N̴ som 2009-valget er over avsluttes denne bloggen, men jeg fortsetter som tidligere p̴ min Max 256-blogg, hvor alle innleggene er maks 256 ord lange Рellers f̴r du pengene tilbake.
Det har vært interessant Ã¥ lese politiske blogger den siste uken, og se hvilke partier de ulike skribentene har landet pÃ¥ – og ikke minst begrunnelsene deres.
- Abre dras mellom SV, Ap, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, men lander på Venstre.
- Virrvarr har brutt med Rødt, men ender opp med å stemme på dem allikevel.
- Det gjør tidligere SV-velger Esquil også, hovedsaklig pga Afghanistan-krigen.
- Pleym stemmer Venstre, hvor han havnet etter å ha mistet troen på FrP. Liberaleren-kollega Bjørn Magne Solvik stemmer derimot Høyre, og Bent Johan Mosfjell DLF.
- Vox Populi lander på samarbeidsvillige Høyre.
- Konrad stemmer Venstre, for å holde FrP unna regjering.
- Og selv vurderte jeg Venstre sterkt, men har nå altså stemt FrP.
Det som skinner igjennom i disse tekstene, og i det Mihoe, Hjorthen og jeg har skrevet her på dagbladet.no, er hvor normalt og sunt det er å tvile. Ingen er skråsikre på valget de eventuelt har gjort. Alle har gjort kompromisser, og begrunnelsene de leverer belyser norsk politikk på interessante måter.
Kommentatorer i de etablerte mediene har en tradisjon med å holde partisympatiene sine hemmelige. Kanskje frykter de de gamle partiavisenes tilbakekomst. Når avisene og kommentatorene er lojale partiforkjempere, får du et kjedelig og fastlåst mediebilde. Dette ønsker ingen å gjenopplive.
Men les vurderingene til disse bloggerne. Det er slik det ser ut når politisk oppegående, uavhengige skribenter er ærlige om hva de står for. Du får tvil, og kompromisser, og velfunderte avveininger.
Fremskrittspartiets politikk er sjelden så ille som de sinteste kritikerne vil ha det til, men det gjør dem ingenting at mange tror det. Som Magnus Marsdal skriver i Frp-koden, har FrP innsett noe menings-, kultur- og makteliten i Oslo ikke helt klarer å fatte: Mange nordmenn kan ikke fordra dem.
FrP har forstått at det er ikke så farlig å bli utskjelt. Det som teller er hvem du blir utskjelt av. SV: Flott. Lederskribenter: Flottere. Kustnere: Flottest. Derav valgkampstrategien.
Dette er en strategi med begrensninger, fordi det tross alt er en stor del av befolkningen som avskyr standpunktene FrP markerer seg på. Men det er også en trygg strategi. Når du møter en FrP-velger møter du gjerne noen som i årevis har blitt ledd av, sett stygt på, og blitt kategorisert med det verste som finnes av politiske og kulturelle merkelapper. Og fremdeles stemmer de FrP.
FrP-velgere er for værbitte til å la seg skremme av skråsikre synsere. En del sympatisører feiger ut i siste liten, men kjernen vokser fra valg til valg. Før eller senere ender det i regjering.
Hvorfor stemmer folk Arbeiderpartiet? Spørsmålet er ikke ment retorisk. I denne serien med partivurderinger har jeg forsøkt å spørre meg selv hva som skal til for at jeg selv skulle stemt de ulike partiene. Det er forbausende lett. Hadde jeg hatt andre verdier, et annet verdensbilde, så kunne stemmen gått til KrF, eller SV, eller Senterpartiet.
Men hvilke verdier og hvilket verdensbilde ligger bak en stemme til Arbeiderpartiet? Se det var vanskeligere.
Jeg lander til sist på trygghet. Du kan stole på Arbeiderpartiet. De har bygget landet vårt slik det er i dag, og selv om vi har blitt mer markedsliberale med årene, har Arbeiderpartiet blitt med på veien, sjelden ute av regjering lenger enn en stortingsperiode.
Arbeiderpartiet oppleves trygt fordi det ikke er de andre partiene. Det er ikke SV, med sine litt virkelighetsfjerne idealer. Det er ikke et av de borgerlige partiene, med deres snakk om reformer og marked. Og det er iallefall ikke FrP.
Høyre blir skvist. De skvises av Arbeiderpartiet, som har blitt et kapitalismevennlig administrasjonsparti, og de skvises av Fremskrittspartiet, som er mer markedsliberale og flinkere høyrepopulister.
Høyre sitter igjen med ansvarlighet. Det skal de ha. NÃ¥r jeg hører “ansvarlig”, tenker jeg pÃ¥ Erna Solberg. Men jeg tenker ogsÃ¥ pÃ¥ Jens Stoltenberg.
Da jeg i sommer gikk gjennom partiene pÃ¥ høyresiden sak for sak for Ã¥ finne et Ã¥ stemme pÃ¥, fant jeg ikke en eneste sak hvor Høyre begeistret meg. Ingen saker hvor jeg kunne si “ja det er dette jeg stÃ¥r for selv”. De ligger litt i mellom. Hverken kaldt eller varmt.
Av alle våre relevante partier er det Senterpartiet jeg har mest fordommer mot. La meg bare lufte disse fordommene med en gang: Det er på grunn av landbrukspolitikken, som sier at vi skal beskytte norske bønder med subsidier og tollmurer slik at de slipper å konkurrere med bønder i fattige land.
Denne politikken sier at det er viktigere å gjøre bøndene i et av verdens rikeste land enda rikere, enn det er å gi verdens fattige en mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. Dette provoserer meg.
Jeg er klar over at hverken Senterpartiet eller Norge er alene om denne politikken, og at fra deres perspektiv gjør de ikke noe umoralsk: Når du hindrer noen fra et fattig land i å selge mat til Norge så gjør du dem egentlig en tjeneste. Og om samvittigheten tynger, kan en jo bare øke bistandsbudsjettene.
Flere europeiske land har hatt store kristeligdemokratiske partier på høyresiden, partier som har dominert politikken gjennom årtier. Norge har bare Kristelig Folkeparti. Men forholdene tatt i betraktning har de gjort det bra, med god oppslutning på 90-tallet og to Bondevik-regjeringer. KrF er små, men de er ypperlig plassert.
KrF kaller seg et verdiparti. Ordet “verdi” har en bismak for meg. Mener de at andre ikke har verdier? Saken er vel heller at vi har andre verdier.
Ordet er tÃ¥kete. Ingen sier “bekjempelse av fattigdom er et viktig verdispørsmÃ¥l for meg”. Man sier at det er riktig. Fri abort er riktig fordi det gir kvinner frihet, eller det er galt fordi det er drap, alt etter hvor du stÃ¥r. Ã… ogsÃ¥ kalle det et verdispørsmÃ¥l er overflødig.
Bak den grÃ¥ merkelappen “andre” gjemmer det seg viktige demokratiske prosesser. NÃ¥r velgerne ikke lenger stoler pÃ¥ noen av de store partiene, kan de opprette sitt eget. Som regel blir det ikke noe av. Som regel blir disse partiene et fÃ¥fengt protestrop fra ekstremister og snevre enkeltsakbevegelser.
Men prosessen er viktig, og vi bør ikke for lett le av mikropartiene. Alle partier starter med noen få personer som brenner for noe ingen andre bryr seg om. I blant blir det noe av.
Resten kjemper tapte saker. Men jeg har respekt for disse kjerringene mot strømmen. Det er noe vakkert med noen som ser pÃ¥ samfunnet rundt seg, og sier: “Dere tar feil, alle sammen. NÃ¥ gÃ¥r jeg min egen vei, og sÃ¥ er det bare Ã¥ følge etter nÃ¥r dere innser at jeg har rett.”
Er det bortkastet å stemme på dem? Ja, hvis du tenker i forhold til Stortingsrepresentanter og regjering. Nei, hvis du tenker i forhold til å introdusere nye stemmer i norsk politikk. Det er ikke mye som skal til. Det er uansett lite sannsynlig at din stemme avgjør et mandat, så du kan like gjerne stemme på en sak du tror på.
Husker du hvordan høyresiden for fire Ã¥r siden var redd for “sosialistene”, og for hva som ville skje hvis sosialistene kom til makten? Ting har endret seg. I dag er det ingen som antyder at SV vil innføre proletariatets diktatur i Norge. Kristin Halvorsen har vært finansminister i fire Ã¥r. Dovre har ikke falt, og vi er fremdeles en kapitalistisk velferdsstat.
Høyresiden er nok både litt lettet, og litt snurt fordi de ikke kan mane sosialistspøkelset i årets valgkamp. Men SV har vel også et dilemma? Er de ingenting mer enn Arbeiderpartiets idealistiske lillesøster?
Den siste uken har det pÃ¥gÃ¥tt en kampanje blant norske bloggere mot Ã¥ innføre EU’s datalagringsdirektiv i Norge. Mer enn 100 skribenter og politikere fra høyre til venstre har samlet seg om et krav til regjeringen om Ã¥ si klart ja eller nei til dette direktivet før vi gÃ¥r til valg i september.
Hva er dette for noe, og hvorfor bør du bry deg?
Datalagringsdirektivet betyr at all informasjon om hvem du kommuniserer med, og hvor du var da du gjorde det, enten via telefon, SMS eller e-post, skal lagres av telefon- og nettleverandørene i inntil 2 år. Hvis politiet senere finner ut at de ønsker å vite hvor du var på ettermiddagen den 15. mai for et år siden, eller hvem du sendte e-post til i januar, så kan de bare lete i trafikkloggen.
Det kan også en ansatt hos et telefonselskap som mistenker at kjæresten har vært utro.
Hver uke fram mot valget vil Bjørn Stærks blåblogg og Mihoes rødblogg vurdere de ulike partiene. Hjorten tenker høyt om partiene på sin tvileblogg.
Bjørn Stærk er en illojal høyresidevingler som dras mellom det sosialliberale i Venstre og det markedsliberale i FrP, men kommer
antagelig til å stemme FrP til høsten. Han skriver om politikk, bøker og gamle filmer på sin egen Max 256 Blog (256 ord eller mindre - eller pengene tilbake!) og jobber til daglig som programmerer.
Valgnyheter fra Dagbladet