Muslimsk demonstrasjon mot Muhammed-tegningene, Regent's Park i London 3. februar. Foto: EPA
Tolv karikaturer av profeten Muhammed har tent en ildebrann. Millioner, om ikke en milliard muslimer føler seg tilsynelatende så krenket at de ønsker eller krever ytringsfriheten innskrenket i Vesten. Så krenket at de ikke godtar unnskyldinger fra stats- og utenriksministre, men heller forstår mobben som raner og brenner ambassader, før de går løs på gudshus og butikker som tilhører folk med annen tro enn deres.
Situasjonen er med andre ord ulykkelig. Hvis dette er begynnelsen på en sivilisasjonskrig, kan den få fæle konsekvenser. (Hvorfor har mange som fordømte Samuel Huntingtons "Clash of Civilizations" nå akseptert begrepet, er det fordi skylden kan legges på Vesten?).
Det er med andre ord grunn til å se etter utveier. Derfor synes jeg den sterke kritikken mot utenriksminister Gahr Støre og statsminister Stoltenberg, skyter over mål.
De har begge uttalt seg på måter som kan reise tvil om hvor sterkt det offisielle Norge er villig til å forsvare ytringsfriheten. Og de gjemmer seg ganske prinsippløst bak Magazinets opplag og upopulære dagsorden. (Jyllands-Posten og Magazinet kunne sikkert med fordel utstyrt karikaturene med en tydelig forsikring om at de respekterer (hvis de gjør det) muslimenes rett til sin tro og sine tabuer. Men jeg er usikker på om det ville gjort noen forskjell, dette likner på en katastrofe som ventet på å skje.)
Jeg synes det er urimelig naivt å se bort fra at utenriksdepartementet og redaktørforeningen har ulike roller i en krisesituasjon som denne. Myndighetene skal også sørge for at sikkerheten til nordmenn i utlandet ivaretas, at næringslivets tap reduseres, at diplomatiske kanaler holdes åpne, at de fleste ambassader unngår flammene.
Den danske regjeringens beslutning om bryskt å avvise alle muslimske krav, ikke møte ambassadørene og knapt overveie selv symbolske innrømmelser, var åpenbart tåpelig og gal. Det var fasiten som lå til grunn da den norske regjering lette etter en utvei. Nå får den på pukkelen av forfattere og presse, og gjør innrømmelser andre veien. Med mindre vi virkelig tror at ytringsfriheten står for umiddelbart fall, er faktisk dette til å leve med. Forfatternes voldsomme protest er urimelig.
Den virkelige trusselen mot ytringsfriheten kommer jo slett ikke fra regjeringens vankelmodighet. Den kommer fra ytterliggående muslimer som tyr til voldsbruk så grov at den kan skremme vestlig opinion til å gi demokratiske rettigheter på båten.
Nå får Jyllands-Posten og Magazinet skylden for å ha vekket et sovende raseri. Det synes jeg er enda mer urimelig.
Karikaturene er ganske uskyldige. Den sterkeste er Muhammed med bombe i turbanen, som kan oppfattes som en beskyldning om at Islam er lik terrorisme. Liknende beskyldninger er utvilsomt rettet mot kristendommen og Vesten.
Bildeforbudet er et internt islamsk anliggende. Det er et tabu for (sunni)muslimer og kan ikke gjøres gjeldende for ikke-troende. Når imamer og demonstranter ser bortfra dette, må det enten skyldes taktikk, eller at de dypest sett vil kontrollere ikke bare sine trosfeller, men også alle andre. Et slikt krav peker mot sharia der fundamentalistene får politisk makt, teoretisk sett også i Europa. Slike holdninger kan bare være egnet til å rotfeste og forsterke antimuslimske holdninger og kan få uoverskuelige konsekvenser om de muslimske lederne ikke besinner seg. Krav om at ikkemuslimske europeere skal innordne seg islams forordninger, kan bare føre til motreaksjoner.
Noen av de samme kreftene som sterkest hevder seg krenket, bruker daglig
sterkt krenkende framstillinger av jødene i sin politiske propaganda. Jødene, representert ved sine folkevalgte ledere, tegnes med samme karakteristika som var gjennomgående i den nazistiske agitasjonen; barbente, svettende med kroknese, utstående øyne og uflidd hår. Et hovedtema er at de drikker barneblod. Dette er langt mer egnet til å skape hat mot folkegruppe og religion, siden det framstiller nålevende personer som sadistiske ritualmordere og deres tro som forbundet med barneofringer.
Disse karikaturene beveger seg på eller over grensen for moderne straffelov, den som er ment å ramme rasisme og hat mot folkegruppe, uten at noen har brent ambassader eller innført boikott av den grunn. Muhammedkarikaturene krenker til sammenlikning en gudommelighet og symbol, og bare troende indirekte.
Det tas for gitt at den dype krenkelsen og harmen er ektefølt. Det vet vi lite om. Personlig tror jeg den er mest politisk motivert. Protestenes selvoppnevnte ledere ikler seg offerrollen som et maktmiddel. Den nøytraliserer motstanderen og stiller alle innsigelser i et tvilsomt lys. Samtidig sikrer man seg fritt leide til å forfølge andre interesser, som å vinne lokal makt (særlig tydelig i Palestina og Libanon, men trolig like viktig i Indonesia, Pakistan, Afghanistan og Syria).
Foreløpig vet vi nesten ingenting om hvor mange pakistanere eller syrere som er personlig rystet. Det er også nødvendig å huske at protestaksjonene kommer sterkest i land der en massiv stats- og prestestyrt propaganda i tiår har framstilt muslimene som ofre for sionist-imperialistiske overgrep og forhånelse. De fattiges frustrasjon i forsteinede samfunn finner kanskje utløp i ambassadebrenning, uten at det bare er Jyllands-Postens feil.
Også i Europa tas det for gitt at det store flertall deler
grunntanken i protestene. Hvis riktig, er det svært trist. Mange av de muslimske innvandrerne er jo kommet hit for å unnslippe diktatur, meningstvang, kvinneundertrykkelse, medieensretting og fravær av økonomisk frihet.
Jeg velger heller å tro at de langt fleste innvandrere foretrekker at ytringsfriheten består, selv om den noen ganger provoserer. Norske og danske imamer har fortjenestefullt tatt tydelig avstand fra voldsherjingene. Jeg skulle ønske de ga like tydelig uttrykk for at de aksepterer ytringsfrihetens pris og at moderne ledere i muslimske land gjorde det samme. Truslene og offerpolitikken er farlig for oss alle.
Regler for kommentarene på Dagbladet.no
LOGG INN
Helge Øgrim
