MYE Å FEIRE: Erna Solberg og Siv Jensen feirer et år i regjering i dag. De har store planer for de neste åra.
MYE Å FEIRE: Erna Solberg og Siv Jensen feirer et år i regjering i dag. De har store planer for de neste åra. Vis mer

Ingen vei tilbake

Etter et år er Erna Solberg godt i gang med det Høyre gjør best i regjering, å gjøre endringer som ikke lar seg reversere, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Hvis noen husker så langt tilbake som til i fjor, under valgkampen, var det ett ord som gikk igjen hos Erna Solberg. Det var ordet «litt». Ingen burde la seg skremme av rødgrønne dommedagsprofetier. De blå skulle bare endre litt her og litt der, flytte litt rundt på møblene, men bæreveggene skulle få stå.

Etter et år har hun ennå ordene i behold. Regjeringen har ikke rukket å gjøre de store og synlige grepene. Oljepengene flommer fortsatt friskt inn i et statsbudsjett uten dramatiske kutt for folk flest. Nykommeren Frp oppfører seg som om hele partiet, ikke bare lederen, har skiftet adresse til Akersgata 40. Og Venstre og KrF er enn så lenge hengivne støttespillere i korridorene utenfor.

Det går så pent og pyntelig for seg at et utålmodig næringsliv krever raskere og større endringer, skattereform og mindre oljepengebruk. Det er på vei. Erna Solberg har brukt det første året til å berede grunnen for dels store endringer som vi allerede kan ane konturene av; kommunesammenslåing, salg av statsskog og statsbedrifter, privatisering i helsevesenet, fritt brukervalg, omlegging av landbruket og konsesjonsloven, finansiering av samferdsel utenom budsjett, uførereform, arbeidsmiljøreform, og så videre.

Lista er full av endringer som er irreversible. Ved neste regjeringsskifte vil en rødgrønn regjering trolig oppleve det samme som Stefan Löfven nå gjør i Sverige etter åtte år med Fredrik Reinfeldt. De fleste reformer lar seg ikke snu.

Det var et kjennetegn ved Willoch-regjeringen på 1980-tallet, og nå følger Erna Solberg samme oppskrift. Den gangen handlet det om en storstilt liberalisering som var populær blant velgere flest, også på venstresida. Nå er det snakk om en omfordeling fra det offentlige til det private. Det krever større tålmodighet og politisk kløkt enn en endring av kringkastingsloven.

Solberg går sakte frem for ikke å utfordre det folkelige votum regjeringen fortsatt har. Men når blikket er stivt festet på en horisont langt der fremme, er det lett å snuble i de nære ting. Hun er selvfølgelig klar over at store skatteletter til de aller rikeste er vanskelig å forsvare i debatter. Når hun samtidig foretar smålige kutt i barnetillegg til uføre, gjør hun det umulig.

Mennesker, ikke milliarder, het boka Erna Solberg ga ut for å fjerne kalkulatoren i Høyres politikk. Sist uke kom noen mennesker sist da milliardene skulle deles ut.

I likhet med sin pragmatiske forgjenger, sliter Solberg med å forstå sprengkraften i verdispørsmål. Hun bommet grovt i spørsmålet om reservasjonsrett og måtte gjøre en pinlig retrett etter et halvt år med massive protester. Regjeringens knefall for Kina under Dalai Lamas besøk var heller ikke et vakkert skue. Og selv om KrF får barnetillegget på plass igjen i budsjettet, egner ikke fattige barn seg som forhandlingskort.

Det provoserer ikke bare velgere, men også samarbeidspartnerne i Venstre og KrF. Når sentrum må bruke alle sine kort på stadige omkamper, sliter det på tilliten. Regjeringen kan likevel gjøre det vel vitende om at sentrumspartiene på kort sikt ikke har noe alternativ, men det kommer et storting etter dette. Solberg kan jo spørre Ap hvordan det er med Venstres politiske hukommelse. Den får elefanter til å virke glemsomme.

Erna Solberg har som sagt pragmatismen til felles med sin forgjenger, og den kommer godt med i en mindretallsregjering med et fløyparti. Likevel er det ideologiske skiftet mer enn synlig. Kulturminister Thorild Widvey har til og med klart det mesterstykket å skaffe pressen litt sympati. Men i norsk politikk er ideologi en så fremmed fugl, at regjeringen forsøker å underslå at den trumfer andre hensyn. Det er for eksempel synlig i likestillingspolitikken, hvor Solveig Horne hevder at fjerning av fedrekvoten ikke vil ha noen konsekvenser for menns uttak av foreldrepermisjon.

Ikke minst er det synlig i troen på at skattelette til de rikeste vil komme det store fellesskapet til gode gjennom arbeidsplasser og økt produktivitet.

Erna Solberg ville endre bare «litt», men er faktisk i ferd med å endre mye helt i tråd med regjeringsplattformen. Det er imponerende i mindretall og med en nykommer på laget. Men den store testen er å gjennomføre planene i praksis. Da skal hun ha flere enn sentrumskameratene på laget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook