MIN SISTE artikkel fra Cuba har fått en god del kritikk fra dere lesere. Og jeg har behov for å svare på deler av den kritikken. Jeg er tilhenger av at journalister skal være ærlige om hvem de er, og hva de står for, og gjerne diskutere og forandre saker etter å ha fått innspill. Det er fremtiden for nettjournalistikken etter min mening: transparens, åpenhet, og dialog.
Ifølge mange av dere er artikkelen ensidig USA-propaganda, den burde handlet om USAs handelsblokkade, og jeg skulle sammenlignet Cuba med alt fra Batista-tiden til andre karibiske stater eller USA, dersom jeg hadde hatt vett til å gjøre jobben min.
Bare for å oppklare en misforståelse: Det er jeg, ikke Astrid Meland, som har skrevet sakene
Cuba holder pusten og
Vil dra fra Cuba.
Og saken «Vil dra fra Cuba» som dere har kritisert, var et forsøk på en fortelling om levekårene for vanlige folk, ikke en makroøkonomisk analyse. I en slik makroanalyse har blokkade en naturlig plass, sammen med andre elementer og fakta. Og jeg jobber med flere saker fra Cuba, blant annet en der forholdet til USA blir behandlet.
Men dette dreide seg altså om folk, om hverdag, slit, bolig, mat, helse, sånne ting.
Å LESE DEN omtrent eneste publikasjonen cubanerne har tilgang til, kommunistavisen
Granma, er en spesiell affære. Avisen er faktisk en fornærmelse mot det varme, velutdannede folket den er ment å informere. Inntrykket mitt av at Cuba er et diktatur, er nokså tydelig. Folk lever i frykt for å si hva de mener, angiversystemet er velutbygd og informasjon er vanskelig tilgjengelig. Det cubanske folket står utvilsomt overfor utfordringer, men er overhode ikke tillatt å være med på å forme sin egen fremtid.
Mange cubanere gir uttrykk for at de sliter voldsomt med å klare seg, på tross av et godt helse- og utdanningssystem, og i Havana prostituerer kvinnene seg i tusentall. Og noen menn også. Cubanerne selger seg selv på billigsalg, i mangel på andre muligheter. En leser mente turismen hadde skylda for cubanernes ønske om bedre økonomi, og viste til at cubanere får ideer om rikdom og luksus av at utlendinger besøker landet. Argumentet er håpløst, for konsekvensen blir å lukke landet ytterligere. Det tror jeg er det siste det cubanske folket trenger.
Langt inn i RV erkjente man for mange år siden siden at Castro-regimet var en del av sovjetsystemet, og jeg mener begeistringen for mannen i uniform fremfor alt er et tegn på at man ikke klarer å ha to tanker i hodet på en gang.
AAGE BORCHGREVINK skrev et av de beste stykkene sakprosa jeg vet for noen år siden.
En litteraturprofessors avskjed med virkeligheten het teksten i Samtiden. Artikkelen er et voldsomt angrep på litteraturprofessor Arild Linnebergs bok «Tretten triste essays om krig og litteratur», og professorens forsvar for den serbiske siden i krigene i det tidligere Jugoslavia.
Borchgrevink viser hvordan Linneberg i sin iver etter å hate USA, ender med å resirkulere serbisk krigspropaganda, og mister ofrene for krigen fullstendig av syne. I en slags forkvaklet fiendens fiende er min venn-logikk, begår han en fullstendig feilaktig, og farlig, analyse av krigene på 90-tallet.
Jeg skriver ikke som Borchgrevink, det er få forunt, men jeg er fristet til å stjele tittelen hans og hevde at Castro-elskerne har tatt en tilsvarende avskjed med virkeligheten.
ARTIKLER som forsøker å gå tettere inn i menneskers tilværelse er en vanskelig journalistisk øvelse. Det er ikke den øvelsen jeg behersker best. Det blir lett til at man skriver klisjepreget, eller at sakene blir overfladiske fordi man burde vært sammen med de man skriver om over lengre tid. Jeg kunne nok skrevet annerledes, stilt bedre spørsmål, og forsøkt å komme enda nærmere cubanerne jeg møtte. Det er jeg enig i.
Jeg skrev saken ut fra en interesse jeg selv hadde, om å beskrive litt av dagliglivet og vanskelighetene til folket på øya. Jeg skal snart gå tilbake til min favorittsjanger – utenrikspolitiske og overordnede analyser, jeg lover.
Men jeg vil gjerne tilføye at forståelse for cubanernes situasjon tross alt er viktig, og interessant, sett i lys av hva slags enormt sosialt, politisk og økonomisk eksperiment det har vært i mange tiår. Og når aktivister fra venstresiden snakker varmt om menneskerettigheter og ytringsfrihet, skylder de samtidig å sannferdig undersøke hva konsekvensene virkelig er for dem som ikke har en slik frihet. Vi kan ikke sette en annen standard for andre enn den vi har for oss selv.
SOM JOURNALISTER flest er jeg solid plantet på den politiske venstresiden. Jeg ser på Castros 47 år lange gjerning som mangefasettert, og tror på mange måter han er mindre korrupt enn mange av sine diktatorkolleger. Men jeg har behov for å melde meg ut av venstresiden, dersom man må hylle Castro som et bevis på at man er kritisk til amerikansk politikk.
Diktatorer har verden hatt altfor mange av.
Verdens mange undertrykte trenger noen som støtter folket, snarere enn prinsippene om hvem folket burde være.
Regler for kommentarene på Dagbladet.no
LOGG INN
Mina Hauge Nærland
