Kroppspress har blitt et økende problem i dagens samfunn. Presset om å ha «idealkroppen» vokser, og hvor enn man ser blir man møtt av syltynne modeller og annonser for slankekurer. Idealet om en tynn kropp er overalt, og det er umulig å komme seg unna. Aldri har det vært større fokus på kropp, og på at kroppen skal innfri visse krav. Men hvem har egentlig rett til å sette disse kravene? Hvem har rett til å bestemme hva som er den ideelle kroppen og hva som ikke er det?
Kroppspressmarerittet begynte for meg allerede da jeg startet på barneskolen. Det gikk ikke lang tid før det å høre noen rope hvor stygg og feit jeg var ble en daglig rutine. Allerede som seksåring begynte jeg å drømme om å være en annen. En annen som hadde en finere kropp enn det jeg selv hadde. Jeg husker at jeg så på barbiedukkene mine og håpet at jeg en dag ville få en like fin kropp som dem. Tanken om å sulte meg selv for å bli tynnere lå i underbevisstheten hele tiden, men det å gjennomføre det klarte jeg heldigvis aldri. For hver dag som gikk begynte jeg å hate kroppen min mer og mer. Tankene jeg hadde om min egen kropp som seksåring er ikke noe noen burde ha, uavhengig av alder. Barndommen var ikke lenger så uskyldig som det den en gang var.
Forakt for egen kropp er ikke noe man blir født med, det er noe man lærer. Som små barn går man ofte rundt og drar opp t-skjorten for å vise frem magen, spiser på hender og tær mens man smiler og ler. Man utforsker sin egen kropp, og lærer sin egen kropp å kjenne. Kroppen er i et lite barns øyne noe interessant og fascinerende, og man tenker ikke over om den er pen eller stygg. Den er et verktøy, ikke pynt.
Med årene lærer man hvordan man egentlig bør se ut. Barbie og Ken blir de store forbildene, de alle skal se ut som. Senere har filmer som for eksempel High School Musical vist oss tydelig hvilke type kropper som er vakre og akseptert, og hvilke som ikke er det. Man får skjønnhetsidealene banket inn med hammer og spiker, og idealkroppen triumferer sin vei gjennom media. Ytterst få av oss har denne kroppen naturlig. Konsekvensen av dette blir at de som en gang ikke brydde seg om hvordan kroppen sin så ut, men heller hvordan den fungerte, begynner å mislike kroppen sin mer enn noe annet.
Hele konseptet med «idealkroppen» er kvalmende. Hvorfor lengte etter en kropp som ikke er din egen? Burde ikke idealkroppen være den kroppen du selv har? Det kan vel ikke finnes en kropp som er mer ideell for deg enn din egen? Idealkroppen er et bilde på det perfekte mennesket. Det mennesket vi alle tilsynelatende burde strebe etter å være. Sannheten er at de aller færreste har muligheten til å oppnå «idealkroppen». Så hvorfor finnes den da? Og hvorfor lar vi jakten på idealkroppen styre livene våre når den mest sannsynlig vil være umulig for oss å oppnå?
Det er mange som sier at ingen er perfekte, og at alle har sine feil. For meg er det nettopp disse feilene som gjør et menneske komplett! Og når et menneske er komplett, kan man ikke da si at det er perfekt? Alle begår- og har sine feil. Ingen av oss er feilfrie. Og det er helt greit! Det er menneskelig både å begå- og ha sine feil. Da kan man jo spørre seg selv: Hvorfor streber vi etter å være feilfrie, når det å være feilfri ikke egentlig er menneskelig?
Det at man allerede i så ung alder blir utsatt for ekstremt kroppspress burde være en vekker for mange. Noe er helt klart feil. At til og med barn må gå rundt og bekymre seg over om kroppen deres er bra nok, er utrolig alvorlig og urovekkende. Dessuten ser vi at kroppspress kan ha store og alvorlige konsekvenser. Det kan føre til dårlig selvtillit, farlige spiseforstyrrelser og det kan enten skape eller trigge alvorlige psykiske lidelser. Det kan også føre til at folk setter livet sitt på vent ved at de utsetter ting til de har gått ned et visst antall kilo eller klesstørrelser. I de mest ekstreme tilfeller ser vi også at misnøye ved egen kropp kan føre til selvmord.
Noe må gjøres! Foreldre, søsken, barnehagelærere, lærere og alle vi andre, må lære barn at det ikke er noe fasitsvar på hvordan en kropp skal se ut. Kropper kommer i alle mulige størrelser og fasonger, og dette må de lære at er normalt. Vi har alle et ansvar for å sørge for at de kommende generasjonene skal slippe å vokse opp med det samme presset vi vokser opp med nå.
Nå er jeg blitt fjorten. Fortsatt tar jeg meg selv i å ønske at jeg hadde kroppen til min yndlings Barbie-dukken. Fortsatt knekker jeg sammen over at jeg ikke har den kroppen samfunnet vil at jeg skal ha. Jeg sliter med å finne de vakre tingene ved meg selv, de tingene som gjør meg «perfekt». Ofte står jeg foran speilet og vrir og vender på meg mens jeg stadig oppdager nye feil ved kroppen min. En føflekk på feil sted. Et øye som er bittelitt større enn det andre. Feil jeg egentlig ikke vet om i det hele tatt eksisterer, men som jeg ser likevel. For meg er alt ved utseende mitt feil. Det er det jeg har blitt fortalt, og det er det jeg etterhvert har endt opp med å tro på. Men nå er det på tide at jeg tar et oppgjør med meg selv. Jeg må bestemme meg for om jeg skal velge å elske kroppen min, eller hate den. Men det er ikke bare jeg som må endre meg. Samfunnet må også endre sine skjønnhetsidealer, og fjerne tanken om idealkroppen. Vi må innse at skjønnhet ikke kan defineres utfra en størrelse eller et tall på en vekt, og at både tynne og tykke kropper er vakre. Alle kropper er vakre, uansett.
Jeg er veldig opptatt av at vi må ha større fokus på hvem vi er, fremfor hva vi er. Men - samtidig må vi lære oss å elske kroppen vår. Den er tross alt en del av det som gjør oss til mennesker. Og den er vakker. Så utrolig, utrolig vakker. Uavhengig av størrelse. (Det blir som om du finner en utrolig fin genser i størrelse small i butikken. Legger du den ved siden av den samme genseren i størrelse XL så er den jo fortsatt like fin, bare at det er en større versjon av den mindre genseren!) Til slutt er det viktig at vi stiller oss selv spørsmålet: Hva definerer meg? Er det hvordan jeg ser ut, eller er det hvem jeg er som person?
Jeg er en jente på fjorten år. Kroppen min er full av ting jeg skulle ønske jeg kunne endre på. Men jeg vil velge og elske den akkurat sånn som den er. For «feilene» ved den er det som gjør den så fin. Det er ikke en perfekt kropp, og det er akkurat det som gjør den så perfekt!
Vi er alle forskjellige, og ingen, men alle er perfekte.
