Fotballbloggen

Enkelte fotballøyeblikk blir stående i bevisstheten lenger enn andre. Det handler ofte om avgjørende scoringer, gjerne sent i kamper (Rekdals straffe i 98). Eller spektakulære mål (Maradona mot England i 86), utenomjordiske redninger (Gordon Banks i VM 1970) og dessverre noen ganger også stygge taklinger og skader (Henke Larssons beinbrudd i Celtic-drakt). Men noen ganger, noen ganger, handler det verken om mål, redninger, skader eller taklinger. Noen ganger husker vi øyeblikket fordi tyngdeloven brytes, eller jorda snus opp ned. Det var nemlig slik det føltes den 18. september i fjor høst, på Ciudad de Valencia da lille Levante i sesongens tredje kamp møtte Real Madrid på hjemmebane. Løpsduellen mellom Sergio Ballesteros og Cristiano Ronaldo varte i fem sekunder, og gjorde førstnevnte til et ikon. Den 36 år gamle, og over hundre kilo tunge lagkapteinen til Levante mot stjernespilleren med fart og kjappe bein som noen av sine aller viktigste egenskaper. La oss for moro skyld gå dypt inn i materien, og ta situasjonen sekund for sekund, siden vi antakelig kan komme til å få flere dueller mellom disse to i søndagens kamp i Madrid.

Kampen er på overtid, Levante leder 1-0 etter scoringen til Arouna Koné 68 minutter ut i kampen. Det går mot en sensasjonell seier til lillebrorklubben i Valencia over stjernegalleriet til Real Madrid. Og Ballesteros har naturligvis vært viktig hele veien, med sitt oppofrende og kontante forsvarsspill og evne til å skape kaos på offensive dødballer. Han ser muligheten til tre poeng, og har ikke til hensikt å la noen komme forbi seg.

Tid 91’44:
Real Madrid har ballen ved Gonzalo Higuaín omtrent på krittet i midtsirkelen på venstre side, inne på Levantes halvdel. Cristiano Ronaldo er i løp fire-fem meter lenger framme, og tre meter nærmere sidelinjen. På vei forbi høyreback Javi Venta som kun har øye for ballen. Cristiano Ronaldo vet at ballen kommer til å bli slått hardt forbi ham, og har gjort seg klar for spurt. Ballesteros ligger på linje med pasningslegger Higuaín, og ti meter nærmere egen 16-meter.

Tid 91’45:
Ballen er spilt. Ballesteros har allerede før pasningen forstått faren, og satt i gang løpet ut mot sin høyre side for å kompensere for Javi Venta som nå er overspilt. I det øyeblikket ballen er midt i mellom Cristiano Ronaldo og Ballesteros er det omtrent tre meter mellom de to, med Levante-kapteinen én meter nærmere mål. Ronaldo løper rett fram etter ballen, Ballesteros er nødt til å skrå løpet sitt. Han har også gjort en vending bare to sekunder tidligere, mens Ronaldo har vært lenger i samme fartsretning.

Tid 91’46:
Ballen er nå langt forbi spillerne, rundt fem meter fra 16-meteren med kurs i retning hjørneflagget. Avstanden til ballen er omtrent seks-sju meter, og mellom dem og målet er det kun Levante-keeper Gustavo Munúa. Kommer Cristiano Ronaldo først på ballen, kan han skjære inn i feltet og avslutte raskt. Muligheten for en stor målsjanse og utligning er åpenbar.

Tid 91’47:
Ballen er akkurat oppå hjørnet av 16-meterstreken på venstre side sett fra angripende Cristiano Ronaldos sted. De to løpsduellantene har nærmet seg ballen, og ingen av dem har ennå fått overtak.

Tid 91’48:
Det er i sekundet mellom 91’47 og 91’48 det hele avgjøres. Ballesteros har inntil forrige sekund løpt så fort du kunne mistenke ham for å være i stand til, men plutselig setter han inn en ekstraspurt. Turboen kobles til! Han fyker fram mot hjørnet av 16-meteren der ballen var et sekund tidligere, og hvor spillerne er nå. Han har fått et bittelite overtak, og ligger noen centimeter foran Cristiano Ronaldo.

Tid 91’49:
Det er over! Sergio Ballesteros har fortsatt i samme tempo, fullfører med lange og raske steg og når ballen med klar margin foran Cristiano Ronaldo, omtrent seks meter fra kortlinja og to meter fra 16-meterstreken. Cristiano Ronaldo er slått, og vet det. Med en elegant første berøring drar Ballesteros ballen med seg ut mot sidelinja, der han fullstendig utslitt feier ballen oppover. Riktignok rett i beina på en Higuaín, men også neste duell vinnes av Levante-spillere. Hadde Cristiano Ronaldo vunnet duellen, med de samme seks meterne fra kortlinja, hadde han etter første ballberøring vært innenfor 16-meterstreken og med kurs inn mot målet.

Se situasjonen her

Fem sekunder tok det for Sergio Ballesteros å gå fra å være en trofast midtstoppersliter med noen ekstra kilo til å bli en kultfigur langt utover Levantes klubbgrenser. Da det skjedde, kommenterte jeg at det var kampens største øyeblikk. Nå flere måneder etter, er dette fortsatt det jeg husker aller best fra den sesongen vi nå er inne i. Noen gjentakelse av dette, med samme resultat, tror jeg neppe vi får i søndagens kamp mellom Real Madrid og Levante på Santiago Bernabéu. Men en Ballesteros i midtforsvaret som hopper, løper, stanger og kjemper for laget og medspillerne får vi garantert.

Følg både den kampen og oppsummering av helgens fotball i La Liga og Serie A fra klokka 2100 søndag kveld.

Tweet This Post

Like under taket på Camp Nou sat eg og kommenterte Barcelona-Real Sociedad gjennom mobiltelefonen min. Så har eg gjort det også. Me får ta rekninga seinare, og heller forsøke å oppsummere den 21. – eigentleg den 22. – runden i La Liga:

• Real Madrid og Barcelona haltar vidare. Ja faktisk, dei manglar litt av flyten begge, men klarar å slite seg til sigrar likevel. Begge vann med eitt mål, og skal me nemne éin spelar for kvart lag som utmerka seg, må det vera Sergio Ramos og unge Cristian Tello. Viss Ramos faktisk krangla med Mourinho for eit par veker sidan, har det tilsynelatande gjort han godt. Mot Getafe stanga han inn sigersmålet med kraft, stil og vilje. 20 år gamle Cristian Tello er reservelagsspelar for Barcelona. Mot Sociedad starta han sin første Primera-kamp, scora sitt første Primera-mål og viste med fart, ro og teknikk at det er mykje i vente.

