Hjorthen tviler om partier han ikke har greie på

Per Sandberg ser partilederdebatten

Vi overlever fire år med Fremskrittspartiet i regjering skrev Olav Kobbeltveit i Bergens Tidende for noen uker siden, og det har han selvfølgelig rett i. Vi overlevde årene med Quisling og Terboven, da skal vi nok klare å stå av noen år med Jensen og Sandberg også.

Men det hadde kanskje vært best å slippe?

Nå må det vel sies at når vi først skal holde oss med et parti på høyrefløyen som bygger seg opp på misnøye og fremmedfrykt, så har vi tross alt vært ganske heldige. Sammenlignet med British National Party, Vlaams Belang, og andre høyrepopulistiske partier med en viss oppslutning nede på kontinentet, så er Fremskrittspartiet ganske snille. De mener det godt, de fleste av dem, de er gode på bunnen. I hvert fall noen av dem. Ta nå en titt på Per Sandberg f.eks, så er det lett å se at der har vi en kar som har mer til felles med Peter enn med Nick Griffin.

Og selvfølgelig overlever vi det om det nå skulle bli slik at Fremskrittspartiet får være med og danne regjering. Saken er nemlig den at selv om Fremskrittspartiet har blitt et stort parti, så er det altså fortsatt slik at tre fjerdedeler av folket synes de er en gjeng med idioter. I hvert fall stemmer de på et annet parti, og siden Frp er et fløyparti, mens veien til makt her i landet går gjennom sentrun, så vil et Frp i regjering være nødt til å inngå noen kompromisser som kan bidra til å matche SVs kamelspiserekord og vel så det.

Joda, vi vil nok få se endringer i asylpolitikken, men dem de nå skal samarbeide vil holde igjen såpass at det ikke blir helt vilt. Mottak i Afrika tror jeg nok f.eks vi kan se bort fra. Visst blir det skattelette og endringer i den økonomiske politikken, men Høyres smertegrense vil sørge for at det ikke tipper over i det fullstendig uansvarlige. Og så videre og så videre.

Et spørsmål dere kan få lov til å drøfte i kommentarfeltet hvis dere gidder:

Om det blir borgerlig flertall; vil Frp få størst gjennomslag for sin politikk i, eller utenfor regjering?

Svaret er ikke gitt; et Frp som ikke får lov til å være med å leke hvis Høyre, Krf og Venstre skal danne regjering vil ha ganske sterke kort ved forhandlingsbordet. De vet at en slik regjering ikke kan forvente hjelp fra Ap eller Sp for å stable seg på beina, de er avhengige av Frp. Om Jensen og kompani derimot får lov til å være med på å danne regjering, så er det dem som må kompromisse. Venstre og Krf kan like godt samarbeide fra sak til sak med et Ap i mindretall, om de ikke får innrømmelser fra Frp.

Resultatet kan bli at en borgerlig regjering med Frp vil bli trukket mot sentrum, mens en borgerlig regjering uten Frp vil bli trukket mot høyre?

Men Frp skal jo ha pluss i margen for at de er kreative. Tenker utenfor boksen. Eller…de gjør i hvert fall et eller annet utenfor boksen da,  jeg er ikke sikker på om det kvalifiserer til å kalles tenke egentlig, men de prøver da i det minste. Ta nå f.eks helsevesenet. Der vil Frp ha stykkprisfinansiering, slette sykehusgjelda slik at de kan bygge den opp på nytt, øke satsing på forskning, redusere egenandel, kort sagt bruke mer penger. Men de har noen sparetiltak også. Det er nemlig sånn at halvparten av helsebudsjettet vårt går med på livets seks siste måneder, og det er jo meningsløst. Frp har svaret:

Aktiv dødshjelp.

Riktignok har Siv Jensen satt landsmøtets vedtak på vent, og mener at aktiv dødshjelp foreløpig skal begrenses til Stoltenbergregjeringen, men det står i programmet. Det skal innføres, man må bare vente litt! Så hvis vi alle nå kunne overtales til å dø seks måneder tidligere, så vil vi ha dobbelt så mye penger å bruke på slankeoperasjoner, brystforstørrelser og logopeder. Kreativt! Bort med køer og korridorpasienter, Jack Kevorkian inn som helseminister.

Jaja, det meste er jo forsåvidt bedre enn Bjarne Håkon Hanssen, så kanskje…

Men nei, det er mange grunner til at man ikke kan stemme på Frp. Asyl og innvandringspolitikken f.eks. Riktignok kan det bli riktig morsomt når Frp en gang kommer i regjering, og innser at det er begrenset hva de kan gjøre uten å bryte konvensjoner og menneskerettigheter. En borgerlig regjering med eller uten Frp vil kanskje ikke bety så mye sånn rent praktisk, men man vil merke det på retorikken. Tonen vil bli skarpere, og jeg tror ikke det vil gjøre det minste godt for integreringen. Det er ille nok allerede, senest i dag, på VGNetts partilederdebatt, sto alle partilederene i kø for å stemple asylsøkere som gruppe som kjeltringer. Kun Lars Sponheim hadde anstendighet nok til å si at sånn kan man faktisk ikke holde på. Jeg orker ikke tenke på hvordan det blir med Frp i regjering.

Skjønt, kanskje vil det ha en oppdragende effekt. Jensen har vel allerede gått tilbake på det der med at Krekar ut av landet går skal være første oppgave?

Så har man selvfølgelig miljø og klimaproblematikken, der er ikke Frp akkurat på ballen kan man si. Jeg har dessuten ikke noe større til overs for at staten skal inn og løse alle problemer, slik Frp gjerne mener den skal. I eldreomsorgen går Frp nå f.eks inn for at en statlig nemd skal gå inn og fatte vedtak om hvilket pleiebehov den enkelte har. Det er jo ren idioti. Kommunen løser den oppgaven best og mest fleksibelt selv. Jeg har ikke noen tro på at strengere straffer sånn generelt er noe som vil gjøre samfunnet vårt bedre, ikke klarer jeg å hisse meg opp over bilavgifter og bompenger, og dessuten får jeg fnatt av anti-intellektualismen som partiet representerer, og som sikkert kommer til å prege kommentarfeltet under her.

Men finnes det ikke noen grunner til å stemme på Frp da?

Tja, de har jo blitt et stort og veldrevet parti etterhvert, man må gi dem det. De er dyktige på mange måter, og som nevnt så kan det godt være at en borgerlig regjering med Frp vil være mer sentrumsorientert enn en borgerlig regjering uten dem. En god ting med å få Frp i regjering er selvfølgelig at da vil magien fort kunne forvitre. Da vil det ble avslørt at Frp ikke var så veldig annerledes enn de andre partiene allikevel, slik man ser rundt om i kommunene der de har kommet i posisjon.

Og før eller siden vil vi nok oppleve Frp i regjering, skal vi ikke like gjerne stemme på dem i år og bli ferdig med det?

Nei, det tviler jeg på gitt!

Jeg har et anstrengt forhold til Arbeiderpartiet. For å si det mildt. Det er noe irrasjonelt over det, egentlig burde Arbeiderpartiet vært et hett alternativ for meg hver gang det var valg, de er et parti i sentrum, solide, med en helhetlig politikk. De har erfaring i å styre landet, og man kan jo ikke si annet enn at det stort sett har gått ganske greit. Allikevel så er bare tanken på å putte en stemmeseddel med Arbeiderpartiet på, nok til å få meg til å føle meg litt som en vampyr på sydenferie uten solbrillene sine. Det klør og svir i hele kroppen.

Men hvorfor er det slik?

La gå at det etterhvert er flere italienere i italiensk salat enn det er arbeidere i Arbeiderpartiet, men det er jo bare sånn det er. Det finnes antagelig kjeivhendte folk i Høyre også, uten at det har hindret meg i å stemme på dem flere ganger.

Nei, jeg tror det først og fremst må være at Arbeiderpartiet er så dørgende kjedelige. Å ha en Ap-regjering er omtrent like spennende som når Rosenborg vinner Tippeligaen tretten år på rad. Jada, det er trygt og godt, bra for norsk fotball var det nok også, men fankern heller da, for alle oss med skjerf i andre farger så ble det kjedelig etterhvert. Særlig frustrerende var det de årene Rosenborg slet litt i starten, bare for å kjøpe de beste spillerene til konkurrentene i sommerferien.

Og sånn er det jo med Arbeiderpartiet også, de er ikke seine om å rappe sakene til konkurrentene. Enten det nå handler om å stjele klærne til Høyre mens de bader, være tøffere mot asylsøkere og skumle islamister enn Frp, eller om å lansere en eldreplan som sin egen, selv om det egentlig handler om et forlik med Krf, Venstre, og regjeringspartnerene SV og Sp, som Krf og Laila Dåvøy tok initiativet til, og Ap måtte slepes inn i.

Passende nok så ville jo Jagland i sin tid ha Nils Arne Eggen med i arbeidslaget som skulle bygge det norske hus.

En annen sak som gjør det vanskelig for meg å stemme på Arbeiderpartiet er alle de fæle Ap-politikerene. Ingen partier har like mange politikere som jeg kunne tenke meg å slippe en ambolt i hodet på enn Arbeiderpartiet. Bjarne Håkon Hanssen er den verste av dem alle, men den veien der orker jeg ikke en gang gå nedover nå. Jeg vil ikke ødelegge Ap-titten.

Men det må da finnes noen grunner til å stemme Arbeiderpartiet? Ja? La oss se hva de skriver på sin egen nettside om akkurat det.

Skal vi se: Arbeiderpartiet vil ha alle ut i jobb, samhandle helsevesenet, innføre verdighetsgaranti i eldreomsorgen, ha mer kunnskap i skolen, og øke satsningen på vei og jernbane. Det er topp fem, dessuten dukker det opp noe greier om klimaendringer, fattigdom og solidaritet. Dette i sterk kontrast til alle de andre partiene som vil ha folk ut av jobb, avhandle helsevesenet, ha en mer uverdig eldreomsorg, mindre kunnskap i skolen, og i hvert fall ikke bygge mer vei eller jernbane.

Aaaaargh, jeg er så lei av dette valget at jeg blir dårlig, tror jeg må ta en telefon til Snåsakaillen.

Den store forskjellen på en Ap-regjering, og en borgerlig regjering, er vel helst synet på privatisering. Ap er ikke helt fremmede for å slippe til private, men bare som et supplement. Konkurrentene på høyresiden snakker fortsatt om valgfrihet, og vil åpne opp for private i helse, omsorg, skole, i en helt annen grad enn det Ap ønsker. Den gamle Ap-kjempen Reiulf Steen uttalte nylig at dette valget blir en folkeavstemming om hvorvidt vi skal ha en velferdsstat eller ikke. I så fall stemmer jeg nok på velferdsstaten, men om jeg stemmer på Ap?

Nei det tviler jeg på.

Foto: Kenneth T.Kjelsnes (Creative Commons, funnet på Flickr)

En gang på åttitallet hørte jeg Jan P.Syse tale i Ibsenhuset i Skien, det var fabelaktig. Fyren var en gudbenådet taler, kastet manuskriptet, kjørte på med Ibsensitater og andre buskvekster, var småironisk og morsom og stemningen var høy.  På setene foran meg satt det tre ungdommer i SV-uniform, og når Syse var ferdig var det de eneste tre i salen som ikke reiste seg og klappet både hjertelig og lenge. Det året stemte jeg Høyre for første, men ikke siste gang.

Høyre er det partiet jeg har stemt på flest ganger, faktisk er de vel det eneste partiet jeg har stemt på mer enn en gang, i hvert fall så lenge vi holder oss til Stortingsvalg.

Men et eller annet sted på veien har Høyre og jeg skilt lag. Jeg har fortsatt sympati med dem, det er ikke det, men de snakker ikke til meg lenger. Det blir litt som med Bruce Springsteen føler jeg, de gamle klassikerene er fortsatt jævlig bra, de klarer fortsatt å røre meg, og det er ikke det at de platene han har gitt ut de siste åra er dårlige, de er bare ikke så bra som de en gang var. Han prøver å sette fingeren på nåtidspulsen med sanger om 11 september, Irak-krigen, Obama og alt det der, men gløden er på en måte borte. Bruce er gammel og rik, han mener det godt, men han bor bare ikke i mitt nabolag lenger. Sånn er det når jeg hører Høyre nå til dags også. Gamle sanger om igjen, bare dårligere, uten sprut, uten energi, av og til litt catchy, bedre enn mye annet man hører på radio for all del, men jeg kjøper heller Stein Torleif Bjellas Heidersmenn enn Springsteens Working on a Dream.

Om dere skjønner hva jeg mener.

Skønt, egentlig så minner vel Høyre strengt tatt mer om Smokie enn om Springsteen for tiden. Mesteparten av besetningen er byttet ut, de har ikke hatt en hit på 15 år, men har fortsatt et publikum som trofast møter opp, litt færre for hver gang riktignok, for å høre de gamle gode sangene i litt dårligere versjon.

And Who the Fuck is Astrup?

Aiaiai, det er godt valget snart er over, jeg vet ikke om dere orker flere dårlige vitser, men jeg har i hvert fall snart fått nok!

Det er flere ting som gjør det vrient for meg å stemme Høyre nå for tiden, men om vi nå skal peke på en eneste ting så må det være det evindelige maset om de mange som står utenfor arbeidslivet. Nå sist eksemplifisert ved Kristin Clemet som nevner at det blant de 600 000-800 000 som er helt eller delvis utenfor arbeidslivet er mange som kunne vært i jobb, og at grunnen til at de ikke gjør det handler om dårlig arbeidsmoral.  Dette underbygger hun på denne måten:

- Mitt inntrykk er at for eksempel polakker har en helt annen innstilling og arbeidsmoral. Vi hadde noen som hjalp oss med oppussing, og de gjorde en utrolig jobb. De sto på hele tiden, jobbet ti timer om dagen, og gjorde virkelig et imponerende arbeid.

Dette skal liksom være Høyres super-intelligente sjefsideolog, og så går hun ut på denne måten og snakker om et problem som er utrolig komplisert, og reduserer det til et spørsmål om moral, uten særlig annet enn anekdotiske bevis. Det blir for dumt.

Sykefraværet blir neppe noe tema i valgkampen, men Høyre skal forsåvidt ha skryt for at de er relativt klare på at de ikke ønsker å fornye avtalen om inkluderende arbeidsliv som går ut i år. Den virker nemlig ikke godt nok sier Høyre, de vil se på andre tiltak som kanskje kan virke bedre. Ja, det er vel egentlig bred borgelig støtte på det punktet. Oppfylles ikke IA-avtalen så må man se på andre virkemidler. Det betyr antagelig karensdager og økt arbeidsgiverbetaling ved sykdom. Kanskje også begrensninger i hvor lenge man kan gå sykemeldt.

Dette basert på myten om at vi har et for stort sykefravær her i landet. For å sitere Høyres egne sider:

- Utgiftene til sykefravær er tredoblet siden 1978
- Det utgjør omtrent 125 000 årsverk
- Siden 2001 har sykefraværet gått ned med 3 prosent
- Det er særlig i offentlig sektor at man sliter med høyt fravær og liten reduksjon
- Sykefraværet vil koste om lag 33 milliarder kroner i 2009

33 milliarder, det er jo ikke mer enn hva Siv Jensen, som Høyre altså gjerne vil samarbeide med, bruker i løpet av et gjennomsnittlig folkemøte i valgkampen.

Nå tror ikke jeg at sykefraværet i Norge er så høyt om man tar i betraktning at vi har høy arbeidsdeltagelse med flere eldre og flere kvinner i jobb enn landene vi sammenlignes med, men den diskusjonen får vente til en annen gang. Det som irriterer meg er hvordan Høyre (og andre) på den ene siden vil redusere sykefraværet, mens de på den andre siden vil at eldre skal jobbe lenger, at det skal bli vanskeligere å få uføretrygd, at funksjonshemmede og uføre skal inkluderes mer i arbeidslivet. Vi har jo så mange som står utenfor arbeidslivet må vite.

Men det regnestykket kommer aldri til å gå opp. Det lar seg rett og slett ikke gjøre, både å redusere sykefraværet, og få flere eldre, uføretrygdede og funksjonshemmede ut i jobb. Man må eventuelt velge.

Rett skal være rett, Høyre er ikke alene om disse tankene, langt i fra, Bjarne Håkon Hanssen og Høyre står neppe så langt fra hverandre her, men sist han forsøkte seg på noe kom jo Valla i veien, og om det er noen trøst så misliker jeg Hanssen mye mer enn jeg misliker Høyre. Men altså, Høyre påstår selv at de ikke selger lettvinte løsninger på vanskelige problemer, og vanligvis så tror jeg dem jo på det, men når de snakker om sykelønn, uføretrygdede og arbeidsmoral så er det vel i grunnen akkurat det de gjør.

Når jeg begynte å tenke på hva jeg skulle skrive om Høyre så var det mye den samme gamle leksa som dukket opp i tankene først, dere vet, forholdet til Fremskrittspartiet. Det er ikke så mange dagene siden Høyre lå trygt plassert i dødens posisjon, skviset ut av valgkampen gjennom fokuset på Jens vs. Jensen, med stø kurs mot sitt dårligste valg noensinne. Men så har det skjedd noe gitt. Siv Jensen har så langt ikke gjort noen god valgkamp, og Frp faller på målingene. Erna Solberg har fått plass, og grepet muligheten. På VGs siste måling er Høyre og Fremskrittspartiet på vei mot å bli ganske jevne i størrelse med henholdsvis 18,1 og 21,8 prosent.

Så Høyre er faktisk i ferd med å gjøre en brukbar valgkamp, og for dem som ønsker seg en borgerlig regjering er det antagelig godt nytt. Skal det lykkes å stable på beina en borgerlig regjering som kan overleve over tid er man nok avhengig av at Høyre gjør et godt valg, slik at Frp ikke blir for dominerende i en regjering.

Ønsker du en borgerlig regjering tror jeg altså det smarteste du kan gjøre vil være å stemme på nettopp Høyre.

Høyres hovedsaker i år går på bokstavrim, og dreier seg om skole, skatt og samferdsel. Det er jo ikke så veldig spenstig da, men det er vel sånn det har blitt. Høyre er et traust og ansvarlig parti, hvis vi holder den alltid irriterende Jan Tore Sanner utenfor, så er de også for en stor del både anstendige og ærlige. Og kjedelige. Som Henrik Syse sier til DN så er de et parti du godt kan kjøpe bruktbil av.

Men kan man stemme på dem da?

Nei, det tviler jeg på.

Foto: Arne Hjorth Johansen

Må vi tvinges til å flytte til Distrikts-Norge spør Bergens Tidende på forsiden i dag, torsdag. Jeg vet ikke helt hvem de spør, men om det er Senterpartiet skulle man tro svaret var et høyt og rungende ja. Før valget for fire år siden snakket de om at de skulle flytte 6000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Ifølge Dagens Næringsliv her om dagen klarte de å flytte 30-40 stykker på fire år i regjering. Det kan man selvfølgelig harselere over, men det gjelder å sette seg hårete mål. Sikter du mot stjernene så treffer du kanskje tretoppene. Problemet med denne visjonen var at Senterpartiet ikke siktet mot stjernene, de siktet mot tretoppene, og endte opp i en grøft full av brennesler. Senterpartiet burde legge lista mye høyere. Hvorfor ikke flytte ALLE statlige arbeidsplasser ut av hovedstaden? Da hadde man kanskje klart å flytte flere titalls arbeidsplasser til?

Med hensyn til å flytte arbeidsplasser ut av Oslogryta så mente Dagens Nærlingsliv at Senterpartiet burde gå foran med et godt eksempel og flytte både seg selv og partiorganet Nationen ut av Oslo før de maste mer om å flytte på de statlige arbeidsplassene. Dette vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Jeg bor selv ute i Distrikts-Norge, og er det noe vi har nok av her ute så er det senterpartister. Vi vil ikke ha flere. Orker dem ikke rett og slett. Jeg vil faktisk hevde at den beste grunnen til å stemme på Senterpartiet for oss i distriktene er at vi dermed får sendt enda noen flere av dem inn til Oslo.

Jeg synes det høres ut som en god deal. Vi sender senterpartistene inn til Latte-bygda, og til gjengjeld sender de mere penger ut til oss i distriktene. Vinn-vinn!

Men de statlige arbeidsplassene kan de bare beholde i Oslo, send oss heller noen barristaer, og kanskje noen kinesere som kan lage ordentlig kinamat, i stedet for bare grønnsaker i buljong.  Kanskje litt sushi?

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg til å mene noe om Senterpartiet. Finnes det egentilig noe mindre sexy enn Senterpartiet? Assosiasjonene løper umiddelbart til kjeledresser fra Felleskjøpet, traktor, gjødselepredning, Magnhild Meltveit Kleppa, Anne Enger Lahnstein, Borten i underbuksa og Vidkun Quisling. Riktignok het de Bondepartiet når Quisling var forsvarsminister, men de lurer ingen. Same shit, new wrapping?

En liten avsporing siden vi nå allerede har Quislet debatten? På Wikipedia kan man lese at Quisling var den første som tok arbeiderene på alvor, med henvisning til Menstadslaget, der Quisling sendte et helt gardekompani og fire marinefartøyer for å holde de kampglade arbeiderene fra Norsk Hydro og Union på plass.

Og dermed ser vi jo at tidene har forandret seg. Der Bondepartiet sendte militæret mot arbeidere på 30-tallet, så sitter Senterpartiet i dag i regjering med sosialister og sosialdemokrater. Selv om det ikke er arbeidere i Arbeiderpartiet lenger, så vil nok noen sikkert mene at dette er flere skritt i riktig retning. Uansett så lar vi nå Quisling være Quisling, og Bondeparti være Senterparti. Hva står Senterpartiet for i dag?

Nettsidene deres gir oss fire hovedsaker, og aller øverst står et grønt og fornybart næringsliv. Senterpartiet vil skape titusenvis av nye arbeidsplasser innenfor fornybar energi i en ny, grønn tidsalder! Bioenergi, vindkraft og småkraftverk må prioriteres i omleggingen av energipolitikken. I tillegg vil de ha en storstilt satsning på vei, kollektivtransport og jernbane der DU bor. De vil ha en trygg og nær omsorg med utbygging av omsorgsboliger, sykehjem og dagtilbud. Der DU bor. Og så vil de bruke store penger på å styrke innholdet i skolen. Der DU bor.

Vel og bra det, men har de levert varene i de fire årene med rød-grønt samarbeid?

Det får du nesten vurdere selv.

Senterpartiet driver med realpolitikk, de har lang erfaring med å samarbeide med andre partier for å få resultater for egne hjertesaker, dette kan de. De har troverdighet på distriktspolitikken, og er naturligvis det partiet man bør stemme på om man for enhver pris vil holde Norge utenfor EU. De er bedre enn sitt gjødselstinkende rykte, men først og fremst er de vel bare dørgende kjedelige. Er det nok til å stemme på dem?

Nei det tviler jeg på.

Foto TV2

TV2 dro i gang sitt første folkemøte i valgkampen onsdag kveld, og hadde for anledningen børstet støv av Oddvar Stenstrøm. Det var et smart trekk, for det fikk oss til å innse hvor lite vi egentlig har savnet Holmgang.

Men Oddvar Stenstrøm er ikke på valg, så vi gyver løs på selve møtet med en gang.

Skatt var første punkt på programmet, og det er samme gamle leksa om igjen. Stoltenberg er liksom den ansvarlige faderen som forsøker å fortelle barna sine hvorfor de ikke kan spise is til middag hver dag, mens Jensen er tenåringsdatteren som furter fordi hun ikke får viljen sin. Hun mener vi kan spise is til middag hver dag, godteri til kvelds, og allikevel ikke bli feite.

Og så begynner Høybråten å snakke om kontantstøtten, og det er like før jeg holder på å sovne, men jeg våkner igjen når Stoltenberg prøver å innbille oss at en sykehjemsplass koster to millioner kroner i året, men at det er gratis for den enkelte, men blir prompte arrestert av Stenstrøm som kommer trekkende med moren sin som bor på sykehjem og blir trukket 85 prosent av trygda for oppholdet.

