Dagbladguiden

[ Paris | Trendy steder | Kjekt å ha ]

BAK BASTILLE-PLASSEN, øst i Paris, fester ungdom som tror de er trendige. Noen kvartaler unna finner du dem som virkelig er noe.

Ferdig med Eiffeltårnet? Lei av Champs-Elysées?
Prøv Bastillen
Parisere er opptatt av trender, men når alle trender er oppbrukt gjenstår bare det som er vanlig. Gamle damer, stygge hunder, slitne barer og billige tomater har tatt av i Paris.

Av TRUDE RINGHEIM og ANNELISE JACKBO (foto)
Madame Renée er 78 år, knøtt liten, kraftig hjulbeint og ram i replikken. Alle kjenner henne. Hun passer kattene til folk. Når naboene drar på ferie, har hun ofte 10-12 puser i forvaring. I snart 50 år har hun bodd i den samme leiegården i Rue des Taillandiers i ellevte arrondissement, åtte minutter fra Bastille-plassen.
Hver formiddag treffer du Madame og mikrobikkja hennes, Rambo, på stambaren Le Taillandiers - der kaffen koster fem francs. Madame Renée tilhører urbefolkningen i strøket. Hun er en helt vanlig gammel dame. Derfor er hun blitt et ikon. Et mote-ikon.

I PARIS SVINGER DET FORT.
Caféen som var in i september er feil i oktober. Strøket der alle var, er plutselig tomt. De mest trendy jakter. Det de leter etter i høst er ekte, gammeldagse, skitne, billige, folkelige og morsomme strøk der ujålete vanlige arbeidsfolk handler brød hos bakeren, poteter på markedet og drikker pastis på baren på hjørnet.
Når for mange av de nest-beste dukker opp, drar de mest trendy videre. Slik oppstår «beltene» i paris. I midten finner du kommersiell bredde, så kommer overgangen fra bredde til liksom-trendy før du kommer til «beltet» av de mest trendy som sitter på bar sammen med vanlige folk. Og utenfor dette «beltet»? Jo der finner du dem som faktisk bare er vanlige.

FOR BREDDEN:
Midt på Bastille-plassen lå kongens beryktede fengsel, Bastillen, som ble stormet av folkemengden 14.juli 1789. Marki de Sade, han med sadismen, var en av fangene som ble sluppet fri. Stormingen feires som kjent med den franske nasjonaldagen. Den 51,5 meter høye bronsekolonnen er til minne om dem som falt i gatekamper under julirevolusjonen i 1830. Rundt plassen finner du Tex-Mex, McDonalds, pasta, kinamat, kinoer, videospill, søppel, fyll, rulleskøyter og platåsko. Når sola skinner kan du sitte på en av utekaféene og drikke dyrt øl, ta av og på solbrillene dine, sjekke opp fyren på nabobordet og innbille deg at du er der det skjer. Det er du ikke. Foran den nye operaen møtes motorsykkelfolket i helgene. De samme pariserne som kalte den modernistiske isblå glasskolossen av en opera for en arketektonisk skandale da den bygget i 1989, står nå i kø for å sikre seg billetter.
- Vi har vært her i 25 år, vi driter i hva som er moderne, vi kommer ikke hit for å vise oss fram som så mange andre, sier motorsyklist Stephane Depoil

FOR DE LIKSOMTRENDY:
Ta Rue de la Roquette fra Bastille-plassen, gå 100 meter og sving til høyre, inn i den smale brosteinsgata, Rue de Lappe. I gamle dager kom ungdom fra forstedene hit for å danse, kline og slåss. Det gjør de fortsatt. Men Musette-valsen er byttet ut med disco, techno og salsa. De unge gutta har ikke lenger mørk dress, men bar mørkebrun mage. Balajo heter det eneste som er igjen av de gamle dansestedene. Barene som er i gata nå heter Some girls, Café 66, Pick me up, Havania og Tapas Nocturne.
- I helgene er det mye drikking og stoff. Alt er forandret. Arbeideren er død, de unge sitter bak datamaskiner. Men kvinnene er de samme, alltid de samme, sier blomsterselger Mohammed Djerba som har solgt nelliker i Rue de Lappe i 32 år.
- Det er aldri mennene som kjøper blomster til kjæresten lenger, nå er det kvinnene som må kjøpe selv. Forresten er minst halvparten homser uansett, klager Muhammed.
Jean Marie på Bistro Dame Pipi er sliten. Lei av jakten.
- Jeg har hengt rundt i 20 år, nå spyr jeg av overfladiske motefolk. Paris eksisterer ikke lenger, men jeg elsker de gamle bistroene, sier Jean marie på Bar Bastide. Sutringen om gamle dager viser at han fortsatt henger med og at vi er på riktig vei. De sultne kan forresten stoppe i nummer 27 og spise god, fransk mat på bistroen Les Sans-Culottes. Du kan også gå til enden av den lille gata, for å spise på Chez Paul - et populært spisested for operastjerner, publikum og de litt etablerte.

FOR DE TRENDY:
Helt siden 1400-tallet har Rue du Faubourg Saint Antoine, som går mellom Bastille og Nation, vært Paris' møbelgate. Håndverkbedrifter med snekkere, møbeltapetesere, verktøymakere og møbelselgere holdt tidligere til i de trange passasjene. De aller staeste holder stand og gata er fortsatt travel, morsom og folkelig. Møbelhandlerne har forøvrig fått selskap av moteskaperen Jean Paul Gaultier i nummer 30.
- De andre motehusene vil komme etter til Bastillen når de bare tør, hevder Gaultier. I gata finner du dessuten verdens mest glorete liksomstil-møbler designet av Versace og den populære musikkbaren, Sanz Sans. I en annen bar, Wah-Wah i Rue Davel, henger stolene på veggene og kvinnene ligner på små indianere mens guttene fortrinnsvis har lyserødt hår. På diskoteket What's up er det sand på dansegulvet. Folk som er praktisk anlagt, er iført badesko. På utestedet l'Industrie treffer du motefotografer, designere og modeller, men du kjeder deg - akkurat som dem.

FOR DE VIRKELIG TRENDY:
Tidligere hadde Madame Renée en slakter som nabo, nå heter naboen Techno Import.
- Før lekte unger i gata, mødrene kjeftet fra vinduene. Alle kjente alle. Vi gikk aldri noen steder. Nå blir husene revet. Unge jenter med bar mage sitter på barer og drikker kaffe til 15 francs. Men de unge er hyggelige, dessuten er alle på min alder døde, sier Madame Renée og håndhilser på Abu Bakarr Kamara som selger jazz, house, jungle, raggae og garage i nabogata, Rue de Keller.
- Cool! Her det som i en liten landsby midt i byen, sier Abu.
Landsby er stikkordet. Disse kvartalene der parisere har levd hele livet og som er iferd med å forsvinne eller bli for dyre. Landsby er mote i Paris. Derfor finner du nå en zen-buddistisk bokhandel, spesialisert piercing, senter for homofile, brukte klær, grafitti, fotogalleri og en moderne café i lille beskjedne Rue de Keller.
Madame Renée sitter på Pause café sammen med to unge kvinner. Flere unge menn kysser henne på kinnet. Madame snakker om kattene hun passer. Det er bare sju denne uka.
En gang mistet hun en katt hun passet for en venninne. Etter tre dager ble katten funnet igjen i et skap. Venninnen fortalte historien til en venn som lager filmer. Filmskaperen Cédric Klapisch skrev manus og Madame Renée spiller seg selv i «Chacun cherche som chat» (Alle leter etter sin katt). Lavbudsjettfilmen ble årets mest uventede suksess med slagordet: Hvorfor gjøre det komplisert når man kan gjøre det enkelt? Hvorfor være kunstig når man kan være ekte?
Og Madame Renée ble et ikon.
- Jeg har alltid været den samme, i dag er jeg endelig moderne, sier Madame Renée.

[ Paris | Trendy steder | Kjekt å ha ]