Jeg besøkte i går landsmøtet i Norsk Journalistlag, der Jarle Aabø og jeg innledet til en diskusjon om nettdebatter.
Journalistenes tillitsvalgte diskuterer om de skal samle seg bak en felles holdning til nettavisenes leserdebatter. Det dreier seg særlig om stikkordene forhåndsmoderering og anonyme debattanter.
Jeg advarte mot tanken om at alle nettmedier bør behandle dette likt og mener sterkt det må være den enkelte publikasjons eget valg om den vil ha friest mulig debatt eller minst mulig krangel, utskjelling og eventuelle ærekrenkelser.
Journalistlaget kan selvsagt mene noe om hva som er bra, men bør i pressefrihetens navn ikke forsøke å gjennomdrive en felles politikk. Da taper mangfoldet og vi mister muligheten til å utforske de mange måtene nettet kan berike demokratiet.
Jeg holdt ikke foredrag, men hadde med meg disse notatene:
Nettdebatten
Hvorfor oppfatter journalistene de to store spørsmålene om nettdebatt;
anonymitet og forhåndsmoderering, så forskjellig?
- Noen synes å mene at usensurerte nettdebatter har til hensikt å øke
trafikken. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen. I Dagbladet.no er
det ganske delte meninger. Noen ønsker fullt navn som
hovedregel, mens andre av oss som har jobbet mye med nettdebatt, har
argumentert for størst mulig åpning.
I offentligheten er skepsisen til anonyme innlegg og ettertidsmoderering,
sterkt utbredt. Vinden blåser nok for øyeblikket mot en forsiktig innstramming.
Hvis det skjer, er det utfra bekymring for merkevaren (altså et delvis
økonomisk motiv), og fordi man mener de ubehagelige ytringene bryter ned pressens
samfunnsoppdrag og strider mot redaktørplakaten.
Jeg mener vi i denne
omgang bør legge til side diskusjonen om økonomiske motiver. Det siste årets
ordskifte på nordmedia, i vox publica, i dagbladet.no eller aftenposten, har
ikke frambrakt overbevisende dokumentasjon for at dette spiller noen sentral
rolle for standpunktene vi har inntatt.
Derfor bidrar det mer til
mistenkeliggjøring, enn til klarhet.
Jeg har vært
reportasjeleder og redaksjonssjef i db.no siden høsten 2000. Vi må ha publisert
titusener leserkommentarer disse årene, kanskje flere hundre tusen.
Kvaliteten er veldig
ujevn, og det ikke grunnlag for å fastslå at den lesermodererte og
ettermodererte nettdebatten med et stort flertall anonyme deltakere, har brakt
demokratiet eller journalistikken voldsomt framover.
Men den har gitt mange
lærerike og spennende erfaringer.
Jeg vil oppsummere
dem slik:
1. De spontane ytringene
er ofte veldig harde og usakelige. Men det er ingen tegn til at de har gjort
særlig skade. Leserne, deltakerne og de som blir utskjelt, skjønner alle at
denne diskusjonen foregår på andre premisser enn de plassmessig sterkt
avgrensede debattene i trykte medier. Kanskje slik de også forstår at
sms-stripa nederst på skjermen under tv-debatter og swich-systemene, er noe
annet enn aftenposten.
Dette er trolig grunnen
til at ingen synes å ta særlig anstøt av tonen, langt mindre drives til
selvmord, slik noen har valgt å antyde.
De sterkeste personlige
reaksjonene på debattonen, kommer etter mitt inntrykk underlig nok fra profesjonelle
journalister, som misliker utskjellingen andre tilsynelatende tåler bedre.
2. Rasistiske holdninger
ligger utvilsomt til grunn for noen ytringer. Der de bryter loven, tror jeg
alle redaksjoner bestreber seg på å luke dem ut raskt. Men det er ikke påvist
at fremmedskepsisen i nettdebatter har gjort klimaet værre i Norge. Jeg har tro
på at holdninger jeg misliker eller frykter, svekkes best i åpen debatt. Der
får jeg samtidig muligheten til å bli konfrontert med meninger jeg i
utgangspunkt misliker, slik at jeg kanskje endrer noen standpunkter. Med mindre
vi frykter nettopp det, bør vi strebe etter en friest mulig nettdebatt.
3. De verste skrikhalsene
ødelegger produktet og gjør trolig at færre vil lese nettdebatter eller ta dem
på alvor. Brukermoderering er den mest demokratiske og trolig mest effektive
måten å håndtere dette. db.no er kanskje kommet lengst her, og vi jobber stadig
med å utvikle verktøyene. Dette utviklingsarbeidet blir mindre viktig om vi
struper deltakelsen.
Vi tror anslagsvis
10-20 prosentene vil delta i diskusjoner der det kreves fullt, verifisert
navn. Forsøket med epostverifisering av debattanter som ikke er innlogget med
startpass hos oss, ga et deltakerfall på ca 50 prosent.
Dermed er det stor fare
for at selve det demokratiske eksperimentet stopper opp. Det syns jeg ikke vi har råd til.
4. For nettdebattene har
jo skapt en arena der de uskolerte og såkalt ukorrekte for første gang får ytre
seg fritt i massemedier. Jeg tror det på flere års sikt vil styrke demokratiet.
Samtidig vil det forandre
mediene, ved at manipulert informasjon fra kilder eller pressefolk, svake
resonnementer, slurv og avskrift, for bare å nevne noe, får dårligere kår.
En av våre aller
viktigste erfaringer, er jo at dårlige artikler gir dårlig debatt. Gode
artikler, der kildene vises åpent, motsatte virkelighetsbeskrivelser og
resonnementer får plass, journalisten byr på seg selv osv, gir de beste
nettdebattene.
(Hvordan ville DNs serie
om NRKs årsavgift stått seg i møte med nettdebatt?)
Derfor er det synd at
flere dyktige journalister er så raske til å ville begrense deltakelsen.
5. Det er klart vi kan ta
feil i våre antakelser om skadevirkningene ved å kreve fullt navn eller
forhåndsmoderere. Derfor må vi fortløpende også studere erfaringer med
nettdebatter som gjør det annerledes enn dagbladet.no. Men jeg synes ikke det
er konstruktivt å forlange at alle følger en mal eller regel, dette bør tvert
imot være den enkelte redaksjons og redaktørs valg.
6. Hvis vi skulle innføre
navnekrav på noen av debattene, er jeg redd vi raskt ville havne i en situasjon
der vi stenger flertallet ute av de vanskeligste diskusjonene. Vi har allerede
fått mye berettiget kritikk fra lesere som forbanner oss for å velge debatt på
perifere saker, men ikke på store, politiske spørsmål.
Det er ikke sikkert at
det MÅ ende slik. De som ser seg egnet til å forsøke denne doble løsningen, bør
selvsagt gjerne gjøre det.
Regler for kommentarene på Dagbladet.no
LOGG INN
Helge Øgrim