• I serien ”klarsynte spanske aviser”: Gløym bortestatistikk, slitasje, formsvikt og skadelister. Måndag kunne den Barcelona-baserte avisa Sport forklare kvifor Guardiola & Co er så langt bak Real Madrid: Hands! Avisa lista opp tre avgjerande hands-situasjonar som har gått i favør av ”Los Blancos”. Getafe skulle hatt straffe då Pepe handsa i helga, Valencia skulle hatt straffe då Higuaín handsa i haust, og Barcelona skulle hatt straffe mot Espanyol etter ein Raúl Rodríguez-hands i januar. Så viss hands hadde blitt straffe, og viss straffe hadde blitt mål, og viss det ikkje skjedde noko meir etter eit eventuelt straffemål, hadde Barcelona vore eitt poeng bak Real Madrid. Akk, så nære…

• Førre veke spådde eg at Levante ikkje kom til å overleve fjerdeplassen denne helga. Eg tok feil. Ikkje fordi Levante vann – for det gjorde dei ikkje – men fordi det var absolutt ingen som vann. I alle fall ingen av laga som låg på 3. til 13. plass før runden. Dette må jo snart ta slutt? Kor mange gongar kan så mange lag unngå å vinne? Athletic Bilbao og Espanyol sto likevel for ein fantastisk kamp som til slutt enda 3-3 på San Mamés, blant anna med ei perlescoring av Vladimir Wiess. Men kven som ser best ut i kampen om den gylne fjerdeplassen per no? Eg går for at det blir ein duell mellom Athletic Bilbao og Atletico Madrid, og er klar for å endre meining komande helg.

• Rundens statistiske moro: Marcelino fekk sparken i Sevilla og inn kom tidlegare Real Madrid-spelar Míchel. Petter Veland skreiv kva han meinte om det allereie før Míchel faktisk vart ansatt. Min kollega er skeptisk, og dagens statistiske moro underbygger skepsisen kanskje litt i overkant: Dei to siste gongane Sevilla har hatt ein trenar med fortid i ein Madrid-klubb, har dei rykka ned.

• Apropos Sevilla: Kan sesongen bli særleg tristare for José Antonio Reyes? All den tid han var i Atletico Madrid, sleit laget tungt og såg ut til å bli ein middelhavsfarar. Dei rauk også ut av Copa del Rey, og Reyes sjølv hamna på benken etter å ha skjelt ut Manzano som seinare fekk sparken. Over nyttår reiste den tidlegare Arsenal-spelaren til Sevilla der han rauk ut av Copa del Rey på nytt, og framleis står han utan siger i serien med sin nye klubb. Og jaggu fekk hans nye trenar, Marcelino, også sparken etter helgas tap mot Villarreal. I mellomtida har alt snudd for Atletico Madrid som har null tap og null baklengs sidan Reyes forlot klubben.

Resultat:

Athletic Bilbao-Espanyol 3-3, Levante-Racing Santander 1-1, Mallorca-Real Betis 1-0, Getafe-Real Madrid 0-1, Barcelona-Real Sociedad 2-1, Sporting Gijon-Osasuna 1-1, Sevilla-Villarreal 1-2, Real Zaragoza-Rayo Vallecano 1-2, Atletico Madrid-Valencia 0-0, Granada-Malaga 2-1.

Kven som spelar Copa del Rey-finale blir avgjort denne veka, med Athletic-Mirandés tysdag og Barcelona-Valencia onsdag. Neste serierunde ser slik ut:

Laurdag kl 18: Racing Santander-Atlético Madrid

Laurdag kl 20: Osasuna-Barcelona

Laurdag kl 22: Real Betis-Athletic Bilbao

Søndag kl 12: Espanyol-Real Zaragoza

Søndag kl 16: Málaga-Mallorca, Rayo Vallecano-Getafe

Søndag kl 18: Valencia-Sporting Gijon

Søndag kl 19.45: Villarreal-Granada

Søndag kl 21.30: Real Madrid-Levante

Innspel? Del gjerne på Twitter: @Cplus_Magnar

Tweet This Post

24.03.10: Manolo Jiménez får sparken, og Antonio Álvarez blir ny hovedtrener i Sevilla.
27.09.10: Antonio Álvarez får sparken som trener, og Gregorio Manzano overtar ansvaret.
08.06.11: Gregorio Manzano får ikke forlenget kontrakten, og Marcelino blir ny trener.
06.02.12: Marcelino sparkes etter åtte måneder i trenerjobben. Hvem overtar nå?

Det er spørsmålet de fleste Sevillistas stiller seg denne mandagen i februar. Alternativene er mange, men de reelle kandidatene er få – av flere grunner. Hovedgrunnen til at mange arbeidsledige trenere kan avskrives før de i det hele tatt blir lansert, er den vanskeligstilte situasjonen klubben er i økonomisk. De er på ingen måte i samme båt som Rayo Vallecano, Racing Santander, Mallorca og Real Zaragoza, men de er også milevis unna Real Madrid og Barcelona i den andre enden av skalaen. Høye lønninger og store krav er ikke synonymt med tilbudet Sevilla er i stand til å gi, og dermed kan man allerede nå utelukke personer som Luis Aragonés, Guus Hiddink, Bernd Schuster, Rafa Benítez og Víctor Muñoz. Det samme kan man gjøre med Quique Sánchez Flores. En bekjent av meg i Sevilla, som jobber i radio, fortalte for et par timer siden at den tidligere Getafe-, Valencia- og Atlético Madrid-treneren opprinnelig var førstevalget, men at Al-Ahli krever en for høy sum for å la han gå.

Videre har man i Spania en regel som forbløffer de fleste, inkludert meg selv. Da jeg leste Marca i første halvdel av januar fikk jeg vite at trenere som har mistet jobben i en La Liga-klubb inneværende sesong ikke kan overta stillingen som trener i en annen klubb før etter sesongslutt (correct me if I am wrong om denne nye regelen, men det var slik artikkelen ble tolket – og det som skal være grunnen at til at f.eks Michael Laudrup ikke ble nevnt i forbindelse med de ledige trenerjobbene i Villarreal eller Atlético Madrid). Dermed kan Gregorio Manzano, Fabri, Michael Laudrup, Héctor Cúper, Javier Aguirre, Manuel Preciado og Juan Carlos Garrido også utelukkes. Man går heller ikke tilbake til Antonio Álvarez eller Juande Ramos (dessverre!!) – til det er stoltheten til José María Del Nido altfor stor.

Treneren det snakkes, skrives og ryktes mest om i timene etter Marcelinos avgang er den tidligere Real Madrid-legenden Míchel. Personlig har jeg aldri blitt spesielt fanget eller begeistret av Míchel som fotballtrener. Han debuterte som trener for Rayo Vallecano i 05/06-sesongen, men maktet ikke å rykke opp fra Segunda B med laget fra Vallecas. Sesongen etter hadde han ansvaret for reservelaget til Real Madrid, og til tross for at han rådet over spillere som blant annet Dani Parejo, Juan Mata, Borja Valero, Álvaro Negredo, Ruben De la Red, Javi García og José Callejón, rykket laget ned fra Segunda División.

På tampen av 08/09-sesongen tok han over som trener for nedrykkstruede Getafe, og leverte den éne prestasjonen som i mine øyne har vært bra som trener. Plassen ble reddet i siste serierunde, og 48-åringen ble premiert med en toårskontrakt. Den påfølgende sesongen ble Getafe nummer seks – drabantklubbens beste tabellplassering gjennom klubbens historie, men sesongen etterpå var det tilbake til nedrykkssumpen – og Míchel fikk ikke fortsette i trenerjobben sommeren 2011. Siden har han blitt nevnt i forbindelse med de ledige trenerjobbene i både Villarreal, Sporting Gijón og Real Zaragoza, og nå også i forbindelse med Sevilla.

Míchel spilte aldri for Sevilla som aktiv spiller, men har likevel gode fotballminner fra byen. Som landslagsspiller for Spania scoret han totalt 21 mål på 66 kamper, og ni av de scoringene kom i Sevilla – tre av dem på Ramón Sánchez Pizjuán (Sevilla FC) og seks av dem på Estadio Benito Villamarín (Real Betis). Míchel, som var en del av den legendariske “Quinta del Buitre”, har fortsatt et veldig stort navn og er en veldig populær personlighet i Spania. Ikke bare på grunn av sin store suksess for Real Madrid og landslaget, men også fordi han var en av de mest likte TV-kommentatorene da han jobbet for TVE.

Men, og det er et stort men, han har ikke vist noe som i mine øyne kvalifiserer han som den rette treneren for Sevilla.

Å komme inn som ny trener for Los Nervionenses på nåværende tidspunkt er alt annet enn lett. De ble slått tidlig ut av Europa League, de røk ut av 8-delsfinalen i Copa del Rey mot Valencia, og etter 21 serierunder ligger på nedre halvdel av tabellen med færre poeng ned til nedrykk enn opp til Champions League-plassen de har satt seg som mål å ta. Ingen av de syv siste kampene er vunnet, de har vunnet én hjemmekamp i La Liga siden midten av oktober, og stemningen blant supporterne er mildt sagt deprimerende. Jeg har skrevet i mang en blogg tidligere at Sevilla under Juande Ramos mellom 2005 og 2007 er noe av det beste og morsomste jeg har opplevd som nøytral fotballelsker, og alle Sevilla-supportere drømmer tilbake til tiden hvor det var et fryd for øyet å kunne se Sevilla valse over all motstand med en angrepsfotball selv Zdenek Zeman ville vært stolt av.

Trenden er dog meget urovekkende for de med hjertet i den røde og hvite delen av den andaluciske hovedstaden:

21. serierunde, 2004/2005: 4. plass, 35 poeng.
21. serierunde, 2005/2006: 5. plass, 35 poeng.
21. serierunde, 2006/2007: 2. plass, 42 poeng.
21. serierunde, 2007/2008: 8. plass, 29 poeng.
21. serierunde, 2008/2009: 3. plass, 38 poeng.
21. serierunde, 2009/2010: 5. plass, 36 poeng.
21. serierunde, 2010/2011: 7. plass, 30 poeng.
21. serierunde, 2011/2012: 11. plass, 26 poeng.

I 2003/2004-sesongen lå man som nummer 15 på tabellen etter 21 serierunder med 25 poeng. Da ble de til slutt nummer seks etter en sterk vårsesong, og siden har ikke Sevilla kommet utenfor topp 6 i La Liga én eneste gang. De har vunnet UEFA-cupen to ganger, de har vunnet Supercopa de España én gang, de har kommet til sluttspillet i Champions League to ganger, de har vunnet Copa del Rey to ganger og de har vunnet UEFA Supercup én gang.

Akkurat dét lukter det ikke så mye av i Sevilla om dagen, og jeg tror heller ikke duften av suksess blir større med Míchel ved roret. Det blir uansett spennende å se, med José María Del Nido bak spakene i kontrollrommet blir det hvertfall aldri kjedelig!

Hvem mener du bør overta Sevilla?

Tweet This Post

Foto: Scanpix

Han kom til Italia og Parma fra River Plate i 1996. Snaut fjorten år, 340 kamper 154 seriemål og to gjestesesonger i England senere tar en av nyere tids største angripere farvel med Serie A for godt.

Torsdag 2. februar annonserte Hernán Jorge Crespo at han sier opp kontrakten sin med Parma og avslutter karrieren på toppnivå.

Crespo har kun fem mann foran seg på lista over mestscorende utlendinger i Serie A gjennom tidene. Gunnar Nordahl 225 (Sverige), José Altafini 216 (Brasil/Italia), Kurt Hamrin 190 (Sverige), Gabriel Batistuta 184 (Argentina) og Luís Vinício 155 (Brasil).

Ser vi bort fra måljegerne med italiensk pass er det altså bare landsmann Batistuta som har funnet nettmaskene flere ganger i Serie A enn Crespo i nyere tid.

Tidlig på 90-tallet var Parma under Nevio Scala den friske vinden i Italia. Høsten 1990 spilte laget i Serie A for første gang. To år senere var det første Coppa Italia-trofeet på plass i premieskapet. Året etter vant Scalas menn både Cupvinnercupen og den europeiske Supercupen før det ”bare” ble finaletap mot Arsenal i 1994. I 1995 kunne imidlertid Parma igjen løfte et europeisk trofé da de takket være Dino Baggio slo Juventus over to kamper i UEFA Cup finalen.

Parma vant ingenting i 1996 og dermed var det slutt for Nevio Scala. Inn kom en viss Carlo Ancelotti på trenerbenken og spillere som Enrico Chiesa, Ze Maria og ikke minst Hernán Crespo. Det ble 12 Serie A-mål i debutsesongen på argentineren og en historisk god 2. plass i serien på klubben.

I 2000 hadde Crespo bøtta inn 62 Serie A-mål på 116 kamper og vunnet Coppa Italia, Super Coppa Italia og UEFA cupen med Parma.

Lazio var nykronede seriemestere. Mye ville ha mer og en overgang verdt rundt 35 millioner pund brakte Crespo til hovedstaden med merkelappen verdens dyreste fotballspiller.

Lazio klarte ikke å ta hjem Lo Scudetto to år på rad, men det var ikke Crespos skyld. Med 26 mål på 32 kamper ble argentineren Capocannoniere i Serie A. I 2002 hadde han scoret 39 seriemål på 54 kamper for ørnene fra hovedstaden, men dårlig økonomi gjorde at storscoreren ble solgt til Inter.

Etter ett år på Giuseppe Meazza hentet Roman Abramovich Crespo til Chelsea. I England gikk det sånn passe, men 10 mål på 19 seriekamper er milevis bedre hva enn spisser med langt stivere prislapp har prestert for Londonklubben. Dog ikke bedre enn at Jose Mourinho sendte spissen tilbake til Italia hvor gjenforening med Carlo Ancelotti i Milan ventet.

Crespo nærmet seg 10 sesonger i Europa uten seriemesterskap, skulle han endelig få løfte Lo Scudetto? Det gikk dessverre for Milan og Crespo i 2005 som det gjorde for Lazio i 2001, de klarte ikke å forsvare seriegullet. Milan havnet på 2. plass bak Juventus i sesongen som etter Calciopoli har blitt stående uten vinner.

Det var allikevel ikke den 2. plassen folk flest husker. Champions League-finalen ble spilt i Istanbul det året. Crespo scoret to mål. Hvem husker det? For å sitere hovedpersonen selv:

-Hadde det ikke vært for det comebacket til Liverpool ville vi [Crespo og Ancelotti]ha vunnet Champions League sammen. Jeg tenker fortsatt på den kampen og det er vanskelig å finne et svar på hva som skjedde. Mine to må i finalen ble i hvert fall glemt.

Men et mål jeg ikke glemmer var da han senket Manchester United på San Siro med en vakker heading i kvartfinalen. Et hodestøt for både historie- og lærebøker.

Våren 2006 kom endelig seriemesterskapet. For Chelsea. Han spilte en sentral rolle i Chelseasuksessen og Abramovich ønsket å beholde han, men Crespo ville tilbake til Italia. Det ble Inter og tre strake seriemesterskap før han via en pit-stop i Genoa høsten 2009 endelig kom hjem igjen til Parma vinteren 2010.

Forrige sesong (2010/11) ble argentineren igjen Parmas toppscorer i Serie A. Dog med småbeskjedne 9 mål, men det Parma han returnerte til er ikke i nærheten av det han forlot.

Før denne sesongen satte Crespo seg to mål.  Å holde Parma unna nedrykkstriden var det første og det andre var å nå 100 mål for klubben. Han stod på 91 da sesongen startet i august.

Det startet så lovende med to mål i på 20 minutter mot Grosseto i Coppa Italia. I Serie A ble det dessverre ingen scoringer og kun 67 minutter som innbytter. Hans siste seriemål ble dermed straffen mot Cesena 20. februar 2011. Crespo endte på 93 mål totalt for Parma. 72 av dem i Serie A.

Selv om ikke svanesangen ble fullt så vakker som vi kunne håpet på er Hernán Crespo uansett en legende det kjennes veldig tungt å ta farvel med.

Heldigvis har han lovet å komme tilbake til Parma i en eller annen rolle. Jeg blir en anelse blank i øynene av tanken på en dresskledd Crespo jublende langs sidelinja på Stadio Ennio Tardini. Feirende med den samme genuine gleden han viste ved nesten samtlige 154 anledninger som aktiv.

Mister Crespo klinger jaggu godt det også.

Pressen som var til stede på Hernán Jorge Crespos siste pressekonferanse som spiller gav han en runde applaus. Den runden slutter jeg meg til og drar på med et par ekstra klapp.

Fotballhilsen

Espen Ween

Kilder inkluderer; football-italia.net, sportsdeskonline.com, wikipedia.org, Calcio Italia, fcparma.com

NB: Ulike kilder opererer med henholdsvis 153 og 154 Serie A-mål på Hernán Crespo. Jeg har satt min lit til infostradasports.com som opererer med sistnevnte. Ett mål fra eller til rokker uansett ikke ved legendestatusen i min bok.

Tweet This Post

Antonio Conte var rasende da Juventus’ bortekamp ble avlyst tirsdag kveld. Det spørs om ikke humøret var adskilling bedre sånn rundt regnet 27 timer senere. Da Milan gikk på sitt første serietap for Lazio i Roma siden 1998 betød det at serielederen ikke bare slapp å spille på en farlig hard gressbane i Parma; de styrket også sin posisjon på toppen av tabellen.

Italias største og mestvinnende fotballklubb har fortsatt ikke tapt en kamp denne sesongen, og det at man nekter å tape kan vise seg å være gull verdt. For mens La Vecchia Signora nekter å tape har deres farligste tittelkonkurrent nå tapt fire kamper. Med en kamp mindre spilt leder Juventus riktignok bare med et poeng, men tendensene i det vi nå ser er at Juventus ser sterkest ut.

Lørdag 25. februar er en dag man allerede bør sette av i kalenderen. Det er nemlig dagen for Milans møte med Juventus på San Siro, og selv om Milan lå en liten innsjø bak Juventus etter å ha tapt det omvendte oppgjøret i oktober kan de neppe tillate seg at det åpner seg en like stor luke en gang til. Ikke minst fordi det er veldig mange spørsmålstegn ved Milan denne sesongen, aller størst av dem alle er hvordan de skal få gjort noe fort med de svakhetene vi har sett i de fire kampene de har tapt, og også i flaere andre kamper.

Hvorfor så tafatt?
Det mest betegnende fellestrekket ved Milans tap for Napoli, Juventus, Inter og Lazio har vært at de har vært fullt fortjente. Mot Lazio onsdag hadde Milan ETT skudd i første omgang. De var litt farligere etter pause, men på langt nær det vi kan kalle giftige. Zlatan gikk sur etter Robinhos fire første balltap, og uten både Aquilani, Pato og Boateng var det nok en gang noe ytterst sterilt over Milans angrepsspill.

Hvorfor det er sånn er ikke lett å sette fingeren på. I fjor spilte Boateng en uhyre viktig rolle for Milan med sin vitalitet og villskap. Med Van Bommel, Ambrosini og Noccerino blir det ofte litt lite villskap, litt lite utfordring av motspillere, litt for lite hjelp til herr Zlatan.

Og når vi først er inne på ham, Milans største stjerne og eneste målscorende angrepsspiller; har Milan blitt 100% avhengige av Zlatan Ibrahimovic foran motstanderens mål?
Joda, han har allerede levert flere scoringer denne sesongen enn i løpet av hele forrige sesong. Men i den andre vektskåla må vi legge Robinho og Pato – som i likhet med Zlatan noterte seg for 14 mål hver forrige sesong.
Så langt denne sesongen har Robinho scoret tre og Pato ett.

Zlatan først og Zlatan sist
Zlatan har scoret mål i 13 av Milans 16 siste seriekamper, i de tre kampene han ikke har scoret har Milan gått målløse av banen.

Her må noe skje, og jeg sliter alvorlig med å se at Maxi Lopez skal kunne løse noe annet problem enn at Milan har skaffet seg en ny fyr som kan sitte på benken. Reserveløsningen som ble hentet i Catania har scoret tre mål denne sesongen, to av dem på straffe..

Nå skal man være forsiktig med å avskrive såvel Zlatan som Milan, men samtidig kan det jo ikke skade å tenke tilbake på forrige sesong – og hvordan Zlatan Ibrahimovic var en skygge av seg selv i sesongens tre siste måneder. Da overtok de to brasilianerne og den tyske ghaneser Kevin-Prince Boateng ansvaret, og scoret skuta trygt i havn.

Akkurat nå kan jeg ikke skjønne annet enn at det er langt mer som taler for at seriemesteren denne sesongen heter Juventus, og om Milan presterer på et like lavt nivå i sine to førstkommende kamper, hjemme mot Napoli og borte mot Udinese, kan det fort bli både flere tap og poengtap for den regjerende mester.

Om det skal bli en luke avhenger dessuten av at Juventus bytter ut noen uavgjorte med seire. Det bør de ha alle forutsetninger for å få til i ukene fram til ”gullkampen” på San Siro.

For oss som følger med fra sidelinja er det således bare en ting som gjelder, nemlig å sørge for å ikke gå glipp av en eneste kamp med de to gigantene framover!

Tweet This Post

Attilio Tesser har fått sparken, se hvem som nå har sittet lengst av trenerne.

Attilio Tesser Foto:Scanpix

Denne sesongen har 12 trenere i Serie A fått sparken. Et veldig høyt tall, så klart. Men ikke et uvanlig høyt tall for italiensk fotball å være. To av disse fikk attpåtil sparken før serien i det hele tatt startet med Roberto Donadoni og Stefano Pioli som i Cagliari og Palermo ble erstattet av henholdsvis Massimo Ficcadenti og Devis Mangia. Hvordan gikk det så med Ficcadenti og Mangia? Joda, Ficcadenti ble i allerede i november erstattet med Davide Ballardini, mens Devis Mangia (som skulle være Palermos svar på Arsène Wenger ifølge president Maurizio Zamparini) måtte måneden etter ta hatten og gå mens han kunne se at Bortolo Mutti overtok de rosakledte. Nå trener Roberto Donadoni Parma, mens Stefano Pioli er sjef for Bologna.

Forvirrende. Hell yeah. Treneryrket i Serie A er et merry-go-round-sirkus uten like. Kontinuitet? Glem det. Langsiktighet? Hva sa du at det het sa du?

Sistemann inn er Emiliano Mondonico som nå overtar for Attilio Tesser i Novara. Det betyr at Tesser, som var lengst sittende av samtlige trenere nå er ferdig. Gamlefar Mondonico ledet Atalanta og Torino til store europeiske fremganger på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Noen generasjoner siden altså. Han var innom Fiorentina på midten av 2000-tallet. De siste årene har han trent Albinoleffe og kjempet en tapper kamp mot kreften. Det siste beviser at han er en fighter, men han altså passer altså bedre til å lede Novara enn Attilio Tesser som tok klubben opp fra Serie C via Serie B til seier mot Serie A mot Inter? Visst, resultatene den siste tiden har buttet i mot, men Novaras president Massimo De Salvo går her i samme fellen som så mange av sine artsfrender i Italia. Forsøker en snarvei, en ”smart” løsning for å kunne få fine resultater i helgen som kommer.

Emiliano Mondonico på plass i Novara Foto:Scanpix

Den som nå har sittet lengst i stolen er Napolis trener Walter Mazzarri som har hatt jobben i utrolige 27 måneder. Men nå sies det at tålmodigheten er i ferd med å ta slutt med Mazzarri, så klart. Laget spiller ikke godt nok i Serie A. Det rekker tydeligvis ikke å gå videre fra dødens gruppe i Champions League.

Stefano Colantuouno overtok Atalanta i januar 2010, måneden etterpå tok Edy Reja over Lazio og på sommeren samme år, i juni 2010, tok Massimiliano Allegri og Francesco Guidolin over henholdsvis Milan og Udinese. Samtlige andre 15 trenere har ankommet sin klubb i 2011 eller det året vi nå er i gang med. Rystende info.

Her er den totale oversikten hvor lenge trenerne har hatt jobben:
Atalanta – Stefano Colantuono 10/1 2010

Bologna – Stefano Pioli 4/10 2011

Cagliari – Davide Ballardini 9/11 2011

Catania – Vincenzo Montella 9/6 2011

Cesena – Daniele Arrigoni 1/11 2011

Chievo – Domenico Di Carlo 9/6 2011

Fiorentina – Delio Rossi 7/11 2011

Genoa – Pasquale Marino 22/12 2011

Inter – Claudio Ranieri 22/11 2011

Juventus – Antonio Conte 22/5 2011

Lazio – Edy Reja Februar 2010

Lecce – Serse Cosmi 4/12 2011

Milan – Massimiliano Allegri 25/6 2010

Napoli – Walter Mazzarri 6/10 2009

Novara – Emiliano Mondonico 30/1 2012

Palermo – Bortolo Mutti 19/12 2011

Parma – Roberto Donadoni 9/1 2012

Roma – Luis Enrique 8/6 2011

Siena – Giuseppe Sannino Juni 2011

Udinese – Francesco Guidolin Juni 2010

Italia har i fotballforbundets anlegg Coverciano i Firenze verdens beste trenerskole og det kryr av flotte emner, hvor mange av disse nå utøver sitt yrke utenfor Italia. Roberto Mancini leder Premier League med Manchester City. Fabio Capello har en jernhand om det engelske landslaget. Carlo Ancelotti vant Premier League med Chelsea og skal nå føre PSG til store fremganger. Legendariske Giovanni Trapattoni har suksess med det irske landslaget, mens Alberto Zaccheroni ledet sitt Japan til seier i det asiatiske mesterskapet.

Nå kommer neste generasjon trenere som til sommeren er klar med sin utdannelse på Coverciano. Noen er allerede involvert i ulike klubber, mens andre får vente på sine jobbmuligheter. Listen er lang, den er spennende. Personlig ser jeg frem at disse skal overta fra den evige rekken av gamle gubber som etter jul kommer luskende ut av vintermørket for å forsøke skaffe en trepoenger eller fire til en klubb som har behov for det. Giuseppe Papadopulo frykt ikke – din tur kommer sikkert før serien er over …

Størst forventninger har vi ble alle til han som står først på listen:
Roberto Baggio, Valerio Bertotto, Benito Carbone, Benoit Fabiens Cauet, Antonio Carlos Cerezo, Alessandro Dal Canto, Davide Dionigi, Josè Marcelo Ferreira, Gianluca Festa, Emanuele Filippini, Fabio Fratena,  Luigi Fresco, Federico Giunti, Archimede Graziani, Stephen Grima, Roberto Lorenzini, Massimiliano Maddaloni, Paolo Andrea Mandelli, Stefano Manfioletti, Devis Mangia, Michele Mignani, Davide Nicola, Fabio Pecchia, Giampiero Piovani, Carlo Prayer, Marco Ragini, Claudio Rastelli, Gianmarco Remondina, Pasquale Ussia, Antonio Venuto, Lamberto Zauli.

Roberto Baggio i samtale med trenerlegenden Marcello Lippi og UEFAs president Michel Platini i en seremoni for den italienske ”hall of fame” i desember. Foto:Scanpix

For det er vel ikke en vettig måte å gjøre det på for Cellino, Zamparini, Moratti og de andre presidentene, dette evige spark-en-trener-kaoset som preger italiensk fotball? Sistnevnte i Inter har sett fem trenere i lederstolen siden sommeren 2010. Mourinho, Benitez, Leonardo, Gasperini og Ranieri …

Skal italiensk fotball ta nye steg videre så gjelder følgende, om du spør meg:
1. Egen arena/oppussing av stadionanleggene. Se på Juventus og lagets nye storstue. Dette er fasiten. En ny, mer kompakt arena som klubben selv eier. Forbilde. Men det må nok et mesterskap til for hyperbyråkratiske Italia for å få dette til.
2. Ha tålmodighet med trenere. Tenk litt lengre enn sin egen snute.
3. Resultatorientert juniorfotball tar knekken på utviklingen av spillerne. Det er så viktig å vinne i Italia at Primavera-spillerne helt enkelt hemmes.

Men dette handlet om trenerne og jeg utfordrer herved vår egen Lars Tjærnås til å fange opp tråden i emnet og gjerne utbrodere litt fra en annen synsvinkel.

Fotballhilsen
Per-Jarle

Tweet This Post

Med bøttevis av mål og gule og raude kort er alt som før i Primera Division. Med unntak av det som skjer heilt i toppen, da. Slik oppsummerer me den 20. – eigentleg den 21. – runden i La Liga.

