CD-Guiden

CD - guiden



Janet: «The Velvet Rope»
Lille speil på veggen, der! Hvem er flinkest i familien min akkurat nå? Jo da, det er deg det, lille smågeniale Janet!

Pat Metheny Group: «Imaginary Day»
Med «Imaginary Day» har Pat Metheny laget sin «Pet Sounds» og brakt musikken et steg videre. Slik han selv antydet det for 15 år siden.

Stereolab: «Dots and Loops»
Stereolabs eneste utfordring ligger i å perfeksjonere sitt eget magiske musikalske uttrykk. Det har aldri vært så homogent som på «Dots andMYCRLF Loops».

Tomasz Stanko Septett: «Litania. Music of Krzysztof Komeda»
Krzysztof Komeda (1931- 69) var ikke bare pianist og et kraftsenter i polsk og europeisk jazzmodernisme på 50 og 60-tallet, han var også filmkomponist for Roman Polanski og Andrzej Wajda. Trompeteren Tomasz Stanko (55) var Komedas nærmeste medarbeider, og har samlet noen av sine skandinaviske musikervenner til et nesten smertelig vakkert møte i sju av Komedas komposisjoner: saksofonistene Bernt Rosengren og Joakim Milder, kompet Bobo Stenson, Palle Da


Arild Andersen: Hyperborean


Audun Kleive: «Bitt»
Trommeslager Audun Kleive er kjent for intrikat og infernalsk omgang med rytmer. På «Bitt» utfordrer han lytteren med tekno.

Blue Rodeo: «Tremolo»
Den kanadiske sekstetten Blue Rodeo har tatt opp tråden fra utmerkede «Five Days In July» fra 1993.

Bob Marley: «Dreams Of Freedom - Ambient Translations Of Bob Marley In Dub»
Det hører til sjeldenhetene at man får høre et genuint eksempel på kunsten å remikse det geniale som faktisk lykkes.

Hellbillies: «LIVe LAGA»
Etter fire studioalbum velger Hellbillies å oppsummere med et livealbum med 15 gamle og tre tidligere uutgitte låter. En helt naturlig ting å gjøre for et av Norges tøffeste liveband.

Jacob Young: «Pieces of Time»
Etter jazzgitaristen Jacob Youngs fine CD-debut i 95, «This Is You», kommer han nå med en kvintettinnspilling.

Jimi Hendrix:: «South Saturn Delta»
Dette albumet er et resultat av en åpenbart samvittighetsfull gjennomgang av det store lydbåndmaterialet som er igjen etter gitarkongen.

Jokke med Tourettes: «Trygge Oslo»


Luna: «Pup tent»
Et mørkt, vindskeivt og diskré humoristisk album fra den amerikanske østkysten. Kast lasso rundt Luna.

Magni Wentzel: «Turn Out The Stars»
Så enkelt, så fint: Et knippe standardlåter som har tålt tidens tann, en glimrende sangerinne og to ditto instrumentalister som fikser solist- så vel som komp-rollen med samme virtuose, ujålete eleganse:

Matraca Berg: «Sunday Morning To Saturday Night»
Rett før vi holder på å avskrive Nashvilles countryindustri som en forutsigbar pengemaskin uten vilje til å tenke kreativt, gir Matraca Berg oss troen på at det fortsatt er håp.

Metallica: «The Memory Remains»
Tungrock-verstingen Metallica forener krefter med Marianne Faithfull og viser muskler.

Mike Scott: «Still Burning»
Mike Scotts «Still Burning» er ei drivende god plate fordi skotten fortsatt har en av de mest særegne, forkjølete rockestemmer på denne siden av 1983-debuten til Waterboys. Scott har sagt seg fornøyd med å være tilbake med elektrisitet & såkalt trøkk, det er vi også. På «Still Burning» er det først og fremst når han begir seg ut i stillheten albumet kommer inn. Scot

Mulu: «Smiles like a shark»


Ocean Colour Scene: Marchin' Already


Odd Børretzen: «Vintersang»
De to fra Norges peneste Vestfold-fylke er tilbake, vi snakker om Børretzen/Myhre og duoens nye plagg iført «Vintersang». Ei knakende sterk plate som i tekst mimrer, uten at det blir sentimentalt, og som tar et fykende oppgjør med tidløs politisk dårskap uten å moralisere.

