Co2 - teorien: En svindel for å inndrive skatt

Hei Pål !

Tusen takk for at du igjen tar sjansen på å fortelle litt av sannheten, jeg var en stund svært bekymret for at du var truet til taushet...

Vi kan vel også trekke paraleller til oppvarmingen på Mars der ingen slipper ut Co2.

På jorden har vi jo har den fantastisk "farlige" mengde på bare hele 0.038% Co2 i atmosfæren, til tross utslippene.

Dette på grunn av:

CO2 (g) CO2 (aq) CaCO3(aq) CaCO3(s)

For dem som ikke har lest kjemi i grunnskolen ser dette kanskje lite relevant ut. Dog;

CO2(g) representerer CO2 i gassform.

CO2(aq) representerer CO2 oppløst i verdenshavene (AQua),

CaCO3(aq) er kalsiumkarbonat løst i vann, mens

CaCO3(s) er kalsiumkarbonat i fast form - bedre kjent som kalkstein.

Tegnet mellom de ulike formene er et likevektstegn.

Det er nettopp her massevirkningsloven kommer inn; tilfører vi mer til en av de fire komponentene, vil det innstille seg en ny likevekt der det vi har tilført blir fordelt på de tre andre formene. Dette kan sammenliknes med fire husstander med hvert sitt toalett. Dersom deres felles avløp går tett og en av beboerne heller 100 liter vann i sin do, vil vannet bli fordelt jevnt i kjelleren til alle de fire uheldige beboere.

Altså, tilføres mer CO2 til atmosfæren vil det, i henhold til Guldberg og Waages massevirkningslov, føre til at det dannes mer CaCO3(aq) og denne vil felles ut i verdenshavene som kalkstein. Det er god plass til kalkstein i verdenshavene. Det er også praktisk talt ubegrenset med kalsium der til å inngå i bindinger med karbondioksyd. Men det er enda en god nyhet; jo varmere havene er jo fortere vil reaksjonene gå og jo raskere vil CO2 bli tatt ut av atmosfæren og omdannet til kalsiumkarbonat CaCO3 til glede for alle sportsdykkere og andre havlevende dyr som liker korallrev.

For de spesielt interesserte og for at ingen skal kunne si at vi jukser, inkluderes hele settet av reaksjonene mellom kalsium, slik det foreligger i ioneform løst i havet, og CO2;

CO2(g) + H2O(l) -> H2CO3(aq)

H2CO3-(aq) + 2OH(aq) -> CO3²-(aq) + 4H2O(l)

Ca2+(aq) + CO3²- -> CaCO3(s)

Det kan være verdt å nevne at også andre metallioner inngår i liknende likevekter. Tilgangen til CO2 er det heller ikke noe galt med siden CO2 ikke vil stige opp og danne et lag øverst i atmosfæren (slik det gjerne fremstilles) som glasset i et ekte drivhus, men tvert imot er tyngre enn luft og etterhvert som det blir avkjølt vil falle ned til havoverflaten.

Undersøkelser (Houghton et al. (1990)) viser også at det ved forbrenning av fossilt brensel dannes høyere konsentrasjoner (-26 permil) av en tyngre karbonisotop (C13) enn det man finner i CO2 som representerer økningen i atmosfærekonsentrasjon. Det er altså ikke CO2-utslippet fra bruk av fossilt brensel som representerer økningen, men annet "naturlig" CO2 (-7 permil), slik en ville forvente av Guldberg og Waages lov.

CO2 er ikke forurensning, men slippes ut av alle planter, dyr og sopp i det vi kaller "celleånding". Sukker, fett, stivelse og proteiner blir forbrent i lange reaksjonsveier som kalles "Glykolysen", "sitronsyresyklus" og "oksydativ fosforylering". Her blir sukkeret sammen med oksygen (som kommer inn i oksydativ fosforylering) omdannet til CO2 og vann.

Den motsatte reaksjonen kalles "fotosyntesen" og drives i alle planter om dagen, phyto(plante)plankton inkludert. I den reaksjonen blir CO2 og vann tatt opp av plantene og ved hjelp av sollys omdanner plantene dette til sukker og oksygen. Dette sukkeret blir så omdannet til stivelse og cellulose i plantene.

