DYREINDUSTRI: «Industrialiseringen av næringene som holder dyr for vareproduksjon, medfører mindre mulighet for hensyn til enkeltdyrene og mer effektivitet for produsentene», skriver kronikkforfatteren om norsk dyrehold. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
DYREINDUSTRI: «Industrialiseringen av næringene som holder dyr for vareproduksjon, medfører mindre mulighet for hensyn til enkeltdyrene og mer effektivitet for produsentene», skriver kronikkforfatteren om norsk dyrehold. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Med lov til å pine?

Et spørsmål som bør ofres mer oppmerksomhet er hvorvidt dyrenes interesser blir ivaretatt av loven.

Debattinnlegg

Norske innbyggere omgis av et stort antall dyrearter. De tamme dyrene teller mange titalls millioner flere individer enn oss selv. Interessen av å leve og ikke lide deler vi med dyrene. Hensynet til dyrs interesser må likevel ofte vike når det gir oss fordeler, forlystelse eller fortjeneste. Menneskers forbruk av dyr øker i vår tid, og i produksjonen av mat og klær ser vi at systemene for dyrehold stadig blir intensivert. Et stigende antall dyr holdes på stadig færre produksjonsanlegg, og tiden som oppdretterne bruker på det enkelte dyret går samtidig nedover. Industrialiseringen av næringene som holder dyr for vareproduksjon, medfører mindre mulighet for hensyn til enkeltdyrene og mer effektivitet for produsentene.

For dyrene som lever tett på oss, de vi knytter sterke følelsesmessige bånd til, kan situasjonen være annerledes. Dyrene som lever nært på oss utgjør imidlertid bare en liten del av dyrene som lever her til lands. Et overveldende antall dyr ser vi nærmest aldri: Dyrene som brukes i havbruk og landbruk. De er i stor grad ute av syne og ute av sinn for den gjennomsnittlige innbyggeren. Fysisk og følelsesmessig avstand gjør at vi heller ikke har grunnlag for å knytte bånd til dem. Det vi derimot har, er et lovverk som veier menneskers interesse av å bruke disse dyrene opp mot hensynet til deres velferd. Et spørsmål som bør ofres mer oppmerksomhet er hvorvidt dyrenes interesser blir ivaretatt av loven.

Dyrevelferdsloven slår fast at dyr kan påføres pine (ubehag, smerte, frihetsberøvelse) når samfunnet ser det som nødvendig. Samtidig beroliger landbruksmyndighetene oss med at norsk dyrevelferd er på verdenstoppen. Det nevnes sjelden at hva som kalles dyrevelferd er forenlig med å påføre dyr pine, og at dyrevelferden kalles god på samme tid som dyr opplagt utsettes for smerte. Så lenge formålet med pinen anses som viktig er den lovlig, og behandlingen av dyr kan dermed smykkes med betegnelsen «dyrevelferd». Er en dyrevelferdslov som legger til rette for pinepåføring en selvmotsigelse? Lovens dobbelthet gjenspeiler menneskers forhold til dyr - det preges av tvetydighet. Mennesker har på mange måter et inkonsekvent forhold til dyrene: Det avgjørende for hvordan dyr behandles i menneskesamfunnet er ikke dyrs evne til å føle, frykte og lide. Det er heller ikke deres kognitive evner, sosiale bånd til artsfrender eller behovet for å leve i tråd med sine artsspesifikke behov. Mennesker gir derimot dyrene status ved å kategorisere dem i et hierarkisk system ut fra deres relasjon til oss selv. Ulike dyrearter inndeles i brukskategorier som «forsøksdyr», «slaktedyr», «skadedyr», «kjæledyr», «sirkusdyr» og så videre. Dyrene får sin status etter hvilken nyttefunksjon de har for mennesker. Deres status er igjen avgjørende for hvordan vi betrakter og behandler dem. Såkalte kjæledyr gis en annen status enn forsøksdyrene, og de ulike kategoriene dyr forskjellsbehandles deretter. Lovverket er tilpasset denne forskjellsbehandlingen, slik at forsøksdyr lovlig kan påføres større piner enn kjæledyrene vi har sterke følelsesmessige bånd til.

Den offentlige dyrevelferdspolitikken, slik den praktiseres av norske myndigheter, preges av ordbruk og framstillinger som er velegnet til å opprettholde befolkningens tillit til de styrende. I loven slås det blant annet fast at dyrene har «egenverdi», og at loven skal fremme «god dyrevelferd» og «respekt for dyr». Dette er formuleringer som oppfattes positivt av de fleste. Om vi derimot ser nærmere på den praktiske bruken og behandlingen av dyr, er det mange forhold som verken gjenspeiler «velferd», «respekt» eller «dyrs egenverdi». Begrepene blir heller et problem enn en løsning når de ikke har konsekvenser for dyrenes liv. Måten loven håndheves på avhenger dessuten i stor grad av den politiske innflytelsen til næringene som baserer seg på bruken av dyr. Ved konflikter om behandlingen av dyr, har sterke næringsaktører ofte interesse av å motvirke endringer i lovverket, og spesielt når endringer kan gjøre det mer økonomisk kostbart å bruke dyrene.

Pinepåføringen som er legalisert blant annet i industrielt husdyrhold og dyreforsøk, er et resultat av at utnyttingen av dyr er institusjonalisert: Utnyttingen er med andre ord normalisert ved at det er utbredt, i stor grad akseptert og beskyttet av lovverket. Det som kvalifiserer til dyremishandling etter loven er bare pinepåføring som verken er utbredt, allment akseptert eller «nødvendig». Den institusjonaliserte pinepåføringen blir aldri ansett som dyremishandling i juridisk forstand, så lenge den skjer innen lovens rammer. Dilemmaet med en velferdslov som åpner for pine er påfallende, men likevel er det lite kjent og debattert i offentligheten. Dette grunnleggende problemet er noe av bakgrunnen for at akademikere, praktikere og dyrevernbevegelsen fremmer forslag internasjonalt om at eksisterende velferdslover bør erstattes av rettighetslover som kan gi dyrene et reelt rettsvern.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook