Mihoes rødblogg

Jeg overrasket meg selv i dag. Inne i stemmeavlukket vaklet jeg mellom fire forskjellige stemmesedler og brukte såpass lang tid på å bestemme meg at jeg begynte å bli redd for at valgbetjentene (heter de det?) skulle banke på forhenget og lurte på om det var liv der inne.

Aldri før har jeg vært bedre forberedt til å stemme. Som en følge av denne valgbloggen har jeg lest programmene til alle de partiene som har et program, og fordi situasjonen i det politiske Norge har vært såpass spesiell har jeg også fulgt med på langt flere debatter, lest flere avisinnlegg, diskutert med venner og sjekket flere fakta enn jeg noen gang har gjort tidligere.

I de siste dagene har det vært mye snakk om utjevningsmandater og taktisk stemmegivning. Følelsen av at bare noen få hundre stemmer kan gjøre de store forskjellene har virket inn på folk i omgangskretsen min, og flere har overrasket seg selv ved plutselig å stå med en stemmeseddel fra Senterpartiet eller Rødt mellom hendene. Kanskje var min stemme av det taktiske slaget også. Hvor taktisk vil de nærmeste timene vise.

Denne valghøsten har vært spesiell for meg fordi det har vært den første hvor jeg virkelig har vært i tvil om jeg egentlig er sosialist. Siden jeg fikk stemmerett har jeg vel egentlig ikke tatt dette opp til noen seriøs vurdering engang. Det var inntil noen år siden gitt av seg selv. Slik er det ikke lenger. Kanskje handler det om menneskesynet, kanskje om holdningen til skole, utdannelse og forskning, kanskje økonomi og næringspolitikk.

I tråd med dette sto jeg svært lenge med stemmeseddelen til Venstre i hånden. Men så var det dette med regjeringsalternativer da. Jeg har liten tro på mulighetene for at “Bondevik III” i det hele tatt kan bli en realitet. Til det ser det ut som om alle de tre aktuelle samarbeidspartiene stiller for svakt. Så det ble ikke noen stemme fra meg til Venstre i år. Men jeg mistenker at det kan stille seg anderledes ved neste korsvei.

Siden det ikke er noe annet borgerlig alternativ for meg dette året vurderte jeg å stemme på Miljøpartiet de grønne. Jeg har fått mer og mer politisk sansen for dem i løpet av de siste månedene. Til tross for at de vel ikke fikk delta i en eneste tv-debatt eller har fått noen særlig pressedekning. Tanken har blitt stadig mer fristende ettersom valgkampen, som har handlet forstemmende lite om miljø, har humpet og kranglet seg fremover. Kanskje ville det vært en proteststemme – mot partier som er gammelmodige, ikke evner å produsere nye tanker og som ikke en gang våger å nevne mindre populære saker. Men jeg tok ikke sjansen på å være obsternasig og full av protest ved dette valget.

Da valgkampen begynte å ulme var jeg overbevist om at det skulle bli Arbeiderpartiet i år. Å stemme på Jens mot Jensen viste seg å bli vanskeligere enn jeg hadde trodd. Etter at jeg hadde lagt bort de to grønne stemmesedlene holdt jeg trauste Ap lenge i hånden. Kjente på tanken om dugnad og styringsevne. Men så sviktet dugnadsånden min i siste øyeblikk.

Men jeg stemte på videre rød-grønn regjering i Norge. Og sikkert ikke så overraskende var det ikke Senterpartiet som fikk stemmen min til sist. Jeg stemte på SV – som jeg har gjort så mange ganger før. Noe som overrasket meg fordi jeg var overbevist om at jeg ikke kom til å stemme på dem igjen.

Bare så det er sagt: De får denne stemmen utelukkende på grunnlag av miljø. De er det eneste partiet i den rød-grønne trekanten som har en miljøpolitikk de ikke trenger å skjemmes over. Jeg gjorde dette med et håp om at de vil få større gjennomslag for grønne valg og fremtidstenking i de fire årene foran oss enn de har fått i de fire årene som ligger bak oss.

Men en ting vil jeg gjerne ha protokollført før jeg nå lener meg tilbake i godstolen og tar avskjed med valglegenden Geir Helljesen: Blir det oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen kommer jeg til banke sinna på døra til Kristin Halvorsen noen kvartaler unna her jeg bor og kreve stemmen min tilbake.

Håper dere alle har hatt og tatt et godt valg!

Fremskrittspartiet har som sitt fremste formål å fornye landet vårt. De evner stadig vekk å skape et bilde av Norge hvor det meste har gått galt på grunn av det “sosialistiske vanstyret” som grådig henter penger ut av lomma på folk, samtidig som de nekter folk de tjenestene og ytelsene folk burde ha krav på i “verdens rikeste land”.

I Frps fremstilling av virkeligheten har vi sykehjem hvor eldre nærmest mishandles, hvor politiet er mer opptatt av å ta en bilist som kjører ti kilometer for fort enn å ta tak i de kriminelle bandene som bedriver berserkgang i gatene våre, hvor kvinner kjønnslemlestes og mishandles samtidig som norske multikulturalister lukker både ører og øyne, hvor vi når som helst kan våkne til en hverdag som reguleres av sharialovgivning og hvor en stadig større og grådigere stat aldri unnslår seg å stikke hånda ned i lommeboka di i samme åndedrag som den pålegger deg å spise fem om dagen og bedriver overformynderi ved å nekte deg absolutt alt som er gøy.

Hvis Frp skal ha æren for noe i norsk politikk skal de få det for å ha innført et politisk språk som alle kan forstå. Det var antageligvis nødvendig. Et gjensyn med tv-debatter med Gro og Kåre fra 80-tallet forteller deg raskt at dagens politikere på alle mulige vis har blitt flinkere til å formulere seg på en noenlunde forståelig måte. Men kanskje må Frp tilskrives den mer tvilsomme æren for å ha innført følelser som viktig politisk redskap også.

Følelsenes kraft viser seg når de får med seg 20 til 30 % av den norske befolkningen på en bølge av rettferdig harme. Vi fortelles tårevåte historier om syke og gamle som behandles på mest nedverdigende vis i det offentlige pleieapparatet. Vi fortelles historier om sykepleiere som må betale opptil 2000 kroner i bompenger i måneden for å kjøre til arbeid. Og ikke minst fortelles vi historien om et sosialistisk styringsmonopol som aldri slutter å melke oss for penger som de fyller i en stadig mer bugnende sekk med skatt(er) og gull som de nekter å bruke på de som virkelig trenger det.

Ikke minst klarer partiet å spille på følelsene hos folk når de hviler tungt på “dem” og “oss” tenking. Det er ikke bare hvite, etniske nordmenn mot muslimer og andre med en avvikende kultur, men også “folk flest” mot eliten i alle dens avstøpninger, om nå eliten er ikledd dress og politisk embed, kunstnerens kjortel eller vitenskapsmannens laboratoriefrakk. “Folk flest” bryr seg ikke om handlingsregelen, samtidskunst eller økonomiske analyser som i detalj tar for seg forholdet mellom mikro- og makroøkonomi. Men kanskje folk flest føler seg mer truet av “de andre” enn noe annet politisk parti har vært i stand til å ta innover seg.

Når misnøyen først er etablert innerst i deler av den norske folkesjela presenterer så Frp alternativet. En annen politikk, en annen metode for å løse offentlige oppgaver, et fornyet land. Det skal bygges nye veier, bomringene skal rives ned, varme hender skal skaffes igjennom det private initiativ, ingen skal stå i sykehuskø, alle kriminelle skal sendes sporenstreks ut av landet (og hvis de mot formodning skulle inneha norsk statsborgerskap skal vi låse dem inn til det gror mose på dem).

