Gidder jeg engang å prøve?
Dette er et slags mutt skrik jeg ikke engang vet om jeg orker å gjennomføre. Jeg har bodd store deler av mitt korte liv utenfor Norge, og har skrevet en del, kanskje mest på engelsk, etter hvert, skoleoppgaver, ett og annet dikt, brev, e-poster. Men nå er jeg engang norsk, og kan skrive norsk, og gjør det også.
Problemet er at jeg ikke bryr meg om Norge. Det språket jeg antagelig behersker best er et språk jeg ikke føler noen sterk tilknytning til lenger. Jeg ønsker i alle fall ikke å bruke det til å beskrive det norske. Det er mange nok som gjør det. Et nærmest komplett forfatterlaug sitter og dissekerer nyansene. Sjatteringene i det mørke, snødekte, vindfulle landet; gleden i de lange, lyse, eventyrlige sommernettene. Det rare, uforklarlige, skjønne og stille Norge. Vårt Norge.
Skriver man på norsk ligger det norske nært i leserens forventning. Og skepsisen til noen som beskriver en annen virkelighet enn den norske, på norsk, er stor. Det finnes ingen tradisjon. Jeg syns å høre et postulat, et pussig forvirret imperativ: Det norske tilhører oss, som nordmenn og kvinner - skriv om det du kjenner, kloden er ikke din.
Er det da i det hele tatt noe poeng, gidder jeg engang å prøve, orker jeg i det hele tatt å begynne en beskrivelse av en videre verden i et norsk språk? Jeg begynner å lure (i alle fall på egne vegne). Og ikke bare fordi språket vårt ligger så tett opp til geografien, til den mytiske særegne folkesjelen, men fordi det har blitt kidnappet av de rettferdige, de som mener vi kan og bør vise verden hva som er rett. Bedreviterne har rappet meg seg det norske språket hjem, og kliner det utover programerklæringer proppfulle av selvtillit. De føler ikke engang skam over ranet, men sitter åpent i store lyse vinduer og snakker, deklamerer.
Og slik har norsk blitt et pompøst og selvelskende språk. Et språk hvor det er kort mellom klisjeene. Og langt mellom de gode ordene, de som rommer det tvetydige. Armt, fattig, sjælt av de som har forstått verden. Norsk, et pussig meningenes imperialistiske språk. Som knapt noen snakker, bortsett fra de som holder de riktige tankene fast i pluskvamperfektum.
Og jeg hører deg si: Hvorfor i heiteste klager du på denne måten - på norsk? Hvorfor syter du så jævlig over noe ingen har tvunget deg til å gjøre? Og jeg må innrømme at det er gode spørsmål. Og jeg innledet med å si at jeg setter dette i halsen. Det er som å snakke etter å ha fått en knallhard albue i magen. Men når jeg omsider får igjen noe av pusten kjenner jeg meg allikevel klar for et friere språk, et som strekker seg bortenfor ringveien.
din kommentar på bloggposten
LOGG INN
Fordeler ved å være innlogget
- Innloggede kommentarer vises før anonyme kommenterer hvis samme poengsum.
- Kommentaren vil være tydelig merket med ditt navn og brukernavn i StartPass.
Du kan selvsagt kommentere uten å logge deg inn.
Regler for kommentarene på Dagbladet.no
Lars Guthorm Kavli