Stoltenberg prøver seg med at han mente at vi slapp å bygge våre egne sykehjem, for det gjør fellesskapet for oss. Inni seg stiller han nok de to spørsmålene vi alle lurer på: Er moren til Oddvar Stenstrøm 140 år gammel, og er det ikke egentlig på tide at også Stenstrøm får sykehjemsplass.

I hvert fall er det dette jeg tenker på i det jeg reiser meg for å gå på do. Det kan bli en lang kveld.

Når jeg kommer tilbake igjen så er de i full gang med å snakke om fattigdom. Kristin Halvorsen prøver å forklare et eller annet, mens Stenstrøm står og bjeffer, og ingen blir noe som helst klokere. Sponheim kaster seg inn og hakker på Halvorsens fire år gamle anklager mot Bondevik, men Stoltenberg rykker inn som ridder i hvit hest og går god for Halvorsens store hjerte for de fattige barna.

Så får Siv Jensen ordet og jeg frykter at alt er i ferd med å gå til helvete, men da kommer Stenstrøm til unnsetning og annonserer reklamepause. Den kommer som en lettelse.

Fattigdommen er et sånt spøkelse som dukker opp hver eneste valgkamp, ikke fordi noen egentlig bryr seg om de fattige mellom valgkampene, men fordi det er sånn at uansett hvor finmasket vi gjør sikkerhetsnettet vårt så vil noen klare å svømme mellom maskene. Det er et lett område for politikerene i opposisjon til å score billige mål på politikerene i posisjon. Vi bor jo i verdens rikeste land må vite, og enkeltskjebner trumfer ethvert forsøk på å se det store bildet. Jeg vet ikke om det er grunnlag for å kritisere de rød-grønne for å ha gjort for lite for fattigdommen, men det er neppe grunnlag for å hevde at de har gjort noe mindre enn Bondevik II gjorde. Og uansett hvem som vinner valget i år, så kommer vi til å ha akkurat den samme fattigdomsdebatten neste gang det stunder til valg.

Erna Solberg sitter også i panelet! Skulle du ha sett! Hun vil avskaffe fattigdommen gjennom å bedre skolen. Mens Sponheim og Høybråten vil ha målrettede tiltak. Så kommer Jensen og vil gi foreldrene til barna verdigheten tilbake. Slik at de kan kjøpe ranselene selv og slipper å gå til Frelsesarmeen. La oss huske på dette neste gang noen i Fremskrittspartiet bitcher om sosialklienter, vil gjøre det vanskeligere å få uføretrygd, og dessuten redusere ytelsene for å tvinge slabbedaskene ut i jobb.

Så setter vi over til asylsøkerene som er i ferd med å oversvømme landet. Det er så fryktelig mange av dem. Det er helt ute av kontroll. Det er så mange at jeg knapt nok ser TV-skjermen. Siv Jensen sitter og rister av glede i stolen over at hun endelig får sjansen i favorittgrenen. Hun vil ha lukkede mottak, mottak i nærområdene der flyktningene kommer fra, og dessuten må de sendes ut fortere enn svint. Jern-Erna hiver seg på og er lettere sjokkert over regjeringen, men hun har noen gode råd som ikke en gang er dyre. Regjeringen må bli tøffere og kutte ut de småliberale tendensene.

Men heldigvis kommer Sponheim inn og setter tingene inn i perspektiv, det er 0,01 promille som kommer til Norge, faktisk er det mange færre asylsøkere som kommer til Norge enn det er folk som stemmer på Venstre. Ingen grunn til bekymring altså.

Men han liker ikke juksemakere han heller, og får støtte av Navarsete som riktignok ikke vil ha passkontroll på Svinesund, men vil ha økte kontroller. Noe som kan bety økte inntekter til statskassen gjennom bøter til øl sprit og kyllingsmuglere på dagstur med bagasjerommet fullt av kontrabande.

Høybråten liker heller ikke juksemakere, mens Siv Jensen synes det er kostelig å høre de andre partiene prøve å leke tøffe mens det bare er Fremskrittspartiet som har mislikt juksemakere og andre svartinger i førti år.

Stoltenberg vil være streng men rettferdig, men jeg må slå av TV for å gå på jobb. Det er i hvert fall ikke rettferdig, men akkurat i det jeg skal til å trykke på knappen avbryter Stenstrøm for siste gang og slår fast at dette var alt vi rakk for denne gang. Jeg gikk altså ikke glipp av noe.

Jaja, sant og si hadde jeg vel ikke gått glipp av noe uansett når jeg hadde slått av.

Vekk meg når han er ferdig med å snakke

Kristelig folkeparti. Bare navnet er jo nok til å skremme Fanden på flatmark. Kristelig folkeparti, eller Krf for kort. Kå ærr eff. Da er man plutselig bare en t unna kå ærr eff t, altså kreft, og slikt kan man vel ikke stemme på?

Vel, jeg må innrømme at jeg faktisk har gjort det en gang. Stemt på Krf. Det var den gangen partiet fremsto litt mer hedonistisk utad. Bondevik røyka sigar, Valgerd drakk rødvin, og jeg hadde lyst på kontantstøtte. Vi kan kanskje si det sånn at jeg stemte mer med pungen enn med hodet?

Dette var på nittitallet en gang, og siden har kontantstøtten fått skylda for alt fra manglende integrering til å lette hverdagen for pedofile incestmonstres tilgang til hjemmeværende barn, Valgerd og Bondevik er borte, Høybråten har tatt over skuta, og partiet har mistet mesteparten av apellen. Selv i kjernemiljøene på vestlandet har folk begynt å se seg om etter andre alternativer. Selv om siste meningsmåling jeg fikk med meg ga partiet en oppgang på 2,1 prosent, så er det nesten så det er litt synd på Krefferne.

Jeg mener, de har vel tapt på de fleste fronter? Abort er lov, angrepillen er i fritt salg, folk skiller seg over en lav sko, mens de homofile får lov til gifte seg. Vinmonopolet får stadig flere utsalg, det er bare noen få kommuner igjen med ølpol, og folk drikker mer og mer. Stadig færre nordmenn heier på Israel, og Molde FK har fortsatt tilgode å vinne Tippeligaen.

Det er så man lurer på om ikke Krf burde droppe å stille til valg, og heller melde seg inn i Rettferd for taperne?

Det valgtaktiske teller heller ikke til Krfs fordel denne gangen. De avviser et regjeringssamarbeid med Frp, og går for en sentrum-Høyre-variant. Det tror jeg ikke er realistisk, og jeg føler meg ikke helt trygg på at ikke Krf kan lokkes til et samarbeid med en Høyre-Frp-konstellasjon på et eller annet vis om de får godt betalt for hjertesakene sine.

Men okay, Krefferenes hovedsaker er i følge nettsiden deres disse:

Valgfrihet for småbarnsfamiliene (De vil øke kontantstøtten, innføre 14 uker ekstra fleksibel foreldrepermisjon som skal kunne brukes innen barnet fyller 10, sikre fleksibelt barnehagetilbud til alle, til overkommelig pris, gi mødre rett til foreldrepenger selv om de ikke er i jobb mellom to tette fødsler, og til slutt vil de gi fedre selvstendig opptjeningsrett til pappaperm.)

Vel, selvstendig opptjeningsrett burde vært innført for lenge siden, så der er jeg med. Det er sikkert også greit at man kan få foreldrepenger også ved tette fødsler, barnehage til alle til overkommelig pris har vi vel i grunnen allerede, 14 uker ekstra fleksipermisjon fenger ikke meg noe større, og selv om jeg altså en gang stemte Krf på grunn av kontantstøtten, så har jeg nå kommet til erkjennelsen av at det er et tullete prinsipp at man skal betale noen fordi de ikke bruker en offentlig tjeneste. De pengene kan man bruke på bedre måter, så jeg vil helst ha bort hele kontantstøtten. Nei, dette gir meg ikke noe større lyst på å stemme Krf.

Verdighet i eldreomsorgen (De vil innføre en verdighetsgaranti som gir eldre lovfestet rett til et tilpasset omsorgstilbud, sikre flere godt kvalifiserte ansatte og bygge flere sykehjemsplasser,ha sosiale møteplasser ala eldresentra i alle lokalsamfunn, og de vil bedre omsorgslønnen for familiemedlemmer som selv utfører omsorgstjenester.)

Dette er for en stor del sånt svada som alle partiene i større eller mindre grad er for. Verdighetsgaranti er en sånn valgkampgreie som egentlig ikke betyr noe særlig, flere kvalifiserte ansatte er en nødvendighet nå som eldrebølgen bare er ti år unna, og det samme gjelder sykehjemsplassene, men alle partiene vil vel ha dette. Jeg er litt usikker på om sosiale møteplasser skal være en offentlig oppgave, i hvert fall ikke når økonomien blir trangere, og omsorgslønn mener jeg for en stor del er et blindspor i eldreomsorgen. Det er ikke noe på dette området som tilsier at jeg skal stemme Krf her, fremfor noen andre partier.

Vern om miljøet og klimaet (De vil ha tøffe tiltak for å redusere klimagassutslipp, tilskudd på 25000 til alle som kjøper miljøvennlig bil, øke belønningsordning for kollektivtrafikken, og satse mer på jernbane, dessuten vil de styrke vern av sårbar natur, og sikre allmenheten tilgang til alle friluftsområder)

Det høres vel og bra ut, men jeg savner noe om fornybar energi her. Mulig de har begravet dette nede i programmet et eller annet sted? Problemet med Krf på dette området er at det er andre partier som har langt større troverdighet på miljø enn dem. De drar neppe mange stemmer på denne biten.

Forresten, siden Krf er så glad i kontantstøtten, hvorfor ikke gi 25000 kroner til alle som ikke kjøper bil i det hele tatt? Jeg mener, å gå eller sykle er jo aller mest miljøvennlig, og det er ikke rettferdig at milliarder av statsbudsjettet skal brukes på dem som har bil, mens dem som velger å bruke tiden på føttene sine blir avspist med smuler og dyr kollektivtrafikk? Gir de meg 25000 spenn så skal jeg vurdere å gi dem en stemme.

Og den siste hovedsaken:

Kamp mot fattigdom i Norge og verden (Likelønnspott for kvinnedominerte yrker, sosial boligbygging, samt inkludere flere i arbeidslivet. Målrettede tiltak rettet mot barn der foreldrene er økonomisk svakerestilte, øke bistanden til 1,4 prosent av BNI, og til slutt vil de slette gjelda og inkludere u-land i verdenshandelen.)

Endelig, på det siste punktet kom det altså noe å bite i. Her er jeg med. Jeg er selvfølgelig mot fattigdom, jeg tar gjerne en likelønnspott, ser gjerne mer sosial boligbygging, og alle er selvfølgelig for å inkludere flere i arbeidslivet, selv om det er lettere sagt enn gjort. Jeg sier hurra for hjelp til barn av økonomisk vanskeligstilte, og vil gjerne inkludere u-land i verdenshandelen. Sletting av gjeld til u-land kan nok også være en bra ting vil jeg tro. Når det gjelder hvorvidt størrelsen på bistanden skal være en prosent av BNP, eller 1,4 prosent av BNI blir såpass teoretisk at jeg ikke gidder å bry meg om akkurat den biten. Uansett er dette et område der Krf har troverdighet. Skal jeg stemme Krf så blir det dette punktet som er avgjørende.

Men er det nok?

Nei, det tviler jeg på.

Fattigdommen? Nei den har jeg ikke sett. Foto Stig Weston/SV

Jeg vet ikke om det er sant, men det har blitt meg fortalt at det for en god stund siden var snakk om å plassere sosialhøgskolen i Florø, men at byens politikere takket nei til tilbudet. Man ville ikke ha “alle disse SV-folka” hit til byen. Enten det er sant eller ei, så er det en god historie.

Eller rettere sagt så var det en god historie, helt til jeg tidligere i år snappet opp rykter på byen om at undertegnede selv skulle være en av “disse SV-folka”.

Ja dere kan vel tenke dere bestyrtelsen. Hva ville nå skje? Ville jeg bli fordrevet ut av byen? Rullet i tjære og fjær? Kastet på sjøen? Tvunget til å kore på plata til Kurt Arve Washburn? Foreløpig har bekymringene vist seg grunnløse, men jeg antar at det skyldes at byens unge lovende Høyremann, Jacob Nødseth, har hatt det for travelt med å forklare Montesquieus maktfordelingsprinsipper til lokallaget sitt, til at han har hatt tid til å gripe fatt i problemet Hjorthen.

Ryktene om min SV-tilhørighet stammer antagelig fra at jeg tidligere i år hadde gleden av å tilbringe en helg i Bergen på partiets regning, med oppgaven å blogge fra landsmøtet deres. Og jeg innrømmer det gjerne, noen av de fineste menneskene jeg kjenner bekjenner seg på en eller annen måte til SV. Selv synes jeg det er et sjarmerende parti på mange måter.

Men jeg er ikke medlem, har aldri vært det, og har hittil aldri stemt på sosialistpakket verken ved lokal eller stortingsvalg.

Hovedgrunnen til at det er vanskelig for meg å stemme på SV er, som kollega Bjørn Stærk skrev i forrige uke. Det er ofte noe små-autoritært over sosialdemokraters velferdstankegang. Staten skal ikke bare tilby hjelp, men veilede oss med faderlig hånd. SV går av og til i den fella. De mener det så godt, og de er så ivrige. De ser et problem, tror at løsningen er Staten, og så gyver de på med alt de har.

Uten øye for at medisinen noen ganger er verre en sykdommen.

Men jeg liker SV, jeg gjør det. De har de hotteste bebsene, de kjekkeste gutta, de har Kristin Halvorsen, som er fra Grenland og er dermed pr. def svinedyktig. De har Oddny Miljeteig, Eirik Solheim, og alt for mye Møllers tran.

Og så har de Hallgeir Langeland da.

Til NRK her forleden sa Langeland dette:

- Det å sitte i regjeringen har jo selvsagt noen kompromisser, men nå driver jeg jo valgkamp for SV og der er vi helt tydelig på dette temaet.

Temaet var petroleumsvirksomhet rundt Jan Mayen, der det nå settes i gang kartlegging av olje og gassressurser, og jeg synes Langelands uttalelse her er et nydelig bilde på dagens SV. Her klarer Langeland å være den realpolitiske og kompromissvillige politikeren som innser at han må spise en og annen kamelbiff om han skal få være med og holde en hånd på rattet og påvirke hvilken vei utviklingen skal gå, samtidig som han er den idealistiske protestpolitikeren som raser mot makta og oljeindustrien.

Ingen liten prestasjon det, og det er heller ingen liten prestasjon at SV, selv om de sitter ved maktas bord sammen med Ap og Sp, har klart å beholde litt av sjela si som protestparti. Selvfølgelig er de lette å latterliggjøre når de står på plenen og protesterer mot seg selv, men jeg synes det er litt vakkert jeg, hvordan de på den ene siden innser at de er nødt til å ta litt juling i regjering om de vil være med og bestemme, samtidig som de nekter å la realpolitikken hindre dem i å drømme og tro på at en annen og bedre verden er mulig. Fri fra alle de fæle Ap-politikerene. Da blir det nesten like fint å jobbe som å danse dere!

Som Warren Zevon en gang sang om bokseren “Boom Boom” Mancini, “some have the speed, and the right combinations. If you can’t take the punches, it don’t mean a thing.”

SV har gjennom fire år i regjering vist at de kan ta i mot juling, they can take the punches, og allikevel karre seg opp i ringen igjen til neste runde, uten å miste troen på at man en dag skal bli verdensmester.

Men tåler de fire år til uten å ende opp som en punchdrunk og beruset sjømann med blomkålører, slike som Ole Klemetsen slo ut på løpende bånd på veien mot sine titler på nittitallet?

De rød-grønne satser på å fortsette samarbeidet etter valget, men om det skal skje er de avhengig av å få flertall etter valget, og selv med et flertall så er det ikke sikkert de klarer å stable på beina et nytt Soria Moria. Det er slett ikke sikkert SV vil se seg tjent med nye fire år om de kommer ut av valget med lavere oppslutning enn sist. Sannsynligvis bør de heller øke litt?

Og det spørs det om de klarer.

SV håper antagelig på at miljø og klimaendringer skal bli en av de store sakene i valgkampen. De har gått høyt ut i forhold til oljeboring i Lofoten og sagt klart i fra om at dette skal vi ikke ha noe av. Dette er nok den ene saken SV ikke kan kompromisse på i nye regjeringsforhandlinger, så om dette er den ene saken som er viktigst for deg ved årets valg, så er det antagelig SV du skal stemme på.

Andre partier vil antagelig forsøke å trekke SVs troverdighet som miljøparti i tvil, med henvisning til hvor lite de egentlig har klart å påvirke miljøprofilen til dagens rød-grønne regjering. De vil ha en relativt lett jobb, for det blir unektelig litt puslete med forsvaret “det ville vært mye verre uten oss”. Allikevel så er det faktisk et poeng.

Er miljøet det viktigste så er det nok en stemme på SV som gir best uttelling. Særlig hvis vi, slik jeg gjør, antar at en sentrumsregjering av H-Krf-V ikke er noe realistisk alternativ. Da er alternativene til nye rød-grønne år enten en H-Frp-regjering, som neppe blir spesielt miljøvennlig, eller Stoltenberg i mindretall, der Ap kan skaffe seg støtte for oljeboring både her og der gjennom samarbeid til høyre for seg.

Foto: Stig Weston/SV Nei, du kan ikke stemme på henne ved stortingsvalget, men vi bruker bildet av Oddny allikevel.

Skjønt, kanskje er det like greit, om man er mest opptatt av miljøet, å slenge en proteststemme til Miljøpartiet De Grønne?

Og for min egen del så klarer jeg liksom ikke å mønstre den helt store interessen for miljøsaker, det er neppe det som blir det avgjørende punktet for meg når jeg skal putte stemmeseddelen i urna. Dessverre for SV tror jeg nok jeg representerer ganske mange akkurat der.

Ja, dessverre for jordkloden også kanskje, men hva vet jeg?

Som sagt, min store innvending mot å stemme på SV er forholdet stat-individ. Jeg er for offentlige løsninger, liker velferdsstaten og den norske modellen, men et eller annet sted må det finnes en grense for hva staten skal blande seg borti. For min del setter jeg nok den grensen et stykke lenger til høyre enn det SV gjør.

Dermed ville det vært uaktuelt å stemme på et SV som var så stort at det lå an til å dominere en ny rød-grønn regjering. Men så stort er de ikke, og så stort blir de ikke, og til tross for mine betenkeligheter synes jeg Ap kan ha godt av å bli dratt litt til venstre i noen saker. For balansens skyld hadde det kanskje også vært greit å ha et relativt stort parti også på venstresiden, nå som Frp har vokst seg så store?

Men kanskje skulle man like godt ta å slenge en proteststemme til Rødt i stedet, slik valgomaten til TV2 mente jeg burde?

Etter å ha vært på SVs landsmøte tidligere i år så sa i et ubetenksomt øyeblikk noe om at jeg skulle stemme SV i år hvis jeg bare fikk en klem av Oddny Miljeteig. Den har jeg ikke fått, så om jeg kommer til å stemme på SV denne gangen?

Nei, det tviler jeg på.

NB! Dagbladet hadde i utgangspunktet satt eventuelle kommentarer på forhåndsmoderering. Det har de lovet å endre på, men på grunn av ferieavvikling så er jeg ikke sikker på om de har rukket å endre det til denne posten publiseres. Selv kommer jeg akkurat i den tiden til å ha litt usikker tilgang til nett, så om forhåndsmodereringen fortsatt er på så vet jeg ikke helt når jeg får kommet meg inn og godkjent kommentarene deres. Beklager i så fall om kommentarene deres ikke dukker opp på en stund!

Er det sant Ola! Er virkelig ballene til Lars SÅ store?!?

Man pleier gjerne å si om Venstre at det er partiet som alle liker men ingen stemmer på, men for fire år siden så var det akkurat det jeg gjorde. Jeg holdt meg for nesen og stemte på Venstre. Jeg er ikke sikker på om jeg husker hvilken genial tankerekke som lå bak den beslutningen, antagelig var det et eller annet med at jeg gikk for at V-H-Krf-konstellasjonen skulle fortsette å styre, men at jeg ville ha tyngdepunktet mot sentrum heller enn mot høyre.

Og som vi alle vet så hadde den stemmeseddelen omtrent samme effekt som den jeg vanligvis har når jeg leverer langoddsen på Narvesen. Det laget jeg ikke spiller på vinner, og i stedet ble det fire år med en rød-grønn Tufte-regjering.

Heldigvis var det i hvert fall billigere å stemme enn å tippe på langoddsen.

Men dette er nå vann under brua, spørsmålet er om det går an å stemme på Venstre denne gangen?

For Venstre er friheten til å bli sin egen sjef, skape og utvikle sitt eget – en verdi i seg selv. Dette skriver Lars Sponheim på sin blogg, og det er ikke bare tomme ord heller, for Sponheim har jo nettopp grepet denne friheten, blitt sin egen sjef, og har utviklet Venstre til sitt eget parti. Sponheim er Venstre er Sponheim, og sånn kommer det nok til å være en stund til, selv om Trine Skei Grande av og til slipper til i en og annen avis for å skremme platebransje og forleggere med sine tanker om fildeling, og Abid Q. Raja er hyperaktiv allstedsnærværende både her og både der.

Og det er i grunnen helt greit, for Sponheim er kanskje et fjols, men han er i det minste et underholdende fjols. Det er som regel å foretrekke fremfor den andre og mer utbredte varianten. Tenk om alle politikere var like sprudlende som Dagfinn Høybråten da? Det skulle tatt seg ut, og er det egentlig noen som tror at Venstre ville holdt seg over sperregrensen med Olaf Thommesen som leder?

Nei takke meg til Sponheim da, og Venstre har noen gode kort på hånden.

De er kanskje det eneste partiet som i det minste forsøker å unngå øvelsen som så mange andre bedriver, der man tar avstand fra Frps mange fremmedfiendtlige utsagn, samtidig som man legger politikken og retorikken sin stadig tettere opp mot Frps.

De klarer å fremstå med en viss troverdighet i spørsmål om personvern.

For meg, som nok befinner meg et eller annet sted rett til høyre for sentrum så lenge vi snakker økonomi og forholdet mellom stat og individ, mens jeg på andre områder nok føler meg mer hjemme ute på venstrekanten et sted, så fremstår Venstres sosialliberalisme som et godt alternativ.

Så hvorfor ikke bare stemme på faenskapet og ble ferdig med det?

Fordi Venstre er et lite filleparti, hvilket betyr at en stemme på dem også kan vise seg å være en stemme på noen helt andre. Og vil vi nå gi stemmen vår til hvem nå det måtte være?

La oss drite i programmet til Venstre, og heller se litt på spillet om regjeringsposisjonen. Skal vi se…

Venstre ønsker primært en sentrumsregjering sammen med Høyre og Krf. Det stemte jeg jo på forrige gang, og kunne kanskje vurdert å gjøre igjen, men om det skal bli noe realistisk alternativ i år er jeg redd Dagfinn Høybråten må komme over direktenummeret til Han der oppe i god tid før valget, og at Han ikke er ute og røyker mens Dagfinn ringer

Venstre kunne sikkert fått være med og leke regjering med Høyre og Frp, men dette har Sponheim garantert ikke er aktuelt for partiet. De vil ikke støtte en regjering der Frp er med.

Venstre vil ikke støtte en regjering der SV er med.

Så om vi skal tro på Sponheimen så vil han altså torpedere både en Høyre-Frp-regjering, for de kommer neppe til å få flertall alene, og han vil torpedere en ny rød-grønn regjering, så sant de ikke skulle få flertall, og det ser det ikke ut som om de vil få i skrivende stund i hvert fall.

Konklusjonen må bli at en stemme på Venstre antagelig er en stemme på en mindretallsregjering der Arbeiderpartiet styrer alene, og det høres da fryktelig kjedelig ut?

Så skal jeg stemme Venstre denne gangen?

Det tviler jeg på…