For den absolutte majoritet av planter (nær sagt alle), er det ikke tilgangen på sollys som begrenser fotosyntesen, men tilgangen til CO2 som bare finnes i små (0,02-0,05%) konsentrasjoner i atmosfæren (hoveddelen av jordas planter og phyto(plante)-plankton finnes i tropiske og subtropiske strøk). En økning i denne konsentrasjonen, dersom den fant sted, vil dermed utgjøre et kjærkomment "næringstilbud" til disse plantene; og veksten ville øke betraktelig. Ettersom plantene øker i antall vil en økende mengde CO2 "støvsuges" fra atmosfæren. En økt temperatur vil medføre en ytterligere akselerert vekst. Motargumentet kan være at avskoging motvirker denne effekten; imidlertid vil økt temperatur og CO2-konsentrasjon i luft og hav føre til ideelle vekstvilkår for phytoplankton som nok mer enn villig vil fylle dette påståtte gap i biomasse. De biotiske faktorer, og særlig phytoplankton omgås elegant i dommedagsmodeller som omhandler global oppvarming.

Naturligvis følger temperatur og CO2 konsentrasjon hverandre. Fordi CO2 er en gass som er tyngre enn luft er den avhengig av å være varm for å holde seg "flytende" i luft. Med andre ord; jo høyere temperaturen er, jo mer CO2 vil være "plass til" i atmosfæren. Dette skjer uavhengig av utslipp, siden massevirkningsloven nå virker andre veien og CaCO3 løses opp i havet og blir CO2 i atmosfæren fordi det nå er plass til mer der. Det er altså ikke temperaturen som øker fordi CO2-konsentrasjonen øker, men CO2-konsentrasjonen som øker som en funksjon av økt temperatur.

Solas utstråling varierer hele tiden, det samme gjelder jordbanens eksentrisitet (hvor langt jorda er fra sola), jordaksens vinkel på banen rundt sola, jordas magnetfelt og en rekke andre faktorer som sammenlagt er den reelle årsak til klimaskifter på jorda. Hvis man plotter kurver over alle faktorene i et koordinatsystem og legger dem sammen vil man se at temperaturen avlest i diagrammet som forventet var spesielt lav under siste istid; og man kan observere en rekke andre klimaforandringer vi kjenner til fra historiske kilder; at det under vikingetiden var langt varmere enn i dag (det var skog på Grønland og havet stod høyere) og at det var en kuldeperiode på midten av 1700-tallet (også kalt den lille istid; isbreene i Norge avanserte så mye (flere hundre meter) i løpet av en kort periode at danskekongen sendte en ekspedisjon for å undersøke saken).

Etter at hypotesen om "global oppvarming" som menneskeskapt dommedagsutsikt ble lansert har forskere og organisasjoner over hele verden samlet inn og fått bevilget milliarder av kroner. Tusenvis av mennesker tjener sitt daglige brød ved å utrede, overvåke og "reklamere" for global oppvarming bare i FNs klimaavdeling alene. De forskere som inntar det motsatte standpunkt er ansatt ved naturfaglige fakultet ved offentlige universitet som Universitetet i Oslo. Disse universitetene har hverken mulighet eller ønske om å drive PR for sitt standpunkt i samme grad og blir dermed ikke hørt. Forutsetningen for at de paniske klimamodeller skal medføre riktighet er at jordens klimatiske forhold er en skjør balanse som lett kan forykkes. Enkelt fortalt blir dette som å fremstille jordkloden som en ball beliggende på en fjelltopp, et lite dytt og hele verden raser ned i fortapelsen. Sannheten er imidlertid den motsatte. Jordens klima kan sammenliknes med et uhyre stabilt system - en ball på bunnen av en dal. Du kan skyve den opp langs den ene dalsiden, men straks du slipper den ruller den ned i bunnen, tilbake i "likevekt".

Hadde det ikke vært slik ville de mange vulkanutbrudd i permtiden vært mer enn nok til å gjøre jorda ubeboelig for alltid, for ikke å snakke om meteornedslag i mexicogulfen (som etter sigende skal ha vært kraftig nok til å "utrydde" dinosaurene).

Menneskets evne til å krisemaksimere til det paniske er også velkjent gjennom historien og sammen med dårlig samvittighet for vestens overforbruk av usunn mat og hjelpemidler av plast er det noe snodige ønsket om å tro at vi er i ferd med å ødelegge vår planet blitt så rådende at det nærmest har inntatt pseudo-religiøse former. Mange mennesker henter sin identitet i arbeidet mot global oppvarming.

Så langt har miljøtotalitarismen kommet, at professorer ved frie universitet kvier seg for å trekke konsekvensene av de biologiske, naturgeografiske og kjemiske prinsipper som er gjengitt over.

Noen få modige drister seg til å hevde at "kausaliteten når det gjelder proporsjonaliteten mellom CO2 i atmosfæren og global gjennomsnittstemperatur ikke er tilstrekkelig klarlagt" og høster storm for sin påstand.

En professor med doktorgrad i meteorologi og naturgeografi ved Universitetet i Oslo oppsummerte det humoristiske aspektet på følgende måte;

"Her sliter vi med å melde været neste lørdag, og så kommer disse halvstuderte pressekonsulentene og forteller meg hva det blir om 100 år".

Følgelig kan vi avlyse Co2-drivhuseffekten for godt.

Trist for mange, da solstråler ikke kan skattelegges, eller finansiere dommedagsprofeter.....

Dersom man forøvrig skal snakke om drivhusgass må det i såfall være vanndamp, som er den drivhusgassen som stabiliserer klimaet og gjør at vi kan leve på planeten, men det er en helt annen sak.

Forøvrig håper jeg at du publiserer flere av dine forskningsresultater, selv om de er tilsynelatende "politisk ukorrekte".

Sannheten må frem uansett.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   164+ 123-

Angående Global Dimming!!

Flere har pekt på fenomenet Gloab Dimming.
Faktum er at global dimming snudde til Global Brightening i 1990!!

Dette kom senest frem i to arbeider i Science for få uker siden. Her baserer en seg på satellitt data

http://www.livescience.com/environment/050505_earth_bright.html

Dersom vi nå opplever brightening så kan Solen (ikke ved at den stråler mer, men at mer stråling når bakken - sannsynligvis p.g.a. ferre skyer) ha bidratt vesentlig til oppvarmingen de siste 15 år.
Dette kan igjen bety at bidraget fra CO2 har vært overestimert og betyr langt mindre.

Konklusjonen er at kunnskapen vår om klimaendringer fremdeles er meget liten.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   126+ 86-

Sol og klima -fortsatt mye uklart

De fleste er enige om at klima på jorden er et komplisert, multi-variabelt system og at teoretiske modeller gir høyst usikre resultater med hensyn til klimaprognoser. I denne situasjonen er det viktig å få fram ny viten og stadig forbedre modellene i en iterativ prosess. Slik har seriøs vitenskapen fungert til alle tider. Paal Brekke har gjort en prisverdig innsats med å bringe fram i lyset relevante vitenskaplige publikasjoner fra sitt eget forskningsfelt, se f.eks. Scafetta and West: Geophys. Research Letters, L05708 (2006). ”Phenomenological solar contribution to the 1900-2000 global surface warming”. Hovedbudskapet i artikkelen er at “the solar impact on climate change during the same period (1900-2000) is significantly stronger than what some theoretical models have predicted”. Denne konklusjonen er viktig bl.a. med hensyn på om vi om hundre år kan vente 1 grad eller 6 grader global temperaturøkning. Det er derfor med stor undring å være vitne til kimaforsker Benestads rabiate angrep på budbringer Brekke. Øyensynlig har Benestad allerede bestemt seg – ny viten og nye vinklinger er er for han irrelevant. Da heller gå til angrep på Brekke for at hans resulater ikke er politisk korrekte (sammenfaller med Frp). Min oppfordring til Benstad er at han heller bør bidra med saklig kritikk av konklusjonen i GRL artikkelen slik av vi ikke-klimaforskere kan bli opplyst. Argumentasjon av typen ”alle 2000 IPCC forskere er enige om at ..) er ikke god nok.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   108+ 80-

God artikkel

Jeg vil berømme Brekke for hvordan denne artikkelen er skrevet. Informativ, god bruk av bilder og tydelig beherskelse av vitenskaplig kunnskap. Skulle ønske det var mer av dette i dagspressen.

Temaet er dessuten interessant. Det er synd at man i saker som dette nesten undergraver forskere som undersøker alternativer til konsensus. Selv har jeg følelsen av at det nok i stor grad er vår egen skyld at det er så mye mer karbondioksid og andre drivhusgasser i atmosfæren enn før den industrielle revolusjon - det er jo veldig mistenkelig at økningen faller sammen med starten på industrisamfunnet. På den annen side er det lite vi vet om reguleringssystemene i atmosfæren. Lærebøker i miljøfysikk presenterer jo nesten ensidig negative tilbakekoblinger på CO2-økning, noe som virker rart med tanke på tidligere CO2-variasjon.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   132+ 108-

Svar til Benestads innlegg av faglig art

Benestad presenterer en faglig vurdering av Scafettea og Wests artikkel i GRL (2006). (Artikkelen går i korthet ut på at effekten av total solinnstråling (TRI) har vært undervurdert i teoretiske klimamodeller). I kjent Benestad stil levner han de to Duke forfatterne liten ære – han gjør kort prosess: ”Jeg mener at deres arbeid er meget spekulativt og at analysen ikke underbygger deres konklusjon” med andre ord var det opp til Benestad, skulle arbeidet blitt refusert. I sin iver etter å diskreditere de to forfatterne presenterer han selv et par grove overtramp; f.eks. ”De (S&W) påstår at man må se bort fra fysikken – dermed avfeier de klimamodellene uten videre”. Hvor finner man i GRL artikkelen grunnlag for å si dette? Problemet synes å være at Benestad ikke forstår at S&W har et fenomenologisk utgangspunkt for sin analyse. Les om igjen deler av avsnitt [6]:
”This approach has the advantage of determining the total (direct and indirect) effect of the sun-climate coupling without requiring a detailed knowledge of the underlying physical and chemical mechanisms; a major advantage compared to the theoretical climate model approach that would require a perfect knowledge of such mechanisms …..”
Han skriver videre at “de antar implisitt i sin analyse at jordas temperatur er en lineær respons på flere forcings...”. Dette har han ingen holdepunkter for. Les heller avsnitt [17]: ”These solar effects might be embedded in several climate forcings because, for example, a TRI increase might indirectly induce a change in chemistry of the atmosphere by increasing and modulating its green house gas (H2O, CO2, CH4 etc.) concentration …”.
Til slutt en svært viktig presisering (for dem som ikke har lest GRL artikkelen):
”In particular, the models might be inadequate :
(a) in their parameterizations of climate feedbacks and atmosphere-ocean coupling
(b) in their neglect of indirect response by the stratosphere and of possible additional climate effects linked to solar magnetic field, UV radiation, solar flares and cosmic ray intensity modulations.”
Benestad prøver også med en overfladisk randbemerkning å dikreditere S&Ws bruk av ulike satelittdata. Faktisk er S&W svært nøye med å presisere fremgangsmåte ved bruk av disse data.
Det synes som om Benestad er en trofast tilhenger av ymse teoretiske klimamodeller. Min erfaring med multivariat simulering av komplekse systemer er at resultatet man får ut er totalt avhenging av parameterisering. Det gamle begrepet GIGO (Garbage Inn Garbage Out) gjelder også for klimamodellering.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at Benestads sans for objektivitet ved faglig vurdering av nye synspunkter og innfallsvinkler var svært skuffende. Videre diskusjon med Benestad finner jeg derfor lite hensiktsmessig.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   76+ 58-

CO2 og temperatur

Rasmus Benestad sier i et innlegg på denne bloggen at "Vet ikke hvor du har dette med at det er null korrelasjon mellom temperatur og CO2 fra. Et av fortidens spor er nettopp det at CO2 og temperaturer fra iskjerner går i takt. Det debatteres om hva som leder hva, men man antar at økt CO2-konsentrasjoner vil ha forsterket temperaturøkningen. Det går det ann å regne på. "
******************

Som klimaforsker kan det umulig være ukjent for Benestad at diskusjonen omkring historisk CO2 og temperatur IKKE dreier seg om hva som leder hva. Diskusjonen dreier seg om hvor stor sforsinkelse det er mellom stigning i temperatur og økning i CO2. Er det 800 år, 1200 år, 1500 år? Dersom Benestad ikke er klar over dette bør han sporenstreks ta kontakt med sine medbloggere på Realclimate.org, da de kan gi ham de vesentlige detaljene.

Det er riktig som Benestad sier at det innen klimaforskningen antas at "noe" startet de tidligere oppvarminger, og deretter tok CO2 over. Det finnes imidlertid ingen forklaringer som sier hvordan dette skjedde og hvorfor. Det man gjør er å si at en ukjent ekstern klimadriver startet en oppvarming på kloden. Denne oppvarmingen pågikk i et visst antall år (800, 1200, 1500) før man fikk en økning i CO2. Da sluttet den ukjente eksterne driveren å virke, og CO2 tok over. Just like that.

Jeg har tilgode å se noen forklare hvordan de vet dette. Det er bare en antagelse, og den går helt på tvers av den enkleste og mest sannsynlige forklaringen: det som startet oppvarmingen var også det som holdt den i gang. Problemet med denne enkle forklaringen er at den ikke gir rom for CO2 som klimadriver i en så sterk grad som teorien om framtidens klimakatastrofe krever.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   113+ 99-

Eureka!

Endelig noen som tar til vettet! Vi kjenner per dags dato ikke hele koblinga på hvordan sola påvirker de øvre lag av atmosføren (100 - 1000) km og den nedre værsona (0-12) km.
Laget imellom (den midlere atmosfæren) ignoreres, og kalles i mange fora ignorosfæren.
Her må det forsker mer!

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   108+ 98-

Introduksjon for nybegynnere: Sola og drivhuset

En ting er sikkert: Vi kunne ikke levd på Jorda uten kombinasjonen av sollyset og den naturlige drivhuseffekten. Men hva er årsakene til endringer i Jordas klima?

Verdensomspennende termometermål­inger tok til på 1800-tallet. Kan man forklare temperaturutviklingen som har skjedd siden den gang, vil man også forstå drivkreftene i klimasystemet bedre. Det gir bedre grunnlag for å vurdere hvilke klimaendringer vi kan vente i framtiden. Temperaturen ved jordoverflaten steg med rundt 0,6o Celsius (se figur) på 1900-tallet

La oss ta en første kikk på hvilke forklaringer som kan tenkes.

Slik holder vi varmen
For å starte med det sikre: Vi vet at både Sola og drivhuseffekten er svært viktige for Jordas klima. Det aller meste av energien her på Jorda kommer fra Sola – uten den i nærheten ville det vært natt hele tiden, og temperaturen ville vært under -200o Celsius! Øverst i atmosfæren mottar Jorda i gjennomsnitt drøyt 340 Watt per kvadratmeter (W/m2) fra solstrålene. Det tilsvarer snaut seks 60-watts lyspærer som står på døgnet rundt over hver kvadratmeter av planeten. I virkeligheten varierer selvsagt styrken mellom sommer og vinter, natt og dag og nord og sør. Rundt 30 prosent av sollyset blir straks reflektert tilbake til verdensrommet av skyer, is og andre blanke overflater. Resten absorberes av atmosfæren eller jordoverflaten.

Drivhuseffekten er et naturfenomen som skyldes at atmosfæren inneholder skyer, vanndamp, karbondioksid (CO2), ozon (O3), metan (CH4) og lystgass (N2O). I dag bidrar også noen gasser fra industrien som ikke forekommer naturlig. Mens strålingen fra Sola er kortbølget og påvirkes lite av de nevnte gassene i atmo­sfæren, er varmestrålingen fra jordoverflaten langbølget. Klimagassene fanger opp noe av denne varmestrålingen, og bremser dermed varmetapet tilbake til verdensrommet. Vanndamp og skyer bidrar mest til den naturlige drivhuseffekten, dernest følger CO2. Uten den naturlige drivhus­effekten ville raskere varmetap gjøre det rundt 33 grader kaldere på Jorda enn i dag. Med en slik nedkjøling ville dessuten så å si hele planeten vært dekket av is, til tross for sollyset. Isen gir en svært blank overflate, og økt refleksjon av sollys ville gjøre temperaturfallet enda mye større enn de 33 gradene.

Variasjon i sollyset
Når strålingen vi mottar fra Sola blir sterkere eller svakere, påvirker det naturligvis temperaturen på Jorda. Over tusenvis av år bidrar små varia­sjoner i Jordas bane rundt Sola til vekslingen mellom istider og varmere perioder (se Istider og jordas stilling i forhold til sola). Variasjon i solaktiviteten – forandringer i Solas magnetfelt som blant annet synes som mørkere solflekker og lysbluss – kan også endre energiutstrålingen fra Sola (se En ganske vanlig stjerne). I løpet av solflekksyklusene på omtrent 11 år utgjør ikke variasjonen i sollyset mer enn 0,1 prosent. Belysningen per kvadratmeter av jordoverflaten endres altså med langt mindre enn styrken på en lommelyktpære. Når det gjelder variasjon i solstrålingen over lengre tidsrom, er usikkerheten stor. Det er bare for de siste 20 årene vi har direkte satellittmålinger av styrken på sollyset. Før den tid må man bygge på data som observasjoner av Solas utseende, eller kjemiske spor etter solaktiviteten her på Jorda.

FNs klimapanel (IPCC) anslo i 2001 at den gjennomsnittlige styrken på sollyset kan ha endret seg med rundt 0,3 W/m2 siden 1750. I artikkelen En varmere verden vises det til andre beregninger som anslår at økningen kan ha vært betydelig større. Den direkte virkningen av variasjon i solstrålingen har antakelig bidratt til klimaendringene vi har sett de siste 150 årene, men det er enighet om at den er for liten til alene å forklare hele oppvarmingen som har funnet sted. Over de siste 30 årene har det vært liten endring i sol­intensiteten. Et viktig spørsmål er derfor om Sola har andre typer virkninger på Jordas klima, som vi kommer tilbake til nedenfor.

Økt drivhuseffekt
Når det blir mer av klima­gassene i atmosfæren, blir drivhus­effekten sterkere. Studerer vi data bakover til istidene ser vi at mengden klimagasser i atmosfæren har fulgt de store klimasvingningene. Dette er antakelig en av mekanismene som har forsterket virkningen av endringer i Jordas bane rundt Sola. I nyere tid har konsentrasjonen av CO2 steget fra rundt 280 til 370 liter per millioner liter luft (ppmv) siden den industrielle revolusjonen tok til midt på 1700-tallet. Så mye CO2 har det ikke vært i atmosfæren på minst 400 000 år. Antakelig er det flere millioner år siden sist.

IPCC anslår at økningen i mengden klimagasser i atmo­sfæren på grunn av menneske­skapte utslipp hittil har ført til en ekstra drivhuseffekt på omtrent 2,5 W/m2. På toppen av sollyset og den naturlige drivhuseffekten kommer altså energien fra en liten lommelyktpære på 2,5 watt for hver kvadratmeter av planeten.

I tillegg virker andre fak­torer inn på klimaet. Et eksempel er partikler i atmosfæren (såkalte aerosoler) fra naturlige kilder som vulkaner og sandstormer, og fra forurensning. Disse reflekterer eller absorberer sollys avhengig av type. Ved vulkanutbrudd slynges store mengder partikler opp i atmosfæren. Etter spesielt store utbrudd følger gjerne en periode på et par år med lavere global temperatur. Endringer i jordoverflatens refleksjonsevne (f.eks. ved oppdyrking av nye områder) spiller også en rolle. Slike faktorer er det betydelig usikkerhet rundt, men det er neppe snakk om bidrag ut over størrelsesordenen en W/m2 over de siste 150 år.

Legg merke til at vi har god kunnskap om flere av de drivkreftene vi hittil har beskrevet. Vi vet hvor mye drivhuseffekten forsterkes når mengden CO2 i atmosfæren øker, og vi har gode data for hvordan mengdene CO2 (og flere andre klimagasser) faktisk har utviklet seg i nyere tid. For de siste par tiårene har vi også presise data for hvordan energien fra Sola har endret seg, og vi vet at dette har en direkte virkning på Jordas klima. Derimot er det større usikkerhet rundt endringene i sollyset over lengre tidsrom og virkningen av partikler. Men enda viktigere er usikkerheten rundt tilbakekoplingsmekanismene i klimasystemet, og mulige indirekte effekter av aktiviteten til Sola.

Forsterkende mekanismer
Det kan virke rart at små endringer i strålingsbalansen som svarer til en lommelykt­pære per kvadratmeter eller enda mindre kan ha noen betydning for klimaet. Men husk at endringene i drivhus­effekten eller i sollyset kan vedvare over lang tid – se for deg et badekar hvor det stadig fylles i ørlite grann mer vann enn det tappes ut. I tillegg inneholder klimasystemet forsterkende mekanismer. En liten oppvarming av Jorda på grunn av mer sollys eller forsterket drivhus­effekt vil føre til at mengden vanndamp i atmosfæren øker. Den ekstra vanndampen vil forsterke drivhuseffekten, og dermed øke oppvarmingen ytterligere. En annen viktig tilbakekoplingsmekanisme som diskuteres mye i forbindelse med Solas virkning på klimaet, er endringer i skydekket. Lave skyer er særlig viktige. De har en sterk avkjølingseffekt fordi de reflekterer sollys.

Klimasystemet inneholder også svekkende mekanismer som motvirker endring. En samlebetegnelse for forsterkende og svekkende mekanismer er tilbakekoplingsmeka­nismer. Det er vanlig å anta at tilbakekoplingsmekanismene alt i alt kan gjøre effekten på klimasystemet to-tre ganger større enn den opprinnelige impulsen. Men når det gjelder denne såkalte klimafølsomheten (hvor sterkt klimasystemet reagerer på en impuls som økt sollys eller forsterket drivhuseffekt) er usikkerheten fortsatt stor.

Indirekte virkning av sol
I tillegg til den direkte oppvarmende virkningen av sollyset kan det tenkes at variasjonen i Solas aktivitet har andre, indirekte virkninger. Særlig tre slags mekanismer er mye disku­tert. Det er foreløpig usikkert om hver av disse tre indirekte mekanismene virkelig er til stede og påvirker klimasystemet. Det er heller ikke mulig å tallfeste hvilken virkning de eventuelt har.

For det første kan det tenkes at små variasjoner i sollyset forsterkes spesielt effektivt i klimasystemet. Det har for eksempel nylig blitt foreslått at perioder med forsterket sol­stråling vil gi økte havtemperaturer, som igjen kan føre til færre lave skyer (se Cicerone 4-2002). Dette kan redusere refleksjonen av sollys, og der­med gi en ekstra oppvarmings­effekt.

For det andre kan det tenkes at variasjon i ultrafiolett stråling (UV-stråling) fra Sola har en selvstendig virkning på klimasystemet. Det er langt mindre av UV-strålingen enn av det synlige lyset fra Sola, men UV-strålingen varierer sterkere over tid. Vi vet at UV-stråling spiller en avgjørende rolle i dannelse og nedbryting av ozon i stratosfæren (atmosfæren fra rundt 11 kilometers høyde og oppover). Hypotesen er at variasjon i ozonlaget kan påvirke vind­mønstrene og fordelingen av høytrykk og lavtrykk lengre ned i atmosfæren. Mange klima­forskere regner denne hypo­tesen som sannsynlig, men den er ikke klart påvist. Vi har foreløpig lite kunnskap om hvilke utslag denne mekanismen eventuelt gir.

For det tredje kan det tenkes at varia­sjon i hvor mye kosmisk stråling Jorda mottar fra verdensrommet, som følge av variasjon i Solas magnetfelt og den såkalte solvinden (se ramme), i sin tur virker inn på det lave skydekket og dermed klimaet. Det er ikke minst denne mekanismen som de siste årene har vært gjenstand for mye debatt – og forskning.

Det er en kjent sak at sterk solvind (kraftig solmagnetisme) fører til mindre kosmisk stråling i jordatmosfæren. De usikre leddene i hypotesen er om sterk kosmisk stråling virkelig fører til at det dannes mer lave skyer og hvor stor betydning dette i så fall har. Nøkkelspørsmålene er for det første om mengden kosmisk stråling samvarierer med skydekket, og for det andre hva som eventuelt er den fysiske mekanismen som kobler kosmisk stråling til dannelse av skyer. Flere artikler i dette temanummeret diskuterer disse spørsmålene (En varmere verden, Solaktivitet og jordas klima, Kosmisk stråling, skyer og klima).

Ser vi en sammenheng?
Stadig publiseres det nye forskningsresultater om Solas rolle i klimautviklingen som peker i ulike retninger. Dette er en normal situasjon på et forskningsfelt i rask utvikling. En stor del av diskusjonen i dette temanummeret av Cicerone dreier seg om hvilken grad av samvariasjon eller korrelasjon man kan finne mellom ulike utslag av Solas aktivitet på den ene siden, og forhold som skydekke eller gjennomsnittstemperatur på Jorda på den andre (se En varmere verden og Solaktivitet og jordas klima og Cicerone 4-2002). Det er fremdeles stor uenighet om hvor gode korrelasjonene faktisk er. Flere av studiene ser ut til å vise svakere korrelasjoner når data for 1990-årene regnes med.

