Den fryktede serieforbryteren «Lommemannen». En notorisk seksualforbryter. Norgeshistoriens verste overgrepssak. Norgeshistoriens verste sexforbryter. En farlig serieforbryter. Lommemannen er livsfarlig.
SLIK KARAKTERISERER norske medier den såkalte Lommemannen, som fredag morgen endelig ble pågrepet - foreløpig siktet for elleve tilfeller av
seksuell omgang med barn under 14 år, hvorav fem saker skal ha DNA-bevis. Ikke uventet ble advokat Tor Erling Staff oppnevnt som forsvarer for den siktede 55-åringen, og Staff fnøs iltert av politiet og alle som hadde fordømt hans klient:
«POLITIET FREMSTILLER det som det er en drapsbombe som har gått rundt, men om åtte-elleve unge gutter tukler litt i en voksens lomme er da ikke det skadelig,
lød Staffs reaksjon etter pågripelsen av hans klient.
MAN SETTER IKKE spørsmålstegn ved seksuelle overgrep i Norge uten at det blir et durabelig leven. Den første som ble akutt rammet av moralsk panikk, var justiskomitémedlem André Oktay Dahl (H), som mente at Staff burde pensjonere seg eller bli ilagt disiplinære reaksjoner. «Det er helt uhørt at en forsvarsadvokat står og uttaler seg slik i beste sendetid på riksdekkende TV,»
sa Oktay Dahl. Etter min mening er det mer uhørt at vi har en justispolitiker som mener vi skal kneble ytringer vi misliker eller fordi de strider mot flertallets syn.
ET ENDA MER ANSTRENGT forhold til ytringsfriheten har Oslo-ordfører Fabian Stang, som mente at Staff
«forherliger overgrep mot barn». Derfor ville han vurdere å politianmelde forsvarsadvokaten for brudd på
straffelovens § 140 – en paragraf ingen husker når sist var i bruk. Mer trolig, og alvorlig, er det at Stangs eventuelle anmeldelse ville stride mot
Grunnlovens § 100.
DEBATTENS DEFINITIVE LAVMÅL ble nådd da en borgerjournalist i
ABCnyheter.no ba leserne om å ta kontakt med Staff for å oppfordre ham til å ta livet av seg. Og i helgen rant det inn med drapstrusler og illsinte meldinger på Staffs telefon. Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen mente at
Staff bidrar til å legitimere nye overgrep «fordi hans uttalelser kan føre til at barn som har opplevd slike hendelser ikke blir tatt alvorlig».
Ikke blir tatt alvorlig? Hva kaller man det egentlig når hele nasjonen og minst et dusin myndighetspersoner – på vegne av barna – retter kanoner mot Staff?
DEN ELLERS SÅ SINDIGE barnepsykologen Magne Raundalen klasket til med
det frodige utsagnet om at han var «forbauset over at det er så mange pedofilvennlige journalister som er ivrige etter å være talerstol for Tor Erling Staffs perverse synspunkter». Der fikk mediene den. Intervjuer man en av landets fremste advokater i en av Norges største sedelighetssaker, da er man pedofilvennlig.
«HAN ER EN FARLIG serieforbryter,» sa politimester i Follo politidistrikt, Arne Jørgen Olafsen, til Dagbladet for et snaut år siden. Nettavisen smurte tjukkere på, og
karakteriserte Lommemannen som «livsfarlig». Vel, mannen ble riktignok pågrepet med et
ladd våpen på seg, men så langt har ingen av de utsatte eller deres familier meldt om at den siktede har truet barna med våpen.
«JEG VIL BEKLAGE mine uttalelser overfor de barna som eventuelt kan ha vært utsatt for noe galt fra min klient,»
sa Tor Erling Staff omsider søndag, men la til at «jeg beklager kun overfor disse barna, ikke overfor foreldre, onkler, tanter, støtteapparat eller andre voksne. Det er de sammen med min generasjon som har vært med på å lage dette systemet.»
Finnes det andre «systemer»?
I PAPUA NY-GUINEA bor stammefolket
etoroene, som – for å gjøre en lang historie kort – er hellig overbevist om at livskraften og manndommen ligger i mannens sperm, og at denne må overføres oralt fra voksne menn til unggutter før de når kjønnsmoden alder. Slik skal guttene tilføres manndom, modenhet, og styrke gjennom nøye regulerte overgangsriter. Samfunnet lovpriser og verdsetter handlingene, som bidrar til å opprettholde harmoni og balanse i deres livsanskuelse – slik
etoroene ser verden.
I NORGE HAR VI INGEN RITER eller noe paradigme som verdsetter slik seksuell kontakt mellom barn og voksne – tvert imot regner vi det som noe av det verste og skadeligste vi kan utsette barn for. Det er nedfelt i lovverket, i folks moral og bevissthet. Vi sperrer voksne inne i fengsel for det. I Papua Ny-Guinea er handlingene ansett som frigjørende. Etoroene og nordmenn representerer med andre ord diametrale motsetninger. Den handlingen som, objektivt sett, er helt lik, tolkes fundamentalt forskjellig.