• Real Madrid har gjort det for vane å ligge under og snu kampar. Det var tredje serierunde på rad at dei låg under 1-0, denne gong mot Real Zaragoza (Mallorca og Athletic Bilbao dei to føregåande), og kom tilbake. Det var femte gong totalt i årets La Liga at dei slapp inn det første målet, men likevel stakk av med tre poeng. Då er det verre når dei sjølv tek leiinga 1-0 mot eksempelvis Barcelona. Det har dei gjort tre gongar denne sesongen, og ikkje vunne ein einaste. Men så lenge Mourinho sitt mannskap har kontroll på all anna motstand enn Barcelona, går det ganske strakt mot seriegull når dei no leiar tabellen med sju poeng. Det ser skremmande komfortabelt ut.

• Barcelona mista nemleg ytterlegare to bortepoeng i helga, og ser dermed avstanden opp til Real Madrid auke uhyggjeleg. Guardiola sitt mannskap er formidable på heimebane der dei berre har avgitt poeng éin gong, med 43-2 i målskilnad, medan dei på bortebane har avgitt poeng oftare enn dei har vunne, med 16-10 i målskilnad. Det er ikkje alltid at El Clásico avgjer La Liga.

• Vart det scora hat-trick denne gongen da? Å jadda! Fernando Llorente sytte, med sitt første hat-trick i hans karriere, for La Ligas 15. hat-trick denne sesongen, fordelt på seks ulike spelarar. Men kanskje viktigast av alt; med sine tre mål sikra han tre poeng for Athletic Bilbao, som – sjekk dette: berre har tapt tre av dei siste 27 offisielle kampane dei har spela. Eit av desse tapa kom mot PSG i Europa League etter at baskarane allereie hadde sikra gruppesiger. No er dei to poeng bak Champions League-plass. Det eine laget som ligg mellom dei og den gjeve fjerdeplassen, Espanyol, skal til San Mamés til helga.

• Apropos Champions League-plass: Atlético Madrid har også fått opp dampen. Etter at Diego Simeone tok over for Gregorio Manzano, har ikkje Atlético sluppe inn eit einaste mål på fire kampar, og måndag kveld vann dei sin andre bortekamp på rad. Málaga og Espanyol vann også sine kampar, noko som betyr at Levante, som har vore inne blant topp fire sidan slutten av september sjølv om dei ikkje har vunne ein einaste seriekamp på halvanna månad, mest sannsynleg er inne i si siste veke i det gjeve selskap.

• Twitter uttrykte seg i tung sorg rundt lunsjtider tysdag, då Sporting Gijón si avgjersle om å sparke Manuel Preciado vart offentleggjort. Ein av dei mest sympatiske, karismatiske og fascinerande personlegheitene på trenarbenkane i Spania, er ikkje lenger ein del av sirkuset. Barten og det herlege engasjementet har gjort ”Onkel Reisande Mac” til eit slags ikon i Sporting. Nådestøtet vart altså Real Sociedad si utklassing av laget hans denne helga. Preciado blir den sjuande trenaren som må forlate sin La Liga-post sidan august. Han tok Gijón-laget opp frå Segunda og holdt dei, fleire gonger mot alle odds, i Primera sidan. Når dei no ligg nest sist på tabellen, er det slutt for Preciado etter fem og eit halvt år på El Molinón. Noko seier meg likevel at me ikkje har sett det siste av han i La Liga.

Resultat:
Espanyol-Mallorca 1-0, Rayo Vallecano-Athletic Bilbao 2-3, Real Madrid-Real Zaragoza 3-1, Villarreal-Barcelona 0-0, Real Betis-Granada 1-2, Levante-Getafe 1-2, Real Sociedad-Sporting Gijon 5-1, Racing Santader-Valencia 2-2, Málaga-Sevilla 2-1, Osasuna-Atlético Madrid 0-1.

Gløym for all del ikkje semifinalane i Copa del Rey tysdag og onsdag (Mirandés- Athletic Bilbao, Valencia-Barcelona). Serierunden til helga ser slik ut:

Laurdag kl 18: Athletic Bilbao-Espanyol, Levante-Racing Santander, Mallorca-Real Betis

Laurdag kl 20: Getafe-Real Madrid

Laurdag kl 22: Barcelona-Real Sociedad

Søndag kl 12: Sporting Gijon-Osasuna

Søndag kl 18: Sevilla-Villarreal

Søndag kl 19.45: Real Zaragoza-Rayo Vallecano

Søndag kl 21.30: Atlético Madrid-Valencia

Måndag kl 21: Granada-Málaga

Innspel? Del gjerne på Twitter: @Cplus_Magnar

Tweet This Post

Slik er Spania; når første runde endeleg er unnagjort, er me plutseleg halvvegs i sesongen. Og slik oppsummerer me den 19. – eigentleg den første (utsatt pga. streik i august) – runden i La Liga:

• Real Madrid leia 4-1 over Athletic Bilbao. Tre poeng var trygt i hamn og luka på fem poeng ned til Barcelona sto ved lag. Likevel ytra Real Madrid-fansen mishag overfor Jose Mourinho. For medan supportegruppa Ultra Sur song Mourinho sitt namn, oppstod det massiv buing frå majoriteten på Santiago Bernabeu. Dette gjentok seg 3-4 gongar mot slutten av kampen. Ultra Sur er gruppa som gjerne dreg i gong song på den mektige arenaen, men her fekk dei ikkje fleirtalet med seg, snarare tvert imot. Bakgrunnen er samansett; mange var misnøgde med både strategien og laguttaket mot Barcelona i Copa del Rey, ryktet om splitting mellom portugisiske og spanske spelarar i garderoben skapar bekymring, Mourinho sine støtteerklæringar til Pepe etter framferda mot Barcelona skapar mistru, og generelt meiner dei at sjefen sjølv har skada Real Madrid sitt image gjennom hans mange kontroversielle utsegn i media. (For øvrig er også mange Real Madrid-fans misnøgde med haldningane til Ultra Sur, noko som også bør vera med i betraktninga). «Når fansen tidlegare har bua mot profilar som Zidane, Ronaldo og Cristiano, kvifor skulle dei ikkje bue mot meg?» var Mourinho sin kommentar på pressekonferansen etter kampen.

• Litt meir om Mourinho: På den same pressekonferansen ville han ikkje snakke om Marca etter at avisa hadde laga ein stor sak av den etter kvart vidgjetne krangelen på treningsfeltet, der Mourinho og Ramos (og Casillas) skal ha vore ampre mot kvarandre. Etter at kampen var ferdig på Santiago Bernabeu søndag kveld, slo eg av ein prat med kommentatorane for Real Madrid TV, som sa at det er all grunn til å tru Marca på at denne krangelen faktisk har funne stad. Det skal visstnok ha blitt fanga opp av ein mikrofon, men detaljane rundt dette er ikkje kjent…

In other news:

• Etter tre år utan eit skikkeleg Sevilla-derby var det endeleg tilbake. Kor deilig er det ikkje å høyre kommentator Andreas Runesson fortelje om Betis-fans som kastar bleier på Sevilla sin spelarbuss? Og kor deilig var det ikkje å høyre trykket på Benito Villamarín, å sjå kampen bølgja fram og tilbake med to lag som ønska å vinne? Å sjå Beñat skru inn eit klassisk frispark framfor ville, ekstatiske supporterar, og Negredo heade inn utlikninga medan han jubla med ein dassrull rundt halsen slengt frå heimefansen? Dette skulle me eigentleg oppleve i august, men streiken sytte for ytterlegare forlenga ventetid. Den som ventar på noko godt…

• Hat-trick-bonanza: Falcao scora sitt andre hat-trick for Atletico Madrid og gjorde livet ekstremt surt for Demidov og Sociedad. Colombianaren har dermed gjenteke bragda frå september, då han scora fem mål på to seriekampar. Messi scora sitt femte hat-trick for sesongen, då han herja med Málaga på La Rosaleda. Det står no 5-5 i hat-trick mellom Lionel Messi (eitt i Champions League) og Cristiano Ronaldo denne sesongen. Så langt har fem ulike spelarar stått for til saman 14 hat-trick i La Liga.

• Levante har gått på den smellen alle spådde måtte komme, men det gjer ikkje noko ettersom laga bak dei held fram med sine ekstremt varierande prestasjonar. Ballesteros & Co klarte ikkje å slå botnlaget Zaragoza på heimebane, og har berre vunne to av sine siste ti seriekampar – ingen etter nyttår. Likevel ligg dei framleis på fjerdeplass, tre poeng framfor Espanyol på femte. Under Levante sin svake periode over ti seriekampar, har laga bak Champions League-plassen berre komme tre poeng nærare.

Resultat:
Espanyol-Granada 3-0, Racing Santander-Getafe 1-2, Real Sociedad-Atletico Madrid 0-4, Real Betis-Sevilla 1-1, Osasuna-Valencia 1-1, Rayo Vallecano-Mallorca 0-1, Málaga-Barcelona 1-4, Levante-Real Zaragoza 0-0, Real Madrid-Athletic Bilbao 4-1, Villarreal-Sporting Gijon 3-0

Jauda, enda eit El Clásico står for tur onsdag, då gigantane skal avgjere kven som skal spele semifinale i Copa del Rey. Neste serierunde kjem til helga:

Laurdag kl 18: Rayo Vallecano-Athletic Bilbao, Espanyol-Mallorca
Laurdag kl 20: Real Madrid-Real Zaragoza
Laurdag kl 22: Villarreal-Barcelona
Søndag kl 12: Real Betis-Granada
Søndag kl 16: Levante-Getafe, Real Sociedad-Sporting Gijon
Søndag kl 18: Racing Santander-Valencia
Søndag kl 21.30: Málaga-Sevilla
Måndag kl 21: Osasuna-Atlético Madrid

Del gjerne oppfatningar av runden på Twitter; @Cplus_Magnar

Tweet This Post

Etter et oppgjør mellom Real Madrid og Barcelona finnes det som regel et tosifret antall måter å vinkle en blogg på. Som min kollega Lars Tjærnås skrev i sin blogg -før- oppgjøret, en lærer noe nytt av El Clásico hver eneste gang – selv om de møtes veldig ofte for tiden. Også i går var det mange nye aspekter ved kampen. Mourinhos laguttak og tilnærming til kampen var igjen i fokus, både før, underveis og spesielt etter kampen (i og med at det gikk som det gikk). At Ricardo Carvalho hadde stått opp fra de døde, og gikk rett inn fra start etter å ha vært på sidelinjen siden september. At Josep Guardiola fortsatt er tro mot sin trofaste andrekeeper José Manuel Pinto i Copa del Rey – uansett hvor man spiller og hvem man spiller mot. Og selvsagt at Barcelona igjen viser seg som det sterkeste lagene når de to fotballgigantene står ansikt til ansikt. Spesielt mentalt.

Likevel er det en annen ting som opptar meg mest dagen derpå.

Jeg er på ingen måte alene om å fokusere på Pepe. Dagbladet, VG, TV2 og NRK har alle det største fokuset på portugiseren, og det er helt forståelig etter hans involveringer i går. Slik er det selvsagt i Spania også. AS, Marca, Sport og El Mundo Deportivo har alle Pepe på forsiden av dagens utgaver.

AS: “Pepe volvió a la media y desplegó todo su repertorio de incorreciones” (Pepe var tilbake på midtbanen og viste hele sitt repertoar av feil/uriktigheter).

Marca: “Inaceptable pisotón de Pepe a Messi” (Uakseptabel stempling av Pepe på Messi).

Sport: “Escándalo! Otra agresión impune de Pepe a Messi” (Skandale! Ny ustraffet aggresjon av Pepe mot Messi).

El Mundo Deportivo: “Pepe, un pelígro público, fue el máximo exponente de un Madrid impotente y desquiciado” (Pepe, en fare for offentligheten, ble selve symbolet på et maktesløst Madrid som var ute av balanse).

Også på nettsidene er det stort fokus på Pepe, spesielt på Marca.com. Hovedsaken i morges var “Vergonzoso Pepe” (Pinlig, Pepe), og den første setningen i selve saken bringer meg videre i bloggen.

“Otra vez Pepe”. Nok en gang Pepe.
Man kan isolert sett forsøke å forsvare Pepe for gårsdagens hendelse med at det er et øyeblikks idioti, men i den store sammenhengen nytter det ikke engang å forsøke å gjøre noe annet enn å ta et oppgjør med fotballspilleren og mennesket Pepe, og vise avsky og nulltoleranse. Rekken av incidenter med Pepe er i mine øyne altfor lang, og har vært det lenge.

Real Madrid er en institusjon. Et maktsenter. Verdens største fotballklubb. Real Madrid har en stolthet å ta vare på, et innebygd verdigrunnlag og stolte tradisjoner.

Real Madrid har en kritthvit drakt som virkelig forplikter når enhver spiller trekker den over skuldrene, men samtidig en hvit drakt som det er lett for dens motstandere å skitne til. Real Madrid har mange motstandere. Mange er misunnelige. Mange mener at de bruker for mye penger. Mange misliker klubbpolicyen, politikken som blandes inn i fotballen, de tette båndene til staten (av mer historisk karakter), og alt annet det medfører å være en “selvutnevnt skyteskive”. De har José Mourinho, de har Cristiano Ronaldo, de har Sergio Ramos, de har Florentino Pérez. Det er en del av sjarmen med klubben. Det vil alltid være -noe- kontroversielt i og rundt klubben. Men vold? Det hverken kan eller vil jeg, eller noen andre, forbinde med Real Madrid.

Akkurat nå er det ingen som skitner til den hvite drakten mer enn Pepe selv. Jeg siterer Marca-skribent Roberto Palomar: - Hvis det er et minimum av fornuft i klubben, blir gårsdagens kamp Pepes siste.

Palomar smører selvsagt voldsomt godt på, og jeg er ikke nødvendigvis av den mening at Pepe bør sparkes eller settes på tribunen umiddelbart. Jeg mener derimot at Pepes dager i klubben bør gå mot slutten, rett og slett fordi han gang på gang viser at han ikke lærer. Han faller i den samme fellen gang på gang ved ikke å skille mellom tenning og overtenning, og lar i tillegg overtenning bli til glimtvise øyeblikk av galskap og vold.