Diskusjonen blir ofte svært teknisk og innviklet når eksperter diskuterer hvilke satellittmålinger som er mest presise, hvordan man skal tolke data, og hvilke statistiske teknikker som er best egnet. Slike diskusjoner forskere imellom løser seg ofte over tid ettersom man får flere typer målinger og data for lengre tidsrom. I mellomtiden er det viktig å være klar over at god korrelasjon ikke alene beviser noen årsakssammenheng (og at sviktende korrelasjon for den saks skyld ikke motbeviser sammenhengen siden andre faktorer kan maskere korrelasjonen). Spesielt er det farlig å legge for mye i korrelasjoner som strekker seg over relativt kort tid. Det skal i en periode ha vært høy korrelasjon mellom antall storker og antall fødsler i Danmark! Samvariasjon kan være et nyttig utgangspunkt for en hypotese om årsaker. Men en troverdig forklaringsmekanisme er et nødvendig grunnlag for en teori.

Er klimamodellene riktige?
Hva betyr diskusjonen om Solas innvirkning for spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer gjennom forsterket drivhuseffekt? Det er viktig å være klar over at klimaet på Jorda er resultat av en lang rekke faktorer som virker sammen. Hvis én faktor viser seg å være viktig, betyr ikke det at de andre faktorene er uten betydning. Selv om for eksempel kosmisk stråling skulle vise seg å ha virkning på Jordas klima, vil endringene i drivhuseffekten fortsatt være til stede. Men ny kunnskap kan gi grunn til å revurdere forskernes modeller av klimasystemet, spesielt med tanke på klimafølsomheten og tilbakekoplingsmekanismene.

En klimamodell er gjerne et dataprogram hvor forskerne legger inn det de vet om hvordan sollyset, klimagasser, atmosfæren og verdenshavene virker sammen og bestemmer klimaet på Jorda. En slik modell kan beregne framtidige endringer i temperaturen på grunnlag av antatt utvikling i konsentrasjonene av driv­husgasser og andre faktorer som påvirker klimaet. Modeller inneholder alltid mange forenklinger i forhold til det systemet som skal beskrives. Skal en ha tiltro til en modell, må resultatene den gir for klimaendringer fram til i dag stemme rimelig bra med observasjoner. Dagens klima­modeller tar ikke bare hensyn til endringer i konsentrasjonen av drivhusgassene i atmosfæren, men også til endringer i partikkelkonsentrasjon (både fra naturlige og menneskeskapte kilder) og solintensitet. Modellene gir da god overensstemmelse med obser­vert global temperatur fra rundt 1860 til i dag.

I disse modellene er det økningen i konsentrasjonen av drivhusgassene som gir den raske temp­eraturstigningen de siste 20 – 30 årene. Dersom disse temperatur­endringene hovedsakelig skal kunne knyttes til Sola, må det derfor ikke bare være feil i hvordan Solas påvirkning beskrives i modellene. Oppvarmingen på grunn av klimagasser må også være alt for stor i modellene. En mulig forklaring kunne være at forsterkningen gjennom tilbakekoplingsmekanismene er overdrevet i modellen, slik at klimafølsomheten blir for stor. Enkelte forskere har vært inne på om vanndampinnholdet i luften øker mindre med temperaturen enn antatt i modellene. I Cicerone 4-2002 omtalte vi forskning som studerte endring i vanndampinnhold og temperatur i atmosfæren i forbindelse med vulkanutbrudd. Disse viste variasjoner som styrker den vanlige oppfatningen av denne tilbakekoplingen.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   122+ 115-

Partipolitisering av debatten.

Jeg finner det forstemmende at en slik debatt blir knyttet til de politiske partier. En ting er nå at frpere i ly av Brekkes informasjon later som om ikke svevestøvet og dieselpartiklene eksisterer, og sykehusene ikke er fylt med barn som har luftveisinfeksjoner.
Verre er det imidlertid å se svake liksom-forskere
som Benestad benytte billig politisk retorikk ved å knytte Brekke opp mot Frp i mangel av saklige argumenter. Håper du har vett nok til å skamme deg i etterkant, Benestad !

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   25+ 18-

Global oppvarming på Mars

Man har vel påvist global oppvarming på Mars i samme periode som vi har hatt global oppvarming på jorden, og siden det er dårlig med fabrikker og biler på Mars er det vel nærliggende å tro at solen spiller en veldig stor rolle.

Svar på kommentar | Varsle | [Fjern]

Huk av for å fjerne

Poeng:   112+ 106-