIG: Området har sykkelvei mil etter mil. Her kommer Dovile Ridzeviciene (36), Laimis Rimselis (44) og Kristjonas (6). Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

- Jeg vet ikke om noe sted der havet er bedre, sier Katazina, som til daglig studerer i Aberdeen.

Savner ingenting - I Skottland er havet kaldt og altfor salt. Her er det varmt og akkurat passe salt, sier hun.

Når de ikke er på stranda, leser de, prater, sykler og spiser god mat. De savner verken disko eller nattklubb.

- Hva vi gjør om kvelden? Det er ikke noe å lure på. Da ser vi på stjernene.

• Her finner du flere saker fra Dagbladet Inne og ute.

PLASS NOK: Stranda er ti mil lang. Halvparten tilhører Litauen, halvparten Russland. Norge ligger halvannen times flytur unna. Flytbilletten til Palanga koster ofte bare noen hundrelapper. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer