Vi har en sommer bak oss fylt av kontraster. Det har vært rekordvarme dager med frydefulle barnerop, iskrem og bading. Det har også vært grufulle bilder av død og lidelse fra Midtøsten. Hundretusener av mennesker på flukt. Bildene og historiene opprører oss. Hvordan kan noen ønske å skape så mye menneskelig lidelse? Kontrasten gjør oss fortvilet. Spørsmålet om hva vi kan bidra med melder seg.

Det er mange grunner til ISILs ekspansjon i Syria og Irak nå. For det første spilles det på et gammelt historisk fiendebilde av vesten. For det andre har den tilfeldige grensetrekningen etter første verdenskrig skapt nasjonalstater med sterke indre motsetninger. For det tredje har vestens stadige inngrep i Midtøsten vært preget av en lang rekke feilgrep. Et eksempel er den katastrofale invasjonen av Irak i 2003. Den bidro til en «sovende» konflikt mellom Shia- og Sunni muslimer, som nå har eksplodert, med ufattelige menneskelige lidelser er resultatet.

Aldri tidligere har vi sett noen som «reklamerer» med slike grusomheter som ISIL gjør. Selv tyrannen Hitler forsøkte å skjule sine grusomheter. ISIL og andre hellige krigere må møtes med en sterk felles tilnærming fra det internasjonale samfunnet. Strategien må inkludere landene i regionen, bruk av militære virkemidler og humanitær bistand hvor FN har lederrollen. Forebygging er også viktig. Vi må hindre at ISIL fortsetter å spre mer lidelse. Vi vet at ISIL har ambisjoner for sitt kalifat utover Irak og Syria. Libanon er truet. Her er det viktig å sette inn internasjonal støtte. Norge er blant de største giverne av humanitær bistand og bør spille en aktiv rolle i FN-organisasjonene. Nå er ikke tiden for å stramme inn på utviklingshjelp eller humanitær bistand.