I dag er strømprisene i vannkraftnorge blant de høyeste i Europa på grunn av avgifter og moms. Ikke mer enn du fortjener, viser miljøfolket oss med fingeren: du har det for varmt i stua. Slå av panelovnene og ta på deg lusekofta. Gakk så hen og kjøp deg en utslippskvote, din miljøsynder, ellers kommer global oppvarming og tar deg!

Det har du bare godt av, sier Jens Stoltenberg og Erik Solheim. De vifter med sine rødgrønne stjerter og sjekkhefter i regnskoger og på tørre sletter i Afrika året rundt. Her hjemme kommer høsten i alle fall som før. Sola glir langsom vekk. Temperaturen synker. Regnet øser ned. Magasinene renner over. Like sikkert slår kraftprodusentenes langtidsvarsel fra i mai inn: tilgang på vann senker ikke prisen på strøm slik politikerne og markedet lovet deg. Tvert om. Vi slanker din lommebok jo mer naturen forsyner oss med vann, lød beskjeden på vårparten! Med regnvann som tilhører oss alle og er gratis.

Var det derfor norske forbrukere ble grundig lurt av Stortinget og Markedet? At avgifter til staten og utbytte til aksjonærene skulle renne i strie strømmer inn på overfylte konti? Fra norske anlegg som nedskrevet i verdi leverer subsidiert kraft til Europa?

Jo visst er penger nesten alt. Men saken har flere sider. Norge har masse gass. For å gjøre den om til strøm trengtes egnede kraftverk som helst ikke forurenser. Men slike innretningene var og er for dyre å bygge og drive med kraftpriser som holdt varmen gjennom lange vintre. Derfor kjøper vår rødgrønne regjering samvittigheten opp på utslippskvoter i utlandet. Kommunist-Kina som leder kappløpet om å forurense verden mest, har ubegrensede kvoter til salgs. Der kan vi kjøpe oss til enda mer forurensede utslipp hjemme.

Hvem snakket om global oppvarming?

Bare en ting manglet; høye nok strømpriser. Selvsagt visste politikerne hva de gjorde, da man lot vannkraften fylle opp markedets pengebinge. Kvotepriser, kull-og oljepris og innlemmelse i nordiske-og europeiske kraftbørser for å øke prisen på vannkraft var bygget inn i prisstrategien. Men var det nok?

Nei, og derfor settes i stadig sterkere grad likhetstegn mellom død og elendighet, miljø og forbruk av kraft. Når pustebesvær og brannsår høres fælt nok, kan markedet og politikernes bestemme prisen på kraft akkurat som de vil.

Men tar dobbeltmoralen slutt her? Den industrialiserte verden kan ikke redusere forbruket. Da vil produksjonen måtte avta. Velferdsgoder reduseres. Arbeidsløsheten stige. Lønningene settes ned. Den vestlige overforbruksreima strammes kraftig inn. Vårt overforbruk kan vi derfor ikke gjøre noe med. Vi må fortsette å forbruke som før. Det skjønner jo våre politikere. Derfor sier de i god tid før valgene:

Stem på oss og du skal få enda mer å rutte med til neste år! Og akkurat det vil vi jo gjerne. Øke forbruket, ikke redusere det. Eller tar jeg feil?

Er ikke penger alt?