- Francisco Javier Casquero, Getafe
- Aly Cissokho / Lisandro López, Lyon
- Xavi Torres, Levante
- Lionel Messi, Barcelona

Av disse fire episodene fikk Pepe se det røde kortet kun én gang, mot Getafe. I ytterste forstand er det selvsagt Casquero- og Messi-situasjonen som er verst og mest opplagt, men de to øvrige situasjonene underbygger påstanden om at det litt for ofte svartner for Pepe. I tillegg til det røde kortet mot Getafe har Pepe blitt utvist fire andre ganger også, uten at jeg skal hevde at alle utvisningene var korrekte. De var de nemlig ikke. Pepe blir ofte forhåndsdømt på bakgrunn av sin historie, og det er ikke bra – men det forandrer ikke det faktum at han ikke bør få lov til å holde på slik i Real Madrid – eller noen andre steder for den saks skyld.

Jeg er fullt klar over at en av de største heltene i Real Madrids historie er Juanito – en spiller som ikke står tilbake for Pepe under noen omstendigheter. “Illa Illa Illa, Juanito Maravilla” runger ikke ut over Santiago Bernabéu for ingenting. Men at en spiller har gjort noe enda verre tidligere i historien skal på ingen måte kunne brukes som en unnskyldning overfor Pepe i 2012. Juanito hadde også nok selvinnsikt til å be om unnskyldning, og forlot klubben kort tid etter situasjonen med Matthäus. At noen har ranet en bank for fire millioner kroner skal ikke på noen som helst måte rettferdiggjøre et bankran på tre millioner kroner. Uten sammenligning for øvrig.

Det som nesten (nesten) er verst oppe i det hele er at Pepe ødelegger sitt eget rykte. Fotballspilleren Pepe, i form av kvaliteter som fotballspiller (hurtighet, pasningsfot, fotballforståelse, spenst, hodestyrke osv osv), er helt der oppe i verdenstoppen i hans posisjon. I stedet tenker de aller fleste på Casquero eller Messi når de nå prater om Pepe. Etter den førstnevnte situasjonen hevdet Pepe at han vurderte å legge opp fordi han ble skremt av å miste kontrollen på eget temperament, og lovet at noe slikt ikke skulle skje igjen.

I går syndet han på nytt. For “alt-for-mange”-nde gang.
Dessverre.

Til og med madridista-madridistaen Tomás Rincero i AS kaller Pepes handlinger for uverdig en plass i Real Madrid.

For øvrig lesing vil jeg anbefale bloggene til henholdsvis Per Zander og Sid Lowe.

Tweet This Post

Snodige resultat medfører snodig tabellstudering, og dermed blir det mange tal når me gjer eit forsøk på oppsummering av den 18. – eigentleg den 19. – runden i La Liga:

• Både Real Madrid og Barcelona måtte vise ”den andre sida” ved seg sjølve denne helga. Gigantane har for vane å cruise inn sigrar med eleganse og komfortable siffer mot lag som høvesvis Mallorca og Real Betis. Denne gongen måtte det kjempast med nebb og klør, og det verkar spesielt som smålagas haldningar til oppgjera mot Barcelona har endra seg drastisk sidan i fjor. No går dei høgt ut mot katalanarane med eit ekstremt intenst press, og let dei smake sin eigen medisin med scoringar etter gjenvinning høgt i bana. Storlaga kriga sigrane i land til slutt, men heideren går likevel til Mallorca og Real Betis som gikk inn i oppgjera med friskt mot.

• Athletic Bilbao var det einaste laget som greip sjansen i den opne kampen om den siste Champions League-plassen. Levante er riktig nok framleis nummer fire, men det var nettopp dei som fekk gjennomgå grundig på San Mamés då Athletic viste tydelege intensjonar med sin 3-0-triumf. Fernando Llorente har begynt å score igjen, og spelarar som eigentleg ikkje er kjempegode – Toquero og De Marcos – er kjempegode. Av og til. Og akkurat no ser det ut som at det å vera kjempegod av og til, kan vera nok til å få eit draumescenario med baskarane i den gjevaste europacupen.

• Krisa i Real Sociedad er avblåst. Med ein fantastisk prestasjon (og ein god dose flaks) vann San Sebastián-laget mot Valencia på Mestalla for første gong på 16 år. Det betyr at Vadim Demidov & Co har sju strake kampar utan tap, og at dei på like mange rundar har klatra seks plassar på tabellen – frå siste til 14.

• Ein observasjon: Samtlege lag på øvre halvdel så langt denne sesongen, har teke færre poeng enn laga som låg på tilsvarande posisjonar førre sesong. I fjor hadde eksempelvis topplaget (Barcelona) 49 poeng, medan lag nummer to (Real Madrid) hadde 47. No har serieleiaren 46, medan andreplassen har 41. Og slik går det heilt ned til tiande plass der Atlético Madrid har 23, mot Sevilla sine 26 førre sesong. Ser me på klubbanes interne differanse, har Barcelona den nest verste poengnedgongen med åtte poeng færre enn i fjor. Laga med størst oppgong er Levante (15 poeng meir enn i fjor), Osasuna og Málaga (8).

• Dette bringer oss halvelegant over på unike Real Zaragoza. For medan laga på øvre halvdel har færre poeng enn i fjor, har laga på nedre halvdel fleire (eller like mange). Zaragoza plasserar seg på den einaste posisjonen i La Liga som bryt med denne trenden. På jumboplassen i fjor hadde Almería 13 poeng. Der ligg Zaragoza no med 11. Så medan laga rett over streken har samla fleire poeng, har botnlaget færre, og det er åtte poeng til trygg plass. (Kaoset som rår utanfor bana i Zaragoza, kan du lesa om her.)

Resultat runde 18:
Granada-Rayo Vallecano 1-2, Real Zaragoza-Getafe 1-1, Sevilla-Espanyol 0-0, Mallorca-Real Madrid 1-2, Valencia-Real Sociedad 0-1, Atlético Madrid-Villarreal 3-0, Osasuna-Racing Santander 0-2, Athletic Bilbao-Levante 3-0, Sporting Gijon-Malaga 2-1, Barcelona-Real Betis 4-2.

Denne veka er for øvrig ei fantastisk spansk fotballveke, med El Clasico i Copa del Rey, og eit par klassikarar også i helgas serierunde:

Laurdag kl 18: Espanyol-Granada, Racing Santander-Getafe
Laurdag kl 20: Real Sociedad-Atlético Madrid
Laurdag kl 22: Real Betis-Sevilla
Søndag kl 12: Osasuna-Valencia
Søndag kl 16: Rayo Vallecano-Mallorca
Søndag kl 18: Málaga-Barcelona
Søndag kl 19.45: Levante-Real Zaragoza
Søndag kl 21.30: Real Madrid-Athletic Bilbao
Måndag kl 21: Villarreal-Sporting Gijón

Innvendingar eller andre innspel? Del gjerne på Twitter: @Cplus_Magnar

Tweet This Post