OG NÅ ER VI SNART VED KJERNEN i advokat Staffs poeng: Konteksten vi tolker og forstår en handling i, er helt avgjørende for vår subjektive opplevelse. Etoroenes vitnesbyrd, utførlig berettet om i antropologen Raymond C. Kellys artikkel
«Witchcraft and sexual relations», sannsynliggjør at sunn seksualitet i den ene enden av skalaen og krenkende overgrep i den andre enden, må forstås som noe langt mer enn bare biologisk – i stor grad er det kulturelt og sosialt skapt. Det tar ikke den nevnte Høyre-politikeren Oktay Dahl innover seg, når han i
Redaksjon EN på NRK sier at voksensamfunnets reaksjoner ikke spiller noen rolle – et overgrep er et overgrep. Da går han langt i å essensialisere handlingen, det vil si at han tillegger overgrepet en iboende egenskap av universell karakter, nærmest som om det var noe naturgitt.
DE FLESTE BARN UANSETT KULTUR vil nok oppleve det som krenkende å bli lurt og manipulert av fremmede, og jeg kan ikke tenke meg et samfunn hvor det å bli utsatt for en lommemann ikke ville føltes som utnyttelse i det hele tatt. Men i en kulturell kontekst som vår, blir Lommemannens handlinger ekstra traumatiske og skadelige. Småbarn suger til seg foreldrenes og omgivelsenes anstrengte forhold til kropp, nakenhet og seksualitet. Alvorlige traumer av å berøre en penis er bare mulig i et samfunn der sex og kjønnsorganer er noe vi frykter mer enn vi verdsetter, og som vi aldri ser i naturlige sammenhenger. Et erigert mannslem på fjernsyn vekker fortsatt mer anstøt enn en henrettelse.
BARN FORSTÅR svært tidlig at seksuell kontakt mellom barn og voksne blir sett på som noe av det uhyrligste og alvorligste som finnes. Vår kultur har med andre ord lagt et solid grunnlag for traumer allerede før barna stikker hånden i Lommemannens bukse og før de kan lese aviser. Når de utsatte er gamle nok, vil de begynne å tolke foreldrenes engstelige reaksjon, hatstemningen i samfunnet, drapstruslene mot Staff, panikken, fordømmelsen av hendelsen de opplevde, ramaskriket, trykket fra mediene, politietterforskningen, terapien, samtalene og oppstandelsen. Summen av alle disse omstendighetene har kraft nok i seg til å øke traumene dramatisk.
Det er prisen vi må betale for å opprettholde de sterke tabuene.
PÅ SITT BESTE ER STAFF etter mitt skjønn en intelligent og innsiktsfull samfunnsdebattant. Men kommunikasjonen hans sviktet. Det Staff gjorde, var å fremføre et reflektert og komplisert seksualfilosofisk standpunkt i en knapp, tabloid form på et – for mange pårørende – sårbart tidspunkt. Da må det gå gærent.
Lommemannens handlinger er forkastelige og krenkende, spesielt fordi vedkommende har forledet, manipulert og utnyttet unge gutters tillit og sårbarhet.
DETTE HAR IKKE STAFF vært ydmyk nok til å ta innover seg, og det gjør at han, ikke overraskende, møter en mur av forargelse. Men dersom man teller til ti og anstrenger seg for å forstå hva Staff egentlig prøver å formidle, har han drøssevis og gode poeng og kloke betraktninger. Først og fremst minner han oss om at den siktede er et menneske. Vi må aldri glemme at vi lever i en humanistisk, sivilisert rettsstat selv om vi for tiden er omgitt av lynsjestemning. Dernest gjør han det klart at den siktede er uskyldig inntil det motsatte er bevist, noe som kan være utfordrende å holde fast ved når massesuggesjonen bølger omkring oss på alle kanter.
STAFF HAR OGSÅ ET GODT POENG når han minner oss om at det som er den siktedes varemerke, nemlig lommeepisodene, må regnes som et mindre alvorlig overgrep, ikke bare strafferettslig, men også moralsk. Lommemannen er ingen
Baneheia-gjerningsmann. Det er heller ikke
Jack the Ripper eller
Marc Dutroux vi har fakket – selv om det avsindige raseriet som råder skulle tilsi noe slikt. Det
er naturligvis
forskjell på bestialske og sadistiske seksuelle overgrep med vold og smerte, og det Lommemannen er siktet for.
NÅR MILLIONER AV NORDMENN taler barnas sak, er det bare rett og rimelig at det finnes én enslig dissident som tør si den kompakte majoritet midt imot. Langt farligere enn Staffs nyanseringer, eller bagatelliseringer om du vil, er den ensrettingen av samfunnsdebatten vi har vært vitne til de siste dagene. Tor Erling Staff er verdifull for demokratiet, for verdien av uenighet er umistelig. Det er bare denne som kan demme opp for fremveksten av totalitære holdninger og regimer.
STAFF ER EN FOLKEFIENDE, men han kan gjerne se det som en hedersbetegnelse. For «den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».
Endret 16.01. kl. 22.09
Regler for kommentarene på Dagbladet.no
LOGG INN
Mads Wam Schneider
