Jeg begynte å lese aviser igjen i forrige uke, fordi jeg får høre at jeg er en politikkblogger, og en politikkblogger som ikke leser aviser er som en fotballfan som ikke følger med på landskamper. Hvordan skal man ellers kunne heie på laget sitt? Hvem skal sitte på sportspuben i rare klær og juble når stjernespissen vår dribler en snedig formulering inn på tabloidførstesidene, om ikke vi politikkbloggere?

Heia, FrP! Stå på, Carl og Siv! Buuuu, Øystein. Buuuuu!

Det er mye man må huske på hvis man vil bli politikkblogger. Det ser lett ut, men bak selv den enkleste spydighet kan det ligge årevis med unnvikelse fra annerledestenkende. Det er slitsomt å huske på hvem som i dine miljøer til enhver tid blir ansett for å være en "spennende tenker med fingeren på samfunnspulsen" og hvem som er en "flau has-been med fingeren i ræva". Det tar tid å passe på at man aldri motsier seg selv, eller skifter mening, (for da kunne jo noen tro at vi bare gjetter.) Det krever lang trening å late som om man ligger i forkant av utviklingen på en overbevisende måte.

Det holder ikke bare å skrive de rette tingene, man må også legge an den rette tonen. Litt overbærende og arrogant, men ikke for mye. En klype bedrevitenhet, 3dl outsider-affekt, og en ørliten dråpe martyrkompleks. Smak til med rettferdig harme. Rør godt om, og la det småkoke med lokket på. Mmmmm, ingenting er som hjemmelaget politikkblogg!

Enkelte synes overgangen fra å være en ubetydelig slask som deler fordommene sine med en håndfull kolleger rundt lunsjbordet til å være en ærverdig politikkblogger som deler fordommene sine med en håndfull lesere er vanskelig. Heldigvis finnes det øvelser som kan hjelpe deg. Selv har jeg hatt mye nytte av denne: Sett på TV-nyhetene, og for hvert innslag skal du si høyt "jeg mener at .. " og avslutte setningen innen neste innslag begynner. For en nybegynner vil dette kanskje foregå slik:

NRK: Flere tusen mennesker fryktes omkommet etter at en landsby i Bortvekkistan i morges ble utsatt for spontan selvantennelse.
Deg: Jeg mener at .. eh .. erm .. det er fælt?

Den håpefulle politikkblogger bruker her flere sekunder på å gjøre seg opp en mening som er så kjedelig at ingen har lyst til å lese den. La oss forsøke igjen:

NRK: Flere tusen mennesker fryktes omkommet etter at en landsby i Bortvekkistan i morges ble utsatt for spontan selvantennelse.
Deg: Jeg mener at .. venstresiden har skylda!

Dette er bedre. Fokus skiftes øyeblikkelig fra en hendelse ingen bryr seg om til et stridstema som ligger enhver politikkblogg-lesers hjerte nær, den evige kampen mellom høyre og venstre. Samtidig er overgangen klønete, og ordvalget uoppfinnsomt. Det finnes allerede drøssevis med bloggere som gir venstre- eller høyresiden skylda for alt, for å få oppmerksomhet må du skille deg ut fra mengden. En mer erfaren politikkblogger vil si noe slikt som dette:

NRK: Flere tusen mennesker fryktes omkommet etter at en landsby i Bortvekkistan i morges ble utsatt for spontan selvantennelse.
Deg: Jeg mener at .. det er på tide at den sosialdemokratiske "eliten" våkner opp fra sin liksommarxistiske tornerose-søvn og vedkjenner seg den trusselen spontan selvantennelse utgjør for menneskeheten i dag.

Legg merke til bruken av lengre og vanskeligere ord, ironiserende hermetegn, og inntrykket du gir av at du er brennende opptatt av en ny og viktig trend dine fiender ikke har oppdaget. Bruken av kodeord markerer din politiske tilhørighet, og den sympatisk anlagte leser vil komme fram til at du er en viktig blogger det er verdt å følge med på.

Et av de viktigste verktøyene i politikkbloggerens verktøykasse, et verktøy selv de mest erfarne trekker fram fra tid til annen, når meningsforstoppelse eller tidsmangel truer, er fisking. Nei, ikke friluftshobbyen. Politikkbloggernes form for fisking er oppkalt etter Robert Fisk, en journalist som skapte mye hodebry for politikkbloggere i gamle dager. Det var på den tiden politikkbloggere trodde at når vi var uenige med noen måtte vi skrive lange innlegg hvor vi nøye gikk gjennom alle fakta i saken, slik at vi kunne tilbakevise den feilaktige påstanden en gang for alle. Men Robert Fisk skrev teite ting så ofte at vi ikke fikk gjort annet enn å skrive lange innlegg om hvorfor han tok feil! Tiden strakk ikke til, og det gikk ut over både jobb og privatliv for mange av oss.

Da var det noen smarte politikkbloggere fant ut at i stedet for å skrive lange sammenhengende tilsvar skulle vi bare dele opp teksten vi var uenig med i små biter, og komme med spydige kommentarer til hver av dem. Dette slo fort an blant politikkbloggerne, som fant slik "fisking" både tidsbesparende og gøyalt. Og leserne strømmet på, for også de fant dette mer tidsbesparende og gøy enn å lese lange, kjedelige bloginnlegg.

Dette er verdt å huske på når du starter din egen politikkblog. (Hva, vil du ikke ha en politikkblog? Nei vel??!) I vår moderne tid er det så mange som tenker at medier skal være noe som gir oss noe varig, som lærer oss ting vi ikke visste, eller gir oss innblikk i interessante debatter, og vi glemmer så lett den barnlige gleden ved å få sine fordommer bekreftet av en sint fyr med en hjemmeside. Omfavn den gleden, og vern den mot de som vil ta den fra deg. For demokratiets skyld!