Halvor Elvik blogger om verden

 Det var et sjeldent øyeblikk. Det inntraff da TV2-utspørrer Christine Korme spurte Siv Jensen hvor i Europa asylsøkere blir sperret inne ved ankomst, og holdt innesperret til de kan sendes ut igjen.

Jensen ble svar skyldig. Hun så et lite øyeblikk forvirret ut før hun prøvde seg med Nederland, men trakk seg fort også på det.

I går i partilederdebatten i TV2 hadde hun gjort mer research. Der sa hun at det ikke er sant at det er lovbrudd og brudd på internasjonale konvensjoner å plassere asylsøkere i lukkete mottak. Det gjøres i Australia, Hellas, Østerike og Storbritannia, sa hun. Hun garderte seg med en kvalifisering om at det var ulikeheter ved praksisen. Påstanden er en stor tilsnikelse.

I år er det ventet opp mot 18.000 asylsøkere til Norge.

 Fremskrittspartiets forslag er å plassere alle disse i lukkete mottak til de kan sendes ut igjen. Da jeg spurte Siv Jensen i Heimdal ved lanseringen av partiets program for de første hundre dagene av en Frp-regjering om hvor mange av disse som kom til å få opphold med henne som statsminister, svarte hun “kanskje opp mot 1000″.

Frp hevder at de vil være i stand til å gjennomføre en langt raskere saksbehandling enn det som er praksis i dag, slik at utsendelsen kan foregå raskt. Poenget med det er at de ubegrunnete asylsøkerne ikke skal bli sittende lenge i Frps flyktningeleirer.

Det er en bløff. En forsvarlig saksbehandling med rimelig rettssikkerhet verdig en norsk rettsstat, vil uansett ta flere måneder. I mange tilfeller vil de ta et år og mer til.

Konsekvensen av Fremskrittspartiets forslag er at Norge vil holde flyktninger og asylsøkere i fengsler eller bevoktede leirer som er så inngjerdet, låst og stengt at asylsøkerne ikke kan rømme fra dem. Til enhver tid vil det befinne seg mange tusen mennesker, menn kvinner og mange barn, i disse fengslene. Siv Jensen og Fremskrittspartiet har ikke tatt forbehold mot at barna som kommer hit alene eller sammen med foreldrene, skal holdes utenfor de foreslåtte fangeleirene.

Det er bare Australia under den forrige, konservative regjeringen, av de landene Jensen nevnte i TV2-debatten som praktiserte noe i nærheten av det Jensen foreslår i Norge. I de andre landene kan asylsøkere holdes tilbake til de er registrert på betryggende vis og en pålitelig identitet er etablert. I noen land holdes asylsøkere som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov, eller som har andre land som første ankomstland, tilbake til de kan sendes ut.

Jensen kan ikke legge fram et eneste land som har en praksis i nærheten av det Fremskrittspartiet foreslår.

 Lov og orden-partiet Frp vil frata alle asylsøkere som gruppe deres rettslige rettigheter. Siv Jensen foreslår å oppheve rettsstaten for denne gruppen medmennesker. Hun vil fengsle dem uten lov og dom for ganske lang tid, bare fordi de hører til gruppen asylsøkere, og uten hensyn til deres individuelle historier og uansett bakgrunn.

Den skade Fremskrittspartiets stempling av disse menneskene har påført samfunnet vårt, er at andre partier, inkludert Arbeiderpartiet, forsøker å tøffe seg opp, for å hindre at velgere som har fått styrket sin fremmedfrykt av Frp, stemmer på Jensen.

Den anstendigste av alle i lørdagens partilederdebatt i denne saken, var nok en gang Lars Sponheim som forsvarte asylretten som en menneskerettighet og som er konsekvent i sitt forsvar av rettsstaten også for asylsøkere.

Han brukte Fremskrittspartiets menneskesyn slik det kommer til uttrykk i asylpolitikken, som en hovedgrunn til at han ikke kan lede Venstre inn i en regjering der Fremskrittspartiet er med.