Pixies: «Death To The Pixies»
Nok tid er gått til at Pixies nå med rette kan kalles et klassisk band.

Pizzicato Five:: «Happy End of the World»
Denne gruppa kqommer fra Tokyo, Japan, og framfører ifølge coveret poplåter fra det 21. århundret, låter som er så lekende og musikalsk oppfinnsomme at de kiler både hjerne og hjerte.

Poor Rich Ones: «From the Makers of Ozium»
«From the Makers of Ozium» er briljant og sofistikert pop som gjør Poor Rich Ones til et av landets mest spennede band.Rett på sak: Bergensbandet ligger et sted mellom britiske Radiohead og amerikanske R.E.M. Det har funnet sin plass på denne aksen av gode melodier, naivbesnærende produksjon og merkelige tekster. Poor Rich Ones debuterte i fjor med «Naivety's Star», men bandets historie skriver seg tilbake til 1990. Kvartetten har vist san

Savoy: «Lackluster Me»
Paul Waaktaar Savoy viser nok en gang at han er en av de store når Savoy-albumet «Lackluster Me» nå legges ut for salg.Det er rett og slett en fryd å høre hva Savoy har fått til i sitt andre albumforsøk. Her spenner det fra naiv indie-pop til mørk og varm kvalitetspop, og det med den samme lekre produksjonen hele veien. Paul er fortsatt den store norske låtskriveren, mens Lauren lett som ingenting rister av seg Yoko

Stefan Sundström: «Babyland»
Stefan Sundström forhekser. Ikke på denne siden av Nick Cave kan jeg huske å bli dratt inn i musikken med større kraft. Du trenger ikke pass i «Babyland». Det er bare å melde innreise og permanent flytting.

Steve Earle: «El Corazsn»
Etter at Steve Earle kom seg ut av gettoen, som han selv kalte det, har han vært nærmest hyperaktiv. Men Earle må trives med tempoet og sin sobre tilværelse, for han har aldri vært lysere til sinns.

The Hellacopters: «Payin' The Dues»
Svenske Hellacopters må være et av de tøffeste og mest kompromissløse rock 'nroll-bandene som har dukket opp de siste åra.

The Verve: Urban Hymns
Tøffe tak for engelske Verve de siste åra, men med «Urban Hymns» snur de tragedie til triumf og framstår som et av popøyas aller beste band.

Tiger City Jukes: «White Line Fever»
Norske Tiger City Jukes planker ikke bare gamle bluesklassikere, de triller ut den ene nyskrevne bluesperlen etter den andre.

Velvet Belly: Lucia


Vigleik Storaas Trio : «Andre bilder»
Denne trioen høstet en velfortjent Spellemannpris i fjor for debut-CD-en «Bilder», og holder samme høye nivå på årets oppfølger.

Walela:: «Walela»



Björk: «Homogenic»
Produksjonsmessig er «Homogenic» en av de feteste skivene jeg har hørt på lang tid. Bare synd ikke Björk klarer å forene lydleken med et interessant låtmateriale.

Bopalong Quintet: Road Song


Buddy Miller: «Poison Love»
Både Buddy og kona Julie Miller hører med i orkesteret til Emmylou Harris, som kommer til Oslo i neste uke.

Chris Cacavas: «Anonymous»
Chris Cacavas (eks Green On Red m.m.) utgir det ene nydelige soloalbumet etter det andre.

Delbert McClinton: «One Of The Fortunate Few»
Texaneren Delbert McClinton er med sin hese, sjelfulle stemme en av USAs mer særegne vokalister, og han er en utmerket munnspiller.

deLillos: «deLillos stakkars»
Det er ikke så synd på deLillos at man bør stryke dem på CD-coveret og si «Stakkars». Men på den annen side er det liksom ikke det store hurra-albumet bandet har kommet med heller.

Dolores Keane: «Night Owl»
Irsk musikk har en spesiell plass i nordmenns hjerter, men det er unektelig litt spesielt at en irsk artist gir ut plater på et heilnorsk selskap.

Frank: «Younger»
Frank er fortsatt pop , Frank heter Hammersland, Frank er fri fra Pogo Pops, og du kan godt bli litt Franko-fil du også. Hans første soloplate «Younger» hjelper mot tørsten. Og kanskje litt til.

