Kroppspress har blitt et økende problem i dagens samfunn. Presset om å ha «idealkroppen» vokser, og hvor enn man ser blir man møtt av syltynne modeller og annonser for slankekurer. Idealet om en tynn kropp er overalt, og det er umulig å komme seg unna. Aldri har det vært større fokus på kropp, og på at kroppen skal innfri visse krav. Men hvem har egentlig rett til å sette disse kravene? Hvem har rett til å bestemme hva som er den ideelle kroppen og hva som ikke er det?

Kroppspressmarerittet begynte for meg allerede da jeg startet på barneskolen. Det gikk ikke lang tid før det å høre noen rope hvor stygg og feit jeg var ble en daglig rutine. Allerede som seksåring begynte jeg å drømme om å være en annen. En annen som hadde en finere kropp enn det jeg selv hadde. Jeg husker at jeg så på barbiedukkene mine og håpet at jeg en dag ville få en like fin kropp som dem. Tanken om å sulte meg selv for å bli tynnere lå i underbevisstheten hele tiden, men det å gjennomføre det klarte jeg heldigvis aldri. For hver dag som gikk begynte jeg å hate kroppen min mer og mer. Tankene jeg hadde om min egen kropp som seksåring er ikke noe noen burde ha, uavhengig av alder. Barndommen var ikke lenger så uskyldig som det den en gang var.