Jeg kan skjønne appellen. I hvert fall hvis jeg legger godviljen til. Godviljen varer imidlertid veldig kort, for partiet henter ikke bare frem følelsene når de skal få folk til å stemme på dem, men de bygger tilsynelatende politikken sin på det også. Det er i hvert fall ikke mye rasjonalitet å spore eller gjennomført tenking de presenterer oss for. Noe som kanskje står i samsvar til deres motstand mot “eliten” eller “de som tror de vet bedre enn oss”.

I Frps valgbrosjyre for Oslo sier byens 2. kandidat, Christian Tybring-Gjedde, følgende: “Ikke før har LO tilkjempet seg 2 kroner mer i timelønn, før staten svarer med å sette opp NRK-lisensen, bilavgiftene, bensinprisen og skattene.” Problemet med Frps regnestykke er bare at der folk nå i verste fall bruker et par tusen i måneden på bompenger (og nei – det tallet Formann Jensen opererte med var ikke riktig.) kan de risikere å måtte bruke tre ganger så mye for å betale for et par SFO-plasser som ikke skal finansieres med offentlige midler lenger. Eller at man ved sykdom er nødt til å finansierer deler av behandlingen selv fordi det offentlige helsevesenet er fullstendig utarmet pga store offentlige utgifter til private helseaktører som bedriver pleie med profitt som mål.

I sin “Politikk for enslige” konstaterer de følgende: “de offentlige tjenestene som stat og kommune tilbyr, ikke skal koste mer enn hva de koster å produsere. Det betyr at mange offentlige og kommunale avgifter og gebyrer skal settes kraftig ned.” Tenker vi denne tanken til sin ytterste konsekvens får det noen relativt dramatiske følger. Skal vi begynne å betale den prisen de egentlig har kan det fort bli veldig dyrt å ha behov for offentlige tjenester.

Frp stiller seg stadig vekk på den lille, og ikke så veldig rike, mannens side. Men man trenger ikke å være noen stor tallknuser for å se at skattelettene til de ulike grupperingene slår særdeles urettferdig ut i forhold til de som allerede sliter mest økonomisk. En enslig minstepensjonist vil feks. få rundt 630 kroner mer å rutte med i året hvis Frp får gjennomført politikken sin, mens en pensjonist med en årlig inntekt på en million vil få over 10 000. Når de dessuten vil belønne folk med lavt sykefravær med lavere skatt og ergo straffe kronisk syke og eldre arbeidstakere med høyere skatt er det ikke lenger så lett å ta Frps indignasjon over at det fremdeles finnes fattige i Norge helt alvorlig.

I sin skepsis til “eliten” stiller også Frps seg sterkt tvilende til riktigheten i utsagnene til utallige klimaforskere de siste årene. De velger heller å tro at klimaendringer er helt naturlige og ønsker ikke å gå inn på de hastetiltakene en nærmest forent forskerstand mener er nødvendige for å stoppe den globale oppvarmingen. Kanskje det er derfor de heller ikke klarer å gi noe godt svar på hvordan de skal hindre renteøkninger, økt arbeidsledighet og inflasjon ved gjennomføring av partiets samfunnsmodell. Den slags virkninger som økonomer allerede i flere år har advart mot ved å bruke mer av oljepengene vi foreløpig har vært snusfornuftige nok til å plassere på bok. Fordi premisset deres uansett er at “eliten” er noen man ikke kan stole på (dessuten er de sikkert venstrevridde hele gjengen).

Ser man på realitetene i det lille landet vårt er det antageligvis ikke så ille som Frp vil ha det til. Og det som burde forandres kan med høy sannsynlighet forbedres uten å henfalle til den amerikanske (markedsliberalistiske) økonomiske modellen. Det siste året har tvert i mot vist at den norske økonomiske modellen fungerer. Vi har fremdeles svært lav arbeidsledighet og en relativt stabil og trygg offentlig økonomi. Noe vi kanskje først og fremst kan tilskrive det faktum at fornuften har fått lov til, og forhåpentligvis fortsatt vil få lov, å styre landet vårt. Skal man gjennomføre de store endringene krever det unektelig at man utmerket godt vet hva man driver med, og Frp demonstrerer gang på gang at de ikke vet det.

Siv i Oddvar Stenstrøms positur

Når jeg i de siste ukene har fulgt med på valgkamp og lest partiprogrammer slår det meg gang på gang at Arbeiderpartiet faktisk er noe så underlig som et politisk parti uten en egentlig politikk. Det vil si: De har selvsagt målsetninger og satsningsområder som alle de andre partiene, men det kan til tider kreve både lykt og lupe for å finne en ideologisk tråd, klare standpunkter og visjoner for et forbedret Norge.

Det hører selvsagt med til historien at Ap er styringspartiet fremfor noen. De har gjentatte ganger bevist at de kan det de driver med. De har “soliditet”, “praktisk erfaring” og “relativt gode resultater” som sine fremste aktiva. Det landet vi lever i er i høy grad skapt av Arbeiderpartiet og kanskje de tenker at noe som virker ikke trenger å fikses?

Jeg tror vi alle har kjent flere fra den eldre garde som alltid stemte “parti”. År etter år hadde de full tiltro til at Arbeiderpartiet ville styre landet på best mulig vis – dvs. både for konge, prest og arbeider. Uten at de noen gang falt for fristelsen til å velge en annen stemmeseddel eller satt seg grundig inn i hva Arbeiderpartiet sto for foruten å representere arbeiderbevegelsen. Siden de gamle alltid er eldst sier det seg selv at dette er en utdøende mennesketype.

De fleste av oss krever mer av et politisk parti enn at de bygger på tiltroen Einar Gerhardsen bygde opp etter krigen.

Denne mannen kunne jeg definitivt stemt på

Når det er økonomiske nedgangstider pleier folk å stemme blåere enn de vanligvis gjør. I store deler av Europa opplever de borgerlige partiene at de har fått vind i seilene, men her hjemme kan det se ut som om Høyre beveger seg i motvind.

Selv om det har dukket opp noen litt mer fordelaktige målinger de siste dagene er det mye som tyder på at Høyre kan gå mot et av sine dårligste valg noen sinne. Men Norge har strengt tatt ikke blitt noe rødere av den grunn. Vi har en blå bølge her hjemme også, Høyre ser bare ikke ut til å få noe særlig avkastning på det.

Selv om høyrefolk de siste årene har prøvd å benekte det er det mye som tyder på at det er problemer innad i Høyre.

For meg har Høyre i en god stund representert den andre siden av Janusansiktet som utgjør mitt politiske standpunkt. Samtidig som jeg har stemt SV har det stått en fristende og draktkledd pragmatiker på den andre skulderen min og hvisket meg i øret alle de gode grunnene til å stemme Høyre.

Gode politiske saker

Politikken som kunne fått meg til å vippe over til de blå handler først og fremst om en til tider meget god skole- og utdanningspolitikk, et ønske om en mer økonomisk effektiv offentlig sektor, EU-medlemskap, bra kulturpolitikk og et ønske om et innovativt næringsliv.

Når det er sagt snakker de verken til mitt hjerte eller hode når de velger å gjøre veiutbygging, oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen og skattelette til sine valgsaker. Når Stormberggründeren Steinar J. Olsen i ganske klare ordelag fordømmer Høyres mangel på miljøpolitikk burde det være en god pekepinn på at partiet i denne valgkampen kunne valgt seg langt bedre kampsaker. Høyre burde høre på kjernevelgerne når de snakker.

Norges beste politikere

Partiet har fostret noen av de beste politikerne Norge har sett i min levetid: Kåre Willoch, Jan P. Syse, Kristin Clemet og Per Kristian Foss. Politikere som har utmerket seg helt spesielt med veltalenhet, kunnskap, profesjonalitet og sylskarpe hjerner.

Når det er sagt: Dagens Høyre fremviser ikke mye av denne slagkraften. Det er forunderlig at et parti som arbeider for at enerne skal få sin naturlige plass i samfunnet ikke selv lar sine enere slippe til på toppen av partiet. De to siste partilederne har til sammen hatt like mye sjarm som postgirobygget på en dårlig dag. Erna Solberg utmerker seg med alt annet enn retorisk klarhet eller politisk nytenking av det konstruktive

Et anstendig borgelig parti

Ikke sjelden omtales Høyres politikk som anstendig, måteholden, langsiktig og pragmatisk. Hvis jeg først skulle stemt borgerlig ville disse egenskapene vært en god garanti for at denne dress- eller draktkledde fristeren ikke skulle sette alt på styr selv om de statlige tøylene skulle bli slakkere.

De er et parti som tilsynelatende ønsket mer med politikken sin enn å forføre folk med billig sprit og lavere skatt. Høyre har bydd på større personlig frihet og flere muligheter for enkeltindividet, samtidig som de har presentert en politikk som ville vært i stand til å hindre at Norge endte opp i en tøylesløs romersk orgie.

Dagens Høyre byr fremdeles på mye frihet, men de garanterer ikke lenger mot tøylesløshet og populisme.

De anstendige åpner for samarbeid med de uansvarlige

Mitt bilde av Høyre fikk et alvorlig skudd for baugen en oktoberdag i 2006. Da ble nemlig en fremtidig politisk koalisjon stilt til skue for alle å se. Jonas Gahr Støre hadde nettopp fortalt et samlet pressekorps i Stortingets vandrehall at det var uaktuelt å sende flere norske soldater til Afghanistan. Hvorpå Siv Jensen ble så sinna og sjokkert som bare Frp-formannen kan bli. For åpent kamera marsjerte hun bort til Erna Solberg og bebudet at de skulle skrive brev – “nå!”. Det var ikke mye jern igjen i Erna i det hun rævdiltet (som de nå engang sier det i Bergen) etter en langt mer offensiv og bestemt Siv.

For meg ble dette en episode som med all mulig kraft demonstrerte hva slags Høyre vi kan risikere i en samarbeidsregjering.

Frem til den tiden hvor Erna og Siv begynte å skrive brev sammen hadde nemlig Høyre nektet å samarbeide med Fremskrittspartiet. Tvert i mot hadde partiet kalt den mørkeblå politikken deres for uansvarlig. Willoch har mer enn en gang påpekt at partiet definitivt går på akkord med sin konservative ideologi når de vil styre sammen med Norges mest populistiske og vinglete parti.

Et Høyre som tilsynelatende ikke har noen problemer med å samarbeide med Frp har fått flere trofaste høyrevelgere i min bekjentskapskrets til å se seg om etter et annet parti denne høsten. Jeg er rimelig overbevist om at dette ikke er spesielt for akkurat mine venner.

I gårsdagens Statsministerduell på Tv2 klarte ikke Erna Solberg å svare noe særlig overbevisende på spørsmål omkring en fremtidig Frp-Høyre regjering. Hun synliggjorde på ingen måte hva Høyre har å vinne på et slikt samarbeid (annet enn regjeringsmakt) eller hvordan Høyre har tenkt til å få gjennomslag for partiets grunnleggende verdier når de skal styre sammen med en gjeng med et ganske så anderledes verdisett på svært viktige områder. Å bare vise til at man har tenkt til å bygge nye veier dobbelt så fort som den sittende regjeringen er ikke akkurat overbevisende. Solberg demonstrerer ikke bare at hun nok ikke er den sterkeste retorikeren i dagens politiske landskap, men kanskje også at et slikt samarbeid neppe vil bety mer praktisk Høyrepolitikk i landet etter den 14. september.

Det er noe merkbart galt med dagens Høyre og 2009 er garantert ikke året jeg hører på den der borgerlige fristeren som hvisker meg i øret.

Jeg bor et sted med stor kaffebartetthet, hvor folk trives med å bo såpass trangt og tett at de kan høre naboen hoste og hvor trikken rister i grunnmuren hvert femte minutt. Uten å være altfor fordomsfull aner det meg at jeg ikke akkurat befinner meg i Senterpartiets kjernevelgergruppe.

Siden jeg nå aldri har vært en slik kjernevelger må det innrømmes at dette er den første valgkampen jeg har lest valgprogrammet deres. De er ikke så ille som jeg tidligere har ville hatt det til. Strengt tatt. Senterpartiet ønsker å oppnå mye bra med politikken sin: Økt velferd, bedre skole, blandingsøkonomi, sikre arbeidsplasser, ren mat, miljøvern og utvikling.

Når det er sagt er det egentlig ikke så mye som skiller Senterpartiet fra andre partier som kan defineres som “sentrum” (deriblant AP). Bortsett fra en selvfølgelig ting: Distriktspolitikk. Noe som avspeiles i hele arbeidsprogrammet deres ved en til tider noe kjedsommelig gjentakelse av mantraene: “Hele landet” og “der du bor”.

Landbruksminister Lars Peder Brekk vil nok aller helst diskvalifisere sånne som meg fra å mene noe som helst om distriktspolitikk. Kanskje vil han synes at det er formildende at jeg verken bor på vestkanten eller eier nikkers, men i likhet med flere Senterpartipolitikere er han av den oppfatning at byfolk uten gjødsel eller kraftfôr under neglene ikke har så mye de skulle ha sagt om det som skjer utenfor ring 3.

Jeg skal være påståelig nok til å prøve likevel. Siden jeg nå engang har tro på at personlig erfaring ikke bør være det eneste som kvalifiserer eller diskvalifiserer folk i politisk debatt. Når blonde fiskersønner fra Finnmark kan mene noe om innvandring kan vel akademiske urbanister mene noe om distriktene også.

Når jeg leser partiprogrammet til Senterpartiet slår det meg ganske raskt at den iboende motsetningen mellom “hele landet” og “der du bor” er større enn de vil ha det til. “Hele landet” er vanskelig når vi snakker om Norge. Nordmenn flest bebor et område som er uhyre langstrakt og fullt av fjell, fjord og kyst. Samtidig er det få av oss, så “der du bor” lar seg svært vanskelig forene med “hele landet” hvis da ikke Senterpartiet har tenkt å åpne grensene for masseinnvandring eller begynner å tilsette Viagra i drikkevannet her til lands (det finnes ingen signaler om at noen av disse fremgangsmåtene skal tas i bruk i programmet deres).

Urbaniseringen har pågått jevnt og trutt siden industrialiseringen og da er det interessant å se på hvilke virkemidler Senterpartiet ønsker å ta i bruk for å stoppe strømmen til asfaltjungel og varmen fra husveggene. Sånn for å bebo hele landet.

Økonomi

Ikke overraskende ønsker partiet at den økonomiske politikken skal målrettes for å “bidra til desentralisering og motvirke fraflytting og pressproblemer. Sentralisering har negative følger for mange samfunnsområder, og Senterpartiet vil derfor styrke innsatsen for å bygge gode arbeids- og bomiljø over hele landet.”.

Partiet ønsker seg en større geografisk differensiering av tilskudd, skatt og avgifter for å motivere folk til å bli boende i distriktene og å skape nye næringer der de tradisjonelle forsvinner. Selv om disse virkemidlene ikke ser ut til å forhindre fraflytting i Finnmark, hvor slike økonomiske særordninger har blitt benyttet i lengre tid, er det antageligvis det sterkeste kortet Senterpartiet har på hånden. Om de nå får gjennomslag for det utover sine egne relativt små rekker.

Det kan innvendes at en slik økonomisk politikk kun virker som et kunstig åndedrett for næringer som uansett ikke har livets rett. Men det er litt for mye i markedsliberalismens ånd til at jeg ønsker å tenke tanken helt ut.

Samferdsel og kommunikasjon

I Senterpartiets Norge kan det virke som om det er mangelen på moderne veier, offentlig kommunikasjon, bruer, ferjeforbindelser og “superbreiband” som gjør at folk flytter fra bygda. For å bøte på dette problemet ønsker de derfor stor satsning på disse områdene.

Kanskje samferdselsministeren har en skjult agenda hva antallet pendlere angår? Det kan nemlig virke som om hun syns det er for få av dem. Så lenge folk bor i grisgrendte strøk, men jobber i sentrale, er det kanskje ikke så farlig med næringsvirksomhet likevel?

Siden Senterpartiet er opptatt av å markedsføre seg selv som et miljøparti virker definitivt denne tilnærmingen forunderlig da det er vanskelig å forene økt transport med nedsatte Co2 utslipp. (Strengt tatt er vel hele desentraliseringstanken til partiet lite forenelig med en oppriktig miljøprofil når en vet at det økologiske fotavtrykket til mennesker som bor i by er langt mindre enn det bygdefolk etterlater seg).

Desentralisering av statlige arbeidsplasser

Senterpartiet har lenge arbeidet for å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo og til distriktene. I inneværende regjeringsperiode har de vel ikke akkurat lyktes all den tid de bare har fått flyttet ut 40 arbeidsplasser, mens det har blitt opprettet 1900 nye i hovedstaden.

Argumentene i mot utflytting er både gode og dokumenterte. Da Bondevik II gjennomførte sin mye omtalte utflytting av syv direktorater og tilsyn viste det seg at disse ikke lot seg bemanne av lokalbefolkningen i noen særlig grad. Flyttingen medførte altså ikke flere arbeidsplasser til folk i distriktene i egentlig forstand.

Tvangsflytting bedrives stort sett i stater vi ikke liker å sammenligne oss med, men tiltaket balanserer på en hårfin grense når en enten kan velge å flytte fra et område en antageligvis allerede er etablert i eller å si opp jobben. I mange tilfeller vil det også være nødvendig at de statlige ansatte befinner seg i fysisk nærhet til de folkevalgte uansett hvor god bredbåndsdekning vi får i det ganske land. Uansett hvor mye bondeoppgjørere som Ola Borten Moen ønsker å komme Oslomakta til livs er det ikke til å skyve under teppet at byen nå engang er hovedstaden.

I likhet med Dagens næringsliv undres jeg også over det faktum at Senterpartiet ikke går foran med et godt eksempel når de ønsker seg flere arbeidsplasser utenfor det sentrale maktsentrum: Både partiet selv og partiorganet Nationen har sitt hovedsete i hovedstaden.

Den individuelle friheten

Senterpartiet ønsker å jobbe for “eit samfunn av frie sjølvstendige menneske” og det overrasker sikkert ingen at disse frie menneskene skal få lov til å bo hvor de vil (det ligger i kortene her at partiet er opptatt av å argumentere for retten til å bo utenfor tettsteder). Da må det føles problematisk for distriktsforkjemperne Senterpartiet at folk selv velger å flytte til sentrale strøk. Når Liv Signe Navarsete sier at “det har aldri vore mindre sentralisering i Norge enn i dag” i partilederdebatten på Nrk 17. august er det ikke sant. Tallenes tale er klar: Befolkningstallene i sentrale strøk øker på bekostning av distriktkommunenes.

Antageligvis må det mer krutt og nytenking til enn det Senterpartiet har å tilby for å snu utviklingen. For selv ikke en urbanist som meg syns bygde-Norge skal reduseres til et kulturlandskapenes utgave av Disneyland hvor vi tar med barna våre for å vise dem hvor maten kommerfra.

Dagfinn Høybråten bebudet nylig i herværende avis at han ønsker seg et Norge hvor alle følger de ti bud. Noe som selvsagt gir meg en velkommen vinkling når jeg nå skal ta for meg politikken til Kristelig folkeparti. Jeg kan allerede nå avsløre at jeg nok ikke helt ser hvordan KrFs politikk står i samsvar med disse budene alltid.

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg

KrF bygger sin politikk på et kristent verdigrunnlag og en kristendemokratisk ideologi. Selv er jeg av den hellige overbevisning om at religion og politikk ikke bør blandes sammen overhode. Religion handler om tro. Politikk bør bygges på viten og kunnen. Kristelig folkeparti mener derimot at mennesker er ufullkomne og derfor bør vi bygge samfunnet vårt på idealene vi finner i Bibelen. Noe sier meg at en flere tusen år gammel tekst ikke alltid inneholder de svarene vi leter etter når det kommer til utfordringene vi møter i den verden vi lever i. Men det kan jo bare skyldes at jeg ikke er så sterk i troa.

KrF er opptatt av å meddele at alle trossamfunn skal ha like rettigheter. Samtidig mener de tydeligvis at det er en forskjell likevel. Når de argumenterer for en fortsatt kristen formålsparagraf i den norske skolen fremgår det tydelig at det er forskjell på rett tro og annen tro: “Vi bør beholde og styrke en god formidling av den kristne kulturarven i oppdragelse og undervisning – barnehage og skole. Det er et feilspor å ville erstatte denne verdiformidlingen med en slags nøytral informasjon hvor alt er like gyldig. For, der alt er like gyldig, blir fort alt likegyldig.”.

2. Du skal ikke misbruke Guds navn

I nestekjærlighetens navn hevder KrF at de vil arbeide aktivt for at mennesker med en annen seksuell legning enn den heterofile skal få den støtten og hjelpen de trenger. I nesten samme åndedrag mener de at ekteskap og barn bør forbeholdes heterofile. Selv klarer jeg ikke å se at de selv evner å leve etter sitt eget nestekjærlighetsbudskap når de demonstrerer mot den nye ekteskapsloven og feirer tildelingen av Fritt ords pris til Nina Karin Monsen.

Hva de egentlig mener om homofile prester unnlater de å svare på i partiprogrammet og velger heller å vise til religionsfriheten og prinsippet om at staten ikke har rett til å blande seg inn i religiøse grupperingers indre anliggender. KrF er flinke til å snakke varmt om at vi alle skal være snille mot de homofile, men er ikke ærlige omkring det faktum at de skyver Gud foran seg for å legitimere at de diskriminerer folk på grunn av deres seksuelle legning.

3. Du skal holde hviledagen hellig

Hvis Høybråten noen gang skulle få makt til å styre landet og vi alle skal pålegges å leve etter disse budene Moses fikk nedskrevet på stein kan det vel ikke bety annet enn søndagsstengte butikker, forbud mot saks, kortspill og alkohol på søndager. Partiprogrammet nevner forøvrig ikke hviledagen med et eneste ord så det er kanskje noe KrFs programkomité bør skrive seg bak øret til neste valgkamp.

4. Du skal hedre din far og din mor

I arbeidsprogrammet sitt er KrF opptatt av foreldreretten til å bestemme over sine egne barn. En rett som tilsynelatende bare kan brytes når det er snakk om å utsette barn for et menneskerettighetsstridig fag som KRL. Bortsett fra det enkelte av oss opplever som tvangskristning av barna våre er de opptatt av at folk skal få velge selv, enten dette nå dreier seg om kontantstøtte eller muligheten til å sende barna dine til en skole hvor de ikke tror på Darwin.

5. Du skal ikke slå i hjel.

Justispolitisk er partiet tilhenger av å vise lavere toleranse for kriminalitet og strengere strafferegler. Ikke noe om å vende det andre kinn til her.