Hoel & Albrigtsen: «Get Together»
Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen har laget en trivelig plate, men duoprosjektet kunne blitt enda mer vellykket. Selv om de to kompisene her og der framstår som Norges svar på Everly Brothers, er ikke dette en duoplate med to likeverdige artister. Det er neppe tilfeldig at Hoels navn står først. Han inntar sjefsplassen på coveret, han er delaktig i flere låter enn Steinar, han har produsert (med Steinar som co-produsent) og den he

Kenny Wayne Shepherd Band: «Trouble Is...»
I likhet med Jonny Lang (16) bringer gitaristen Kenny Wayne Shepherd (20) en ny, rå og ungdommelig energi inn i bluesrocken.

Kjetil Bjerkestrand og Tore Brunborg : «Prima Luna»
Blant alt hva gudstro og religionsutøvelse har avstedkommet, er musikken ikke det verste.

Lambchop: «Thriller»
Det finnes country. Det finnes «outlaw-country». Og det finnes Lambchop - stolte ambassadører for galehus-country.

Lee Rocker: «No Cats»
Tittelen «No Cats» mer enn antyder at Lee Rocker har en fortid i smått legendariske Stray Cats på 80-tallet- og at dette er hans solodebut.

Loudon Wainwright III: «Little Ship»
Loudon Wainwright III er nesten i god gammel form, men «Little Ship» når ikke sfæriske høyder.

Luke Slater: «Freek Funk»
Ekte tekno! En sensasjon fordi mange går rundt og tror de har hørt tekno, når de i virkeligheten mener euro-disco.

Mads Eriksen: «Suburban Cowboy»
Mads Eriksen er utvilsomt en god gitarist, med en blendende teknikk.

Moby: «James Bond Theme»


Nils Petter Molvær : «Khmer»
1997 har vært det beste året for norsk dansemusikk noensinne. Mye fordi den har hentet inn krefter fra beslektede felt som jazz, for dermed å skape noe som ikke bare kan betegnes som en kortvarig kuriositet.

Nytt krydder: «Spice World»
Man kan si hva man vil om Spice Girls, og det er de fem jentene tjent med at pressen verden over gjør uavlatelig. Men prosjektet har en fascinerende side. De fem jentene har erobret alle de PR-triksene, all spekulasjonen i et sexy utseende og all den musikalske bløffen gutteband har holdt seg med gjennom hele pophistorien, og gitt den et feminint fortegn. På den måten får faktisk begrepet «girl power» en mening. Spice Girls' oppr&o

Ole Edvard Antonsen: «Read My Lips»
Ole Edvard Antonsen gyver ikke løs på Stones-låter eller andre rockklassikere på sin andre popplate. Og takk for det. På «Read My Lips» er det faktisk mye å lene seg mot og nyte.

Portishead: Portishead


Sixteen Horsepower: «Low Estate»
Sixteen Horsepower formidler en pussig blanding av dyster rock, bluegrass og gospelpunk.

Southern Culture: «Plastic Seat Sweat»
Den smågærne trioen med det snodige navnet surfer videre med 50-tallsstil og 90-tallslyd.

Store gutter: «Paus Uten Pause»


Studebaker John : Time Will Tell


The Delevantes: «Postcards From Along The Way»
Sakte, men sikkert er Bob og Mike Delevante i ferd med å skape seg et navn i Norge. I januar varmet brødrene opp for Steve Earle, og i disse dager setter de folk i den rette akustiske stemningen før Emmylou Harris entrer scenen (Oslo i kveld og Skien i morgen). Samtidig foreligger plate nummer to fra Nashville-baserte The Delevantes, som først og fremst er en moderne countryduo influert av brødrepar som Everly Brothers og Louvin Brothers og d

The Delta 72: «The Soul Of A New Machine»
The Delta 72 kopierer kult-heltene Jon Spencer Blues Explosions tukling med tradisjoner. Med en forskjell. Blues byttes ut med soul.

The Rolling Stones: «Bridges To Babylon»


Yvette Michele: «My Dream»
Det er ikke ofte det skjer. Et par ganger i året kommer det en soul/r&b-plate som er et par hakk skitnere enn det vanligvis så «Blenda-hvite» materialet til Mariah Carey og Whitney Houston.


