Mihoes rødblogg

Når jeg leser partiprogrammet til Venstre faller jeg pladask. Når jeg hører Abid Raja snakke om integrering tenker jeg: Endelig! Når jeg tenker på sosialliberalismen som idé blir jeg varm om hjertet. Virkelig varm faktisk. Jeg ønsker definitivt å bo i en sterk og velfungerende velferdsstat som samtidig setter det enkelte menneskes frihet i høysete. Kanskje bør jeg like gjerne innrømme at det er få partier jeg kan si meg så mye enig med som Venstre når det kommer til det ideologiske rammeverket. Hva er det ikke å like med Norges eneste sosialliberalistiske parti?

Kanskje er det Venstres ideologiske fundament som gjør at bÃ¥de jeg og svært mange av mine nærmeste venner ender opp som venstrevelgere pÃ¥ den ene valgtesten etter den andre? (Ja da – jeg er bÃ¥de akademiker, opptatt av miljøvern og rettferdighet og har aldri vært spesielt opptatt av Lotto). Men nÃ¥r valgdagen opprinner er det likevel ganske fÃ¥ som faktisk stemmer pÃ¥ dem.

Jeg tror ikke jeg er alene om å lure på om dette er Venstres skjebne. Briljant som idé, men nærmest ubrukelig i praksis? Kanskje er det flere med meg som rives med av realpolitiske begrensninger og ikke tror partiet vil være i stand til å få gjennomslag for politikken sin? (I rettferdighetens navn bør det nevnes at det ikke ser ut til at denne betraktningen har stått i veien når jeg gang på gang har gitt SV stemmen min).

Venstre markerer seg som partiet som er mest opptatt av personvern og har programfestet at de bÃ¥de sier nei til datalagringsdirektivet (og hurra for det sier jeg bare!), kameraovervÃ¥king i det offentlige rom og det de kaller “meningsløse sikkerhetsrutiner pÃ¥ fly”. Trine Skei Grande kritiserer den sittende regjeringen for Ã¥ ha bevisstløs forhold til personvern. Noe som unektelig tyder pÃ¥ et bevisstløst forhold til hva hennes eget parti har vært hjernen bak i personvernhenseende.

Forhenværende justisminister Odd Einar Dørum hadde store problemer med å forklare det liberalistiske i å opptre som en terrorskremt, men akk så hodeløse høne etter 11. september. Få politikere i vår nære historie har vært så overvåkningsvillige som da han ga PST blankofullmakt til å ta seg til rette i private hjem. Faktisk var venstres justisminister i Bondevik II så ivrig etter å overvåke og kontrollere det norske folk at metodekontrollutvalget for få uker siden konkluderte med at antiterrortiltakene Dørum var med på å igangsette var i strid med grunnloven.

I teorien er altså Venstre opptatt av å verne om privatlivet, men i praksis uendelig mye mer avkledd enn Brustad bak fikenbladet.

På Venstres utmerkede nettsider fremstår de som et parti som har skole, utdanning og ny kunnskap som en av sine mest sentrale valgkampssaker. Samtidig er de varme tilhengere av økt selvstyre for den enkelte skole og friskoler. Hvem skal ivareta barns frihet og kunnskap når foreldre sender dem på skoler som mener kreasjonisme er det riktige svaret på spørsmålet om hvor vi alle kommer fra? Jeg tviler på at slike skoler evner å skape de nyskapende og nytenkende elevene som Venstre tilsynelatende stiller i sentrum for sin skolepolitikk. Får ikke liberalistene i Venstre et relativt stort forklaringsproblem når barn på den muslimske skolen lærer at det absolutt er forskjell på mann og kvinne og at familien, samfunnet og verden bør innrettes i henhold til dette? For ikke å snakke hvilke muligheter en elev har til å gi tilbakemeldinger på en lærer ved en skole som syns det er pedagogisk forsvarlig å plassere lille Per i personlighetskategorien flegmatiker og derfor har all verdens forståelse for at han nok ikke kommer til å gjøre det så skarpt i eurytmi.

Venstre er dessuten glade i kontantstøtten. Jeg er ikke det (kanskje ikke så overraskende). Selve tanken på at ubrukte velferdsordninger skal utløse økonomisk kompensasjon er absurd, men skal jeg fortsette en argumentasjon i frihetens navn hersker det liten tvil om at ordningen ikke akkurat virkeliggjør idéen om å utruste barn med de samme muligheter for å skape seg en god fremtid. Kontantstøtten muliggjør tvert i mot at barn møter opp på første skoledag uten å kunne et ord norsk og at barn av foreldre med store sosiale problemer forblir skjulte inntil de er seks år gamle.

I teorien syns også jeg at det er fint å åpne opp for valgfrihet omkring omsorgen og utdannelsen av fremtidige generasjoner. Men man kan ikke la foreldres frihet gå på bekostning av barns fremtid.

Innenfor viktige områder som miljø, helse og omsorg og skole og utdanning er Venstre tilhengere av å øke det lokale selvstyret. Jeg hilser deres offensive plan for sammenslåing av kommuner mer enn velkommen, men deler ikke partiets tro på at større kommuner vil være bedre rustet til å ta viktige avgjørelser på akkurat de områdene som betyr aller, aller mest for meg som velger. Snarere tvert i mot. Kanskje er jeg preget av å bo i et Oslo hvor jeg er vitne til skolebygg som ramler ned i hodene på folk, hvor du kan trekke feil eller riktig bydelslodd i forhold til oppfølgingen du får hvis du skulle ha behov for støtteapparatet, eller hvor du som gammel opplever at det firmaet som vant anbudet er de som skal gi deg din daglige dusj. Men det virker altså ikke alltid sånn som at det er de som lever nærmest det politiske praksisfeltet som tar de beste avgjørelsene.

I teorien er det fullt mulig Ã¥ være tilhenger av økt lokaldemokrati, men i praksis ønsker jeg meg mye heller et land hvor barn i Kragerø og Karasjokk har en lik skolehverdag bÃ¥de med hensyn til skolebygg, materiell og undervisning. Jeg vil heller ikke oppleve at mitt nærmiljø forurenses fordi nærings- og økonomiske interesser overskygger ønsket om sprell levende fisk eller ren luft. For ikke Ã¥ snakke om at jeg virkelig ikke ønsker Ã¥ bo et sted hvor hobbykremmere setter halve kommunekassa pÃ¥ hesten “Store penger fort” og dermed gambler med tilbudene til bÃ¥de barn, voksne og eldre.

Dessuten er ikke Sponheims praktiske politiske løsning på dagens politiske bilde i stand til å få meg til å stemme utelukkende med utgangspunkt i ideologi. Foruten å fremstå som et sommerlig drømmeslott borger ikke en regjering sammensatt av Krf, Venstre og Høyre for den beste utøvelsen av den ideologien jeg er en så varm tilhenger av. Høstens valg er dessuten for viktig til å stemme bare med hjerte og ikke med hodet.