Debatten om Peter Handke og Ibsenprisen har gått noen runder. Vi som er kritiske til prisen har påpekt ved sitater og sidehenvisninger mange av prisvinnerens groveste utsagn. Vi har vist hvordan Peter Handke, i likhet med nittitallskrigenes hovedaggressorer, bedriver en historieløs romantisering av serbiske interesser og ditto fortielse av overgrep. Alt dette er nå grundig dokumentert, og ikke noe av det er blitt imøtegått i løpet av debatten.

I Dagbladet 10. oktober velger Karl Ove Knausgård en annen innfallsvinkel. Han skriver som om ingenting av det jeg nettopp nevnte har funnet sted. Videre skriver han som om Peter Handkes verk må forstås på én og bare én måte, og den er det heldigvis opp til ham, Karl Ove Knausgård, å fastslå for all verden, og derfor vil han gjøre det helt klart, at alle de som oppfatter Handkes mange politiske utsagn som politiske, de tar feil. De har misforstått forfatterens poetiske hensikter.

Videre skriver Knausgård at Østerrikes manglende oppgjør med nazismen «preger mange av forfatterne i Handkes generasjon, deriblant Thomas Bernhard, Ingeborg Bachmann og Elfriede Jelinek». Ja vel, det var tre generasjoner, det. Hvorfor presse dem inn i den samme generasjonskverna? Er dette en ubevisst historiefornektelse eller bare en antinazistisk frontlapsus?