Mellemtinget

- KrF vil stoppe saker som er helt avgjørende for Venstres velgere. Venstre har sluppet unna å bli konfrontert med konsekvensene av å forlove seg med KrF.

HÃ¥kon Haugli

Jeg kunne neppe artikulert det bedre selv. I Oslo i gÃ¥r gjorde stortingskandidat HÃ¥kon Haugli fra Arbeiderpartiet en siste opptreden før valget. Han benyttet anledningen til Ã¥ peke pÃ¥ Venstres velgerfrieri. – Venstre unnlater Ã¥ fortelle at nesten alle de sakene urbane, liberale og vidsynte mennesker er opptatt av, er saker der Venstre er pÃ¥ ett hundre prosent kollisjonskurs med KrF, sa Haugli i sin appell pÃ¥ Grønland. Haugli, som ogsÃ¥ er leder for homofile og lesbiske sosialdemokrater, pekte pÃ¥ at Venstre er for Ekteskapsloven, men gjennom fire Ã¥r i Regjeringen Bondevik satt de passive mens Laila DÃ¥vøy (KrF) administrerte familiepolitikken.

Haugli har helt rett. Dagens regjering har fått på plass en felles ekteskapslov og gjennomført en rekke andre reformer som har skapt større likestilling mellom homofile og heterofile. Sammen med KrF, FrP og Høyre forsvarte Venstre blasfemiparagrafen da Ap og SV ville fjerne den i 2004. Under Bondevik bidro også justisminister Odd Einar Dørum (V) til en uthuling av personvernet ved å tillate rom- og telefonavlytting uten skjellig grunn. Den rødgrønne regjeringen har reversert disse terrorlovene.

Jeg synes Venstre har lykkes godt i valgkampen. De har lykkes med å holde partiets politiske problem under bordet. Det eneste Venstre lykkes med gjennom sitt borgerlige samarbeid er i beste fall å forhindre at KrF får gjennomført tilbaketog på de fremskrittene Arbeiderpartiet og SV har sørget for. Til gjengjeld forhindrer KrF at Venstre får gjennomført de delene av deres program som Venstre gjerne er mest ivrige på å by frem for velgerne nå i valgkampen.

Nå har Venstre igjen bundet seg til et samarbeid med KrF i en ny borgerlig regjering. Dette samarbeidet er ingen resept for et mer liberalt samfunn, snarere tvert i mot! Ikke noe parti er så kåte på å regulere både offentlig moral og individuelle liv som nettopp Venstres mest foretrukne politiske samarbeidspartner.

Liberale velgere bør stemme på partier som i praksis har vist at de fremmer liberale verdier, ikke på dem som er størst i munnen i opposisjon og i valgkamp. Dersom Venstre og KrF hadde regjert Norge sammen de siste 40 årene, ville homofili fortsatt være kriminelt, abortlovgivningen ville være middelaldersk og bordbønn ville muligens fortsatt være obligatorisk i skolen. For å sette det ørlite grann på spissen.

Velgerne skal nÃ¥ avgjøre. De har valget mellom et kjent regjeringsalternativ – eller to eller flere ukjente alternativer, med ukjent politikk.

Da partilederdebatten var over, var det samtidig 71 timer og 15 minutter til valglokalene stenger. Partilederne er nervøse. Med all grunn. Denne debatten var først og fremst informativ for dem som ikke har fulgt valgkampen tett. Denne sendingen var et slags sammendrag av valgkampen. Slik sett tjente dette tradisjonsrike programmet kanskje nettopp sin hensikt.

Høyst ulike regjeringsambisjoner
Det som ikke fremkom var de svært forskjellige ambisjonsnivÃ¥ene. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har i denne valgkampen arbeidet for Ã¥ samle et nytt flertall av velgerne for den politikk de tre partiene stÃ¥r sammen om. De ønsker Ã¥ regjere videre med et tillitsvotum fra et flertall av det norske folk. Til sammenlikning har Venstre, KrF og Høyre en langt lavere ambisjon: De har som mÃ¥l at disse tre til sammen skal vinne tilliten til 25,1% av velgere – og bli større enn Fremskrittspartiet! Deretter vil de ydmyke det største partiet pÃ¥ borgerlig side, men baserer seg likevel pÃ¥ at nettopp dette partiet skal melde seg frivillig til jobben som dørvakt for deres regjering. Aller, aller minst har de presentert hvilken politikk som vil bli ført under disse samarbeidsforholdene. Normalt handler nasjonale valg om Ã¥ samle flertall for det ene eller det andre. Det er dette demokratiske valg skal handle om.

Vi har alle sett dem i valgkampen. Siv Jensen har sett ut til Ã¥ ha mer enn nok med Ã¥ beherske seg pÃ¥ grunn av TV-kameraenes tilstedeværelse. Ved et tilfelle pÃ¥ TV2 kunne det nesten se ut som om hun egentlig ønsket Ã¥ gÃ¥ fysisk løs pÃ¥ Erna Solberg. Men la alt dette ligge. I sum handler det om at det bare er det rødgrønne regjeringsalternativet som er et hÃ¥ndgripelig tilbud til velgerne. De fire borgerlige partiene har faktisk enda ikke klargjort hva som er deres tilbud. Hvem blir statsminister? Hvilke partier skal samarbeide med hvem? Hvilken politikk skal dette konglomeratet av politiske meningsmotstandere samarbeide om? Dette er spørsmÃ¥l som de strengt tatt skylder Ã¥ svare pÃ¥. Dette er spørsmÃ¥l de selvfølgelig – SELVFØLGELIG – skulle ha besvart. Ikke minst nÃ¥r det stÃ¥r igjen bare 71 timer og 15 minutter.

Siv Jensen har om det borgerlige samarbeidet sagt: “Vi har forsøkt Ã¥ være ansvarlige. Vi har forsøkt Ã¥ være konstruktive. Det nyttet ikke!” SÃ¥ hva tilbyr hun nÃ¥ da? Uansvarlighet og destruktivitet?

Velgernes tur til å tale
Velgerne skal nÃ¥ avgjøre. De har valget mellom et kjent regjeringsalternativ – eller to eller flere ukjente alternativer, med ukjent politikk. Det vil antakelig slÃ¥ ut i favør av det kjente rødgrønne alternativet, vel og merke hvis disse partiene klarer Ã¥ mobilisere alle sine velgere frem til valglokalene.

Endelig klarte en journalist å arrestere Siv Jensens økonomiske politikk. Bare de aller mest trassige FrP-velgerne vil benekte at det var dette som skjedde i TV2s partilederutspørring.

Dette var godt journalistisk hÃ¥ndverk av PÃ¥l T. Jørgensen. FrPs partiprogram innebærer – etter TV2s forsiktige beregninger – 70 milliarder kroner mindre i Ã¥rlige inntekter, og minst 30 milliarder kroner i Ã¥rlig økte utgifter. Dette er i størrelsesorden tre ekstra forsvarsbudsjett, eller rundt regnet halvparten av hva vi dag bruker til helseformÃ¥l. Dette skal finansieres ved Ã¥ tappe bankkontoen – eller sagt pÃ¥ en annen mÃ¥te: Vi skal slutte Ã¥ finansiere vÃ¥re fremtidige pensjoner.

Alle familier vet at man kan unne seg en dyr ferie en gang i blant. Alle vet at man da gjerne kan bruke mer enn man tjener Рi en kort periode. FrP inviterer oss til permanent ̴ leve p̴ feriebudsjetter. Staten, skal tjene mindre. Veldig mye mindre! Samtidig skal vi bruke mer. Veldig mye mer!

Siv Jensen er stadig like forundret over at de andre borgerlige partiene ikke vil samarbeide med FrP. De mener at avstanden til dette partiet er for stor. Stadig er det også slik at nesten 80% av landets velgere ikke stemmer på FrP. Likevel sier en indignert Siv Jensen at det er helt urimelig, nærmest udemokratisk, at de ikke skal sitte i regjeringen.

De har rett og slett sin helt egen verdensanskuelse i det s̴kalte Fremskrittspartiet. De seks andre partiene p̴ Stortinget er innbyrdes uenige om mye, men n̴r det kommer til FrP blir det klart at seks av partiene tross alt opererer innenfor en slags felles oppfatning av virkeligheten. S̴ er de uenige om politikken og veien videre. FrP derimot Рutvikler sin politikk i en helt egen virkelighetsforst̴else.

Dette klarte etter min oppfatning Pål T. Jørgensen å få frem, på en svært nøktern, saklig og rolig måte. Siv Jensen bekreftet dette inntrykket, på en svært nøktern, saklig og rolig måte. Den kanskje beste og mest informative partilederutspørringen så langt.

Det eneste en kunne savne var et spørsmål om hvorfor ikke FrP vil bruke kolossalt mye mer oljepenger på integreringstiltak? Integrering er jo angivelig svært viktig for dette partiet, og penger har de jo mer enn nok av.

Erna Solberg sier Høyre er opptatt av kunnskap i skolen, men selv viser Høyre en helt flat læringskurve i skolepolitikken.

Også i utspørringen på TV2 torsdag kveld, spilte Solberg den samme plata som alltid før. Er Høyre rett og slett litt tungnemme i skolepolitikken? Først motarbeidet Høyre utdanningspolitikken til Venstre, og senere har de flittig motarbeidet Arbeiderpartiets videreføring av denne. Likevel bruker de hver eneste valgkamp til å elendighetsbeskrive det norske utdanningssystemet. Hva er egentlig Høyres meritter i skolepolitikken?

Gjennom mer enn 100 år har Høyre kjempet imot samtlige av de store fremskrittene i norsk utdanningspolitikk. I 1880-årene kjempet Høyre mot folkeskolen, og for å beholde klassedelingen i borgerskoler og almueskoler. Helt siden 1911 har Høyre frenetisk bekjempet enhetsskolen, som på tross av sine mangler og svakheter er en usedvanlig sterk suksesshistorie. I 1911 ville Høyre at Folkeskolen (altså barneskolen) skulle ha to linjer. En som var innrettet mot yrkesskole, og en som var innrettet mot middelskolen og høyere utdanning. I 1920 fremmet Ap-representanten Johann Gjøstein forslag om at kun middelsskoler som bygde på avsluttet folkeskole skulle få statsstøtte. Forslaget ble vedtatt, og dermed ville i praksis alle måtte gå sju år i folkeskolen. «Det ville medføre nivåsenkning om alle barna skulle gå sammen i sju år» het det fra Høyre. De ville at borgerskapets barn skulle gå over i den delvis privatfinansierte 4-årige middelskolen etter 5. klasse. Arbeiderklassens barn kunne fortsette i folkeskolen i ytterligere to år, og deretter gå ut i arbeidslivet, mente Høyre.

Da regjeringen Gerhardsen i 1947 opprettet Statens lÃ¥nekasse for utdanning, slik at sønner og døtre av alle samfunnslag skulle kunne studere ved universitet og høgskoler – skjedde dette selvsagt mot Høyres stemmer.

Noen gikk etter folkeskolen pÃ¥ «Framhaldsskolen», mens andre gikk pÃ¥ «realskolen» som ledet mot gymnas og høyere utdanning. Da 7-Ã¥rig folkeskole ble endret til 9-Ã¥rig grunnskole var selvsagt Høyre hissige motstandere, og «nivÃ¥senkningen» truet igjen, ble det hevdet. Da yrkesskoler og gymnas ble noe mer likestilt gjennom skolereformen i 1974, – og som gjorde alle slike skoler til «videregÃ¥ende skoler» – protesterte Høyre igjen. Argumentene var stort sett de samme som 90 Ã¥r tidligere. 20 Ã¥r senere vedtok Stortinget at all norsk ungdom skulle ha rett til 3-Ã¥rig videregÃ¥ende utdanning, og flere ville fÃ¥ generell studiekompetanse. Høyre stemte, ikke særlig overraskende, mot dette.

Det var regjeringene Brundtland II og Brundtland III som gjennomførte radikale løft i antallet studieplasser i siste halvdel av 80-årene og første halvdel av 90-årene. Regjeringen Willoch og regjeringen Syse forholdt seg derimot passive. Det er Arbeiderpartiet som har fått stipendandelen av studielånet opp, mens Høyre ikke har prioritert det.

Høyre har vært mot alle fremskrittene og alltid – ALLTID – ivret for at de gjeveste utdanningstilbudene skal være for de fÃ¥, og ikke for de mange.

Når vi i Norge tross alt har stablet på beina et av verdens aller flotteste utdanningssystemer, så må det i all beskjedenhet være lov å si: Det er ikke akkurat Høyres fortjeneste! Høyres utdanningspolitikk «står» i bestefall til Lg (Lg = Lite godt, en gammel og utgått strykkarakter, som helt sikker fortsatt ville vært i bruk om Høyre hadde styrt landet de siste 80 årene).

Det er stort forbedringspotensial i det norske utdanningssystemet. Det må det jobbes med hver dag. Erfaringen hittil indikerer at det vil være andre partier enn Høyre som vil ha mest å bidra med.

Vi bor heldigvis i et land med relativt små politiske forskjeller mellom partiene. En kan tenke at det ikke spiller så stor rolle hvem som styrer i fire år. Samfunnet blir til gjennom mange små skritt. Over tid er retningen på de små skrittene svært viktig. I utdanningspolitikken har Høyre i mer enn 100 år villet stå stille, eller gå i feil retning.

Per Sandberg bør få orden på sin egen karakterløse oppførsel, før han gyver løs på landets 8-åringer med krav om karakterer i orden og oppførsel.

Fremskrittspartiets Per Sandberg vil at landets 8-åringer skal disiplineres med karakterer i orden og oppførsel. Er det forestillingen om at det var dette som manglet i Sandbergs egen skolegang som ligger bak? Selv om Sandberg sannsynligvis kunne vært utsatt for mer disiplin som 8-åring, er det ikke sikkert at hans enkle løsninger er beste medisin for alle andre 8-åringer. Sandberg er tatt for å ha kjørt i 110 kilometer i timen i en 60-sone. Han er bøtelagt for å ha skallet ned en asylsøker og han har opptrådt beruset på Stortingets talerstol. Hans generelle stil som politiker vitner heller ikke om positive karaktertrekk.

Er det flere enn meg som mener at Sandberg først og fremst burde få orden på sin egen karakterløse oppførsel, før han gyver løs på landets minste skolebarn?

La meg ellers vise til Tore O. Sandviks tekst om skolepolitikk. Se også Abid Raja i en artikkel i Morgenbladet i 2006.

Jeg ventet at minst en av deltakerne skulle si noe helt nytt. Noe som ville endre debatten om integrering i Norge. Resultatet? Den kanskje minst interessante TV-debatten så langt.

Arbeiderpartiet stilte med Jonas Gahr Støre. FrP stilte med Per Willy Amundsen. Venstre stilte med sin duracellkanin Abid Raja. Sistnevnte uten nevneverdige sjanser til Ã¥ komme inn pÃ¥ Stortinget. Nettopp derfor hadde ogsÃ¥ Støre dobbelt rett da han sa: “Abid! Jeg er enig i det du sier, men jeg er uenig i at debatten handler om deg.” Det var utvilsomt debattens beste, men ogsÃ¥ dens eneste skikkelige oneliner.

Var det noen i denne debatten som er uenig i at innvandrere i større grad burde delta på arbeidsmarkedet? Var det noen som ikke mente at innvandrere må lære seg norsk? Nei. Det var en debatt om hvem som mente hva, om de egentlig mente det og hvem som eventuelt hadde ment det først. Duracellkaninen var den ivrigste til å gjøre dette til en ikke-debatt om hvem som egentlig mente og ikke mente. Abid Raja drepte på mange måter det som kunne og burde blitt en interessant debatt mellom Støre og Amundsen.

FrPs forslag om asylmottak i Afrika er allerede sjekket ut av listen over fornuftige forslag. Venstres tanker om antidiskriminering og like muligheter har bortimot allmenn tilslutning, men mÃ¥ konkretiseres i praktiske forslag – ikke i besvergelser og valgkampslagord. Økt adgang til midlertidige ansettelser vil ikke gjøre arbeidsmarkedet særlig lettere for innvandrere, samer, funksjonshemmede, homofile, venstrefolk eller andre grupper – men tøffere for arbeidstakere i sin alminnelighet.

Hva skal man så ellers rapportere fra en debatt som egentlig aldri kom frem til realiteter, konkrete forslag eller politiske forskjeller? Artig valg av arena?

Folkemøtet i Kristiansand ga oss ikke noen god debatt pÃ¥ de politiske temaene, men møtet forsterket en viktig erkjennelse: Hvis du er opptatt av at Norge ikke skal styres av FrP – da bør du stemme pÃ¥ et av de rødgrønne partiene: Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet.

Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten har tidligere vært krystallklare på at FrP skal holdes utenfor regjeringskontorene. I dag var de ikke like kategoriske på dette. Erna Solberg noterte seg også det. Det er bekymringsverdig. Særlig Lars Sponheim har vært krystallklar tidligere. Samtidig er hans nestleder Ola Elvestuen garantist for Høyre-/FrP-styret i Oslo, som har ansvaret for en etter hvert ganske lang rekke økonomiske skandaler i hovedstaden, med Holmenkollutbyggingen som den siste.

De velgerne som vil unngÃ¥ at landet kommer under det samme FrP-vanstyret som hovedstaden, og som Siv Jensen nylig viste frem – de mÃ¥ faktisk velge blant dagens regjeringspartier for Ã¥ være helt sikre.

Mot slutten kom debatten likevel inn pÃ¥ vesentlige politiske saker: Trygghet for jobben din. Trygghet for samboerens jobb, tante og onkels jobb, naboens jobb, dine venners jobb – og prioritering av satsing pÃ¥ skole- og omsorgsoppgaver – ELLER – skattelettelser i mangemilliardklassen. Vi kan ikke gÃ¥ til valgurnene som Ole Brum og si: “Ja, takk. Begge deler.” Det tilhører eventyrenes og FrPs verden.

Partilederdebatten på Tabloid bidro ikke med mye nytt, men én nyttig avklaring fikk vi: Høyre stiller ikke opp for FrPs økonomiske politikk. Erna garanterte for den ansvarlige økonomiske politikk som egentlig alle andre enn FrP står for. Dermed er det allerede nå klart at Siv Jensen løper rundt i denne valgkampen og overforbruker monopolpenger. Det er ikke flertall for å finansiere FrPs løfter i dag – og det kommer heller ikke til å være det etter valget. …

At “Lov og orden-partiet” FrP er notorisk inkonsistente i sin politikk er ingen nyhet. Bandittvennlige forslag som kutt i Kredittilsynet 21 mill, Toll- og avgiftsetaten 224 mill og Skatteetaten 408 mill demonstrerer det. (FrPs alternative statsbudsjett.) Denne uka klinker de til med en hÃ¥ndsrekning til trafikkbøllene, og foreslÃ¥r Ã¥ legge ned UP.

Denne valgkampen viser også at partiet har fullstendig inkontinens i den økonomiske politikken. Det renner en bekk av fantasillioner over alt hvor Siv Jensen opptrer. Nå har imidlertid Høyre gjort det helt klart at det er uaktuelt for dem stille opp på dette. Dermed er det ikke under noen omstendighet flertall for det aller meste av den politikken som FrP løper rundt og strør om seg med i denne valgkampen.FrP vil bruke mer og ta inn mindre. Alle som har tatt seg en påkostet ferie vet at det går an å leve slik en kortere periode. Over lengre tid er det ingen god idé. FrP vil belaste vår felles lønnskonto med feriebudsjetter. Ikke i fire uker, men i fire år. De aller fleste forstår at dette både er tull og hasardiøst. Sannsynligvis de fleste som stemmer FrP også. Stemmer de likevel FrP i en eller annen trass?

Vel, vel. Nå har Høyre avlyst det aller, aller meste av den fireårige nasjonale russetiden som FrP går til valg på. Akkurat her tror jeg faktisk at vi også kan stole på Høyre.

Da står vi igjen med at de massive skattelettelsene skal finansieres. Det må nødvendigvis gjøres med kutt i samferdsel, skole og velferd.

En annen ting: Var Sponheim litt uklar på ting han tidligere har vært krystallklar på? Skal vi få et nytt eksempel på at Vingle-Venstre alltid vil være Vingle-Venstre?

Først viste det seg at skottene skulle by Norge på usedvanlig lite motstand på Ullevål. Så skulle det vise seg at Siv Jensen antakelig har kjørt skottenes forfeilede oppkjøring til sin kamp mot Jens Stoltenberg.

Under kveldens debatt på TV2 var jeg fortsatt høyt oppe på fotball. Det skulle komme til å påvirke denne analysens form. Dog ikke dens innhold. La oss analysere kveldens kamp mellom Jens og Jensen. Denne kampen var delt inn i fem omganger,

Sysselsetting og økonomisk politikk: 2-0

Jensen fikk en dårlig start. En klar ulempe at kampoppsettet ikke var i hennes favør. Dette var den verst tenkelige åpningen for henne. I alle valg viser analyser at velgerne har klart størst tillit til Arbeiderpartiet når det gjelder å bekjempe arbeidsledighet. Jens trenger bare vise til at han i høyeste grad holder orden i regnskapene samtidig med at han leverer Europas laveste arbeidsledighet.

Oljeboring: 0-0

FrP har den fordel at de alltid tar et standpunkt. Gjerne lenge før alle andre. Statsministeren har her den ulempe at ikke kan tilby et alternativ til hverken de som er sterke tilhengere av å bore hull over alt, eller til de som er sterke motstandere av oljeboring i nordområdene. Det styrker hans image som ansvarlig politiker, men han vinner neppe det store slaget i dette hjørnet av stadion.

Styringsevne og personlig egnethet: 3-0

Om første omgang var ille for Jensen, skulle det bli langt verre i den tredje omgangen. Knapt noen setter spørsmålstegn ved den regjerende mester og Arbeiderpartiets evne til å styre i landet. Vel 70% stiller derimot til dels store spørsmålstegn ved Jensen og FrPs kapasitet på området. Denne omgangen vant Jens nærmest på walk over. Begge kunne tatt en pause og latt programlederen finne frem neste tema.

Eldreomsorg: 1-1

Dette er et politikkområde som til alle tider vil være hjemmebane for opposisjonen. Når Jens dro i land uavgjort i denne omgangen var det fordi han kunne minne seerne om tidenes politiske selvmål. Praktfullt levert av Jensen så sent som i går.

Bompenger: 0-1

Egentlig var det her Siv Jensen mÃ¥tte score alle mÃ¥lene sine. Her har hun mulighet til Ã¥ pakke politikken inn i god retorikk. Bompenger er utvilsomt en middelaldersk form for skatteinnkreving, og ikke noen yndet plass pÃ¥ banen for Jens. Bompengeringer skulle vi hatt rundt de store byene. Ikke for Ã¥ finansiere veiutbygging, men som virkemiddel i seg selv for Ã¥ begrense biltrafikken – og for Ã¥ subsidiere kollektivtrafikken og utbygging av sykkelstier og kollektivfelt. Dette er imidlertid ikke Jensens politikk. PÃ¥ tampen av denne omgangen kom Jens med en dyktig gjennomført kontring, og fikk minnet Jensen og publikum om at det faktisk koster en god del kroner Ã¥ fjerne disse inntektene. Kroner Jensen skylder Ã¥ gjøre rede for.