6. Du skal ikke bryte ekteskapet.

En statsminister som skal bruke tiden sin på å håndheve dette budet vil få det travelt. Ekteskapet er hellig for partiet. Noe de viser i praksis ved å mene at antallet offentlige midler som benyttes til ekteskapsrådgivning skal økes enormt. Selv syns jeg grensa for hvilke anliggender staten skal blande seg inn i ligger et ganske godt stykke unna viktige livsvalg som ekteskap og hvorvidt disse skal opphøre eller ei.

7. Du skal ikke stjele.

Så langt i valgkampen kan det se ut som om KrF har sett seg ut SV som hovedmotstander. Selv syns jeg det hadde vært mer naturlig om de hadde tatt for seg Frp i stedet, sånn siden velgerflukten fra KrF til Frp er langt høyere enn den du finner fra SV til KrF.

Når Dagfinn Høybråten er opptatt av å peke på hvor mange miljøkameler SV har svelget i løpet av sin regjeringstid tyder det i beste fall på dårlig hukommelse, i verste fall ønsker han å stjele enkle poenger fra et parti han strengt tatt ikke konkurrerer med. Bondevik II vedtok en rekke saker som ikke akkurat kan sies å ha gagnet miljøet: Nasjonal transportplan, en petroleumsmelding som førte til økte utslipp, de la planer for storøkning av gassutviklingen her til lands, og satte i gang Snøhvitutbyggingen. Vedtak som alle bidro til stor økning i Norges samlede Co2 utslipp.

Setter man KrFs kritikk av den nåværende regjeringens miljøpolitikk i sammenheng med det de selv fikk utrettet på miljøområdet i regjering kunne det vært fristende å plassere miljøpratet deres under det neste budet – det om ikke å lyve.

8. Du skal ikke tale usant om din neste.

KrF setter opp “livsvern” som en av sine viktigste saker. Dette livsvernet impliserer ikke bare motstand mot dødshjelp, men også abortmotstand: “KrF ønsker å speilvende lovverket og erstatte abortloven med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv.” De sier i klare ordelag at de ikke ønsker å diskutere prinsippet om det ufødte barns rett til liv med utgangpunkt i unntakene – jeg antar de da tenker på situasjoner hvor svangerskapet er et resultat av voldtekt eller incest. Noe som kanskje gir tegn til at det faktisk ikke er så lett som å si at det ufødte barnets livsrett er ukrenkelig.

Hvis de setter det ufødte barns liv så høyt er det veldig merkelig å tenke tilbake på hva de gjorde på feltet under Bondevik. Så vidt meg bekjent var dette et ikke-tema under hele deres regjeringsgjerning. Kanskje det finnes noe viktigere enn retten til liv likevel? Nemlig regjeringsmakt?

Høybråten anklager også den rød-grønne regjeringen for ikke å ha gjort noe for Norges fattige i løpet av de siste fire årene. Samtidig glemmer han visst ganske lett at antallet fattige under Bondevik I og II økte, selv om de hadde kamp mot fattigdom som et av sine fremste regjeringsmål og i 2003 lanserte det som skulle være en offensiv plan mot fattigdom. Skal Høybråten først snakke om kameler bør han kanskje være i stand til å se bjelken i sitt eget øye før han ser splinten i andres.

9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom

Kanskje var det dette budet som fikk Bondevikregjeringen til å gi skatteletter til de rikeste blant oss samtidig som de fattige fikk skatteøkning? Det kan synes som om dette er en politikk de vil viderføre de neste fire årene. De har ingen planer om skattelette på vanlige inntekter, men vil fjerne formueskatt på arbeidende kapital og arveavgiften når familiebedrifter skal overføres fra et slektsledd til et annet.

10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste

Dette budet er det vanskelig å finne noen politisk plan for i KrFs program. Meg bringer det tilbake til forholdet mellom politikk og religion. KrF begjærer vel de andre partienes velgere like mye som de partiene som ikke bekjenner seg til å kristendemokratiske verdier? Kanskje det å styre et land med utgangspunkt i kristendom ikke er så lett som KrF skal ha det til?

Når de atpåtil har vist at de ikke holder seg for gode til å lyve eller ikke å fortelle sannheten for å skaffe seg makt opplever jeg dem som intet mindre enn hyklerske og ikke noe bedre enn hvilket som helst parti som ikke fremhever de kristne verdiene som sitt fremste aktiva. Så det kommer sikkert ikke som noen overraskelse på noen at sannsynligheten for snøbalkrig der nede hos han på den gærne sida er større enn at jeg forsøker å skaffe meg en plass i evigheten ved å gi min stemme til KrF.

Jeg tror ikke på denne mannen

Rødt er et parti med en klar – og markant annerledes – ideologi enn den vi finner hos de andre partiene. Det vil si jeg hadde inntrykk av at de hadde det, men når jeg leser prinsipp- og arbeidsprogrammet deres blir plutselig ting litt mer ullent.

Det hersker ingen tvil om at Rødt er et marxistisk parti. Selv om de ikke alltid snakker så høyt om det. Jeg vet ikke om dette kan kalles markedstilpassning eller skyldes en grunnleggende usikkerhet innad i partiet.

De ønsker ikke bare å forandre Norge på mest radikale vis, men hele verden. All ære til dem for det. Det er altfor lite av den slags i norsk politikk. Et parti som tilbyr deg et rettferdig og likestilt Utopia fremfor tørr realpolitikk hvor alle får og færrest mulig gir kan føles forfriskende for drømmerne blant oss. Og ja – det er en riktig fin drøm og vi bør kunne fortsette å tro på at en annen verden er mulig.

Ekspander eller dø!

Partiets fremste mål er å fjerne kapitalismen som samfunnssystem. En tanke de deler med flere i vår tid. Kapitalismen bygger på ekspansjonens idé. Det må stadig produseres mer og konsumeres tilsvarende for at systemet ikke skal rakne. Når konkurranse er det som fører verden fremover er det de største og sterkeste som vinner. Samtidig vil verdens ledende økonomier være nødt til å imøtekomme det stadig økende behovet for økt konsum ved å låne folk penger de egentlig ikke har råd til å betale tilbake.

Både den finans- og klimakrisa vi befinner oss i forteller oss at tiden er inne for å organisere verdensøkonomien på en annen måte. En som ikke fører til finansielle bobler som er nødt til å sprekke og stadig økt press på jordas ressurser.

Men om kommunisme er svaret er jeg mildt sagt skeptisk til. Noe som gjør Rødts politikk til et hekletøy hvor man har gjort viktige feil helt i starten av mønsteret. For de ikke-heklebevandrede innebærer den slags at det endelige resultatet blir riv ruskende galt fordi feilen forplanter seg videre og sjelden lar seg rette opp uten å starte helt på nytt.

Svaret på alt

Nei – jeg har ikke tenkt til å rippe opp i lefling med Pol Pot, ønsker om væpna revolusjon, proletariatets diktatur eller hvor dårlig det faktisk har fungert i de statene som har prøvd seg på en kommunistisk samfunnsform. For meg handler det mest om å ha svaret på alt (det forundrer meg ikke om Rødt har mange gode innvendinger til det jeg sier her også).

Jeg skjønte at jeg slet da jeg i mine yngre dager oppsøkte en revolusjonær marxistisk bevegelse for politisk skolering (i rettferdighetens navn skal det nevnes at dette ikke var en gruppering som nå har tilknytning til Rødt). Det gikk ganske dårlig med den politiske skoleringen min. Den halvunge alvorlige mannen som var kursleder viste seg nemlig å ha svar på alle innsigelser. Svar som alltid inneholdt noen av begrepene “kapitalisme”, “imperialisme”, “klassekamp”, “revolusjon”, “arbeidermakt” eller “produksjonsmidler”.

Det er grunn til å bli skeptisk når man treffer på folk som har et svar på alt. Og ja – jeg har truffet en god del av dem gjennom livet. Det lukter mistenkelig av religion når diskusjon og dialog kan byttes ut med en kabal som alltid går opp.

Arbeidsfolk og andre folk

Rødt er en smule mer sofistikert i sin politikk enn denne kurslederen jeg ble utsatt for i min unge søken etter noe å tro på. Men de gjentar likevel en lang rekke svar jeg har hørt før når det kommer til spørsmål omkring organiseringen av menneskers liv og levnet på denne jorda.

For eksempel når de snakker om klasse.

Partiet er helt klare på at klasser ikke er statiske størrelser og at de ulike klassene stadig er i forandring som en følge av samfunnsmessige forandringer. Men de insisterer like fullt på arbeiderklassens betydning som politisk entitet: “Rødt mener motsetninga mellom de som eier og de som arbeider, mellom borgerskap og arbeiderklasse, er den mest grunnleggende motsetninga i samfunnet. Rødt er et parti som slåss for arbeidernes interesser.”

Hvem er arbeiderklassen i dagens Norge?

Som de selv peker på har andelen akademikere og andre med høyere utdannelse økt betydelig de siste 20-30 årene. Noe som er en helt naturlig følge av at det moderne samfunnet stiller helt andre krav til kunnskap enn verden gjorde for bare femti år siden. Det er god grunn til å tro at dette kravet bare vil bli mer skjerpet i tiårene som kommer.

Det kan virke som om “kunnskapssamfunnet” ikke er noe Rødt klarer å ta helt innover seg: “Sosialismen må bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid, og skillet mellom styrende og styrte.” Skal jeg lese dem som fanden leser bibelen virker det som om de fremdeles har et ideal om det frie mennesket som jobber som fisker om morgen, industriarbeider på ettermiddagen og filosof om kvelden.

Problemet er selvsagt at kravet til spisskompetanse bare blir større i en verden hvor teknologi og vitenskap stadig utvikles. Det er lenge siden det holdt å feste en mark på en krok for å kunne kalle seg fisker.

Forskjellen mellom arbeiderklasse og borgerskapet er i Rødts bok forskjellen mellom de som bare kan leve av å selge arbeidskraften sin og de som eier produksjonsmidlene (altså det man trenger for å produsere noe som helst – feks. maskiner). I vår del av verden er det ingen tvil om at stadig flere av oss eier produksjonsmidlene selv i form av kunnskaper vi har ervervet oss. Har du en kompetanse det er behov for i en kunnskapsbedrift kan du når som helst ta med deg dette produksjonsmidlet og selge det til et annet sted. Grensen mellom arbeid og produksjonsmidler er ikke lenger definitiv eller gyldig som argument.

Når den vestlige verden engang ser slik ut kan jeg ikke se annet enn at ligningen som marxistene stadig får til å gå opp ikke lenger har gyldige faktorer.

Stemme rødt?

Selv om jeg er fundamentalt skeptisk til Rødts ideologi kan jeg likevel fortelle at jeg unner dem en taburett eller to inne på stortinget. Rett og slett fordi de ved sin tilstedeværelse i ulike kommunestyrer rundt omkring stadig har bevist at de gjerne inntar rollen som vaktbikkje for de aller svakeste i samfunnet. De har aldri problemer med å kalle en spade for en spade når det kommer til å påpeke urettferdighet eller manglende innsats fra velferdsstaten. En rolle politikere flest gjerne unndrar seg når alt kommer til alt og pengene fremdeles rår.

Småpartiene er på sett og vis det ultimate bevis for at demokratiet fungerer i praksis. Hvem som helst som er i stand til å skaffe 500 underskrifter til støtte for sin sak kan stille med liste i et fylke og  klarer du å samle 5000 blir du registrert som politisk parti. Stort sett har selvsagt ikke de små partiene noen særlig politisk betydning, men de kan ha en funksjon i forhold til å sette spesielle saker eller politiske områder på agendaen.

Med få unntak er småpartiene fundert på enkeltsaker. Noen høyst aktverdige, noen det absolutt motsatte. Jeg skal prøve å gi en systematisk og pedagogisk gjennomgang av hva de enkelte av dem står for.

De religiøse

Hvis du identifiserer deg med skjeggete mørkemenn som har en forkjærlighet for plastfostre og blod kan du stemme Abortmotstanderne. Ludvig Nessa og Børre Knudsen vil ha totalforbud mot svangerskapsavbrytelser – og bruk av spiral som prevansjonsmiddel. Ikke overraskende består partiet utelukkende av gamle, skumle menn, med en forkjærlighet for stive pipekrager. Deres politiske program er fundamentert på motstanden mot abort og bevaring av staten Israel. Et samfunn styrt av disse svovelpredikantene ville antageligvis fått Iran til å virke som en syndens pøl.

Et parti i samme ånd er Kristent samlingsparti. De markerer seg som et ikke-sosialistisk parti som ønsker seg “et nytt Norge som bygger på kjærligheten til Guds folk og Israel og Grunnlovens intensjoner, med basis i Guds Ord som den høyeste autoritet.”. Veien til dette målet er omtrent like uransakelige som Guds og innebærer blant annet en restriktiv innvandrings-, flyktning- og asylpolitikk (først og fremst for å hindre at islam får større innpass i landet vårt), kutt i bistand, billigere bilhold, økte fengselsstaffer, motstand mot abort og homofili, mer bevæpnet politi og et sterkere forsvar. Partiet mener også at evolusjonsteorien ikke er bevist og at skapelsesberetningen derfor bør integreres på høyskole- og universitetsnivå. Det aner meg at du ikke bør være en sånn moderne, opplyst kristen som setter nestekjærlighet og tilgivelse i sentrum for din tro hvis du skal stemme på dem.

Nynazistene

Liker du å marsjere i takt mens du gjør nazihilsener, syns Hitler var en europeisk frihetshelt og tror på Odin og Tor er Vigrid partiet. For å si det slik: Jeg håper virkelig det er ekstremt få av dere. Dette er vel uten tvil det verste partiet (riktignok av ganske mange ille) i årets valg med sin kombinasjon av nynazisme og norrøn mytologi. Grupperingen er en forunderlig anakronisme all den tid vi kvittet oss med åsatroen for over tusen år siden (ja da – jeg vet det finnes noen marginale grupperinger med langt hår og skinnfrakk som prøver å reetablere den som trossamfunn) og var veldig fornøyd med å kvitte oss med nazistene i 1945. Det er mulig å se humoren i uttalelser om at plastisk kirurgi “sikrer at dårlige gener har større mulighet til å spre seg.”, men alt i alt er det inderlig forstemmende at det finnes folk som har slike lavtstående meninger.

Liberalistene

Det har vært mange utbrytergrupper på den liberalistiske fløyen av norsk politikk, noe som avspeiler seg i antallet liberalistiske partier som stiller til valg denne høsten.

Det liberale folkeparti er nærmest anarkistiske i sitt forhold til staten, som de tilsynelatende mener vi skal oppheve. Jeg kan gjerne innrømme at det hadde vært et interessant eksperiment å frigi hele samfunnet til kapital- og markedskreftene og folks frie valg, men jeg mistenker at de fleste av oss ville hatt problemer med å leve i et slikt samfunn over tid. De sidestiller miljøbevegelsen med en religiøs sekt – som bare er preget av overtro, er tilhengere av at Norge melder seg ut av alle internasjonale samarbeid som FN og EØS, men er overraskende nok tilhengere av fortsatt NATO medlemskap.

Er du kristen, syns Frp er for liberale i sitt syn på innvandring og vil ha et Norge fritt for muslimer kan du stemme Demokratene. Selv ser jeg umiddelbart det problematiske i å hevde seg å være et liberalistisk parti samtidig som en vil “kristne” den norske skolen og nekte alle andre trossamfunn statsstøtte. Ikke overraskende er de for en langt mindre restriktiv alkohol- og tobakkslovgivning, samtidig som de vil ha en mye strengere narkotikalovgivning. De vil jobbe aktivt for at ikke folk umyndiggjøres gjennom statlige reguleringer samtidig som de mener det skal være forbudt for elever ved den norske skole å bære religiøse eller politiske klesplagg.

Lett blanding

Er du pensjonist kan nok en del av pensjonistpartiets saker være viktige for deg. Er du ikke pensjonist kan du nok finne bedre programmer for samfunnsutvikling hos andre partier. Det mest overraskende med pensjonistpartiet er at de er tilhengere av heroinassistert behandling, det minst overraskende er kanskje at de syns offentlig identifikasjon skal lovpålegges, at måleenheten “flid” skal gjeninnføres i det norske skoleverket og at vi bør unngå at innvandrere, asylanter og flyktninger får et sugerør ned i statskassa (dvs. de opplever at det er pensjonspengene deres som kastes rett ut av vinduet).

Kystpartiet passer for deg som liker selskinnsvest, bor nord i landet og fortrinnsvis ved kysten. De markerer seg først og fremst som et parti som er markante motstandere av norsk EU-medlemsskap, ønsker større vern om distriktsnorge og ikke ønsker kommunesammenslåinger. De kan lett oppfattes som en smule proteksjonistiske når de snakker om at mest mulig til enhver tid skal beholdes i “Norske hender” og ønsker seg en mer restriktiv innvandringspolitikk. Det slår meg at de burde inntatt det motsatte standpunktet hvis de virkelig ønsker å forhindre avfolking. Når de samtidig ønsker at det skal brukes mer oljepenger og at primærnæringene skal styrkes må det innrømmes at jeg hører “statlige subsidier” så det ljomer.

Er du norsk-pakistaner og kjører taxi kan kanskje Norges første innvandrerparti være tingen: Samtidspartiet. De er stort sett opptatt av opphevelse av bompengeringen, billigere bensin, lettere familiegjenforening, forbud mot homofili og for fremme av Islam. Ikke akkurat noe å bruke stemmen sin på hvis du ikke befinner deg i kjernevelgergruppen.

Miljøpartiet de grønne markedsfører seg selv som frisinnet, nytenkende og radikalt så hvis du har personlighetstrekk som svarer til dette kan du jo lukte på løvetannen deres. På mange måter kunne jeg ønske at de vokste seg større i norsk politikk, det er få som er villige til å gå så langt for å møte miljøutfordringene og som har såpass gode virkemidler for å gjøre det. Samtidig er de forkjempere for en sosial orden som fordeler byrder og goder så likt som mulig, for ikke-voldsprinsippet, feminister, har en offensiv og liberal politikk i forhold til digitale medier (faktisk en som ingen andre politiske partier kan sammenligne seg med) og er opptatt av å verne om borgerrettighetene våre i forhold til personvern og ytringsfrihet. De grønne setter mange saker på dagsordenen som du ikke finner hos andre partier og har en gjennomtenkt og helhetlig politikk – samtidig som de er ydmyke nok til å si klart i fra om at de ikke kan alt og derfor gjerne vil sammarbeide med andre. Rent ideologisk kan de ikke beskrives som noe annet enn et friskt pust.

Stemme på et småparti?

Selv om jeg syns det er viktig for demokratiet vårt at småpartiene eksisterer ville jeg neppe stemt på dem og i hvert fall ikke i denne omgang. For meg blir det litt som å velge en livspartner utelukkende med utgangspunkt i hvilke biter i twistposen de liker. Det sier seg selv at det neppe er det smarteste du kan gjøre.

(Jeg skulle også ha tatt for meg partiet Rødt og NKP under ovrskriften “andre partier” – jeg opplever imidlertid at Rødt er et såpass stort parti rent ideologisk at de fortjener mer plass. Derfor vil jeg skrive et eget innlegg om dem innen få dager).

Edit: Som en følge av innspill vil jeg gjerne presisere at åsatroere flest ikke er nynazister og ikke identifiserer seg med Vigrid og Tvedts åsatro.

Å ha vært SV-velger de siste årene har vært omtrent like tilfredsstillende som å lese en kokebok når du er sulten. Ikke sjelden har jeg kjent igjen følelsen jeg fikk den første gangen jeg stemte inn en elevrådsrepresentant og det viste seg at hun definitivt ikke hadde makt til å bygge verdens fineste lekeplass i skolegården eller gjøre friminuttene lengre. Det var sikkert min første lekse i politisk realisme, en lekse det har vært godt å støtte seg på de siste fire årene.

All den tid Svs egne partitopper er illojale nok til å kritisere partiets regjeringsgjerning er det ikke noe poeng å gjenta hvilke kameler som burde havnet på tvers i stedet for nede i magen. Da er det mer interessant å se på hva slags politiske målsetninger SV stiller opp for de neste fire årene – og ikke minst hvordan de mener vi skal nå dem. Så jeg har lest SVs arbeidsprogram for 2009-2013.

I dette arbeidsprogrammet setter SV opp følgende hovedmål for sin politikk: “solidaritet, rettferdig fordeling, miljøhensyn og et utvidet økonomisk og politisk demokrati.” Det er sikkert ikke overraskende for noen at utbygging og styrking av offentlig sektor er SV’s fremste virkemiddel for å nå disse målene.

Desverre er det ikke slik at en større offentlig forvaltning alltid vil gi bedre tjenester til befolkningen. Det er heller ikke slik at større pengeoverføringer garanterer for det samme.

Arbeidsprogrammet påpeker gjentatte ganger at kompetansen innen for omsorgsområdene må økes. Det har SV fullstendig rett i. Men samtidig ønsker de å gi kommunene større makt og at flere beslutninger skal tas i nærheten av innbyggerne.

For meg er det innlysende at dette er målsetninger som står i et klart motsetningsforhold til hverandre.

Det finnes norske kommuner som bare har litt i overkant av 200 innbyggere og vi holder liv i hele 430 kommuneadministrasjoner. Dette er en dyr måte å organisere 4,5 millioner mennesker på, noe som står i direkte konflikt med målsetningen om å øke kompetansen innenfor viktige områder som helse- sosial- og barnevernstjenesten.

En kraftig reduksjon av antallet kommuner ville medført at det samme antallet offentlig kroner heller kunne brukes til å tjene borgerne og med en høyere kompetanse – fordi fagmiljøene hadde blitt styrket ved å gi den enkelte arbeidstaker et større og mer differensiert fagmiljø. Skal du jobbe som både jurist, sosionom, integreringsekspert, barnevernsansatt, sysselsetter og boligfremskaffer sier det seg selv at det blir vanskelig å gjøre noen av delene helt bra.

Som et sosialistisk parti mangler de også de rette arbeidsredskapene når de ikke samtidig er et parti med en uttalt storbypolitikk. Det er ingen tvil om at Norges største byer møter helt andre utfordringer på det sosiale området enn mindre kommuner og tettsteder. Det er i storbyene den sosiale nøden er størst. Rus, vold og kriminalitet er tilstedeværende i hverdagen på en helt annen måte enn på Utsira.

Skal man skape et mer rettferdig og solidarisk Norge er man nødt til å innse at de største byene (med Oslo i en særstilling) fortjener en målrettet og spesialisert storbypolitikk. Konkrete storbytiltak er nødvendig for å skape et mer rettferdig samfunn som ivaretar de svakest stilte fordi de store byene både produserer flere mennesker med sosiale problemer og tiltrekker seg flere av dem utenfra. .

Verktøykassa til SV kan til tider oppleves som en smule overoptimistisk. De er et av få partier som setter et markant fokus på likestilling i politikken sin – både i forhold til kjønn, etnisitet, funksjonshemning og seksuell orientering. Noe jeg selvsagt vil hedre dem for. Men samtidig kverner de ofte på en lekse som handler om at diskriminering ligger til grunn for manglende likestilling. Noe som selvsagt er beundringsverdig nok og også høyst relevante problemstillinger.

Men det er heller ikke tvil om at utfordringer på likestillingsområdet ikke kan løses ved å endre folks holdninger alene. I forhold til kjønn har man mye kunnskap om at det er samfunnsmessige strukturer som er hovedproblemet og ikke det at kvinner direkte diskrimineres. Når SV mener at lovpålagt rett til heltidsarbeid er en løsning på kjønnede lønnsforskjeller avdekker de samtidig manglende evne til å ta fatt i problemet på en realistisk måte. Problemer er jo ikke først og fremst at kvinner ikke har tilgang til heltidsarbeid, men at de selv velger å arbeide deltid for å ivareta ubetalte omsorgsoppgaver. Årsakene til at kvinner fortsatt velger på denne måten må være utfordringen å ta tak i.

Noen av de problemstillingene jeg peker på her peker samtidig mot et av de største problemene jeg har med SVs politkk. Menneskesynet som ligger til grunn for politikken deres slår meg som relativt naiv. Det er ikke nødvendigvis slik at den norske befolkningen vil ta de valgene som SV til enhver tid anser som mest samfunnstjenelige selv om de legger aldri så mye til rette for det. Og da blir det vanskelig å gjennomføre politikken deres.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å stemme SV i år. Til tross for at jeg opplever at de har den aller beste miljøpolitikken, at de er villige til å gå på bekostning av egen popularitet for å holde på viktige verdier og at de tross alt er det eneste partiet som virkelig er villige til å satse på en forebyggende sosialpolitikk og ikke en som bare skal drive brannslokking. Kanskje vil jeg ikke stemme på dem fordi jeg har et ønske om en mer offensiv og modernisert tilnærming til viktige politiske områder, eller fordi jeg ikke deler partiets tro på menneskets uegennytte og godhet. Eller så er det bare noe jeg tror fordi jeg ikke har lest alle de andre partienes valgprogrammer enda.

En del mennesker oppgir, alltid like oppgitt, “skatter og avgifter” når de skal oppsummere hva som er galt med Norge. Kanskje ikke til å undres over at hver bidige valgkamp inneholder de samme løftene om skatteletter fra høyresiden? Samtidig som Stein Erik Hagen opplyste at han hadde tenkt å sende barna sine til Sveits kunne han fortelle at han, rent personlig, har et ønske om at skatt skal være et tema under valgkampen i år.

Selvsagt er skatt et tema man bør diskutere og bare for å ha sagt det: Jeg er ikke det minste i tvil om at det norske skattesystemet inneholder urettferdigheter som man bør gjøre noe med- Men jeg syns ikke den jevne norske velger bør la bekymringer omkring Hagens pengepung spille noen rolle ved høstens stortingsvalg. Han kommer fremdeles til å ha til smør på brødet og Cristal i glasset, for ikke å snakke om til helikopterdrivstoff, lønn til butleren og mannskapet på 10 millioners båten sin.

I stedet for å la seg bergta av den store urett som er gjort Hagen (som betaler hele 1,8 % i skatt) håper jeg velgerne tar sitt valg med utgangspunkt i langt viktigere saker enn skatt. Saker som økende arbeidsledighet, miljø, utfordringene i skole og helsevesen, hvordan vi skal håndtere finanskrisa og internasjonal politikk.

Har du en normal inntekt – og altså ikke 15 til 20 milliarder liggende på kistebunnen – skal det relativt store skattemessige omveltninger til for at vi skal merke det direkte på pengepungen. Forrige gang vi hadde borgerlig styre fikk jeg vel et par hundrelapper mer å rutte med i måneden. I sannhetens navn har jeg ikke en så veldig komplisert skatteseddel heller. Som vanlig lønnsmottaker med studielån og boliggjeld er det ikke så mye rom for skattemessige krumspring. En tilstand jeg mistenker jeg deler med de fleste andre nordmenn.

Jeg har en forståelse for at skatt er et tema som bekymrer den aller rikeste millipromillen blant oss. Slike som strammer inn livreima ved å sende skjortene sine til snippeskift i Savile Road i stedet for å kjøpe nye. En skjorte i den gata koster antageligvis omtrent det dobbelte av det jeg betaler i skatt per måned. Jeg bare nevner det for å sette ting i et visst perspektiv.

Stein Erik Hagen har i løpet av de siste årene donert rikelig med penger til gode formål. Folk liker filantroper og Hagen har gjentatte ganger trukket frem sin giverglede når han i de siste dagene har vært ute for å forsvare flyttingen av formuen. Rimi-Hagen har tilsynelatende ingen problemer med å bruke pengene sine på samfunnsnyttige formål så lenge han selv å bestemme hva pengene skal brukes til. Han syns det er greit å gi bort nesten ti millioner til å pusse skimuseet i Holmenkollen, men blir så forbanna at han flagger ut når den samme summen innkreves i skatt.

All ære til folk som gir bort penger til gode formål, men hvordan ville Norge sett ut hvis vi alle skulle bidratt til den store regningen på den måten? Altså at det vi bidro med ble øremerket til bestemte formål etter eget valg?

Man kunne lett havnet i en situasjon hvor flerfoldige millioner ble satt av til motarbeidelse av en særdeles sjelden hudsykdom som grandtanten til Rikerud hadde lidd så fryktelig under, mens bare lommerusk ble satt av til stomiopererte eller inkontinente (som ikke er sykdommer det er så lett å smykke seg med). Eller den rike onkelen på en liten øy som gjerne bygger tre mil med motorvei rundt øya, men syns ordentlige folk klarer seg selv og derfor ikke setter av et øre til sosiale tjenester.

Selv kunne jeg gjerne bidratt til utbygging av sykkelstinettverket, spesielt på den strekningen jeg daglig sykler til jobb, dessuten er jeg glad i moderne kunst så museer som konsentrerer seg om den slags bidrar jeg gjerne til. Skole og helsevesen ville vel fått noe de også, men sykehjem, kirke, veibygging og kjøttindustrien ser jeg ikke den umiddelbare nytten av å bidra økonomisk til. Det aner meg at ikke alle deler mine prioriteringer.

Jeg tror det er et ganske åpenlyst poeng her. Det er langt mer hederlig å betale sin skatt med glede enn det er å leke julenisse et par ganger i året. Jeg tror også de fleste av oss skjønner at det er de folkevalgte som må styre over pengesekken for å sikre at pengene brukes der de trengs aller mest. Med tanke på at vi bor i et av de landene i verden som tar aller best vare på befolkningen sin er faktisk ikke prisen så høy som enkelte vil ha det til (gjør feks. et regnestykke på hvor mye det ville kostet deg å betale for en høyere utdannelse for barna dine hvis du hadde bodd i USA).

Det finnes viktigere ting enn noen hundrelapper ekstra i måneden. Derfor håper jeg inderlig Hagens private agenda ikke får noen betydning for høstens valg. For gjennomsnittsnordmannen bør det være viktigere å bekjempe økende arbeidsløshet og bevare gode velferdsordninger (i en tid hvor det er godt mulig langt flere vil ha behov for dem) enn å la seg forføre av feite løfter om tykkere lommebøker.