Det renser luften med klar tale i disse spørsmålene.

Det er nok å vise til det uføret USA havnet i under regjeringen til George W. Bush da presidenten ga grønt lys til å bruke tortur, hemmelige fengslinger og internering på ubestemt tid.

I fengselet i Guantanamo Bay sitter det mennesker på det åttende året som aldri er blitt stilt for noen domstol eller har fått prøvet sin sak. De sitter der fordi den amerikanske presidenten bestemte at de var “ulovlig stridende”.

Det er blitt en brun skamplett på det amerikanske samfunn og den amerikanske staten som i sin grunnlov skal være en statsdannelse bygget på lov, og med strenge sperrer mot overgrep fra statlige myndigheter mot enkeltmennesker. Og grunnloven skiller ikke mellom amerikanere og andre mennesker, men det gjorde myndigheten under Bush.

Det er det samme Siv Jensen og Fremskrittspartiet foreslår i Norge: Andre lover og grunnleggende rettsprinsipper skal gjelde for mennesker som plasseres i gruppen asylsøkere, enn for alle oss andre.

Kynismen kommer til syne når Jensen og andre talspersoner for Fremskrittspartiet stempler gruppen “asylsøkere” som kriminelle uten ID-papirer.

“Vi vet ikke hvem de er”, sier Jensen og spiller på fremmedfrykten.

Men vi vet noe om hva som skjer når sentrale politikere og myndigheter sender ut sterke signaler om at enkelte grupper av medmennesker ikke lenger skal være gjenstand for den empati og respekt som alle vi andre har rett til og gjør krav på. Da åpnes det for at disse menneskene kan nedverdiges og behandles som andrerangs, som noe annet enn et medmenneske. Da åpnes det for at de kan forfølges, mistenkes og etter hvert mishandles. Da får vi sånne utslag som i Abu Ghraib-fengselet i Bagdad der vanlige amerikanere ble mishandlere og torturister.

Siv Jensen er både intelligent og kunnskapsrik. Derfor er det sjokkerende å være vitne til at hun forsøker å slå seg fram til en plass i regjeringskontorene ved å stemple og utnytte irrasjonell frykt for en svak gruppe medmennesker.

Kriminelle elementer skal etterforskes og stilles for retten, enten de er asylsøkere, andre utlendinger eller våre egne landsmenn.

Uansett er det flest av de siste.

“Johannessen sier at han beklager at alle identitetsløse flyktninger ble framstilt som kriminelle. _| Det mener jeg selvsagt ikke, jeg legger meg helt flat.”

 Slik lyder det ynkelige tilbaketoget fra lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen dagen etter at han stemplet atten tusen mennesker som kriminelle tjuver, ranere og voldtektsmenn.

Tilbaketoget kommer etter at Siv jensen forsøkte å vifte med hans påstander under nesa på statsminister Jens Stoltenberg. Hun ville ha Stoltenberg til “å svare lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen”.

Partiets nestleder Per Sandberg brukte Johannessen som sitt sannhetsvitne mot justisminister Knut Storberget i debatten på TV2 samme kveld.

 Nå må Johannessen innrømme at påstandene han kom med i Dagbladet var overdrivelser uten faktagrunnlag.

“Jeg kan også si at vi burde ha jobbet en dag ekstra med tallene”, sier han.

 Johannessens påstand  var at 18.000 ID-løse asylsøkere er kriminelle som går fritt rundt her i landet der de stjeler, raner og voldtar.

 Nokså ynkelig skylder den ellers så karske politilederen den pinlige tallflausen på sin sekretær.

 Men i intervjuet var det Johannessen som uten forbehold la hele bredsiden til Frp-kravet om at ID-løse asylsøkere må interneres. Dagen etter må altså Johannessen innrømme at ikke alle de som han ville sperre inne er kriminelle. Alle er heller ikke ID-løse, selv om de er registrert uten pass.

 Et hovedpoeng ved dette er at Johannessen forutsettes å være en forsvarer av rettssamfunnet med dets grunnprinsipper om å behandle hvert individ og hver sak for seg der ingen i utgangspunktet er skyldige før det er bevist for en domstol.

 Den prinsippløse gruppetenkningen som Johannessen praktiserer, er det samme tankesettet som fører til forfølgelse og overgrep på uskyldige mennesker verden over fordi de hører til en folkegruppe, trosretning eller politisk parti. Dessuten er påstandene klart injurierende og antakelig i strid med flere andre bestemmelser i norsk lov.

 For godt mål karakteriserte lederen for Politiets Fellesforbund Oslo som “et fristed for kriminelle”. Den påstanden blir kontant avvist av politimester Anstein Gjengedal som sier at Johannessen ikke vet hva han snakker om.

 Den andre interessante siden ved Johannessens utspill er at det kastes inn i valgkampen der det spiller opp i hendene på Fremskrittspartiet. Johannessen driver altså valgkamp mot den sittende regjeringen. Han har selvsagt sin ytringsfrihet, men jeg skulle likt å vite om medlemmene i Politiets Fellesforbund har gitt ham i oppdrag å drive valgkamp for Frp.

 Da jeg sist lørdag intervjuet Siv Jensen under framleggelsen av programmet for de første hundre dagene av ministeriet Jensen, gledet hun seg over at hun og partiet inntil da hadde unngått den tilbakegangen i meningsmålingene som i flere tidligere valg har rammet Frp i innspurten. Men i begynnelsen av denne uka kom de første målingene med tilbakegang. Jeg kan godt tenke meg at forsøkene på å få innvandring og kriminalitet høyere på dagsorden, er ment å motvirke denne tendensen. Foreløpig ser det ut til å være mislykket. Valgforsker Bernt Aardal har i sine undersøkelser funnet at innvandring først og fremst er et viktig område i politikken for Frps egne velgere. Den havner mye lenger på lista hos andre partiers velgere.

 Jeg tror dessuten at Frps innvandringspolitikk er noe av det som får velgere i Høyre og Arbeiderpartiet til å nøle med å melde overgang til Frp. Det er usikkert om det tjener Frp å kjøre så hardt på innvandring akkurat nå. Men jeg tror ikke det var Johannessens avanserte plan å dumme seg totalt ut for å sabotere Frp. Det var nok snarere en utilsiktet konsevens.

Det har vel vært ganske klart en stund, men ble ekstra tydelig i Dagbladet i går at leder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, stiller seg bak Fremskrittspartiets program i asylpolitikken. Punkt for punkt følger han innholdet i programmet, inkludert forslaget om å sperre inne asylsøkere uten sikker identitet. Det er det i dag ikke lovhjemmel til. I statsministerduellen i NRK i går mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen forsøkte Jensen å vifte med Dagbladet for å få Stoltenberg til å “svare Arne Johannessen”. Men hun ble avbrutt og kom ikke tilbake til temaet.

Det gjorde imidlertid Per Sandberg for fullt under folkemøtet i TV2 seinere på kvelden. I innledningen viste han i ett sett til “uttalelsene fra lederen for Politiets Fellesforbund”.

Det hele virket mistenkelig om et planlagt opplegg.

Det er unektelig fristende å minne om at Fremskrittspartiet og Politiets Fellsforbund begge har kjøpt tjenester av PR-byrået til den tidligere Frp-politikeren Tor Mikkel Wara.

Arne Johannessen er selvsagt i sin fulle rett til å være enig med Fremskrittspartiet i det meste, slik det nå i stadig høyere grad ser ut. Men jeg lurer på om forbundets medlemsmasse er like enige med Frp som Johannessen er.

I Dagbladet i dag står følgende:

“Norge er blitt et fristed for identitetsløse kriminelle asylsøkere. Bare i år vil 18 000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøver vold og omsette narkotika. I Oslo får narkotika-selgere operere fritt”.

I intervjuet i Dagbladet i dag står det at dette er “Politiets eget bilde av virkeligheten i Oslo og Norge foran høstens valg. Arne Johannessen, leder av Politiets fellesforbund, er bekymret.”

I valgkampen er det Fremskrittspartiet som har gått inn for å sette asylsøkere uten kjent identitet i lukkete leirer. Det er ikke hjemmel i norsk å låse mennesker inne uten at en domstol har dømt dem til fengsel. Varetektsfengsling skal bare skje der det foreligger en siktelse og der det er fare for gjentakelse, for unndragelse av straff eller fare for forspillelse av bevis. Asylsøkere enten de er uten gyldige ID-papirer eller ikke, oppfyller ikke disse betingelsene ved ankomsten til Norge.

I intervjuet med Dagbladet sier Johannessen dette:

“Danmark har løst problemet. Der blir ID-løse internert. Vi må også sikre vårt samfunn mot disse kriminelle.”

Det er foreløpig bare Frp  som går inn for å vedta en lov om en slik internering. Og det er oppsiktsvekkende at Johannessen behandler alle ID-løse som en gruppe og stempler dem alle som kriminelle. Det er i soleklar strid med selve det grunnleggende prinsippet i et rettssamfunn om at enhver er å anse som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Det er nifst at Johannessen som tidligere i år sendte tusenvis av uniformerte politifolk ut i gatene i foran Stortinget i protest mot en instruks fra regjeringen, gjør seg til talsmann for å sette til side et helt grunnleggende rettsprinsipp. Det burde i mine øyne diskvalifisere Johannessen som leder for politiets viktigste fagforening. Politiet forvalter statens voldsmakt i samfunnet. Det er avgjørende for tilliten til politiet at borgerne kan være trygge på at forbundet både respekterer lovene slik de er vedtatt av landets valgte politikere, og så å si har rettsstatens grunnleggende prinsipper i ryggmargen og fremst i pannebrasken.

Johannessens dårlig skjulte valgkamputspill gjør at han står til stryk etter disse kriteriene.

EU-dronning Anne Enger som nå er fylkesmann (!) i Østfold og tidligere het Lahnstein, våget nesten ikke å forme tanken i ord, men klarte ikke å la det være. Hun har arbeidet med likestilling og likelønn i det siste som leder for Likelønnskommisjonen, og har sett ting som har rystet henne. Derfor kunne ikke motstå fristelsen til ”å brøle det ut” når hun hadde anledningen.

Anledningen var debattmøtet i Litteraturhuset som Aftenposten og NRK arrangerte mandag kveld, der debattantene drøftet temaer som er blitt borte i valgkampen. Anne Enger var den ene av debattantene. Kåre Willoch var den andre. Den tredje var observatøren Hanne Marthe Narud som er professor i statsvitenskap. Enger og Willoch hadde mest på hjertet.

Dette var noe av det Enger hadde sett:

”Mange vel utdannete kvinner synes det er helt greit å bli forsørget”.

Enger var både overrasket og ganske rystet over undersøkelser som viser at 7 av 10 spurte kvinner, 70 prosent, synes det er greit å ikke ha egen inntekt og økonomi, men i stedet bli forsørget av en ektefelle.

”Barbie er 50 år. Likestillingsloven er 30 år. Nå er det en tid med mye rosa kultur og ballkjoler”, sa Enger.

Hun har selv gått en lang vei fra gårdsbruket i Trøgstad, videre til utdanning som sykepleier og diakon, og derfra til en av de mest markerte partilederne i Senterpartiets historie. Hun startet sin politiske karriere som en klar motstander av selvbestemt abort, men er med årene blitt en klar feminist.

På debattmøtet mandag formante hun alle medsøstre til å skaffe seg en selvstendig økonomi slik at de sikrer seg mot at en økonomisk felle klapper sammen over dem lenger fram i livet. Halvparten av kvinnelige pensjonister har bare minstepensjon, mens bare ti prosent av de mannlige pensjonistene er i denne kategorien.

Enger minnet kvinnene som synes det er greit å bli forsørget om at ”plutselig er man skilt”.

Hun konstaterte at unge kvinner i dag åpenbart mener at de rettigheter og ordninger som formødrene kjempet fram er etablert for all framtid, og slo fast at slik er det ikke. Ordningene er utsatt både for press og undergraving og på mange områder er tilbakeslaget både klart og tydelig.

Kåre Willoch hadde en litt annen vinkel på diskrimineringsdebatten. Han er opptatt av de høye tallene på avbrutte svangerskap blant unge kvinner. Han mener at dagens støtteordninger for gravide, motarbeider at kvinner får barn tidlig. Dersom de ikke har startet sin yrkeskarriere slik at de kommer inn under de gunstige svangerskapsordningene for yrkesaktive er støtten fra staten bare en tiendedel av dette.

Budskapet til de unge, gravide kvinnene er at de får ti ganger så mye i støtte dersom de venter noen år med å få barn, tordnet Willoch som slo fast at ”de fattigste mødrene er blitt helt borte i valgkampen”. Anne Enger er enig i at denne skjevheten i tildeling av fødselspenger, må rettes opp.

Det var en utsøkt fornøyelse å høre de to erfarne politikerne analysere valgkampen uten å være en del av den selv. Enger hyllet de som i dag driver valgkamp, spesielt partilederne som bærer det tyngste ansvaret, men viste med sine innlegg at hun hadde hatt mye å bringe til torgs dersom hun fortsatt hadde vært aktiv.

Det gjaldt også i høy grad for Kåre Willoch som minte oss om hvor slagkraftig Høyre kunne ha vært i denne valgkampen om noen hadde kommet på å klone ham politisk i tide.

Da ville ikke Høyre hade flørtet med tanken på å regjere sammen med Fremskrittspartiet. Men det er en annen historie.

Det var nesten nostalgisk å høre Kåre Willoch igjen i debatten på Litteraturhuset i kveld. Han vekket minner om mange valgkamper helt tilbake til 1960-tallet.

Men han har mer humor og selvironi nå. Er mer avslappet og derfor også enda mer effektiv i argumentasjonen.

Jeg synes han er god når han understreker så sterkt at næringsfrihet må kombineres med måtehold og effektiv kontroll. Han påberoper seg stadig at Adam Smith var den første til å konstatere at fritt næringsliv bare virker til det felles beste når staten fastsetter rammene og kontrollerer at ingen bryter med reglene for å øke sin egen fortjeneste.

Willoch oppsummerer dette som grådighetskulturen.

Og han avviser at finanskrisen er en systemkrise og et sammenbrudd for det frie marked.

I debatten sa han at det var grådighetskulturen som fikk løpe løpsk under George W. Bush i USA. Og som også gikk ganske langt her til lands.

Han slo fast at det var motviljen mot kontroll som fikk det hele til å bære galt av sted, og han trakk linjene rett inn i den norske valgkampen. Her er det Fremskrittspartiet som vil bygge ned kontrollen, både ved kutt i Skatteetaten, Tollvesenet og Kredittilsynet.

“Bush-politikken er loddrett i strid med ansvarlig, konservativ politikk”, sa Willoch.

Professor Trond Nordby kunne ikke dy seg og minnet om at det var Willoch som sto i spissen for å slippe løs den økonomiske egoismen da han regjerte på 1980-tallet.

Willoch selv hevder at han ble felt av en koalisjon bestående av Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet da han ville slå bremsene på. De som har vært med en stund husker det som skjedde utover våren i 1986. Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet var havnet på vippen ved valget høsten 1985. Den regjeringen som Willoch hadde utvidet med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i 1983, ville øke bensinavgiften for å trekke inn noe kjøpekraft. Hagen nektet å stemme for en avgiftsøkning, og Arbeiderpartiet ville heller ikke støtte den. Da og i alle år som er gått siden, har Willoch hevdet at Arbeiderpartiet den gangen stemte mot noe de egentlig var for. De var for å øke avgiften, men de så muligheten til å felle hans regjering. Det var dette regjeringsskiftet som innledet den lange Gro-epoken i regjeringskontorene.

I Willochs framstilling i går lød det som om en økning i besinavgiften slik hans regjering hadde foreslått, ville forhindret bank- og finanskrisen som kom året etter, i 1987.

Det er politikeres privilegium å kjempe for sin historieoppfatning, og Willoch er den aller mest utholdende jeg kjenner til.

Uten å nevne Fremskrittspartiet ved navn, advarte Willoch i går mot partier som vil “gi mer til nesten alle”. Han sa at en alt for stor pengebruk vil utløse inflasjon som deretter utløser høyere rente som til sammen vil gjøre langt mer skade enn det gode som pengebruken opprinnelig var ment til. Han beklaget at det i valgkampen ikke har lykkes å forklare at dette er en skadelig linje som vil gjøre tingene verre for alle dersom den blir satt ut i livet.

Og han sa at det ble gjort ganske smart i den pågående valgkampen fordi kuttene for kunstnere og bønder tilsynelatende fikk hele opplegget til å se balansert ut.

Han advarte på det sterkeste mot å la grådighetskulturen slippe til.

Willoch er god når han er på dette sporet. Jeg tror kanskje at han føler seg sviktet av noen av dem han har kjempet for hele sitt politiske liv. Han fikk sin tid i den øverste etasjen i regjeringsbygget, og han avregulerte, omregulerte og la til rette for å slippe næringslivet fri fra Ap-statens tvangstrøye av regler og reguleringer.

Men så kom noen og misbrukte den nye friheten og skandaliserte den.

Willochs ideal av kapitalist er en som følger Wallenbergernes valgspråk om “at vara, inte synast”. En norsk variant er Fred Olsen med matpakke.

Disse overdminesjonerte villaene, kjempelandstedende i Blidleia og i Kragerø-skjærgården som dagens nyrike boltrer seg med, smerter Willoch. Hans gode kapitalister oppfører seg ikke sånn prangende og støyende som en Stein Erik Hagen eller en Kjell Inge Røkke.

De er ett og slett ikke til å stole på. De går for langt, og de undergraver næringsfrihet og et godt regulert, men likevel fritt marked.

Dagen etter at Siv Jensen lanserte Fremskrittspartiets program for de første hundre dagene i ministeriet Jensen, er det klart at dekningen ble mindre omfattende enn jeg tror partiet hadde tenkt seg. Rigget ved Ringvåltunet på Heimdal utenfor Trondheim var beregnet til et større oppmøte. Jensen fikk tre spørsmål etter presentasjonen, men snakket deretter direkte med hver enkelt av oss som hadde tatt turen.

Det ble mange varme pølser og firkantete vafler med partilogo til overs.

Opplegget var gjennom proft, og Jensen var i godt slag, men kanskje var det en tanke for mye regi å bygge videre på at Siv Jensen utnevnte den private sykehjemsinvestoren Grethe Enlid til en av sine heltinner i sin landsmøtetale.

Enlid driver Ringvåltunet sykehjem som foreløpig er en fiasko i den private delen av helsevesenet. Trondheim kommune vil ikke sende pasienter til denne førsteetasjen i det gamle tuberkulosesanatoriet på Heimdal. Der er der 31 plasser, men ingen pasienter da Jensen var der med sin velutstyrte leddbuss.

Forklaringene på de tomme lokalene varierte litt fra at pasientene var sendt hjem fordi de ikke skulle forstyrres av pressekonferansen, til det som trolig var sannheten: Ringvåltunet sykehjem hadde akkurat da ingen pasienter å vise fram. Det hadde klart hatt en større effekt at fornøyde pasienter hadde vitnet om hvor fint de hadde det i Grethe Enlids pleie, enn at lokalene sto tomme og prosjektet for tiden bare er et pengesluk.

Fem pasienter var ventet på mandag, og en sjette på tirsdag.

Selv om regien var i overkant, tror jeg selve hundredagersprogrammet er blitt undervurdert i de første kommentarene.

Justisminister Knut Storberget sa at det ikke inneholdt noen overraskelser. Det var kjente toner fra Fremskrittspartiet. Da jeg hørte den reaksjonen, lurte jeg på hva han hadde ventet seg? Det er jo nettopp de kjente tonene fra Fremskrittspartiet som har brakt partiet opp i ryggen på Arbeiderpartiet i meningsmålingene. Kanskje hadde Storberget et håp om at Jensen, Moe, Sandberg og Olsen skulle kaste vrak på suksessformelen i valgkampinnspurten? Og tvert imot overraske med utspill som hadde vært lettere å angripe enn den populære, populistiske lapskausen som nå er finslipt til 101 konkrete forslag? De kan partiets valgkampmedarbeidere bruke til å dominere alle de politiske samtaler de kommer bort i.

Mye i dette programmet er populære tiltak fra skattelettelser til økte fartsgrenser på motorveiene. Jeg tror bomskuddet er forslaget om å selge ut statens eierandeler i arvesølvsbedrifter som Statoil og Statkraft. Også blant Frps velgere er følelsen sterk av at de tross alt er en del av et fellesskap, og at vi alle har andel i disse selskapene gjennom statens eierskap. I tillegg er nasjonalisme en sterkere strøm i Fremskrittspartiet enn i andre partier. Det trenger ikke uten videre være populært å selge fossene og Statfjord til investorer med base i Hongkong og Dubai.

I en hittil ganske kjedelig og forutsigelig valgkamp er det to innslag som har stukket seg ut. Det ene var da fangen Bjørnar Dahl kvistet Fremskrittspartiets Per Sandberg for åpen skjerm i Oslo kretsfengsel. Det kan godt være at episoden skaffet Sandberg flere stemmer at en fange som soner en lang amfetamindom, ypper seg mot en framtredende politiker. jeg har en mistanke om at mange som trekkes mot Fremskrittspartiet, ikke synes at den slags “går an”. I slikes forestillingsverden er den idelle fange en angrende synder som viser respekt og ydmykhet for øvrigheten. Og kanskje var det slike holdninger som gjorde at Sandberg som ellers snakker både høyt og fort, og i munnen på sine motdebattanter, virket ganske satt ut av konfrontasjonen med fangen Dahl.

Det andre innslaget som jeg har festet meg ved, var utspillet fra Vidar Kleppe og Jan Simonsen. De to er politikere fra den tida da Anders Lange hengte ut fjøslykta i den politiske sommernatta og mye rart ble trukket mot lyset. Men Carl I. Hagen kastet de to ut av partiet da han drev en av sine utrenskninger for å gjøre partiet klart til regjeringsoppdrag.

Nå stiller Simonsen og Kleppe til valg for demokratene. I en kronikk i Dagbladet gikk de to i strupen på de liberalistiske utspillene fra Unge Høyre og Fremskrittspartiets ungdom. Kleppe og Simonsen kalte ungdommene for pyromaner som vil brenne ned velferdsstaten med sine forslag om drakoniske kutt, blant annet i dagpengeordningene som i hvert fall Simonsen har hatt behov for og glede av mens han forsøkte å komme seg på beina etter årene i Frp.

Et klargjørende møte med virkeligheten til avklarende minne om Carl I. Hagens nå klassiske kjør mot latsabber, finnmarkinger, enslige mødre og andre trygdesnyltere.