B.B. King: «Deuces Wild»
B.B. King er hekta på duetter og smekre ballader for tida, for her kommer en ny plate med 17 duettpartnere.

Bobby Brown: «Forever»
Bølla Bobby Brown er egentlig en fløtepus - i hvert fall på plate.

Clawfinger: «Clawfinger»
Clawfingers sylskarpe ræpp-metal-hybrid fungerte farlig bra på 1993-debuten «Deaf Dumb Blind», men to plater og fire år seinere har det svorske bandet tydeligvis brukt opp ideene.

Common: «One Day It'll All Make Sense»
Enda et eksempel på hvilke problemer hipp-hopp sliter med i 1997. Common prøver i det minste, men viser tydelig hvilken identitetskrise denne kulturen befinner seg i.

Creation: Vibes


Fluke: Risotto


Kiss: «Carnival Of Souls - The Final Sessions»
Så er den endelig her: plata som Gene og Paul spilte inn sammen med Eric Singer og Bruce Kullick før de kastet på seg maskene igjen i fjor vår. Men whops, dette var da skrale greier.

Lynni Treekrem: «Storm»
Lynni Treekrem satser denne gangen voldsomt ambisiøst - i både tekst og tone. Hun kaster seg modig ut i sin musikalske verden, men lander ikke like elegant.Mye kan sies om Lynni Treekrem, men det er vanskelig å forholde seg likegyldig til denne nordmørskvinnen. Hun har temperament og viser egenart. For første gang har Lynni frigjort seg fra eksterne komponister og tekstforfattere. På «Storm» gjør hun jobben selv. Tekstene holde

Patti Smith: «Peace And Noise»
Patti Smith har mistet noe av intensiteten siden hun sto fram med rå energi og skjelvende eksperimentrock på slutten av 70-tallet. Denne plata dreier seg mye om erkjennelse av dødens nærvær, og veksler fra iørefallende poprock til det nesten melodiløst monotone og snakkende. Smith står vokalt et sted mellom Lou Reed og Marianne Faithfull, og til tider er plata messende vakker. Men den griper aldri helt tak. Den gamle hiten &#

Robbie Williams: «Life Thru A Lens»
Robbie Williams har nok gitt ut det beste eks-Take That-soloalbumet til dags dato, men det behøver ikke å bety all verden.


Camilla: «First Breath»
Det er svært modig å platedebutere når man er «kona til Morten Harket», men det forhindrer ikke at «First Breath» er en plate både Camilla Malmquist-Harket og platehøsten 1997 hadde klart seg fint uten.

Elton John: «The Big Picture»
Elton John kan fortsatt sitt håndverk, men han klarer ikke lenger å fylle sine pompøse pianoballader med noe innhold.

Insane Clown Posse: «The Great Milenko»
Den gimmickfikserte Detroit-duoen Insane Clown Posse lokker oss med det salgsvennlige utsagnet «the album they were afraid to let you hear». Fristende nok, men av hvilken grunn?

LL Cool J: «Phenomenon»
LL Cool var populær, dreit seg ut med en ballade, gjorde comeback og er i dag igjen skitten nok for dem som en gang støtte ham ut. Vel, nesten.At han har klart å «skitne» til ryktet skyldes ikke minst hans evne til å leve opp til navnet sitt «Ladies Love Cool James». Bland dette med tung, samplet funk, og du har en formula som i det minste amerikanere setter pris på. Du bør nemlig være litt sleskete anlagt for å sette

Mostly Robinson: «Guess Who Is Here»
Øyvind Haugland og Geir Johannessen utgjør duoen Mostly Robinson, som har eksistert i ni år uten at verden har stoppet opp. Skylda må de ta selv, for på plate er de ikke stort annet enn god sovemedisin. «Guess Who Is Here» kan under tvil arkiveres under country, men materialet passer best i easy listening-seksjonen - selv om det neppe var hensikten. Plate nummer tre består av ni nye låter, hovedsaklig skrevet av duoen sel

Vømlingan: «�rderpop»
Et Vømmøl Spellmannslag for 90-åra? Nei, vær så snill!

`Flere anmeldelser`