SLUTT: Røyksopp meldte denne uka at de vil slutte å gi ut album. Artikkelforfatteren ser dette som et tegn på at det tradisjonelle fullengdes albumets tid er omme.
Foto : Sigurd Fandango / Dagbladet
SLUTT: Røyksopp meldte denne uka at de vil slutte å gi ut album. Artikkelforfatteren ser dette som et tegn på at det tradisjonelle fullengdes albumets tid er omme. Foto : Sigurd Fandango / DagbladetVis mer

2014: Året albumet døde

Når både det økonomiske, kunstneriske og karrierestrategiske incentivet for å lage album forsvinner, er det pur nostalgi og ønsketenkning å hevde at albumet vil bestå.

Meninger

Tidligere denne måneden offentligjorde Spellemann endring i sitt reglement: Fra og med neste år trenger man for første gang ikke ha gitt ut et fullengdes album for å bli nominert -  noen enkeltlåter er nok. Torsdag kunne vi lese at Norges største musikksuksess, Röyksopp, går bort i fra albumformatet i framtiden. 2014 ser ut til å være året der det kjære albumet dør.

Det var det jeg skrev, på Facebook torsdag morgen, og møtte mild protest fra musikkelskende kjentfolk. Samtidig la jeg ut et fotografi av Karl Johans Gate, tatt i 1966. Opprinnelig var det ingen sammenheng, men så slo det meg: 1966 var året langspilleren overtok rollen til singelplaten som viktigste bærer av populærmusikk. Med plater som The Beatles' «Revolver», The Beach Boys' «Pet Sounds» og Dylans «Blonde on Blonde» gikk pop fra å være uskyldig underholdning for ungdom til å bli en kunstform.

Albumets utvidede spilletid ga muligheten til formidle en større fortelling, et sammenhengende konsept; få enkeltlåter til å gå opp i en høyere enhet; mulighet for eksperimentering, dynamikk og variasjon i stemning og sound som ikke lot seg gjøre på en kort singel. En ny generasjon progressive unge med forgreininger til kunstskoler, løftet rockemusikkens status og gjorde den til sentral drivkraft for ungdomsopprøret, på en måte som ga ekko helt inn på 2000-tallet.

Albumene — store, kostbare, gjennomarbeidede og flotte, fant veien inn på hyblene og blåste hjernene på unge, der de satt med hodetelefoner, tekstark og åpen munn.

Det er mange av oss som enten har vokst opp i denne tiden eller i kjølvannet av den. For alle over 30 som lager, selger, kritiserer, kommenterer eller bare nyter musikk, har albumet vært selve gravitasjonspunktet i tilværelsen. At det nå trues av digital utvikling, møtes selvsagt med sterk forsvarsvilje.

Den viktigste grunnen til at albumet dør hen, er rett og slett man ikke trenger det lenger. Det vil si, kunstnerne (artistene) og «musikkelskerne» vil gjerne bevare det — nettopp fordi det er selve albumet som muliggjorde rockemusikk som kunstform in the first place. Albumet er forutsetningen for de ekstatiske musikkopplevelsene vi søkte i tilflukt i som unge og formet oss til dem vi er i dag.

Men det store publikummet, de streamer enkeltlåter. Og platebransjen, de trenger ikke plater lenger for å tjene penger — de tjener penger på hits og gamle hits. Og de tjener penger et massivt «totalt musikkforbruk», der stjernen ikke har samme betydning som før. Og noe av poenget med å gi ut album, var nettopp å bygge artistkarrierer og stjerner de kunne tjene penger på.

Å lage plater krever masse tid, penger og kons. Men det er ikke lenger økonomisk grunnlag i bransjen for investere de budsjettene som tidligere krevdes for å lage helstøpte skiver. Brukervennlig, digital innspillingsteknologi har selvsagt gjort det enklere og billigere å lage dem. Men hva skjer når både markedet og plateindustrien forteller artisten: «vi MÅ ikke ha et nytt album. For all del, du er en flink låtskriver og vi forstår ditt behov for å uttrykke deg. Men vi har egentlig bare bruk for et par sterke enkeltlåter.»

Og hva skjer når hele musikkulturen, inkludert media, oppdager at plater ikke har den sosiale betydningen den hadde i gamle dager? Ser man tilbake i tid, står klassiske plater som symbol på epoker og trender; de trekkes fram som merkesteiner i enhvers personlige biografi. Slik er det ikke lenger. Streaming innebærer et fragmentert musikkonsum, der uendelig valg og konstant tilgjengelighet har endret verdien av innspilt musikk på en grunnleggende måte: den er ikke den identitetsmarkøren den en gang var. Uansett hvor bra de er, føles nye plater rett og slett mindre viktige.

Likevel tjener platebransjen mer penger enn noensinne. Musikkforbruket har aldri vært høyere. Vi kan ta på oss våre headset og legge ut på joggetur med våre spillelister. Vi kan oppdage ny musikk hver dag. Men musikk får ikke en sosial betydning før den oppleves MELLOM mennesker. Det er derfor jubelen slippes løs når en artist endelig spiller den kjente låta si på en festival— det oppstår en kollektiv opplevelse mellom musikken og publikum. Og det er kun med store hits at det skjer i dag. Med unntak av monsterhits som «Happy», «Get Lucky» eller «What Does The Fox Say» er det vanskelig å komme på låter fra de siste par årene som «alle» kjenner.

For de aller fleste artister er dessverre et nytt album noe som glemmes fort, veldig fort. Selv superstjerner som Tom Petty, Beck og U2 kan slippe nye album, men etter en uke er de glemt. Ting fester seg ikke på samme måte som før. Da levde vi lenge med den samme platen, inntil musikken ble en sosial fellesnevner. David Bowie ga i fjor ut sin første plate på ti år, men rekk opp hånda den som jevnlig hører på «The Next Day» i sin helhet eller kan nevne to låttitler.

De siste ti årene har det vært en vanlig oppfatning at en ny plate kan tjene som grunnlag for konsertvirksomhet - musikkbransjens største økonomi. Men selv dette kravet er på retur: Se på Kate Bush, høstens mest omtalte comeback; hun returnerte til scenen uten å ha spilt inn så mye som en pianoakkord. Hun slapp antageligvis å bruke to-tre år på en påkostet plateutgivelse som et år etter utgivelse ville vært av liten betydning og interesse sammenliknet med klassikerne.

To feiloppfatninger dukker opp når man diskuterer albumformatets framtid. Det ene er at albumet vil bestå fordi artisten bestemmer selv hvordan musikken skal formidles. Det andre er at man vil fortsette å lage samme type musikk, på samme måte, innenfor nye avspillingsformater. Musikkhistorien viser derimot at artister alltid har innrettet seg etter de materielle og institusjonelle premissene som råder i deres samtid.

Det er hovedpoenget i den ferske boka «Ta-ra-ra-BOOM-de-ay — The Beginning of the Music Business» av den britiske bransjeveteranen Simon Napier Bell. Han kritiserer fortellingen om artisten som et offer for en grådig bransje som korrumperer deres kunstform. Han viser at artister stort sett har vært en aktiv deltaker i næringskjeden og med egen vilje tilpasset seg forholdene med ønske om å bli sett og hørt av flest mulig.  

Før man kunne spille inn musikk, var det notesalg man tjente penger på. Komponistene måtte da skrive enkle stykker som amatør-pianister med begrenset akkord-kjennskap og register kunne framføre i stua. Da singelplaten kom, ble sanger tre og et halv minutt lange. Før det var de gjerne ti minutter. Singelens korte spilletid satte føringer som gjelder den dag i dag. Nå er det streaming, hits og enkeltlåter som gjelder, og de mest ivrige til å utnytte dette som ny musikalsk kommunikasjonsform, er artistene selv.

Tenk på musikkvideoen. Hvor viktig var ikke den på 80- og 90-tallet? Man benket seg ned foran MTV. En låt ble uløselig knyttet til sin video. Estetikken i videoer, fra Madonna til Roxette til Nirvana, kunne parodieres av Weird Al Yankovic til allmenn humring. Men musikkvideoens relevans forsvant da den ikke lenger var verken essensielt promoteringsverktøy eller noe publikum var særlig interessert i. Spørsmålet ér, om albumet i 2014 har en liknende status?

Når både det økonomiske, kunstneriske  og karrierestrategiske incentivet for å lage album forsvinner, er det pur nostalgi og ønsketenkning å hevde at albumet vil bestå.

Det er viktig å huske at musikkbransjen først og fremst er en business, drevet av få, store plateselskaper, riktignok med musikkelskende folk i sentrale posisjoner. Men når disse ikke lenger verken ønsker seg album eller gidder å betale for dem, vil det få store konsekvenser for hva som blir standard utgivelsesformat for ny innspilt musikk.

Ser man til historien, er det høyst sannsynlig vi nå får en forsterkning av det som allerede er tendensen: albumet vil fase ut som kjerneprodukt i en artistkarriere, mens artister vil finne nye, kreative måter å dele musikk på i et system av strømming og digital kommunikasjon.

Akkurat nå kan det stride mot folks virkeligoppfatning å hevde at albumet er dødt — det kommer jo ut plater hele tiden. Lanseringsvirksomhet er i det store og brede fortsatt knyttet til albumet. Ikke minst i verdens ledende musikknasjon USA. Men der er året 2009, sammenliknet med her i Skandinavia. Bransjeorganisasjonen Ifpi?s Digital Music Report fra 2013 viser at Norge og Sverige er verdensledende i streaming som musikkforbruk. Gjengs bransjeoppfatning er at det er kun spørsmål om tid før resten av verden følger etter.

Et såpass innarbeidet format som albumet vil selvsagt ikke bare forsvinne over natten heller. Det vil utvilsomt være miljøer og sjangere der dette er det best egnede formatet. Motorpsycho kan trygt planlegge sitt neste dobbeltalbum. For jazz og klassisk, som var de opprinnelige album-sjangerne på grunn av sine lengre komposisjoner, blir det heller ikke noe dramatisk formatendring. Men dette er nisjer og for spesielt interesserte, sammenliknet med det enorme pop & rock segmentet, som utgjør over 70 prosent av totalt musikkonsum.

Det er mange fordeler med å droppe albumet. Det åpner for det første opp for en jevnere utgivelseshyppighet for artister. Det betyr at man kan ta større sjanser og  variere mer i sitt uttrykk, enn hvis man låser seg fast til en albumlansering og dets tilhørende estetiske univers for 2-3 år av gangen. Man kan prøve og feile og krysse sjangere. Lager man noe middels er det ingen som får det med seg, lager man noe fantastisk, har du en umiddelbar hit. Du trenger uansett ikke vente 2 år før du får en ny sjanse. Onkl P kom nettopp ut med sin andre utgivelse på et halvt år, og har fått en oppsiktsvekkende crossover-hit med «Styggen på Ryggen».

For det andre må artister jobbe hardere for å kutte gjennom for å kommunisere med publikum. Det er ikke lenger gatekeepers i form av anmeldere som forteller folk hva de skal kjøpe. Isteden havner man rett ut på markedet og må overbevise folk på første lytt. Det blir som singler på femti- og sekstitallet - popmusikkens gullalder. For det tredje er jevnlige singel/EP-utgivelser mer tilpasset en moderne medielogikk der konstant tilstedeværelse er normen.

Album vil fortsatt være velkomne, men de må være særdeles sterke og konseptuelt interessante hvis vi skal tilnærme oss dem som nettopp album.

Men ser man på kulturen av albumfetisjister, får man inntrykk av en old boys' club (en klubb jeg selv er velkommen i). I et The Guardian-essay om markeringen Record Store Day, skriver journalisten John Harris at arrangementet ikke framstår som et forsvar for platebutikker, men for selve musikkformen - ulike varianter av rockesjangre fra 50 til 90-tallet — drevet av godt voksne, for det meste menn. Barna mine derimot, vet ikke hva et album ER.

Det som forvaltes er musikk framført av 20-åringer for 30-40 år siden — punk, psykedelia, folk og alternativ rock — men som nå er løsrevet fra den sosiale konteksten som en gang gjorde musikken meningsfull. De driver et beundringsverdig forvaltningsarbeid. Men vinylens renessanse er først og fremst en subkultur og ikke en pekepinn på musikkbransjens utvikling.

Man ser initiativ til egne «lytteklubber» for å hylle klassiske album, der man hører dem i sin helhet, gjerne med et historisk-analytisk foredrag til innledning. Men denne typen museumsvirksomhet bekrefter snarere at albumet er klart for å bli satt på nettopp museum, enn at det skulle ha noe stor framtid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook