Framtidas skole

Ingress

Meninger

Noe av det siste tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen fra SV gjorde som statsråd var å sette ned et utvalg som skulle se på
Skole-Norges framtidige utfordringer. Utvalget og mandatet overlevde regjeringsskiftet. Det var Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen som i går mottok første delrapport. Hovedrapporten skal leveres i juni 2015. Det er ikke alltid at utvalg som er nedsatt av én regjering fortsetter under en ny. Men så er tilfellet her. Vi må da anta at begge regimer mener oppgaven med å beskrive utfordringene framover anses som viktige, og at folkene som er satt til å gjøre det anses å være i stand til det.

Men om det er bred politisk enighet om utvalgets oppgave, er det likevel tilløp til akademisk strid om innholdet i delrapport I.
Professor Rune Slagstad, som var invitert til å gi et riss over norsk skoles historiske utvikling de siste 200 år, mener rapporten har vesentlige mangler. Utvalgets leder, professor Sten Ludvigsen, mener imidlertid Slagstad ikke kan ha lest rapporten. For der skal de påståtte mangler være grundig behandlet. Men kanskje kan fyrig replikkveksling skjerpe interessen for et dokument som neppe vil ta nattesøvnen fra noen.

Slagstads hovedpoeng er at det har funnet sted et «postnasjonalt regimeskifte» der OECD og Pisa er blitt premissleverandører i norsk skole. Pisa har, ifølge Slagstad, skyllet som en brottsjø inn over det norske samfunn med minimalt innslag av kritisk diskusjon. «OECD har en status som knapt noen annen internasjonal organisasjon, og dens utredninger mottas som om de skulle være objektive, nøytrale og faglig udiskutable.» Slagstad savner en kritisk vurdering av dette i rapporten.

Utvalget har i stedet konsentrert seg om hvilken type læring og hva slags kompetanse som er viktig for elevene som skal løse oppgaver og møte utfordringer i ulike sammenhenger. Da holder det neppe med drilling av de skolefagene som Pisa måler, noe utvalget indirekte antyder. Da handler det også om sosiale og emosjonelle sider ved læringen, evnen til kritisk tenkning og til å bruke kompetanse fra flere fagområder. Det er likevel bemerkelsesverdig at første delrapport ikke dveler mer ved lærernes rolle og kompetanse i en tid da alle etterlyser «drømmelæreren». Vi venter derfor i spenning på hovedrapporten.